-
Og dette tok 3 år
Overskriften henspeiler til dette innlegget, som jeg skrev i forrige uke, og hensikten med disse to overskriftene er å si at ting tar tid, men at man kommer i mål til slutt.
For 3 år siden sa jeg opp en fast jobb uten å ha noe å gå til. Jeg visste at arbeidsmarkedet var ekstremt vanskelig, ikke bare i Halden, men i hele Østfold, og det å si opp jobben var en vanskelig avgjørelse, men jeg følte at jeg ikke hadde noe valg. De to første årene vekslet jeg mellom å være arbeidssøkende på egenhånd, og på å gå på kurs i regi av Nav, først et økonomi- og regnskapskurs og senere et jobbklubbkurs.
I september i fjor kunne jeg med glede skrive dette innlegget her på bloggen. Praksisplassen jeg fikk da (etter å nesten måtte krangle med saksbehandleren på Nav om å få den praksisplassen) resulterte i jobben jeg har i dag, som jo var en 100 % midlertidig stilling i våres og en 50 % midlertidig stilling nå i høst. Jeg stortrives på alle mulige måter, både med sjefer, kollegaer og arbeidsoppgaver, og jeg skulle så inderlig ønske at kommunen hadde hatt råd til å ansette meg der fast på fulltid.
Å gå arbeidsledig og på midlertidige ansettelser gjør noe med hverdagen. Man bekymrer seg for om man klarer å betale alle regninger og lån, om man har råd til å både kjøpe mat og fylle bensin for den kommende uka, og man bekymrer seg også for hvordan man skal si nei på en høflig måte når noen spør om man vil være med på noe som koster penger. Hos oss har vi jo vært arbeidsledige og på midlertidige ansettelser begge to, og det å ikke ha noe stabilt, ikke ha noe forutsigbart, ikke kunne planlegge noe som helst, det tærer vanvittig på. Man blir sliten i både hode og kropp, humøret får mer nedturer enn oppturer, og det er en lettelse å kunne flykte inn i tanketom tv-underholdning eller leve seg inn i en bok, bare for å slippe unna en stund.
Men nå kan jeg med glede si, med store bokstaver:
JEG HAR FÅTT FAST JOBB!
Førstkommende mandag begynner jeg i en fast 75 % stilling som sekretær på Os skole (barneskole) i Halden sentrum, tvers over gaten for der jeg jobber i dag! Og i tillegg har min nåværende sjef vært så snill at jeg får fortsette ut året i 25 % stilling, noe jeg er utrolig takknemlig for!
Jeg har et tonn med sommerfugler i magen, men heldigvis er et tonn sommerfugler vesentlig mye lettere i vekt enn de tonnene med bekymringer som har hengt over meg i lang tid, så jeg smiler fra øre til øre og gleder meg veldig til å ta fatt på nye oppgaver, og til å bli kjent med nye kollegaer. Denne faste stillingen løser selvsagt ikke alle våre økonomiske utfordringer, men det hjelper et sjumilssteg i riktig retning, og ingen kunne være mer glade enn vi her i huset er nå! 😀
Samtidig må jeg sende en stor tusen takk-klem til alle dere som har krysset fingre, armer, tær og bein for at det skulle ordne seg for oss, det hjalp! Og en like stor tusen takk-klem til alle dere som har sendt oss linker og tips om ledige jobber! Fortsett gjerne å gjøre det når det gjelder jobb til Eileif, vi setter stor pris på all hjelp. Men for mitt vedkommende kan dere nå juble litt for dere selv, for jeg jubler for meg selv 🙂
Del dette på:
-
Kyststien fra Elgåfossen til Svingen og Rv22 hjem
Jeg har fått litt dilla på Kyststien, og så lenge Eileif ikke skal være med å gå, kan han kjøre meg til startsted og eventuelt hente meg der jeg gir meg. Veldig mye mer lettvint enn å måtte kjøre til stoppested og sette igjen en av bilene for så å kjøre til startsted, og så måtte hente bilen ved startstedet igjen når vi har kommet til stoppested. Bare å forklare det er jo like tungvint som å gjøre det! 😉
I dag ble det en kort etappe av Kyststien, nemlig fra Elgåfossen til Svingen. Ta en titt på denne linken, så kan dere finne hele Kyststien fra Mollön utenfor Uddevalla i Sverige til ytterst på Nesoddtangen i Oslofjorden.
Brua over Enningdalselva var første skritt på etappen:
Det var mye vann i fossen i dag:
Mellom fossen og det falleferdige huset Eileif og jeg tok noen av bryllupsbildene ved ligger restene av et annet gammelt hus:
På skiltet står det: Saugen (Dahlinsaga – Gribsrødsaga). Plass under Gribsrød. Her har det vært både sag og mølle. Bebodd fra begynnelsen av 1800 tallet. De siste som bodde her var Lina og Herman Iversen. De flyttet til Iddebo (eldrehjem) i 1960 årene. Se side 118 i “Husmannsplasser i Enningdalen” av R. og S. Buer. Historielaget 1998.Vi hadde ikke gått mange meterne før vi møtte et jaktlag på 3 mannfolk, og jeg spurte om de holdt på innover i skogen nå. Heldigvis var de akkurat ferdig med dagens jakt i det området, så jeg kunne trygt fortsette.
Etter et par kilometer kom jeg til dette skiltet:
Det var umulig å se om blåmerkingen til Kyststien fortsatte ned der pila viser vei til bading eller om den fortsatte oppover, bak der jeg står og tar bilde. Så jeg tok sjansen på å gå nedover mot badeplassen, men skjønte etter et par hundre meter at jeg hadde bommet, så vi snudde igjen. Heldigvis fant vi igjen blåmerkingen, og vi fant også en vakker bil som var blitt parkert for godt:
Det var altfor mye busker og kratt der til at jeg kunne titte nærmere på den og se fronten på den, men den var lyserosa og det gjorde vondt i hjertet mitt å se en så vakker bil bare bli henslengt på denne måten.Jeg visste nå hvor vi var, vi kom opp på Skauskrokveien ved gården som på folkemunne her i Halden bare blir kalt Farmen. Og det er ingen tvil om dette navnet med tanke på skiltet gården har:
Jeg mener å huske at jeg hadde så og si like cowboystøvletter en gang tidlig på 90-tallet, men jeg gikk vel aldri sålene av de 😉Et lite stykke nedi veien sto dette skiltet:
Selvsagt kostet jeg på meg denne ørlille ekstraveien for å finne ut hva dette kulturminnet var, og skiltet ved støtten forklarte det:
Og like ved skiltet var gravplassen og støtten til den falne soldaten:
Teksten på støtten er dessverre vanskelig å tyde, men jeg fikk allikevel en litt andektig følelse der ute, midt i skogen, noen kilometer i luftlinje til Søndre Enningdalen Kirke, og jeg synes det var en fin gest av både de svenske og de norske som gjorde dette for sitt broderfolk, midt under krigen.Vi fortsatte videre mot Svingen på Skauskrokveien, og innimellom åpnet det seg og vi fikk litt utsikt:
Da vi kom ned til Svingen hadde vi bare gått 5 km (inklusive feilgåingen på 400 meter), men da var det asfalt resten av veien hjem, så jeg ba Eileif (som var på Nordby og handlet) om å kjøre oss i møte. Men jeg rakk hjem før han kom, og da ble det totalt 6,5 km på Nairo og meg i dag, og nok en etappe av Kyststien er unnagjort. En helt grei liten tur uten de store naturopplevelsene, selv om det absolutt er fint å se Elgåfossen og det var spennende med gravplassen.Del dette på:
-
Ikke helt i mål med øyet til Nairo
I midten av september oppdaget jeg at Nairo hadde litt puss fra sitt venstre øye, og vi fikk da en 8 dagers kurs med øyedråper av veterinæren. Øyet ble bra, jeg så ikke noe mer puss, og Nairo ga ikke uttrykk for at det var noe vondt eller noe som irriterte.
Om tirsdag oppdaget jeg igjen litt puss fra øyet hans, så i går dro vi igjen innom veterinæren for en sjekk. Jeg nevnte i forrige blogginnlegg dette med at han fikk grønn snute, og i går var jeg derfor forberedt med mobilkameraet. Nå ble bildene helt totalt elendige, men her ser dere at han er gulgrønn på tunga og så kan dere såvidt skimte at han er grønn på snuta:
Veterinæren tittet og sjekket og kunne ikke finne noe som helst galt med noen av øynene, heldigvis. Så jeg satt Nairo ut i bilen og fikk bråknipset nok et elendig bilde før jeg gikk inn for å fortsette å prate med veterinæren:
Veterinæren ville at vi skulle skylle øynene hans med vanlig skyllevann to ganger pr dag i noen dager, forhåpentligvis skulle det hjelpe mot hva det nå er som irriterer. Nairo hater skyllingen, men han er umiddelbart fornøyd når vi er ferdige, og hiver seg da over tennisballen for å leke med oss. Så konklusjonen må jo være at øyet ikke er vondt, og at vi ikke gjør han så vondt at han blir langvarig sur på oss 😉Så nå krysser vi fingrene for at det går over kjapt igjen 🙂
Del dette på:
-
Det tok 4 1/2 år
Okay, jeg innser at å si til dere at det skulle komme noen gode nyheter en av dagene kanskje var å være litt slem, men for oss er nyhetene jeg kommer med nå virkelig gode! Så jeg håper jeg ikke skuffer dere nå 🙂
Dere som har fulgt meg lenge vet at jeg har et ganske anstrengt forhold til vann. Hovedårsaken til det er den massive vannlekkasjen vi hadde på hytta i mars 2010. Siden jeg ikke fikk dekket skadene 100 % fra forsikringsselskapet måtte vi ta jobben med restaurering selv, og selv om både Eileif og jeg er flinke til å jobbe, så har vi ikke kunnskapen som skal til for å gjøre en sånn jobb alene. Derfor har vi hele veien vært avhengige av hjelp, og derfor har også alt der ute tatt tid.
I juli i fjor fikk vi gjort oss ferdige med siste rest av dekking av gulv, da var det kjøkkenet som fikk linoleum. Etter det har det ikke skjedd stort bortsett fra litt rydding, Eileif var jo borte noen måneder og i sommer har han jo jobbet. Det som sto igjen av store ting nå var å få bygget en kjøkkenbenk. Jeg kunne selvsagt valgt den lettvinte løsningen og kjøpt kjøkkenskapmoduler, men for å få utnyttet den lille plassen som er ville jeg ha plassbygget kjøkkenbenk igjen, slik som vi hadde før. For å få til det var vi helt avhengige av hjelp, og om helgen var en kompis og hans kompis igjen ute på hytta og bygget benken helt ferdig! I dag var jeg der ute og tittet, og SE SÅ FINT DET BLE!
Jeg har ikke ord for hvor fornøyd jeg er! Selve skapet ser likt ut som det gjorde før, og dørene er de samme som var der før. Den gamle benkeplata ble ødelagt da vi måtte rive, så den nye er splitter ny. I tillegg er hele skapet hevet noen cm da det gamle ble laget lavt med vilje siden jeg ikke er så høy, men det ble litt for lavt. Nå har høyden blitt bra, og vi har også dermed fått noen cm mer lagringsplass inne i skapet.
I dag har det vært en elektriker der ute som har fikset de ledningene der ser der pluss noen mangler vi fikk på forrige kontroll. Neste steg nå er å få en rørlegger ut dit for å koble på springen og rørene inne i benkeskapet, og når det er gjort kan vi faktisk være der ute! Det kommer til å ta tid å få vasket alt og få alt på plass i skuffer og skap, men det er jo bare småplukk i forhold til det som har blitt gjort. Og så gjenstår det selvsagt litt listing og få på plass noen terskler og slikt, men det blir jo nesten bare kosejobber 🙂Jeg håper jeg ikke har skuffet dere altfor mye med å holde dere på pinebenken med denne nyheten, men for oss, og spesielt for meg, så er dette så store og så gode nyheter at jeg nesten ikke har ord, og jeg tror at de som kjenner meg skjønner hvor mye denne kjøkkenbenken betyr. Jeg er happy! 😀
Del dette på:
-
Det var min dag i går
I går fylte jeg trettielleve år, og for første gang i historien hadde jeg ikke invitert til åpent hus eller noen annen form for feiring. Det var bare ikke riktig for meg å gjøre noe ut av dagen i år, men forhåpentligvis kommer jeg sterkere tilbake igjen neste år.
Formiddagen ble brukt til en liten gåtur sammen med Eileif og Nairo og ellers deilig sløving foran pc’en med mengder av gratulasjoner på FB og med koselige telefonsamtaler og sms’er. Ettermiddagen fortsatte i samme stil, og så kom C og A en tur med blomster og gave.
Om torsdag fikk jeg gave av min kjære mann, nemlig billetter til Ingrid Bjørnov og Øystein Sunde på Brygga kultursal i Halden i går, på selveste bursdagen min. Eileif var ikke helt i form i går, så han spurte C om hun ville være med meg istedenfor han, og det ville hun, så jeg hentet henne en time senere og satt kursen mot by’n.
Forestillingen var utsolgt (det er satt opp ekstraforestilling i mars), og vi hadde seter helt på første rad, en meter fra scenekanten. Jeg har vært på alle showene Ingrid har vært på turné med tidligere, og var forberedt på å ikke få gått på denne, så jeg var superglad for billettene og gledet meg som en unge fra jeg fikk gaven! Og selvsagt innfridde Bjørnov og Sunde!
De er begge to mestre med både tekst og instrumenter, og sammen er de på alle måter dynamitt. Den ene latterkula avløste den andre, og jeg føler nå at jeg har et enda tettere forhold til Ingrid fordi hun har et forhold til ripssaft av samme årgang som meg (se showet, så forstår du!) 😉Når de reiste seg for å motta kveldens siste applaus, utbrøt C “NEI!” ved siden av meg, og det var jeg så hjertens enig i, de nesten 2 timene showet varte gikk så altfor fort, og jeg hadde gjerne hørt på de i minst 2 timer til. Heldigvis fikk vi et lite ekstranummer:
Vel hjemme rakk jeg akkurat å se den siste halvtimen av Skal vi danse, før det var tilbake til pc’en for å lese flere koselige bursdagshilsner, og så var det natta, fornøyd og glad. Og Nairo tok seg som vanlig tid til litt kveldskos:
(ja, det er noen orber på bildet, i min verden heter det støv).I dag er det en sånn fin høstdag igjen hvor jeg egentlig burde vært ute og gått lang tur, men det står andre planer på lista istedenfor. Og i morgen er høstferien over og det er back to work.
God søndag, alle sammen, kos dere i høstværet!
PS! Jeg kommer med noen (for oss) gode nyheter en av dagene, så stikk innom igjen 🙂
Del dette på:
-
Jeg burde skamme meg!
Det har vært et fantastisk høstvær her i dag! Vindstille og skyfri himmel med en varmende sol. Så jeg burde skamme meg fordi jeg har sittet inne på en tydeligvis altfor tung stump i dag istedenfor å komme meg ut på tur og nyte den herlige dagen. Fy meg! Nå har jeg jo vært ute en bitteliten tur da, Nairo må jo få gjort fra seg. Og da fikk vi oppleve ikke mindre enn 11 vakre svaner på flygetur over jordene her. Klarte ikke å få alle 11 med på bildet, men det var et nydelig skue:
Akkurat det at det har blitt vindstille burde jeg så absolutt nyte, for det har blåst bra her siden fredag kveld. Såpass mye vind har det vært at Eileif har sovet på sofaen, for Nairo synes jo fremdeles at vinden er skummel i 2. etasje der soverommet er, men han synes ikke den er skummel i 1. etasje. Og jeg sliter litt med å finne en måte å kurere han for dette på, for jeg er ikke spesielt god på å trene hund midt på natta når jeg er stuptrøtt. Det merket jeg godt her en annen natt da det begynte å tordne ved 3-tiden. Jeg fikk stått opp og dratt ut alt av pc’er og modem, og tordnen var ikke så veldig ille egentlig, men nok til at Nairo bjeffet på den. Så da halvlå jeg i sofaen mens jeg matet han med godbiter, og jeg merker jo at det hjelper, at han søker mot meg istedenfor å bjeffe. Jeg kom meg i seng igjen da Eileif sto opp halv fem, og da fikk jeg et par timers søvn. Men det er én ting med torden som jo bare varer en liten stund, det er noe annet med vind som gjerne står på i timesvis.Vi var forresten ferdige med drypping av Nairos øye sist torsdag, og det ser nå helt fint ut. Pusset forsvant etter dag 2 med drypping, og han gir ikke noe uttrykk for at han har vondt eller har det ubehagelig.
Litt flere godnyheter: Eileif fikk om fredag beskjed om at han har fått forlenget jobbkontrakten ut oktober, yippie! \o/ Dermed har vi enda en måned på å lete etter permanente løsninger, og vi krysser som vanlig fingre, armer, tær, bein og øyne for at noe dukker opp snart. Samtidig som vi begynner å miste blodomløp på grunn av all kryssingen :p
Jeg har forresten høstferie denne uka (men jeg skal en tur på jobb til onsdag for å få unna noen oppgaver), så hvis noen har lyst til å være med ut på tur, så må dere absolutt si ifra! Jeg er ikke så lysten på å kjøre veldig langt for å gå tur, men jeg er sikker på at vi finner et fint sted å gå hvis noen har lyst. Fint vær er det stort sett meldt også 🙂
Del dette på:
-
Høstsøndag
Jeg hadde ikke fått med meg at det var meldt regn i dag, men det var litt koselig å våkne tidlig i morges av regnet som trommet på vinduet og på den parkerte bilen en etasje under vinduet, å høre Eileif sove godt og å kjenne varmen fra Nairo som hadde lagt seg mellom oss i senga. Det begynner helt tydelig å bli kaldere om nettene, for begge vinduene på soverommet står fremdeles oppe, og Nairo velger oftere og oftere å sove en stund i senga på nettene, noe han ikke gjør hvis det er varmt for han.
Alle uteplaner ble forkastet på grunn av været, og inneplanene ble satt igang istedenfor. Mange timer av dagen har gått med til å laste opp mammas bilder til fremkalling, noe som egentlig burde være en smal sak, men som fort blir komplisert for oss. Men det går jo, og hovedsaken er at hun får bildene sine på papir.
Som nevnt hadde vi årets siste grillings i går, og det er umulig å ikke bli sulten når dette ligger på grillen:
Og det ble veldig godt! Marinerte svinefileter, grillspyd med marinert svinekjøtt, paprika og løk, smørdampede poteter, hvitløksmør og mozarella med skinke:
Jeg anbefaler absolutt mozarellaen! Tror jeg har skrevet om den før, men den er verdt å nevnes igjen. Del mozarellaen i 4 og pakk bitene inn i skinke. Grill til osten er så rennende som mulig, uten at du forkuller skinken. Jeg tror det skal være frisk rosmarin i den opprinnelige oppskriften, men det dropper vi da vi synes konsistensen til mozarellaen og saltsmaken til skinken er mer enn god nok. Grillspydene med paprika, løk og svinekjøtt laget jeg selv denne gangen da vi ikke hadde flere igjen av de ferdigkjøpte. Og godt ble det så absolutt, selv om jeg ikke ble helt fornøyd med den ferdigkjøpte marinaden.Nå er det bekmørkt ute, og den siste våkne timen av denne søndagen skal ikke benyttes til noe som helst bortsett fra opplading til nok en arbeidsdag i morgen.
Del dette på:
-
Kyststien fra Stenen til Svingen
Ut på tur igjen. Må jo benytte seg av finværet så lenge vi har det!
Turen Nairo og jeg hadde langs Kyststien fra Bakke og hjem ga mersmak, så i dag skulle vi gå hjemmefra og til Kyststien ved Stenen i Enningdalselva, og så følge Kyststien videre sørover. I utgangspunktet hadde vi tenkt til å gå til Elgåfossen, men sånn ble det ikke i dag.
Vi startet tidlig i formiddag, og det er alltid koselig å se alt spindelvevet med duggdråper som fanger de første solstrålene:
Da vi kom ned til Enningdalselva skremte vi opp noen ender. Ikke lett å se de, men de er midt i bildet her:
Så svingte vi inn på en del av Kyststien som vi ikke har gått før. Jeg var redd det skulle være mye grusvei, men det var det heldigvis ikke. Stort sett fine skogsbilveier/gamle traktorveier og stier. Og Nairo koste seg i formiddagssola:
Ingen tvil om at det var Kyststien vi fulgte:
Og stort sett var det godt merket hele veien. Det var enkelte steder hvor det var småkryss i skogen hvor jeg skulle ønske at blåmerkingen var litt hyppigere, for det var et par ganger jeg lurte på om jeg valgte feil sti. Men så lenge man er oppmerksom på å se etter merkingen, er det egentlig vanskelig å gå seg bort.Etter en stund forsvant skogen og jeg befant meg sør for hjemme, med de åpne jordene mellom meg og huset. Midt på bildet bor vi 🙂
De siste 2 kilometerne var grus og asfalt, så istedenfor å gå hele veien til Elgåfossen stoppet vi ved Svingen og ba Eileif hente oss. Jeg hadde lyst til å gå mer, men beina var vonde og da var det ikke verdt det. I tillegg har jeg da det jeg tror blir en fin etappe til gode, og det er jo aldri feil 🙂
Det ble 6,9 km på 1 time og 25 minutter i dag, og dermed en litt mer troverdig snitthastighet på 4,8 km/t enn det jeg hadde på forrige Kyststi-etappe. Dette er vel ikke en tur jeg kommer til å gå så veldig ofte, til det var det for lite å se på. Men jeg har fått litt dilla på Kyststien, og har lyst til å gå flere av etappene med tid og stunder.Det går forresten bra med Nairos øye, og i ettermiddag blir det årets siste grillings. Gleder meg!
Del dette på:
-
Sår på øyet
I et par dager har det væsket ut litt gulgrønt puss fra Nairos venstre øye. Det har vært ytterst små mengder, men det er tross alt øyet det er snakk om, så da vi i dag dro til veterinæren for å gi han “svensketabletten”, spurte jeg om en av veterinærene hadde tid til å ta en titt på det. Det hadde de heldigvis, og jeg løftet en skjelvende Nairo opp på undersøkelsesbordet og han la seg flatt ned og hadde antagelig sangen “Let’s twist again” i hodet. Okay, jeg vet at det ikke er spesielt koselig av meg å spøke med at hunden min er så livende redd i en sånn situasjon, men hva skal man gjøre 😉
Uansett: Veterinæren dryppet noen greier med farge på i Nairos øye. Det ga meg flashback til en gang da Arkas var valp/unghund og hadde rennende øyne, og han var gjennom samme undersøkelse. Da ble nesa hans grønn etter en stund, så jeg sto og ventet på at det skulle skje med Nairo også, noe det selvsagt gjorde. Og jeg klarte ikke å la være å fnise, for det ser unektelig litt teit ut med en hund med grønn nese 😉
Veterinæren fant et ørlite sår på øyet som for henne så overfladisk ut. Så vi fikk med resept på øyedråper som skal dryppes 2 ganger pr dag i 8 dager og beskjed om å holde utkikk etter om pupillene blir forskjellige i størrelse eller om det skadede øyet blir gråaktig.
Pusset må tørkes bort før dråpene dryppes, og i tillegg sa apotekteknikeren at det var en fordel å skylle med saltvann før dryppingen, så da gjorde vi det da vi kom hjem. Nairo pleier normalt ikke å sette stor pris på at vi herjer sånn med han, og ihvertfall ikke om han må sitte stille. Men jeg vet ikke om han skjønte at vi skulle hjelpe han eller hva det nå var, for han satt nogenlunde stille under hele tørke- og dryppe-seansen, og jeg gruer meg derfor ikke til de kommende 8 dagene. Dette blir så bra, så 🙂I tillegg må jeg jo nevne at han ikke virker plaget av øyet på noen måte. Ikke gnir han seg, ikke blunker han mer enn normalt og han trekker seg ikke unna når vi tar rundt øyet, så dette er nok bare en liten rift fra en grein eller noe sånt. Men, det er tross alt øyet det er snakk om, og da er det absolutt best å være føre var.
Del dette på:
-
Kyststien fra Bakke og hjem
I dag la Nairo og jeg ut på skikkelig langtur. Eileif kjørte oss til Bakke, og derfra skulle Nairo og jeg gå hjem, hovedsaklig langs Kyststien. Backupplanen var at Eileif skulle hente oss ved Berby hvis beina og kroppen ikke ville være med lenger, men vi gikk hele veien og jeg er kjempestolt!
Vi startet altså på Kyststien like ved Bakke.
Dere som har meg på Endomondo kan se hele turen der, men dessverre slo mobilen av Endomondo mot slutten, så turen ble delt i to deler. Jeg finner ikke noen god beskrivelse av Kyststien på noen karttjeneste på nett, men jeg vet at den er lang, og at den er en del av et samarbeid med Sverige også.Rester etter husmannsplasser finnes i nesten hver eneste skog vi går i, og dette var ikke noe unntak. Jeg har altså gått innom Jammerdalen i dag, og det var mye mer koselig enn det høres ut som 😉
Kyststien går, som navnet sier, stort sett nær kysten. Her er vi ved den innerste delen av Iddefjorden. Alt på venstre side er Sverige, og tettstedet der dere ser den røde flekken (som forøvrig er et stort lasteskip av noe slag) heter Krokstrand. På høyre side kan dere langt bak i bildet skimte Bakke opptreningssenter:
En liten stund senere kom vi over denne steinen:
Jeg aner ikke om dette er en grensestein, en riksrøys eller noe helt annet, så hvis noen vet, blir jeg glad for forklaring.Ved siden av steinen sto et infoskilt over Folkå naturreservat, som vi var i ferd med å gå inn i:
Kyststien følger vannet hele veien, men for det meste var det vanskelig å se vannet på grunn av skog (som egentlig var ganske åpen, men som allikevel skygget for vannet) og på grunn av 2 meter høyt siv. Men innimellom fikk vi fine glimt mot vannet:
Det ligger noen få hytter innover langs Kyststien. Jeg aner ikke om de må via Kyststien for å komme seg til hyttene eller om de har andre veier frem, men fytte rakkern så idyllisk de lå! Her stoppet jeg like i utkanten av en hyttetomt og tok bilde av utsikten de hadde:
Noen kilometer senere var vi på kjente trakter, nemlig helt øverst i runden jeg på Endomondo kaller Berby rundt. Her tok vi dagens første pause, og jeg fikk godgutten min til å balansere litt:
Her hadde jeg to valg: enten kunne jeg fortsette på østsiden av det som ikke lenger er et vann men som er kjent som Berbyelva eller Enningdalselva, eller så kunne jeg gå over brua og gå sørover på vestsiden. Vi valgte vestsiden, og etter et par kilometer var vi fremme ved Riksvei/Fylkesvei(?) 102. Det var her Eileif eventuelt skulle hentet oss, men jeg var sta i dag og ville gå hele veien hjem 🙂 Her hadde jeg også to valg: jeg kunne igjen krysse elva og gå sørover på østsiden, noe som ville gitt meg bare et par hundre meter med asfalt å gå på, eller jeg kunne fortsette på vestsiden. Jeg valgte igjen vestsiden og tenkte ikke på at jeg da fikk nesten 1 km på asfalt og med oppoverbakke. Puh, det var slitsomt! Her har vi allerede gått et stykke, og vi skulle helt opp til den mørke treklyngen til venstre:
Her hadde vi altså forlatt Kyststien for en stund, og grusveien vi gikk inn på er en del av Olavsleden (noe jeg faktisk ikke var klar over før i dag). Her snudde jeg meg og tok et bilde over veien vi hadde gått. Her ser dere Berby herregård til høyre, og vi hadde gått mellom åskammene dere ser midt i bildet:
Og så måtte jeg jo bare dokumentere at det var Olavsleden vi gikk på 😉
Denne grusveien har vi gått en del ganger før, da den leder til Stenen i Enningdalselva, der vi har en cache. I senere tid har jeg jo funnet en mye mer koselig vei å gå dit her hjemmefra, så nå var det lenge siden sist vi gikk her.På den andre siden av et jorde fanget dette treet oppmerksomheten min. Dårlig bilde, men det var så vakkert der det sto og var grønt nederst og rødt øverst:
Det blir sjeldent tatt bilder av meg ute på tur. Enten går jeg alene eller så går jeg med kameraet mens Eileif går med Nairo, så da blir det bare ikke noe av. I dag snudde jeg kameraet opp ned og tok en selfie nedenfra. Veldig lite flatterende, men: Tittei! :p
Etter et par kilometer kom vi inn på Kyststien igjen, og til slutt kom vi frem til Stenen, og vi tok turens tredje og siste pause. Jeg gruet meg veldig til å gå over brua, da det er lite å holde seg fast i (spesielt når man går med et kobbel i den ene hånda og en gåstav i den andre hånda). Men det er så fint akkurat her, hvor elva har fått litt fart på seg, og det er steiner i elva som gjør at det blir litt brus å høre på:
Nå var Nairo (i likhet med meg) veldig sliten, og for første gang på turen la han seg ned:
Men nå hadde vi bare 3 km igjen, hvorav noen titalls meter i bratt oppoverbakke og 500 meter på asfalt. Vi fulgte også her Kyststien en stund, før vi svingte av sørover igjen og videre hjemover.I skogen ikke langt hjemmefra gikk Nairo rett over en huggorm. Jeg holdt på å tråkke på den, men klarte å stoppe i siste sekund. Ekkelt!
Vel hjemme segnet jeg om på trappa foran inngangsdøra, virkelig fornøyd med dagens tur. Totalt ble det 14,63 km, og effektiv gåtid var 2 timer og 51 minutter, noe som betyr en gjennomsnittsfart på 5,5 km/t. Hadde aldri i verden trodd at det skulle være mulig! Vi brukte ca 3 1/2 time totalt på turen, i tillegg til pausene ble det som dere skjønner en god del stopp for å ta bilder.
Nå kjenner jeg at kroppen protesterer litt over hva den har vært med på, og Nairo har ligget rett ut siden vi kom hjem. Men åh så stolt jeg er over oss! 🙂
Del dette på:
