-
Uke 40 – Ukens utsikt
Første søndagen i oktober. Dagen startet med sol, men utover har det blitt mer og mer skyet og vind, og vi forventer regn i løpet av kvelden:
Vi har hatt en skikkelig sløv søndag i dag, sånne trengs innimellom. Fått fordøyd alle de herlige inntrykkene fra i går 🙂God søndagskveld!
Del dette på:
-
Feiring av 40-årsdag
Om fredag fylte jeg 40 år. Som jeg skrev tidligere denne uka har jeg ikke egentlig gruet meg til å fylle 40, og jeg merker absolutt ingen forskjell på å være 40 i forhold til å være 39. Men etter fredag har jeg kjent litt på at neste runde tall er 50. Jaja, det er 10 år til det 🙂
Fredagen gjorde vi absolutt ingenting, vi var hjemme og bare slappet av. Eileif laget nydelig middag til meg (det gjør han jo alltid egentlig), og jeg tok livet helt med ro og koste meg med massevis av gratulasjoner på FB, sms og telefonsamtaler.
I går skulle vi altså feire med å fyre bål og grille pølser ved en gapahuk kun 10 minutters kjøring hjemmefra. Bilen ble fullastet og vi dro dit i regn…og regn…og atter regn. Værvarselet sa at det skulle bli opphold fra 14-tiden, så vi satset på at det kom til å stemme.
Ikke alle er kjent i det området, så vi hang opp ballonger som veivisere:
Mamma kom like etter oss, og her inspiserer hun at presenningen fungerer og at alt ser bra ut:
Været irriterte meg noe veldig. Det er jo ikke på noen som helst måte koselig å sitte ute og grille i regnvær. Men, det er utrolig vakkert ved Trestikkehuken allikevel:
Mamma ville inn under tak, og hun fant en genial måte å både holde seg tørr på og sitte godt på:
Hun fikk rettet opp ryggen litt mer enn det ser ut som på bildet, altså 😉De som hadde sagt at de skulle komme sendte meg meldinger og sa at de drøyde litt pga regnet, noe jeg har full forståelse for. Men etter en stund kom S og S med lillegutt E, og C med snuppene A og L. Ved hjelp av litt tennvæske fikk vi fort fyr i bålet selv om det fremdeles regnet litt, og med varmen bålet ga oss pluss noen gode pølser med godt tilbehør innabords, ble stemningen så mye bedre:
En halvtimes tid etter at regnet egentlig skulle ha stoppet, så ble det faktisk opphold. Og med oppholdet kom M og J med sine barn T N og T S:
Ved et tidspunkt hører jeg Eileif si: “Nå kommer det folk”. Jeg titter opp, ser det kommer noen rundt presenningen, og hvem er det? Jo, det er Siv Anita! Gærne jenta hadde tatt turen helt fra Mo i Rana til skogen i Halden for å feire meg!
Hun håpet jeg ble overrasket, og det skal jeg love både henne og dere at jeg ble!Selv om dagen ikke startet så bra værmessig, så ble det veldig bra mot slutten og jeg sitter igjen med en veldig god følelse av at feiringen tross alt ble vellykket. Jeg storkoste meg og synes det var kjempekos at så mange tok turen for å feire meg på en litt utradisjonell måte. Jeg vet ihvertfall at jeg har lyst til å feire fler bursdager på denne måten, forutsatt at været blir bittelitt bedre 😉 Tusen takk til alle som kom og tusen takk for alle fantastiske gaver! <3
Siv Anita ville ha omvisning på festningen, og det fikk hun. Jeg kan nok ikke så mye om alt som har skjedd på festningen, men jeg vet hvor man kan og bør gå, og informasjon står det jo på skilt over alt. Geocaching står alltid på planen, og man er ikke på festningen uten å finne ihvertfall noen cacher. Her logger Siv Anita et funn i solnedgangen:
For vi fikk en fantastisk avslutning på dagen værmessig. Fra regn på formiddagen og utover ettermiddagen til opphold og senere sol på ettermiddagen og tidlig kveld. Og idet sola forsvant ned bak åsen og Nexanstårnet kom tåka krypende inn fra havet og innseglingen til Halden. Akkurat det siste klarte jeg ikke å ta bilde av, men jeg fikk noen andre blinkskudd. Her er sola sett fra Place d’Arms:
Vi beveget oss inn i indre festning, og der fanget jeg dette motivet:
Og etter en runde litt hit og dit endte vi til slutt opp på Dronningens bastion:
Vi stakk også bortom Rødsfjellet for å prøve å få tatt bilde av festningen i flombelysningen sin, men tåka hadde da tatt helt over. Så besøket satt kursen tilbake mot Oslo for et par dager der, og vi dro hjem og satt oss slitne og veldig fornøyde ned i hver vår stol.Jeg føler meg så ekstremt priveligert og heldig som har så utrolig flotte mennesker rundt meg at de kommer fra både fjern og nær for å feire meg ute i regntungt vær. Jeg håper så inderlig at dere alle forstår hvor takknemlig jeg er, og at jeg er superglad i dere alle sammen! <3
Del dette på:
-
Økning i alder
Om få dager fyller jeg 40 år. Jeg vet at det er bedre å fylle 40 enn å ikke fylle noe som helst, men det er litt rart å tenke på allikevel. 40 liksom. Halvveis til 80. Antagelig halvveis i livet. Det mest positive med å fylle akkurat 40 er at 4 er yndlingstallet mitt. Så nå venter 10 år med yndlingstallet.
Legg merke til de søte (og litt skumle?) figurene på pysjen min 😉Jeg har alltid hatt bilder i hodet på hvordan man skal være når man er så og så gammel. Selvsagt er det et visst slingringsmonn på dette, og selvsagt er det individuelle forskjeller. I tillegg har dette bildet endret seg etterhvert som de jeg kjenner har nådd disse aldrene. Bildet jeg har i hodet om hvordan en 40-åring skal være stemmer ikke overens med hvordan jeg ser på meg selv. Men det er kanskje sånn med de fleste, at man føler seg yngre enn alderen tilsier?
30-årsdagen min hadde jeg gruet meg til i månedsvis og ville egentlig la den passere i stillhet. Men jeg inviterte som vanlig til åpent hus (jeg fylte på en lørdag), og ante fred og ingen fare. Overraskelsen var stor da to venninner hentet meg og tok meg med på spa hvor jeg fikk fotbehandling og en tur i boblebadekaret. Fler venninner dukket opp, og vi dro videre hjem til ei av de hvor vi var en gjeng som koste oss med god mat og skravling. Jeg var singel den gangen, og istedenfor å gi meg pepperbøsse, ga de meg en mann:
Hjerteputen har jeg enda, og dagen endte opp som en av de beste bursdagene mine. Takk, jenter!Jeg har ikke samme panikken for å fylle 40 som jeg hadde da jeg fylte 30. Det er helt greit å ha bursdag, selv om det innebærer at jeg nå blir kategorisert i gruppa 40-49 istedenfor 30-39. Og selv om jeg blir ett år eldre, så er jeg jo bare én dag eldre enn jeg var dagen før. Og jeg har mine store tvil om at jeg kommer til å føle meg gammel, ihvertfall ikke eldre enn jeg føler meg i dag, noen dager på forhånd.
Årets feiring blir fremdeles åpent hus, men denne gangen blir det bålgrilling ved en gapahuk ikke langt herfra. Værvarselet så langt lover ikke godt, men jeg håper det endrer seg og at vi får en fin dag ute i naturen, der jeg aller helst vil være hele tiden.
Del dette på:
-
Uke 39 – Ukens utsikt
Det er stille fra meg for tiden. Bloggingen har kommet litt ned på prioriteringslista, både fordi det ikke skjer noe her for tiden, men også fordi det skjer så mye som jeg ikke helt har fått sortert i hodet mitt enda. Men ukens utsiktsbilde hopper jeg ikke over, det er jo faktisk ikke mange ukene igjen til nyttår og dermed også til slutten av dette prosjektet.
I dag har jeg valgt et bilde tatt tidlig i kveld. Jeg angrer litt på at jeg har valgt å ta bildene akkurat denne veien, for veldig ofte er det en vakker solnedgang like på utsiden av høyre bildekant. Men, da kan jeg heller vise dere vakre solnedganger neste år, dog ikke hver uke 😉
Plenen skulle vært klippet en gang til for sesongen, men nå er det så vått i gresset hele tiden at det kan vi bare glemme. Det siste jeg ihvertfall skal gjøre i hagen før snømåking og sandstrøing tar til, er å sage ned noen greiner på et grantre og bruke granbaret på rosene. Pluss å sette inn hagemøblene. Sommeren er definitivt over!Del dette på:
-
Uke 38 – Ukens utsikt
I dag er nok en søndag med skikkelig høstvær. Skyene henger tungt og lavt og slipper vann ned på oss.
Hvis dere ser nøye ute på jordet, ser dere ca halvparten av gjessene som i skrivende stund påstår at de synger for oss. Nå vil jeg ikke være helt enig i at lydene fra de er sang etter mennesklig målestokk, men det er stas å ha 50-60 gjess på besøk uansett. Om et halvt års tid ser vi de igjen, da er de på vei nordover istedenfor sørover som nå 🙂God søndag!
Del dette på:
-
Runden i Tresticklan
Da Eileif, Nairo og jeg var på telttur i sommer, gikk vi hele den merkede runden pluss litt til i Tresticklan nasjonalpark. I dag bestemte jeg meg for å ta med Nairo og gå bare selve runden. Og gjett om vi hadde en fin tur i det nydelige høstværet!
Det var så varmt å gå at fleecejakka måtte jeg bare legge i sekken, deilig med sånt vær så sent i september!Ca halvveis på runden er det en liten odde ut i en innsjø. Nairo og jeg satt oss ned her for å nyte litt medbragt, og i tillegg fant Nairo ut at han skulle grave opp litt mer å tygge på, det vil si røtter:
Men han klarte faktisk å sette seg ned og slappe av litt også 🙂
Og jeg storkoste meg med sola i ansiktet og vakker utsikt:
Jeg går alltid og titter etter kantareller til mamma når jeg går tur på høsten. I år tror jeg alt av kantareller har blitt utryddet fra Haldendistriktet, jeg så ikke en eneste en i dag heller. Men det er nok av annen type sopp (jeg liker å kalle de passopp), og her er en hjertesopp:
Da vi gikk tur fra Aspedammen til Skårefjell i april, kom jeg over et hull helt nederst på et tre. Da fikk jeg tips om at det kunne være svartspetten som hadde vært ute og jobbet, og i dag kom jeg over et lignende hull:
Og siden jeg allerede hadde fått greie på at svartspetten lager sånne hull, så gikk jeg i dag og smilte for meg selv fordi jeg slapp å lure på hvem som hadde laget dette hullet 🙂 Eller så er det jo fullt mulig at det er noen helt andre som har laget dette hullet, og at jeg egentlig bare så dum ut der jeg gliste i skogen 😉Turen var på 8,5 km. Totalt gikk det 5 timer fra vi dro til vi var hjemme igjen, hvorav 2 timer gikk med til kjøring, 2 timer gikk med til gåing og 1 time gikk med til pauser. Vil gjerne ha fler sånne dager!
Del dette på:
-
Uke 37 – Ukens utsikt
Det var ordentlig høstvær da Nairo og jeg gikk tur om tirsdag. Vind og regn. Bortsett fra det har september så langt vist seg fra en sommerlig side, men i dag er vi tilbake til høstvær igjen. Eileif, Nairo og jeg gikk en tur på 6 km i formiddag, og vi hadde regn ihvertfall halvparten av turen. Ikke hadde vi tenkt på regntøy heller, men vi tørket jo da vi kom hjem 🙂
Høsten er nå også veldig synlig på utsiktsbildene. Åkrene er tresket (“flekkene” ute på jordet er firkantede høyballer), og både heggen og treet nærmest bildet har begynt å kaste bladene sine. All veden vår er nå under tak, og det er klart til vedfyring så snart temperaturen sier at det er nødvendig. Plenen burde vært klippet ihvertfall en gang til før frosten kommer, og jeg vet at jeg skal ta en runde og fjerne døde lupiner. Men klaserosene ved inngangsdøra blomstrer enda! 🙂Del dette på:
-
Svisj, så var det fredag
Denne uka har gått fort! Og det er jo ikke noe rart, siden jeg har vært på praksisplassen 3 dager allerede. Sommerfuglene i magen var representert i stort antall mandag morgen, men det har gått veldig bra hele uka. Dagene har gått med til å bli kjent, gjøre litt forefallende kontorarbeid, sånne ting man kan gjøre uten å trenge noe opplæring først, og andre småting. Klart jeg har vært sliten, jeg har vært så sliten at det å bevege på seg har vært en utfordring. Men jeg har ikke vært fysisk sliten, ikke sånn som man er etter å ha gått en mil i ulendt terreng eller andre fysisk krevende ting, og jeg kan heller ikke egentlig si at jeg har vært så veldig sliten i hodet. Vanskelig å forklare, men jeg har bare vært sliten. Forhåpentligvis går det seg til etterhvert 🙂
Hjemmedagen om tirsdag gikk Nairo og jeg skogstur i Sverige, en fin tur på 5 km til Björnerödspiggen. I dag tok vi runden rundt Berby, noe over 4 km og grusvei hele runden. Håper på fint vær både i morgen og søndag også, så vi kan komme oss ut i skogen. Vår bil er ikke helt frisk for tiden, så mens vi venter på at den skal bli reparert er vi så heldige at vi fortsatt får låne bilen til mamma. Nå er hennes bil dessverre ikke noen stasjonsvogn, og da Nairo h-a-t-e-r å ikke kunne være i bilburet sitt, prøver jeg å begrense kjøringa med han (han klemmer seg ned på gulvet foran baksetet, helst med hodet inn under førersetet eller passasjersetet).
Og så må jeg bare sende en liten bursdagshilsen opp til en sky. I dag er det 19 år siden min første hund ble født. Mammas lille gull, vakre Santo:
Du kan lese mer om han hvis du klikker på navnet hans som kommer opp når du holder musepekeren over menyen Hundene over her 🙂 Gratulerer med dagen, gutten min!God helg, alle sammen! Håper dere har noen koselige planer i det vakre høstværet 🙂
Del dette på:
-
Uke 36 – Ukens utsikt
Det er noe trolsk over tåke, uansett om man ser den i skogen, over vann eller på åkrene. Selv om man vet hva som befinner seg inne i og bak tåka, så blir man stående og lure på om det plutselig dukker opp noe nytt når tåka letter. Og så synes jeg morgentåke er mindre skummel enn kveldståke. Vakker er den også:
En riktig god søndag til dere alle, nyt dagen!Del dette på:
-
Forsiktig optimist
Fredag 30. august skrev Halden Arbeiderblad på sine Facebooksider at arbeidsledigheten i Halden er på 3,5 %, noe som visstnok er det laveste av alle bykommunene i Østfold. Samtidig ville de komme i kontakt med noen arbeidsledige for å skrive en artikkel om hvordan det er å stå på utsiden av arbeidslivet. Jeg gikk noen runder med meg selv for å finne ut om jeg ville stille opp eller ikke. Ville det virke så desperat at potensielle arbeidsgivere ville skygge unna meg? Eller var det en grei måte å nå ut til mange arbeidsgivere på og dermed få sagt: “Her er jeg, jeg vil jobbe!”?
Da jeg fikk greie på at jeg kunne lese gjennom artikkelen før den kom på trykk, valgte jeg å si ja. Så om mandag møtte jeg opp ved avtalt sted, og ble intervjuet sammen med ei som stort sett er i samme situasjon som meg . Egentlig fikk ikke journalisten stilt så mange spørsmål, for vi pratet jevnt og trutt og fikk belyst mange av de sidene vi ville ha frem. Artikkelen kom på mail på ettermiddagen, og jeg fikk også beskjed om at den ville komme i avisa på tirsdag. Overraskelsen var stor da jeg så at vi var førstesideoppslag, men jeg er fornøyd med innholdet uansett (det var et par bilder til i papirutgaven av avisa).
Tirsdag kveld ringte telefonen min, fra et nummer som ikke var kjent for meg. I andre enden var det ei hyggelig dame som ringte fra Halden Kommunale Kompetansesenter, og hun fortalte at de var på utkikk etter å ha folk inne på praksisplasser. Vi avtalte et møte på onsdag, og etter den samtalen virket det som et godt sted for å få mer erfaring, for å kunne bidra med mye av det jeg kan, og for kanskje å kunne knytte kontakter som senere kan føre til fast jobb. Siden HKK er kommunalt, ansetter de ikke folk for tiden, men de har en del kurs rettet mot næringslivet i Halden, og derfor kan en praksisplass der forhåpentligvis åpne noen dører for meg.
I går fikk jeg snakket med saksbehandleren min på NAV, i dag var jeg og hentet de aktuelle papirene hos HKK og leverte de på NAV, og da ble det samtidig bestemt at jeg starter på praksisplassen til mandag. 3 dager i uka hvor jeg skal være assistent under kursing og også drive med annet administrativt og forefallende arbeid.
Jeg er som kjent ingen optimist av natur. Og etter å ha vært arbeidsledig i nesten 2 år, er jeg realistisk nok til å innse at sjansen er liten for at jeg skal ha flaks og få en fast jobb som en følge av denne praksisplassen. Men det er lov å være forsiktig optimist, og det kan på ingen måte skade å dele av min kunnskap og ikke minst få mer kunnskap selv. Og jeg er takknemlig for at noen leste artikkelen og faktisk fattet interesse for meg.
Del dette på:
