-
Nairos mareritt
I formiddag følte jeg meg som en dyremishandler. Jeg prøver å ikke vaske Nairo for ofte, det strekker seg til maks 2 ganger i året. Nå var det på tide, og takk og pris for at Nairo ikke vet når sånt skal skje, for da hadde vi antagelig aldri fått tak i han.
Han blir ikke med opp i 2. etasje frivillig, bortsett fra når vi skal legge oss. Så da både Eileif og jeg gikk opp i formiddag, gjemte Nairo seg i 1. etasje, og Eileif måtte bære han opp. I det sekundet Nairo ble satt ned i badekaret, satt hyperventileringen og siklingen igang:
Og det ble absolutt ikke bedre. Ved et par anledninger satt han til og med igang med ordentlig sutring! Ikke sånn jeg-kjeder-meg-sutring, men sånn jeg-er-livredd-og-vil-bort-surting. Og jeg synes det er helt forferdelig å gjøre sånt mot han, men jeg synes ikke det er noe koselig å få et hvitt belegg på fingrene når jeg koser med han, så da måtte vi bare gjøre oss ferdige.
Når han fikk slippe løs fra dette marerittet, bar det rett ned til teppet i stua for å tørke seg. Eileif og jeg tørket badet etter seansen, og flirte for oss selv mens Nairo bjeffet og knurret og gned seg mot gulvteppet. Man trenger ikke nødvendigvis se hva de driver med, lydene avslører de 😉Etter litt tørking kom 80-tallssveisen frem, skikkelig kreppet på sidene:
Og hvis noen ikke er helt sikre på hva Nairo synes om sånne shamponerings- og skylleopplevelser, så gir han tydelig uttrykk for det her:
Han har vært utslitt i hele ettermiddag, og jeg benytter enhver anledning til å gre og børste han. For nå er det ikke bare ulldotter som ramler av, men også ett og ett hårstrå og en og en ullfiber. Sistnevnte er så lette at de flyter i lufta i lange tider, så jo mer jeg kan få samlet opp og lagt i papirpose, jo bedre er det. De er ihvertfall ikke spesielt koselige å få i munnen 😉
Del dette på:
-
Uke 23 – Ukens utsikt
Dette har vært nok en fantastisk søndag. Litt vind er det alltid her vi bor, men sola har vært fremme hele dagen, og de små sorte skyene som stakk innom tidligere i dag, stakk avgårde like fort som de kom, uten å slippe noe ned på oss.
Gresset er ikke like nyklippet lenger, men det er generelt sett enda grønnere og enda mer frodig enn sist søndag. Like til venstre for heggen står det en sibiriris, nå venter jeg på at knuppene på den skal dukke opp. Jeg tror ikke dere vil komme til å se blomstene på ukens utsikt-bildene, men jeg skal så absolutt ta bilde av de så dere får se allikevel 🙂Del dette på:
-
En bortgjemt perle
Jeg har gått til Drøftetrauet fler ganger før, men etter å ha tittet litt i det ene kartet jeg har, ser jeg at det skal være et utkikkspunkt på den andre siden av vannet i forhold til hvor jeg har gått før. Derfor ble dette målet for dagens tur.
Når jeg kom så langt som jeg har gått tidligere, så jeg jo at stien fortsatte videre, så jeg fulgte den. Og helt riktig, her dukket det opp litt usikt mellom trærne. Bare mobilbilder i dag.
Jeg tror utsikten er mot både mot Norge og Sverige, antagelig i retning Håvedals-Langevann, dit vi også går en del turer.Jeg aner ikke om man kan si at myrull blomstrer, men den er ihvertfall hvit og fin nå:
Det var utrolig vakkert her i dag. Blikkstille, varmt og idyllisk:
Nairo er jo ingen badeengel, men han er storfornøyd hvis han får grave istykker og filleriste mose og lyng. Hvis dette i tillegg vokser ved vannkanten, sånn at alt i nærheten av han blir gjennomvått når han rister, ja da er lykken komplett:
Jeg fikk han uti vannet så han hadde vann opp til magen, men da er det full stopp. Svaberget ut i vannet var så glatt at jeg ikke hadde lyst til å gå noe særlig uti selv, men tærne mine fikk ihvertfall kjent på vannet 🙂Del dette på:
-
Hagevandring
Dere kjenner meg nå. Jeg er den som gjerne vil ha en fin hage, men som h-a-t-e-r hagearbeid. Jeg trenger ikke en haug med bed med mengder av blomster, men jeg har lyst på noe fint å se på. Noen fine blomster på våren, noen på sommeren og noen på sensommeren. Bed som ikke trenger å lukes flere ganger i uka. Helst ikke flere ganger i måneden heller. Jeg kan ikke stort om blomster, men jeg vet at svaret på alle mine problemer er å anlegge en lupinhage. Lupiner blomstrer hele sommeren, sprer seg som hakka møkk og krever ikke noe stell i det hele tatt. Allikevel er lupinen den planten jeg hater mest, like mye som brennesle. Lupinene er over alt, og de skygger for det meste av andre planter jeg har.
MEN! Jeg har bestemt meg for at de to bedene vi har jobbet med i vår skal vedlikeholdes. Og det er noen lyspunkter rundt i hagen min allikevel, se bare her:
Denne rosa stauden dukker opp litt her og der. Jeg har ingen peiling på hva den heter, men vakker er den:
Forglemmegei er min absolutte favoritt (i tillegg til roser). Normalt har jeg mengder med forglemmegei på siden av inngangspartiet, men i år er det veldig få av de. Jeg får nyte de jeg har:
Jeg har to store syrinbusker og en liten. Den lille sliter med å komme med blomster (den ble flyttet dit den står nå for 7 år siden), men de to store buskene har nydelige lilla blomster som dufter herlig:
Under den ene syrinbusken vokser det liljekonvall. Man må vite at de er der for i det hele tatt å se de:
Selv bjørka blir vakker i solnedgang:
Brudespireahekken er allerede i ferd med å avblomstre. Den har ikke blomstret mye i år, og den trenger en kraftig beskjæring:
Og så har jeg noen enslige valmuer som titter opp her og der. Bitte små, blomstene er sikkert ikke mer enn en centimeter eller to:
Men de orange små solene lyser så absolutt opp! Og hva ser dere bak valmuen? Jo, lupiner…God helg! Jeg skal overvære prinsessebryllup i morgen 😀
Del dette på:
-
Mage i ulage
Nairo var jo med meg til utstillingen i Drammen om lørdag. Han lå i bilen i fullt gjennomtrekk for det meste, og jeg luftet han kun på parkeringsplassen. Ikke hilste han på noen andre hunder engang.
Da vi kom hjem på ettermiddagen, var han ordentlig løs i magen. Når Nairo er redd og nervøs, vises det med røyting/flassing og stressmage, så jeg tenkte ikke noe mer over magen hans, og tenkte også at varmen var en grunn for at han ikke var i form. Helt normale ting begge deler.
Han fikk maten sin som normalt på tidlig lørdags kveld, men magen hans ble ikke noe bedre. Mer og mer løs i magen og mer og mer slapp og sliten. Og jeg forstår jo at han var sliten, det blir jo vi mennesker også når magen er i ulage. Han gjorde vel fra seg 3-4 ganger i løpet av lørdagskvelden, og jeg ble veldig overrasket da jeg sto opp søndag morgen og så at han hadde gjort fra seg inne også. Det er første gang siden vi fikk han at han ikke har sagt ifra at han må ut, og jeg våkner alltid av sutringen hans.
I går fikk han en tørr brødskalk på formiddagen og en på kvelden. I tillegg hadde jeg bittelitt Zoolac liggende, og det fikk han porsjonert ut gjennom dagen. Han var løs i magen på formiddagen, men så stoppet det opp og han gjorde ikke noe mer fra seg i går. Han virket også piggere utover kvelden, men når vi la oss i går kveld klarte han ikke å slå seg til ro. Jeg gikk ut med han ved 23-tiden uten at det skjedde noe, og så vekket han meg igjen ved midnatt, og da var det nok en gang suppe som kom ut bak. Når man har pelshund med diaré blir man rimelig kjapt vant til å vaske baki der, så jeg sjekket stumpen og så at han også hadde fått ut litt blod. Da ble jeg virkelig bekymret! Heldigvis slo han seg da til ro, og jeg fikk noen få timer søvn før jeg våknet lenge før klokka i morges.
Jeg var veldig tvilende til om jeg skulle dra på kurs eller ikke, men Nairo virket i nogenlunde god form, så jeg dro. Forklarte situasjonen for kurslederne, og etter en time på kurs fikk jeg med meg hjemmelekser og dro så i butikken og kjøpte ris, Cultura og koketorsk og dro hjem igjen. Til min store glede hadde Nairo ikke hatt noen uhell inne, og det skjedde heller ikke noe ute. Han fikk så en liten porsjon skånemat, og kastet seg over det med stor glede. Tror nok det var godt for han å få litt mat i magen!
Nå i kveld har han fått nok en porsjon skånemat, og vi har gått en 10 minutters luftetur uten at det har skjedd noe som helst. Han virker fremdeles litt sliten, men det er ingen tvil om at energien hans er på vei tilbake. Han har ligget mye som dette siden lørdag:
Men nå har han energi nok til å gå ut på verandaen og kjefte på de som går på veien “hans” 🙂Det blir skånemat i morgen også, og så går vi gradvis tilbake til V&H og litt tørrfôr. Jeg aner ikke hvorfor denne runden med dårlig mage har vart i 2 døgn, hvis Nairo har stressmage varer det gjerne bare i én avføring. Men uansett grunn; så lenge det nå ser ut som han er på bedringens vei, så er jeg fornøyd. Jeg krysser ihvertfall fingrene for at både han og jeg får en natts sammenhengende søvn og at magen hans nå er i ferd med å stabilisere seg.
Det er IKKE moro når våre firbeinte bestevenner blir syke!
Del dette på:
-
Uke 22 – Ukens utsikt
Nå er det sommer!
Heggen er ferdigblomstret og blir snart erobret av larver som spinner seg inn i kokonger i bladene og venter på å bli ett eller annet. Busken til høyre i bildet har fått seg en kraftig klipp. Plenen er klippet! Kornet gror. Ugresset gror.Nairo fyller 2 1/2 år i dag, det feirer vi med Zoolac og ingen middag. Han er ikke helt god i magen stakkars, så planene om en lang søndagstur utgikk, og vi pusler rundt med småting her hjemme istedenfor.
Del dette på:
-
Lapphundspesial i Drammen
I dag var det tid for den årlige lapphundspesialen i Drammen. Jeg har ikke vært på denne utstillingen tidligere, men skulle hente noen dokumenter jeg skal scanne for Norsk Lapphundklubb, og så sier jeg jo nesten aldri nei til å treffe lapphundfolk 🙂
Jeg var ikke særlig fornøyd med å våkne før klokka ringte, men Nairo og jeg kom oss avgårde klokka 7, og var fremme ved utstillingsplassen like etter klokka 9. GPS’en prøvde å få meg til å kjøre meg bort, men jeg gjennomskuet den og fant frem.
Det var ikke like mange kjentfolk på denne utstillingen som det har vært på de andre utstillingene jeg har besøkt, men noen traff jeg selvsagt på. Både noen jeg kjenner fra før, noen jeg har snakket med på nett men aldri møtt før, og ei jeg har pratet timesvis med på telefonen men ikke møtt ansikt til ansikt. Utrolig moro når det klaffer like bra “i real life” som på telefon!
For det meste tok jeg typiske utstillingsbilder i dag. Jeg hadde med meg teleobjektivet mitt, noe som gjorde at mange av bildene ble veldig uklare da jeg sto på lang avstand fra hundene. Men jeg har uansett lagt ut et album på Facebook med alle hundene, så kan spesielt interesserte se der.
To bilder vil jeg allikevel ta med her. Det første er av en superfin gutt som heter Ukkonen av Vintervidda:
Og så vil jeg vise frem denne nydelige snuppa, som heter Lapinlumon Harmaasukka:
Det var ekstremt mye støy på utstillingen i dag, da bygningsarbeidere holdt på med ett eller annet på et bygg helt inntil utstillingsplassen. Det var nesten umulig å føre en normal samtale, og jeg synes virkelig synd på ringsekretæren som ropte seg hes for å få alle inn i ringen til riktig tid.I tillegg var vi uheldige med været helt i starten av utstillingen, det kom en regnbyge som virkelig gjorde alt gjennombløtt. Men sola gløttet frem utover dagen, og etter 5 timer dro Nairo og jeg hjemover igjen. Han var forresten i bilen mesteparten av tiden, men han hadde utsikt til massevis av hunder som gikk forbi, så han er rimelig sliten stakkars 🙂
Neste aktuelle lapphundutstilling for meg er i Lygna 10. august, så får jeg se om jeg tar turen dit når det nærmer seg 🙂 Var mange jeg savnet i dag som jeg håper dukker opp der 🙂
Del dette på:
-
Da var det over
I 24 år har vi kjent hverandre, hatt et forhold til hverandre. I begynnelsen var det du som var flink til å gi, du delte av deg selv med stort hjerte, og jeg tok villig imot. Med årene endret forholdet seg, og størstedelen av vår tid sammen er det jeg som har gitt. Ikke med like stort hjerte som du ga, men jeg har gitt tilbake mer enn jeg fikk. I perioder har jeg ikke tenkt over hva du har fått, andre ganger har jeg synes du har vært kravstor.
Alle forhold tar på ett eller annet tidspunkt slutt, og nå er vårt forhold endelig over. Nå har jeg gitt nok, og jeg må ærlig innrømme at det er en stor glede og lettelse for meg at jeg er kvitt deg. Jeg vil rette en takk til deg for at du var der for meg de første årene vi kjente hverandre, men jeg håper vi nå ikke trenger hverandre noe mer.
Det er lite som er så tilfredsstillende som denne beskjeden:
Jippie! \\o o// \o/Del dette på:
-
Uke 21 – Ukens utsikt
Søndag igjen, og i dag er det siste søndag i mai. Er det bare meg, eller har mai gått utrolig fort?
Det fortsetter å skje ting på utsiktsbildene:
Treet til venstre i bildet har mye mer løv, heggen står i full blomst og har så og si slukt furua som står til venstre for den (furua skal hugges ned en eller annen gang), kornet har allerede begynt å spire, og plenen burde absolutt vært klippet (det blir ikke noe av traktorklipperklipping som jeg nevnte sist søndag, nå gjelder det å få fylt bensinkanna til vår egen gressklipper).Rosene som står ved klatrestativet er med 99 % sikkerhet døde og busken nede på plenen trenger sårt en klipp. Jeg hadde planer om å gå en lang tur i dag, men det ser ut som det blir litt hagearbeid istedenfor. Hadde jeg bare funnet den lille hagesaksen min…
Del dette på:
-
Nairo i fokus
Om tirsdag begynte jeg på jobbsøkerkurs, eller Jobbklubb som det heter så fint. Det betyr at det blir mindre fokus på Nairo for tiden, selv om jeg prøver å legge inn en grei tur og litt hjernetrim på kveldene. Det betyr også at jeg må ha enda mer fokus på Nairo på helgene, noe som ikke er meg imot siden det gjerne innebærer mer tid i skog og mark.
I dag skulle det være tipspromenad (“quizgåtur”) på Gårdsbutiken, en 5 km tur med 10 spørsmål. Det ville selvsagt Nairo og jeg være med på! Men siden det også avholdes sykkelritt i traktene i dag, valgte jeg å kjøre en omvei ned til Gårdsbutiken for å unngå å møte syklister på de smaleste veiene. Jeg var ikke klar over (eller så hadde jeg fortrengt det) at rittet også gikk på deler av omveien, men heldigvis ble jeg ikke liggende bak syklister i mer enn en kilometer.
På vei til Gårdsbutiken stoppet jeg vet et skogsområde og la et blodspor til han. Vi har ikke fått gått spor mer enn den ene gangen tidlig i år, og når jeg fant et fint, flatt og veldig oversiktlig skogholt, fikk jeg lagt 60 meter spor, noe som er en dobling siden den første gangen. Merkebånd ble hengt opp underveis og rådyrfoten ble bundet forsvarlig fast i et tre, og vi dro videre til Gårdsbutiken.
Tipspromenaden var lagt på steder jeg har gått før og på for meg nye steder. Jeg klarte å gå feil ikke mindre enn 3 ganger, noe som gjorde at turen ble på 6,9 km istedenfor 5 km, men det gjør jo ingenting. Deilig temperatur i skogen, og 10 spørsmål å bryne seg på underveis. Blir spennende å få vite de riktige svarene, for jeg må innrømme at jeg slet med ganske mange av spørsmålene 😉
Jeg fikk så handlet det jeg skulle ha (pluss litt til 😉 ), og dro så tilbake til sporet. Like før jeg skulle parkere oppdaget jeg et rådyr stående like ved veien, klarte ikke helt å unngå at samvittigheten min ble mørkere med tanke på at Nairo straks skulle finne deler av foten til det som kanskje var broren til dette fine dyret som bare tittet på meg da jeg kjørte sakte forbi… Altså, jeg vet at dyr ikke tenker sånn, men JEG tenker sånn 😉
Nairo var litt forvirret ved sporstart. Han fant den store blodflekken umiddelbart, men skjønte ikke helt hva han skulle gjøre etter det. Han søkte støtte hos meg, han tittet opp på markeringsbåndene jeg hadde hengt opp, og han søkte støtte hos meg igjen. Jeg avventet litt, men siden han ikke gjorde noen forsøk på å bruke nesa, pekte jeg ut retningen for han og sa “søk spor” igjen. Da gikk nesa i bakken, og han gikk fint fremover i et rolig tempo. Ved et par anledninger gikk han godt ut fra sporet, da sto jeg bare stille og ventet til han fant tilbake til det igjen, og han fortsatte rett på. 10-15 meter før sporslutt var det ingen tvil om at han fikk lukta av rådyrfoten i nesa, da gikk han kun på overvær og han var strålende fornøyd når han fikk røske og rive litt i foten mens jeg prøvde å knyte den løs så fort som mulig. Han bar med seg foten nesten hele veien tilbake til bilen, og virket småsliten i både hode og kropp.
Neste gang jeg legger spor skal jeg ikke legge blodflekkene like hyppig, og jeg skal prøve å sette markeringsbåndene enda høyere opp i trærne. I tillegg må jeg prøve å få sporet opp i minst 100 meter, og jeg skal ikke ha gått en lengre tur i varmen med han før vi går sporet. Det virker som om Nairo synes spor er en helt grei fritidssyssel, jeg håper vi med tiden kan få han til å synes det er en morsom fritidssyssel 🙂
Da vi kom hjem fikk han kose seg på verandaen med en av de ekstra tingene jeg kjøpte i dag, nemlig et stort kjøttbein:
Og sånn avslutningsvis kan jeg jo også nevne at etter at vi for halvannen måned siden startet med Vom & Hundemat som hovedfôr med litt tillegg av Royal Canin Energy 4800, pluss at han ofte får bittelitt mat hvis vi går en lengre tur, så har han sakte men sikkert gått opp 1,3 kg og veide ved siste veiing 15,5 kg. Jippi! Han trenger litt mer kjøtt på beina før vi flater ut mengden mat han får, slik at vi kan holde vekta hans stabil.God lørdag til dere alle! Håper jeg ser noen av dere på lapphundspesialen i Drammen lørdag om en uke 🙂
Del dette på:
