Pilaris – Kjerstis blogg

I formiddag spurte E om jeg hadde noen planer for dagen, noe jeg måtte svare ja på. Men når han foreslo en liten gåtur langs Berbyelva, hadde jeg ikke lyst til å si nei. Det har blitt mye stillesitting i det siste, og med tanke på at vi har en hund som trives best i skog og mark, er det egentlig ikke vanskelig å komme seg ut på tur.

Det var fryktelig mye vann og stri strøm i elva i dag. Ikke så rart med tanke på hvor mye regn det har kommet i det siste. Og selv om det er veldig fascinerende å se på vannet som topper seg og kastes hit og dit, så er det nesten som jeg blir sjøsyk av det.

Langlinelykke. Ren og skjær langlinelykke. Han springer så langt lina rekker, og så står han enten og ser på oss eller så snuser han litt rundt, frem til han får lang nok line igjen til å springe litt til.

Gutta mine vet å kose seg 🙂 Så lenge Nairo får ha en kongle tilgjengelig, er han villig til å springe rundt og passe på at vi ikke får tak i den i en halv evighet 😉

Berbyelva er full av laks, og AJFF har laget til fiskeplasser her og der langs elva. Selvsagt må man ha fiskekort, men det er jo fullt lovlig å oppholde seg der uten å fiske.

Den andre cachen vi fant når vi startet med geocaching var nettopp ved et av disse fiskestedene ved denne elva, og plassen vi ser på bildet her har jeg ikke vært på før. Ordentlig fint, og en perfekt teltplass litt til høyre for bildet.

Selv om det ikke er noen svømmehund vi har, så bryr han seg ikke særlig mye om kaldt vann. Uti for å vasse skal han uansett!

Stri strøm her også, så det var vanskelig å kaste kongler uti elva uten at de fløt bort før han fikk tak i de. Men jeg er sjeleglad for at han går uti vannet av fri vilje uansett!

Det er idyllisk med sånne små perler litt bortgjemt i skogen, selv om turveien langs Berbyelva er ganske populær. Men jeg er allikevel ganske sikker på at man lett får en stille stund på denne benken, med bare lyden av elva og fuglekvitter som eneste bakgrunnsstøy. Egentlig helt feil å kalle det støy også, for det er jo bare kos.

Vi ble en liten stund på denne plassen, og Nairo ga seg ikke med vassingen sin. Dette er så langt han ville gå ut, han gir seg når han kjenner vannet oppunder magen.

Det var flere skilt rundt der, det sto noe om soner og stasjoner og slikt på de. Fluefiske + Kjersti = skjønner ingenting.

Som nevnt er Nairo en konglehund, men han går ikke av veien for en pinne i ny og ne. Ihvertfall ikke når det er snakk om stoooore pinner som kan bevise at han er en stor og tøff gutt! 😉

Vi møtte andre turgåere et par ganger, og da skal han også vise hvor tøff han er ved å knurre og bjeffe. Dette er selvsagt noe vi prøver å plukke av han, men det som er litt moro å se, er at når andre mennesker kommer innenfor rekkevidde, trekker han seg gjerne litt tilbake istedenfor å være så stor og tøff som han vil gi inntrykk av. Lille, tøffe, engstelige gutten, tenker jeg vi heller sier 🙂

Vi gikk opp igjen på turveien og fortsatte et stykke til. Da kom vi over disse opp-ned-trærne. Vil tro det ikke er så lenge siden det har gått ras her, for trærne var fremdeles grønne.

Det sto også noen paller med ved på denne plassen, og hadde innerlomma mi vært stor nok, skulle jeg nok tatt med en pall 😉

Når man er ute og går sånn, prøver man jo å få med seg dyrelivet i skogen. Man hører jo gjerne fulger man ikke ser, og ofte hører man også at kvister knekker i skogen, men det er for mange trær til å se noe som helst.

Men denne lille karen fikk vi ihvertfall sett. For ja, det er et ekorn midt i bildet der. Jeg rakk ikke å ta bilde mens ekornet satt lengre nede på trestammen, men jeg lover dere at det er et ekorn der altså 😉

Her har elva blitt bred og kan vel nesten kalles en liten innsjø. Som dere ser har høsten kommet hit i sør, men det går mest i grønntoner og i gult. Det eneste innslaget av rødt jeg kunne se på hele turen, var det treet dere ser litt til høyre for midten på dette bildet.

Av og til må man kaste blikket opp på himmelen for å få med seg dyrelivet. Nå er jeg nærsynt, så jeg aner ikke hva slags fugler disse to prikkene er, men at det var store fugler er det ikke noe tvil om. Allikevel kan det være noe så kjedelig som kråker, men jeg velger å tro at det var hauk eller noe sånt. Mye mer interessant med hauk enn med kråke 😉

Nesten tilbake ved bilen etter en times tur. Nok et bevis på at rødtonene er ikkeeksisterende, fargekartet går i grønt og gult.

Og selv om skyene hang tungt og sola glimtet med sitt fravær, var det utrolig godt å gå. Bare gå, knipse bilder, skravle med mannen min, og se på at pelsdotten koste seg glugg ihjel. Langlinelykke er ikke bare lykke for den firbeinte, men også for de som skal sørge for at han har det bra.

{minsignatur}