-
Fra glitter til steiner
På grunn av korona-stengningen ble det jo et opphold på 10 uker mellom to timer for å få ordnet neglene mine. Ingen problem, det var et offer på bagatellnivå å ikke få fikset neglene. I dag var det 5 uker siden forrige gang, og de 5 ukene har gått så fort at jeg ikke helt tror på det. Antagelig fordi de 10 ukene føltes så lange.
Det er en sommerfarge jeg virkelig har lyst på i år, men den tar jeg neste gang, for da har jeg forhåpentligvis fått litt mer farge. Så jeg sa til Maria i dag at jeg vil ha noe sommerlig, men ikke rosa eller gult. Og så fant jeg ut at jeg ville ha steiner på, for det har jeg ikke hatt før. Hun fant frem 3 farger som jeg skulle velge mellom, en av de gikk veldig i lys lilla, og siden de gamle neglene var mørk lilla, utelukket jeg den. Og da ble det disse to:
Blått er ikke min favorittfarge, men veldig mange rundt meg vil ha meg utenfor komfortsonen min, og jeg må si jeg er veldig fornøyd. Lyse, fine farger, ser ut som en skyfri himmel. Og bare det ikke blir altfor varmt, vil jeg gjerne ha skyfri himmel i sommer 🙂
Del dette på:
-
Grillkløveret 2020
Som jeg skrev i går, så hadde vi årets Grillkløverkveld om lørdag. Fjorårets kveld var litt utradisjonell, så den ble ikke blogget om. Årets kveld ble også litt utradisjonell, og det var maten som var det utradisjonelle i år.
Jeg skulle stå for snacks/godis og brus i år, og en av tingene jeg fant ut at jeg ville ha på bordet, måtte jeg bestille på forhånd. Det var det jeg måtte hente kl. 12, og dermed fikk jeg tid til både caching og shopping før jeg 40 minutter for tidlig ringte på hos C. Jeg var såvidt igang med å dekke bordet da A og S kom, og det var godt jeg ikke hadde kommet så langt i bordekkingen, for jaggu hadde det blitt shoppet nytt til Grillkløveret:
Servise med suppeskåler og tallerkener, salt og pepperbøsse, og en stor glassbolle (som kommer på et bilde lengre ned), alt i grønt. Nå er jeg rimelig sikker på at vi snart kan fylle alle kjøkkenskapene på et lite hybelkjøkken 😉
Det ble som sagt en utradisjonell 3-retters middag, for det ble fremmet et ønske om noe annet enn grillmat, og dermed slo C til med å foreslå hennes fiskesuppe. Værmessig var det nok like bra at det ikke ble grilling, for vi fikk alt fra sol til piskende regnskurer og veldig mye vind. Ulempen var jo at C egentlig fikk hele matlagingsjobben alene, ihvertfall forrett og hovedrett.
Her er forretten:
Så hovedrett med focaccia og kryddersmør:
Og det var S og A som hadde stått for desserten, en Oreo-variant:
Eller…det var S’s mann som hadde laget desserten 😉
Masse nydelig mat! Og så ble vi egentlig enige om å prøve å få til to kvelder i året heretter; en på sommeren hvor vi faktisk griller, og muligens en nyttårsfest/juletrefest hvor vi kan utforske annen mat.
Jeg tok totalt av når det kom til snacks:
Jeg ville prøve å finne noe for enhver smak, men fant ut underveis at jeg hadde kjøpt mye som inneholdt karamell/salt karamell. Tydelig hva jeg har dilla på for tiden 😉 Og det som måtte bestilles på forhånd og hentes kl. 12, var makroner med salt karamell. Himmelsk! Så mye mer orket jeg ikke smake på, da jeg var stappmett etter maten.
Som vanlig var det en veldig, veldig koselig kveld! Egentlig litt ekstra koselig i år, siden vi har vært såpass lite i kontakt med andre de siste månedene. Vi holdt behørig avstand hele kvelden, og jeg takket for meg da klokka nærmet seg 2330. Hodet rakk akkurat å treffe puta før jeg sovnet 😉
Del dette på:
-
Tyska og Hollenderen
I går var årets Grillkløverkveld (mer om det i et blogginnlegg i morgen), og en av tingene jeg skulle ta med måtte jeg hente kl. 12. Jentekvelden skulle ikke begynne før kl. 16, så jeg hadde litt tid å slå ihjel, og hva er bedre enn å finne noen cacher?
Stoppet først på en multi som var lett som en plett og null problem. Så parkerte jeg på bobilparkeringen/tømmestasjonen i sentrum, jeg skulle gå tur til Tyska og Hollenderen. Jeg har nå bodd i Halden i 32 år, har i alle år hørt om disse to stedene og har visst hvor de er, men jeg har aldri vært der. Og jaggu fikk jeg meg en positiv overraskelse! Vi snakker altså om et område noen få hundre meter fra byens kjøpesenter, langs vannet, så himla idyllisk!
Jeg har ikke fulgt nøye med på kommunens planer for området, men hvis jeg ikke tar helt feil, er det et ønske om boligutbygging her. Det er vel derfor de har anlagt en usannsynlig bred tursti/grusvei her. Nå som jeg har vært der, er jeg ikke helt sikker på om jeg synes det er ok med utbygging her, for det er jo en perle av en naturopplevelse mer eller mindre midt i byen.
Det ligger to cacher her; en tradisjonell og finalekoordinatene til en multi (jeg spoiler ikke noe når jeg sier det, det står i cachebeskrivelsen). Så jeg gikk for multien først, og fant den uten problemer. Jeg så at en vanlig sti gikk videre langs vannet, men jeg snudde og gikk tilbake samme vei.
Fant også den tradisjonelle etter et par minutters leting, og så var det bare den korte veien tilbake til bilen som gjensto.
Jeg møtte flere folk som var på tur, og jeg gikk forbi flere som satt i vannkanten og nøt det fine været som var i går formiddag. Veldig koselig!
Jeg vet forøvrig ikke hvordan Tyska og Hollenderen har fått navnene sine, men jeg vet at områdene har historie langt tilbake i tid, knyttet til blant annet både skipsfart og trelast.
Del dette på:
-
Deler av Pernes PT og litt til
Søndag er hjemmedag for meg, men siden det er fri i dag, dro jeg ut på tur i går. Målet var deler av PT’en Pernes i Fredrikstad, pluss litt til da 😉 Hadde sett meg ut en runde som virket grei i lengde, da fikk jeg tatt en del av PT’en og noen andre som er deler av andre serier.
Fant en fin parkeringsplass, og hadde ikke gått mange meterne før denne dukket opp:
Og det satt egentlig tonen for resten av gåturen i skogen, for det var kjempefine stier og godt tilrettelagt hele veien. I tillegg til veldig mye skilting, her er bare ett av skiltene:
Og når cachene i tillegg stort sett var enkle og greie, kan det ikke bli bedre, spør du meg. Det var to cacher jeg måtte surre litt rundt for å finne, ellers var skogsturen bare koselig.
Nydelig myrull:
Og en benk jeg tok meg en pause ved. Ikke at jeg var sliten, men det var såpass varmt i går at jeg tok det med ro:
Blåmerket og lett å finne frem:
Møtte noen få mennesker, noen med og noen uten hunder, ellers var det bare fuglekvitter og bris i trekronene å høre:
Da jeg var ute ved veien igjen (en kombinasjon av grusvei og asfaltvei), hadde jeg egentlig tenkt å droppe cachene som ligger langs veien, og bare gå rett tilbake til bilen. Cachene her ligger noen titalls meter fra veien, ikke rene park&grabs. Men så klarte jeg ikke helt dy meg, så jeg gikk for noen av cachene, ikke alle 😉 Den første kunne jeg ha spart meg for, der ble det en DNF. Den neste er jeg så glad for at jeg tok meg tid til, en nydelig adventscache. Og den tredje var en kjapp avstikker på bare noen få meter.
Så var jeg tilbake i bilen, 18 funn rikere enn dagen før, og faktisk med skille på skuldrene. Sola tok godt i går, selv under trekronene 🙂
Del dette på:
-
Mai 2020
Månedens høydepunkt:
At jeg endelig klarte å sette sammen en fargeskala jeg tror jeg skal bli fornøyd med til temperaturskjerfet:
Månedens bøker:
Først ut var Engletreet av Lucinda Riley:
Trykk her for å finne ut hva jeg synes om boka.
Så leste jeg Drapene i Tistedal av Kåre Hunstad jr. og Harald Haave:
Jeg bodde i Tistedal da dette skjedde, butikken som en av de drepte var sjef i var vår nærbutikk, og jeg husker alt sammen godt. Tidslinjen var litt feil i mitt hode, men ellers er dette en del av min ungdomstid. Les omtalen min her.
Månedens Nairo:
En tur ned i hagen i solnedgangen sammen med Nairo er sjelden feil:
Månedens geocaching:
Turen jeg hadde helt alene i Moss-/Våler-traktene:
En av de beste cachedagene jeg har hatt i denne korona-perioden.
Månedens strikketøy:
Jeg har begynt å strikke riller istedenfor mønster på sommersjalet, men jeg blir fremdeles ikke fornøyd (etter 16 pinner). Enten må jeg bare legge det på vent, eller så må jeg strikke et godt stykke lengre for å se om det blir bra eller blæh.Månedens naturbilde:
Og når jeg først var i hagen, så måtte jeg forevige årets blomster på heggen:
Vidunderlig duft, og nesten like fine som forglemmegei <3
Del dette på:
-
Hverdagssmil episode 7
Halve mars og hele april var alt annet enn hverdagslig, og dermed var jeg ikke spesielt flink til å legge merke til de små tingene som fikk meg til å smile. Men noen småting ble det jo.
Nairo har alltid vært glad i å ha hodet høyt når han sover, men dette var å bokstavelig talt ta det til nye høyder:
Joda, jeg ser at han er våken, men han sov helt frem til jeg begynte å ta bilder.
Trilletur med lillemor:
Det var i begynnelsen av mars, og jeg storkoste meg! Etter det har jeg ikke fått sett henne.
Fransk flette på meg selv for aller første gang:
Den er hverken pen eller perfekt, men det er aller første gang jeg har klart å lage en sånn flette. Og jeg husker at jeg prøvde for aller første gang sånn ca i 1992…
Blomstrende forglemmegei:
Det.Finnes.Ikke.Noen.Vakrere.Blomst.
Del dette på:
-
Det går ned og opp
Jeg har aldri vært noen sylfide, og det kommer jeg heller ikke til å bli. Det er ikke noe ønske og ikke noe mål. Men for et par år siden var jeg veldig nært å skrive et blogginnlegg om at jeg for første gang siden tenårene hadde et 5-tall som første tall i vekta mi. Jeg aner ikke hvordan jeg havnet der, for jeg trener ikke, jeg er altfor glad i usunn mat, og jeg hadde ikke nylig hatt noen operasjoner i munnen (som gjør at jeg spiser mindre).
Woman vector created by freepik – www.freepik.com Men jeg havnet fort tilbake i normalt spor, med et 6-tall som første tall i vekta, og det er helt greit, til en viss grad. Så kom hjemmekontorperioden nå i koronapandemien, og det var ikke bra for meg på noen måte. Ikke at jeg spiste så mye mer usunn mat enn normalt, men jeg beveget jo nesten ikke på meg.
Nå trodde jeg at mye skulle gå seg til av seg selv da jeg var tilbake på kontorene mine, men der tok jeg grundig feil, og jeg veier nå mer enn jeg noen sinne har gjort – rimelig deprimerende. Egentlig så deprimerende at jeg reagerer med å trøstespise, og det er jo bare teit.
Så nå må det gjøres noe:
Medical vector created by macrovector – www.freepik.com Nei, jeg kommer fremdeles ikke til å trene, jeg avskyr alt som blir kalt trening. Du kan godt si at det er trening i å gå turer, men å si at jeg skal ut og trene tar fra meg all motivasjon, så jeg må si at jeg skal ut og gå tur. Men det jeg MÅ gjøre noe med, er inntaket av sukker. Jeg vet at jeg klarer å kutte ned, jeg har gjort det før. Jeg kutter ikke ut noe, det ser jeg bare på som straff, og jeg blir ikke motivert av det heller. Men ned skal jeg!
Del dette på:
-
Challenges i Moss og Våler
I april i år tok jeg turen til Askim og fant en cache eller to der. Det tok altså over 10 år med caching før jeg klarte å fullføre det å ta en cache i alle kommunene i Østfold. Det gjorde at jeg ble kvalifisert til å ta en challenge-cache i Moss/Våler-området, en cache jeg var redd for kom til å bli arkivert ved årsskiftet 2019-2020, da Østfold sluttet å eksistere som fylke (ihvertfall på papiret). Men cachen ble ikke arkivert, og høyt på lista mi siden funnet i Askim har det derfor stått en tur til Moss/Våler for å logge den. Så de siste dagene har jeg planlagt litt og laget en liste på project-gc over andre challenges i området som jeg også var kvalifisert til, og selvsagt noen andre cacher samtidig, og i går tok jeg turen.
Da jeg sjekket værvarselet om fredag, var det ikke meldt regn. Overskyet, ja, men ikke regn. Jeg fikk regn store deler av bilturen innover, og litt imens jeg var ute og gikk, men allikevel vil jeg ikke påstå det var noe dårlig vær. Jeg måtte til og med ta av meg jakka, det ble til tider varmt.
Jeg startet turen med en Letterbox, så kjørte jeg og tok den første challengen i en liten gåtur. Den neste challengen fant jeg ikke, men jeg var så nært hus at jeg turte ikke lete ordentlig. Tenkte jeg kunne prøve igjen etterpå, da jeg måtte gå forbi den. Fant så parkering og den neste cachen, og så var det ut på gåtur:
Denne runden befinner seg like bak Mosseporten senter, og jeg hadde ingen anelse om at det fantes et så fint turområde der. Helt tydelig at det var mye å se her, ihvertfall basert på alle skiltene jeg gikk forbi:
Og enda mer skilt:
Gjennom hele dagen var det flere challengecacher jeg gikk forbi, fordi jeg ikke kvalifiserer for de. De fleste ville kanskje “note” de og logge de når de er kvalifisert, men jeg liker ikke å gjøre det. Hvis jeg da logger med den datoen jeg fysisk fant boksen, så blir det surr i rekkefølgen på alle cachene jeg har tatt etterpå. Og hvis jeg logger med den datoen jeg ble kvalifisert, kan det lett bli til at jeg får en ekstremt lang avstand mellom to loggede cacher den dagen (tenk hvis jeg er på ferie i Australia og samme dag logger en challenge i Moss). Derfor velger jeg å ikke “note”, og heller finne de når jeg først er kvalifisert. Hvordan andre velger å gjøre det er meg knekkende likegyldig 🙂
Deler av runden gikk på asfaltert skiløype/sykkelløype, og da gikk jeg også forbi en riktig så koselig rasteplass med gapahuk og grill og alt:
Den jeg ikke fant på første forsøk, fant jeg heller ikke på andre forsøk. Den er helt sikkert der, men det var vemmelig å lete…
Så kjørte jeg et stykke, parkerte på en stor parkeringsplass med mange biler, og gikk et par kilometer til på asfalt:
Så hadde jeg planlagt en runde med kjøring, men som vanlig på cachetur gikk tiden altfor fort fra meg, og jeg ville ikke sent hjem. Derfor ble det noen utvalgte stopp på 3 tradisjonelle og 1 mystery (som jeg har løst helt selv!), før jeg kom frem til Våler kirke. Må liksom innom en kirke når jeg er på cachetur 😉
Det mest imponerende med denne kirken var hverken utseendet eller størrelsen, men alderen. Bygget rundt 1150!:
Så snudde jeg og kjørte tilbake samme vei som jeg kom, hvor jeg da fikk stoppet ved den challengen som gjorde at jeg tok turen hit i første omgang; Østfold rundt:
Det var ikke så lett å finne parkeringsplass hverken ved denne eller de andre jeg var kvalifisert for langs denne veien siden de bygger gang- og sykkelvei her, og det jeg vil tro var naturlige lommer langs veien har blitt fjernet. Så det ble et stykke gåing her også, men det var det verdt!
En stopp til ved en large-cache (er lenge mellom hver gang jeg får logget så store cacher), og så var det rett hjem. Eller, nesten rett hjem. For Eileif jobbet ettermiddag og jeg måtte ha middag, og den frosne fried rice-posen i fryseren fristet ikke. En tur innom Sakrua Sushi fristet veldig 😉
Så det ble altså 24 funn, fordelt på 1 letterboks, 5 tradisjonelle og 18 mystery (17 av disse var challenges), og det er jeg utrolig fornøyd med! Sa til meg selv på forhånd at av de 31 cachene jeg har i GPS’en, så skal jeg være glad hvis jeg kommer opp i 20 funn. Så ble det mer enn det!
Og så litt tanker, avslutningsvis. Helt siden Lisa og jeg begynte å cache sammen, har jeg synes det har vært helt forferdelig kjedelig å cache alene. Etter at koronapandemien kom over oss har jeg til en viss grad vært nødt til å cache alene, og det av helt forståelige grunner. Og på den ene siden savner jeg så inderlig å cache sammen med andre, det er noe i at delt glede er dobbel glede. På den andre siden var gårsdagen helt herlig, helt alene. Jeg kunne gå i mitt eget tempo uten å få dårlig samvittighet av at jeg sinker de andre. Jeg kunne hoppe over cacher, jeg kunne gå dit jeg ville, jeg kunne snu bilen hjemover da jeg hadde lyst. Og den turen jeg hadde i går, med både gåing og kjøring, hadde ikke fungert hvis man samtidig skulle holde minst en meters avstand, for det er fryktelig upraktisk å skulle finne parkeringsplass til flere biler på små avstikkere. Selvfølgelig gleder jeg meg ekstremt til man ikke trenger å holde avstand. Samtidig skjønte jeg i går at det kan være en fordel for meg å av og til ta sånne turer alene.
Del dette på:
-
The Crown
Jeg ser ikke mye på TV lenger. Det er noen få program jeg følger fast med på, og så er det noen program jeg gjerne skulle ha sett, men de går altfor sent på kvelden til at jeg orker å sitte oppe. Vi har ikke abonnement på noe særlig av strømmetjenestene, og vi abonnerer ikke fast på “nett”-tv til noen av de vanlige TV-kanalene. Vi fikk ny dekoder for noen måneder siden, men jeg aner ikke om den har opptaksfunksjon eller om det er innebygget gratis abonnement på noen av TV-kanalene på den gjennom parabolen. Det beviser kanskje at jeg ikke bryr meg så veldig om de programmene “jeg gjerne skulle sett” 😉
Eileif er veldig glad i å sitte utover kvelden og natta og se på dokumentarer og jeg vet ikke hva. Jeg sovner i sofaen når klokka bikker 22. Derfor er vi lite TV-sosiale med hverandre 😉 Men jeg har det siste året lært noe nytt om meg selv, og det er at jeg liker serier/filmer basert på virkelige hendelser. Det begynte egentlig med The Act, serien om den mammaen som later som om datteren hennes er alvorlig syk, og som ender med at mammaen blir drept. Så var det Chernobyl, og så var det The Crown:
La meg først si at jeg er 100 % klar over at denne serien ikke er 100 % nøyaktig, de har tatt seg noen kunstneriske friheter. Og det er helt greit for meg, for jeg vet det og jeg tar mye med en klype salt, men jeg sluker også helheten rått. Det britiske kongehuset er ikke noe jeg følger hardbarket med på, men å se det i et historisk perspektiv og få en komprimert sammenheng gjør det så himla mye mer interessant. Og så får man et bedre innblikk i historien, familieforholdene, det daglige livet.
Vi “binget” (er ikke noe glad i å skrive det ordet, for jeg leser det på norsk, og da blir det helt feil) de 3 første sesongene, og nå håper jeg inderlig at sesong 4 kommer til høsten. Så må jeg bare smøre meg med tålmodighet og vente på 5. og siste sesong, som er spådd å komme høsten 2021.
Har dere sett The Crown? Hva synes dere?
Og har dere noen andre serier å anbefale som er basert på virkelige hendelser? Jeg tar imot med takk!
Del dette på:
-
17. mai 2020
17. mai 2020 ble jo en veldig annerledes grunnlovsdag for veldig mange. For oss ble feiringen nøyaktig slik den har vært de siste årene, og det var ganske deilig.
Dagen startet med en liten tur med Nairo. Helt uten å tenke over det, hadde jeg “pyntet” meg for anledningen:
Vi bor ikke akkurat i noen dramatisk natur, men man blir ganske nasjonalromantisk av å ha det slik rundt seg også:
Om lørdag fikk Nairo sitt årlige bad, og han ble skikkelig fluffy (og jeg fikk strøket ut nok et punkt på to do-lista fra hjemmekontorperioden):
Vel, det er feil å si at det var det årlige badet, for på grunn av hofta hans fikk han ikke noe bad i fjor (noe han garantert ikke var lei seg for). Jeg vil ikke påstå at han hverken luktet vondt eller var ekkel å ta på nå, men det var greit å bruke et kvarter på å få han ren. Nå røyter han så ille at jeg egentlig burde gre han et par-tre ganger hver dag 😉
Husker dere antrekket jeg hadde kjøpt til lillemor, som jeg skrev om i forrige innlegg? Til min store glede valgte de å ta på henne kjolen i går:
Det var så uventet, og jeg ble så glad at jeg gråt! Se på denne vakre lille snuppa, som fylte 5 måneder i forrige uke, og som jeg ikke har sett siden begynnelsen av mars. Jeg lengter sånn etter å ha henne på fanget, snuse på henne og bare kjenne henne inntil meg at jeg holder på å bli koko <3 Er det bare meg som er overforsiktig, som ikke vil ha nærkontakt med henne så lenge denne pandemien er over oss?
Vi skulle som vanlig til mamma, og jeg har de siste par ukene vurdert om jeg skulle ta på meg festdrakten. Hadde dåpen til lillemor gått som planlagt, hadde jeg jo sydd i maljene til brystkjedet for lenge siden, men jeg kom jo aldri så langt. Men om lørdag hev jeg meg rundt, tok noen mål og sydde i maljene (nok et punkt strøket ut på to do-lista!), og dermed ble det festdrakt i går.
Det er noen cacher rundt omkring i byen som jeg ikke rekker opp til. Eileif er riktignok ikke veldig mye høyere enn meg, men jeg spurte pent om vi kunne dra litt tidligere så han kunne hjelpe meg, og snill som han er sa han ja. Den første vi stoppet ved krevde litt “klatring”, og han ville ikke skitne til penklærne, så vi dro videre til nummer to. Den fikk han tak i uten problemer, og så ble det en stopp ved turistkontoret, for funn nummer to:
Teite meg glemte å ta bilde såpass langt ned at brystkjedet ble synlig, men men. Jeg ble ganske så fornøyd, det ble sittende litt lavt nede, men det må det nesten bli hvis det ikke skal ligge over den store sølja.
Tok oss en gåtur langs indre havn, det er nå en vakker by vi bor i:
På vei tilbake mot bilen møtte vi først den ene sjefen min, og så et vennepar og deres to barn. Veldig trivelig!
Så var det opp til mamma, her er litt av hennes utsikt over byen:
Vi var der såpass sent i går at maten mer ble middag enn lunsj, og årets første nykommer på bordet var terteskjell med fiskepudding og reker/scampi:
Dette var en skikkelig trip down memory lane tilbake til ’70- og ’80-tallet, jeg glemte jaggu å ta bilde før jeg begynte å spise 😉
Så var det det sedvanlige:
Det vil si, de hvitløksmarinerte rekene var også nye av året.
Desserten var også en nykommer; vaniljeis og fersken:
Namnamnamnam!
På vei hjemover stoppet vi ved den første cachen igjen, for nå gjorde det ikke noe om Eileifs klær ble møkkete (det var han selv som ville stoppe, og det er jeg som vasker disse klærne 😉 ), og nå var det ikke noe problem å “klatre” for å få tak i den.
Som sagt, en helt normal 17. mai for oss. Og utifra hva jeg har lest og sett og hørt, så var det mange som gjorde litt ekstra ut av dagen i forhold til de retningslinjene vi må forholde oss til, så jeg håper alle fikk en veldig fin feiring uansett.
Del dette på:
