-
Ulveholtet er erobret!
Det er godt man har en porsjon stahet, for i dag ville Eileif, Nairo og jeg gjøre oss ferdige med cachene ved Ulveholtet. For min del var det fjerde gang tilbake dit, og nå er det faktisk greit. Hvis det ikke kommer flere cacher der, da… 😉
Denne gangen gikk vi i motsatt retning og tok cachene i synkende rekkefølge. Ikke helt hvordan OCD’en min vil ha det, men heller det enn å måtte hanskes med myra en gang til. Så vi fikk en strekning på et par kilometer langs den eldste runden før vi kunne begynne å logge de nyere cachene.
Selvsagt måtte vi ta noen bilder her ved elva igjen:
En veldig fornøyd Nairo som fikk både drukket og vasset:
Det var et praktfullt vær i dag! Nesten litt for varmt for lang gåtur, men helt nydelig!
Denne elven var det ikke noen bro over. Gutta valgte å krysse midt i, jeg holdt meg på steinene nede til venstre:
Cachene var greie å finne, og det setter jeg stor pris på. Vi tok oss en matpause ved dette idylliske tjernet:
Noen ender var ikke helt fornøyde med at vi var der, men de sluttet å kvekke når vi satt oss ned og holdt oss i ro.
Nairo fikk våtfôr, vi spiste hjemmelagede baguetter. Men tror dere ikke Nairo ville ha mer enn bare sin mat da?
Du tigger vel ikke, Nairo?
Joda, han fikk selvsagt baguett også 😉
Når vi forlot det fine matpauseområdet, slet vi mer med å finne sti. Det ble litt bushing, og det tar på kreftene. I tillegg begynte vi etterhvert å nærme oss myra igjen, og selv om det på langt nær var like ille som sist, synes vi det ble litt vel slitsomt, og gledet oss egentlig mer og mer til å komme tilbake til bilen.
Men, vi hadde tid nok til å nyte naturen og sette pris på sånne små kunstverk som dette:
Det ble hyppigere pauser mot slutten, men av en eller annen grunn ville ikke Nairo sitte sammen med oss:
Ifølge kartet er dette Milorghytta:
Da vi hadde logget den siste cachen vi manglet, var vi tilbake ved elva vi ikke klarte å krysse sist vi var her. I dag gjorde vi som sist, vi bushet langs elva tilbake til den blåmerkede løypa som den eldste cacherunden går ved, og gikk den siste biten tilbake til bilen på god sti. Totalt 9 km i til dels krevende terreng, og både Eileif og jeg kjenner det godt i kroppen. Men! Jeg er strålende fornøyd med å ha fullført, og at alle cachene ved Ulveholtet nå er smileys på mitt kart 🙂
Del dette på:
-
Om å overføre cacher til GPS
Det finnes mengder med måter å overføre cacher til GPS på. Jeg har i mange år gjort det som antagelig er den mest tungvinte og tregeste måten, nemlig å gå inn på cachesiden og trykke Send to my GPS:
For mitt bruk har det fungert strålende, selv om det har tatt tid de gangene vi har skullet ta en lang trail.
For ikke lenge siden oppdaget jeg at jeg ikke trengte å gå helt inn på cachebeskrivelsen, jeg kunne gjøre det fra den lille infoen man får når man trykker på en cache på kartet:
Fremdeles tar det lang tid, men det tar kortere tid enn måten beskrevet over.
Disse to måtene har fungert fint i Firefox i alle år, men, og nå skal jeg begi meg inn i språk og terminologi jeg ikke er helt sikker på, den plug-in’en man trenger for at dette skal fungere blir ikke lenger oppdatert, og derfor fungerer det ikke lenger i Firefox. Jeg har forsøkt både Chrome og Opera, men det fungerer ikke der heller. Heldigvis går det fremdeles i Safari.
En annen måte er å putte cachene inn i en liste, og så overføre alle cachene i lista:
Forsåvidt en ganske grei og smidig måte, men såvidt jeg har skjønt, må man da inn på cachebeskrivelsen for hver cache.
Man kan også derfra lage en PQ, eller gå via PQ-siden og lage den derfra:
Og få en .gpx-fil derfra. Også helt greit, men litt tungvint i mine øyne. Og det å få tilsendt disse .gpx-filene har jo sine begrensninger.
En siste måte, som jeg oppdaget i høst når jeg kjøpte aktivitetsklokka, er å overføre cachene via Garmin Express:
Går vel stort sett ut på samme måte som å sende cacher fra en liste, men sikkert med modifikasjoner.
Så har du flere muligheter, som å bruke wifi hvis GPS’en din støtter det, å bruke gsak (som jeg faktisk har brukt noen timer på å prøve å forstå, men uten hell), og å bruke cachetur.no (som jeg bruker stort sett bare når vi skal cache langt hjemmefra, men som såvidt jeg vet ikke gir deg muligheten til å automatisk overføre mange cacher for et gitt område, f.eks. alle i Bergen kommune). Og sikkert enda flere måter som jeg ikke vet om.
Så, som sagt, det er mengder med måter å overføre cacher på. Spørsmålet er egentlig: hva er best for deg og måten du cacher på?
Tidligere har mine cacheturer vært veldig bestemte og planlagte. Vi skal kjøre til den skogen og gå den trailen, da overfører jeg nøyaktig de cachene. Jeg skal handle i de butikkene i Sarpsborg, da overfører jeg de cachene som ligger i nærheten. Vi skal på ferie til sørlandet og oppholde oss i dét området, da overfører jeg de cachene som jeg kunne tenke meg å ta i nærheten. Punktum.
I det siste har det på planlagte turer blitt mer spontancaching, noe som gjør alle de nevnte overføringsmetodene ubrukelige, for jeg vet ikke hvilke cacher vi spontant skal ta (å planlegge spontancaching er liksom en selvmotsigelse 😉 ). Da har jeg faktisk kunnet bruke et par-tre timer på å overføre alle potensielt mulige cacher langs avtalt rute, for å være sikker. Og skulle det være at vi stoppet ved en cache jeg ikke hadde overført, måtte jeg skrive den opp i boka som alltid er med, så jeg hadde en mulighet til å huske å logge den.
(Som en liten bisetning må jeg her skyte inn at jeg ikke er noe glad i å cache med mobilen, men jeg har nylig lært meg hvordan jeg offlinelogger en cache i c:geo, sånn at jeg slipper å skrive den opp i boka. I tillegg har jeg også akkurat lært meg hvordan drafts fungerer på GPS’en, og disse to tingene i kombinasjon gjør livet ganske så mye mer enkelt!)
Så over til problematikken. På planlagte turer foretrekker jeg fremdeles å bruke den mest tungvinte måten, det vil si en av de to øverste måtene. Men siden det nå bare er Safari dette fungerer i, er det jo en reell risiko for at det faktisk slutter å fungere på et tidspunkt, og hva gjør jeg da? Da må jeg jo bruke lister, PQ’er eller Garmin Express, og jeg misliker alle tre variantene. Og finnes det noen som helst måte å overføre alle cacher i et område på, uten å bruke gsak?
Jeg vil veldig gjerne høre fra dere som jevnlig bruker GPS fremfor mobil når dere cacher. Hva er din foretrukne måte å overføre cacher på? Og veksler du mellom flere måter avhengig av hva slags cachetur du skal på (planlagt tur, spontancaching eller annet)? Hvis du mener du vet om den perfekte måten for meg å overføre cacher på, spesielt mange/alle cacher i et område, så er jeg ekstremt glad i teskje-forklaringer som sier trykk der, velg ditt og datt, trykk her osv. Men gsak er ikke aktuelt for meg før jeg er pensjonist og kan betale noen for å bruke en helg på å lære meg.
Del dette på:
-
Frivillig tortur
På en helt vanlig søndag velger man frivillig å stå opp halv seks på morgenen, for å cache. Høl i hue og helt på trynet, spør du meg. Men så må man jo være litt gal for å holde på med denne cachingen. Og som om det ikke var nok, så var det cacher med høy D/T-rating som sto på planen. Enda mer høl i hue, og tortur på flere nivåer. Joda, selvsagt er det helt frivillig. Dette er cacher jeg aldri i livet ville prøvd meg på alene, og jeg har ikke blitt plaget av å se at de har vært grønne på kartet mitt. Så egentlig kunne jeg holdt meg hjemme og kost meg med en stille og rolig morgen.
Istedenfor ble det en rimelig hektisk halvannen time hjemme før jeg satt meg i bilen og kjørte til avtalt møtested, bare et par-tre minutter forsinket. Der ventet Raymond og Lisa på meg, og siden jeg visste at det var krevende terreng vi skulle i, lot jeg Nairo være i bilen.
Raymond og jeg fikk logget to cacher på vei inn til den første utfordringen, og der var det helt klart fin utsikt:
Lisa og Raymond gjør seg klare og lurer på hvordan vi skal angripe torturområdet:
For det er virkelig tortur å lete i sånt som dette:
Man må være sikker på hvor man setter beina, man skal gjerne lete innunder og innimellom og bortimellom, og man blir ofte stående med rumpa høyere enn hodet. Man krabber og kryper og åler seg frem, og får vondt både her og der.
Men etter en times tid kunne Raymond triumferende løfte frem cachen, og vi var strålende fornøyde alle tre!
Så var det videre til neste utfordring, som helt klart var verre enn den første. Allikevel lavere i både D og T. Men på sted nummer to var det mye mørkere, våtere og generelt mer utrivelig å lete, vanskeligere å finne fotfeste, og større hulrom å lete i. Noe Lisa viser et godt eksempel på her:
Og Raymond var også flink til å utforske de litt mer utilgjengelige delene av området, ser dere han?
Han ligger flatt på ryggen på den lyse steinblokka midt i bildet, og har den gråspraglete blokka rett over seg.
Etter en times tid ga jeg opp og returnerte til Nairo, imens Lisa og Raymond fortsatte letingen. Nairo og jeg gikk til starten på trailen, fant en cache, DNF’et en annen og hoppet over flere. Det begynte å bli varmt, og jeg var sliten og sulten, så jeg ville hjem.
Møtte Lisa og Raymond idet de skulle dra, de hadde ikke funnet den jeg forlot. Men for meg ble det 4 funn i dag, hvorav den ene altså var en skikkelig vriompeis, som ikke bare torturerte meg med frustrasjon over mange potensielle gjemmesteder, men også med skrubbsår både her og der som kommer til å utvikle seg til fine blåmerker om ikke lenge. Kanskje jeg skulle cache oftere på steder som dette, for å slippe å bruke selvbruning på beina? 😉
Del dette på:
-
Fjellrunden og Soverkollen på Bakke
Dette innlegget skulle vært postet i går, men vi mistet nettet like etter at jeg hadde skrevet det ferdig.
Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen: det er utrolig hvor mange nye steder geocaching tar meg til!
Da denne runden ble publisert, skulle Eileif og jeg til Ulveholtet. Hadde jeg vært litt mer spontan av meg, kunne vi tatt denne runden istedenfor, fått noen FTF og en fin tur, istedenfor det mislykkede forsøket vi endte opp med. Men, det gjorde jo at jeg hadde en tur å gå i dag, og det er jo bra! Eileif skulle egentlig vært med, men kneet hans krangler litt, så han ble hjemme, og Nairo og jeg skulle utforske nytt terreng.
Jeg visste på forhånd at Kyststien og Karl 12s vei gikk her, men jeg visste ikke hvor. Og at det fantes en runde som heter Fjellrunden og en topp som heter Soverkollen, hadde jeg ikke det minste anelse om.
Skilt er aldri feil:
Og la meg si det med en gang: hele turen var ekstremt godt merket; runden i gult og turen til toppen i rødt. Veldig bra!
Det var god fart i elva vi fulgte en stund:
Og Nairo var klar for topptur:
Spor etter steinbrudd var det på så og si hele turen:
Og selv om deler av turen gikk på grusvei, var det også deler med helt tydelig anlagt vei:
Terrenget på hele denne turen var utrolig variert, kan ikke huske sist jeg opplevde så store skiftninger på så kort tid. Plutselig var vi inne i eventyrskog med få trær og myk skogbunn:
Og så: utsikt. Her i retning hjem, helt innerst i fjorden:
Her i motsatt retning, inn mot Halden. Ser du nøye etter, kan du skimte Nexans-tårnet til høyre i bildet, like til høyre for den andre tretoppen:
Og her: rett frem, hvor vi ser Krokstrand på svensk side til venstre, Bakke camping i midten, og Bakke opptreningssenter til høyre:
Vinke til Lisa 😉
Nairo mistet ørene sine på vei opp 😉
Så gikk vi samme vei tilbake, ned fra toppen, og inn på resten av runden igjen. Det var noen veldig våte og sølete partier, men ikke verre enn at vanlige turstøvler holdt vannet unna.
Gamle boplasser er godt merket og forklart i hele Idd og Enningdalen:
Jeg reagerte på fornavnet, stemmer det at Brynhild tidligere var et mannsnavn?
Uansett: han har fått juletreet midt i stua:
Etter at den siste cachen var funnet, fulgte jeg stien på kartet mitt ned til hovedveien, og gikk de få hundre meterne tilbake til bilen på asfalt.
Dette er en runde jeg anbefaler uansett om du driver med geocaching eller ikke. Mye historie, nydelig og variert natur, og fantastisk utsikt; mer kan man vel ikke be om på en tur ut? Bortsett fra cacher som gjennomgående er enkle å finne, det er alltid en bonus for oss som vil finne disse små boksene 😉
Del dette på:
-
Adjø april
Hvor fort forsvant april, da? Sikkert fordi sola kom, snøen forsvant og det plutselig ble vår!
Månedens høydepunkt:
Uten tvil dagsturen til Läckö-Kinnekulle-eventet og gåturen på Hindens rev. En lang dag, så absolutt, men fullpakket med fine opplevelser var det verdt det fra ende til annen.
Månedens nedtur:
Du vet når du har planlagt noe og gledet deg til det en stund? Og så må du avbryte, kanskje allerede før du har startet eller når du ikke har kommet så langt. Sånn følte jeg det da Eileif, Nairo og jeg skulle gå en ny runde ved Ulveholtet. Den myra og den elva tok helt knekken på meg, og jeg var så skuffa over at det ikke ble en lang skogstur i vårværet.
I ettertid har jeg tenkt at vi kunne jo ha fortsatt på turen når vi kom bort til den blåmerkede løypa, men jeg var altfor sliten til å gå 6-7 km til. Så jeg får heller trøste meg med at vi har en fin tur i vente.
Månedens bøker:
Det ble en bok i april også, Clive Cusslers Medusa:
Omtalen finner du her.
Månedens hverdagsøyeblikk:
Nå er det vel ikke hverdagslig å skade seg på cachetur, jeg vil ikke skremme bort dere som vurderer å begynne med geocaching. Men når det er varmt og man har tatt av seg fleecejakka eller dratt opp ermene, og man skal finne den å så vanlige pet i gran, er det lett å bli seendes slik ut:
Det går mer på å tenke seg om før man stuper med armene først inn i et nåletre 😀
Månedens Nairo:
Det er ikke lett å ta bilder av Nairo når han først har bestemt seg for å ikke se i min retning. Han har også blitt altfor vant til alle de rare lydene jeg lager for å få oppmerksomheten hans, så de gjør ingen nytte lenger. Da får man for eksempel slike bilder:
Nei, vil ikke se på deg såh!
Månedens shopping:
Egentlig gidder jeg ikke lenger å gå på klesshopping, det sparer jeg til neste tur til Personal Shopper på Ski storsenter. Men jeg gikk forbi KappAhl, fikk øye på denne buksa oppe på veggen, og falt pladask. Og den er like komfortabel å ha på seg som den er vakker å se på!
Og ikke er den dyr heller, løp og kjøp!
Månedens strikketøy:
Jeg har jo hatt lyst til å strikke noe i lengre tid, men jeg har ikke klart å bestemme meg for hva. Jeg holder forsåvidt på med et håndkle, men jeg er dritt lei mønsteret og dritt lei tynne pinner. Jeg har også egentlig gitt meg selv shoppestopp på garn, for jeg har mer enn nok liggende. Bomullsgarn til kluter og håndklær, ullgarn til skjørt, Nairo-garn jeg ikke aner hva jeg skal strikke av, angorakaningarn jeg skal strikke pulsvarmere av. Men ingenting har fristet.Tidlig forrige uke så jeg garnius.no hadde tilbud på en strikkepakke på noe jeg umiddelbart forelsket meg i, men jeg hadde jo gitt meg selv shoppestopp! Sukk… Spurte Eileif om han synes det var greit at jeg brukte noen hundrelapper, og han sa ja. Spurte ei venninne om fargevalget jeg vurderte, og hun sa ja. Så nå er jeg i gang, og jeg storkoser meg!
Jeg kommer til å trenge monteringshjelp når jeg er ferdig, heldigvis kjenner jeg mange flinke strikkere.
Og sånn bare for å ha sagt det: Eileif bestemmer ikke over pengene våre, men vi har felles økonomi, og da er det greit å være enige 🙂
Månedens naturbilde:
Det bare MÅ bli et bilde fra Hindens rev, og det var vanskelig å velge bare ett. Men det ble dette:
I morgen er det mai! Fire uker med kortere arbeidsuker står foran oss, og mange planer jeg gleder meg til!
Del dette på:
-
Vedlikehold
En av ulempene med å legge ut cacher er at man må ha vedlikehold på de. Nå er ikke jeg en av de flinkeste på vedlikehold, jeg drar aldri ut og sjekker cachene mine før jeg får NM-logg på de. Til gjengjeld prøver jeg å være rimelig kjapt ute når jeg først får en NM-logg, men denne gangen har jeg sviktet litt.
For ca 3 uker siden fikk jeg en slik logg på en cache på Aspedammen-trailen min. Selvsagt en av cachene aller lengst vekk fra parkeringsplassen, er ikke det typisk da? Jeg har kviet meg litt for å dra ut, både fordi denne forkjølelsen ikke har villet slippe taket, men også fordi vi er i sinna tiur-sesong. Men i dag fikk jeg med meg Eileif og Nairo, og da føler jeg meg straks litt tryggere.
Det var mye bløtt i området i dag, men det vet jeg jo om, det er jo partier på denne runden som er bløte hele året. Men vi kom oss frem til cachen og fikk lagt på plass en ny.
Det mest frustrerende med akkurat dette vedlikeholdet er at det ikke var det minste galt med boksen. Ikke noen sprekker, ikke noen dårlige “flapper” på lokket til lock&lock-boksen. Allikevel var den full i vann, uten å ha ligget i vann. Men, det betyr bare at jeg kan tørke den og bruke den på nytt.
Ikke veldig lett å ta en selfie med pelsdotten i dag:
Har forresten plukket 6 flått av han siden vi kom hjem 🙁 Jeg trodde kulda vi fikk hadde tatt knekken på flåtten, men neida, de tåler jo omtrent alt fra sibirvintre til flammekastere, de ekle krypene. Nå biter de seg ikke fast på han, og skulle de gjøre det, dør de, men det er ikke noe moro å ha de kravlende rundt heller.
Jeg har helt glemt å vise dere påskeliljen som kom i blomst noe seint, men har stått ihvertfall i en uke:
Og markkryperen langs innkjørselen har også begynt å blomstre:
Blomstermessig har jeg en typisk vår-hage, det er ikke stort annet enn lupiner og annet viltvoksende som blomstrer utover sommeren. Så jeg får nyte de peneste så lenge jeg har de 🙂
Del dette på:
-
Läckö-Kinnekulle-event og fantastiske Hindens rev!
Tror dere ikke jeg har blitt dårlig igjen! Eller, egentlig ble jeg jo aldri frisk fra den runden som startet fredagen før påskeuka, så det er vel mer riktig å si at jeg har blitt dårligere. Om fredag ble jeg tettere enn vanlig, med dotter i både nesa og ørene og hodet. MEN! Det skulle ikke få legge noen demper på lørdagen, for denne lørdagen har jeg gledet meg til lenge!
Det var nemlig tid for det årlige eventet Läckö-Kinnekulle i Lidköping, på sørenden av innsjøen Vänerns bredd. Og dit skulle Lisa og jeg, det var bestemt og skrevet i stein for mange uker siden. Så med febernedsettende innabords kjørte jeg hjemmefra halv syv, og ramlet rett inn i et tåkehav som sola snart skulle fjerne:
For vi fikk et fantastisk vær i går, det kommer dere ikke til å ha noen problemer med å se på bilderaset som kommer i dette innlegget 🙂
Mesteparten av kjøreturen til Lidköping var transportetappe, men noen stopp ble det selvsagt 😉 Blant annet på en rasteplass som kan skilte med intet mindre enn et fly som severdighet:
Og at man får se mye rart og pussig når man cacher, er det ingen tvil om. For eksempel en plog, av alle ting:
Det ble en del kirker i går, og jeg må si at dette var en av de mer snodige og ikke minst vakre kirkene jeg noen sinne har sett, nemlig Håle Tängs kyrka:
Eventplassen var en skole, og vi hadde ingen problemer med å finne frem:
Det var godt skiltet både ute og inne, lett registrere seg og hente forhåndsbestilte ting, lett å finne cachebutikken, forelesningsrommene hvis man hadde meldt seg på slikt, og lett å finne loggboka. For er man på en skole, er det logisk hva som skal brukes som loggbok:
Vi fikk også en goodiebag, veldig koselig!
Vi ble ikke så lenge på eventet, Lisa hadde sett seg ut en trail hun hadde veldig lyst til å gå. Og siden jeg hadde bestemt meg for å ikke la forkjølelsen være til hinder for noe, ble jeg selvsagt med. På vei dit ble det noen stopp til, blant annet ved en gammel og utrolig vakker vindmølle:
Og noen kirker til, men så var vi fremme ved Hindens rev:
Og er det noe jeg anbefaler dere, så er det å ta en nærmere titt på dette området/denne cachetrailen og dra dit hvis dere har mulighet. For dette kommer helt klart opp på min topp 10 liste over cacheopplevelser!
Vi gikk hele veien ut uten å logge en eneste cache, vi ville cache oss tilbake til bilen. Derfor ble det enklere å ta bilder på vei ut, og for en utsikt!
Det var flere ganger jeg glemte at det var en innsjø vi gikk langs og faktisk var på vei ut i, for Vänern er så stor at det er lett å innbille seg at det er hav.
Stien var stort sett fin skogssti, med noen partier med småstein:
Denne spesielle bygningen måtte vi også forbi:
Jeg tok meg ikke tid til å lese så mye om den, men vi måtte jo signere gjesteboka:
Og etter ca 4 km var vi der ute. Helt ytterst ved det som virket som verdens ende:
Altså, jeg har sett land ende i vann før, men siden denne biten land vi gikk på var så smal, så ble det helt spesielt. Og jeg vet ikke om dere klarer å se det på neste bilde, men bølgene rullet inn mot land fra hver sin side:
Så i likhet med at land dannet en trekant eller en spiss ytterst, så dannet også bølgene det. Helt fantastisk fascinerende!
Lykkelig Lisa:
Og vi kunne som sagt ikke bedt om bedre vær. Angret veldig på at jeg ikke hadde tatt med speilreflekskameraet, men jeg skal ta med meg Eileif og Nairo hit en vakker dag, og da blir det enda mer bilder. Men noen bra bilder får jeg til med kompaktkameraet også:
Det ble noen pauser her og der mens vi cachet oss tilbake mot bilen, og jeg rakk knapt å legge kameraet ned i lomma:
Fremdeles veldig lykkelig Lisa:
Dette er et naturreservat, og da lar man jo alt av vegetasjon være i fred. Dette treet så like mye dødt ut som levende, og jeg synes det var veldig vakkert!
Det var helt klart på tide med middag når vi var ferdige med turen, så vi kjørte rett tilbake til Lidköping sentrum og fant fort en BurgerKing. Nam!!!
Vi bestemte oss så for å sette kursen hjemover, med noen få stopp der det passet seg. Det passet seg veldig godt med S:t Nicolai kyrka i sentrum, en vakker og stor kirke med en veldig finurlig cache:
Til og med steinleggingen på fortauene var vakker her!
Sola fulgte oss hjemover også, og to trøtte, slitne, fornøyde og fnisete jenter hadde sola midt i ansiktet i lengre tid:
Og Uddevallabron var også vakker i solnedgang:
16 timer etter at jeg forlot gårdsplassen var jeg tilbake i den. Dønn sliten, men ekstremt fornøyd etter en fantastisk og nesten ubeskrivelig dag. Selvsagt veldig, veldig fornøyd med 44 nye funn, men turen ut på Hindens rev kommer uten tvil til å stå igjen som den mest fantastiske cacheopplevelsen på lenge. Og hvis man ser bort ifra at jeg var tettere enn det jeg normalt er, så var hele dagen på alle måter helt perfekt, med nydelig vær, herlig selskap med skravling og latter, så og si bare godt vedlikeholdte cacher, og koselige møter med andre cachere både på eventet og ute ved cacher. Snakk om å få ladet batteriene!
Del dette på:
-
Dagen som bare blir verre for hvert år
Denne datoen bringer med seg en berg- og dalbane ut av en annen verden. For 10 år siden ble ei lita snuppe født, og jeg er så glad i den jenta! For 50 år siden ble ei fantastisk fin dame født, og jeg er like glad i henne! Og det er ikke noen av disse to som er årsaken til at dagen blir verre å takle.
For 35 år siden i dag ble min mor enke og jeg mistet min pappa. Det er 35 år og 1 dag siden jeg sist så pappaen min, og selv om jeg savner han hver eneste dag, hele året, så merket jeg allerede tidligere denne uka at 35 år var en milepæl, et halvrundt tall som helt klart har gjort mer inntrykk på meg.
Sist jeg ikke klarte å holde tårene tilbake på pappas grav, var da Eileif og jeg var der for å legge ned blomster to dager etter at vi giftet oss. I dag rant tårene igjen.
Kjære gode, snille pappaen min, jeg savner deg så inderlig <3
Del dette på:
-
Barnslig shoppingglede
Om søndag tok hårføneren min kvelden. Ikke noe katastrofe, ikke noen stor krise, ikke noe hyl og gråt. Men litt trist var det, for det var en god føner som jeg var veldig fornøyd med. Ikke at jeg har så høye krav til en føner akkurat, men den passet perfekt til mitt bruk.
Om mandag måtte jeg derfor ut på shopping, og jeg hadde tittet litt på nett på forhånd. De billigste alternativene styrer jeg alltid unna, men jeg var heller ikke interessert i å bruke hauger av hundrelapper på en ny føner. Som sagt, jeg er ikke kravstor. Men på Elkjøp hadde de en som var lilla! <- et godt eksempel på hvor kravstor jeg er, fargen teller! 😀 Så da jeg troppet opp på Elkjøp etter jobb, var det den lilla jeg var på jakt etter.
Til min store skuffelse hadde de ikke den i butikk, så da måtte jeg gå for det nest beste, nemlig en som er rød! Og jo, selvsagt hadde jeg lest om denne også på forhånd, og den virket like bra som den lilla 🙂
Så da ble denne med hjem:
Lekker, ikke sant? 😉 Det fulgte med to munnstykker med forskjellig størrelse på åpningen, pluss en sånn stor rund flat dings med store tagger som skal være bra for krøllete hår. Det har jo ikke jeg, men at den fulgte med gjør jo ingen verdens ting.
Har bare brukt den én gang så langt, og den gjør absolutt jobben sin, men i en ekstremt mye høyere hastighet enn den gamle. Var nesten så jeg fikk whiplash da jeg skrudde den på! :p Joda, jeg overdriver. Men det var stor forskjell, helt klart.
Og jeg fikk en sånn barnslig glede av den fine røde føneren på knaggen på badet. Det sies jo at man ikke kan kjøpe lykke, men av og til blir man litt ekstra glad av en ny ting 🙂
Del dette på:
-
Mission aborted – Ulveholtet
To ganger tidligere har jeg vært på Ulveholtet, den samme runden begge gangene. Ikke lenge etter at jeg var der sist, kom det en ny runde med cacher på utsiden av den opprinnelige runden, og dit ville Eileif, Nairo og jeg i dag. I et vakkert vårvær med fuglekvitter og skyfri himmel.
Jeg hadde selvsagt lest cachebeskrivelsen og visste at den første delen av runde var myr. Det jeg ikke hadde tatt med i betraktning, er årstiden vi er i. Joda, det var frosne tuer å gå på, men ikke alle tuer var frosne, og da gikk det som det måtte gå, Eileif tråkket gjennom like etter den første cachen, og var allerede da gjennomvåt i beina. For selv med vanntette støvler, blir man våt i beina når vannet trenger inn fra over støvleskaftene.
Men vi fortsatte. Selv om jeg ikke visste hvor stor myra var, så visste jeg jo at den skulle ta slutt. Og Eileif sa selv at det var det samme for han om vi fortsatte eller snudde, så da ville jeg fortsette.
Vi fant 5 cacher og kom til en elv som helt klart var i vårstemning. En fin elv på alle måter, men ikke like fin å ta seg over. Her gikk stien/traktorveien:
Og der hadde ikke jeg lyst til å gå over, da hadde jeg også garantert blitt våt på beina. Vasse var selvsagt en mulighet, jeg har vasset over elver før, jeg, men det var strøm her, og om jeg er livredd for å falle på land, så er jeg enda mer livredd for å falle i vann.
Vi forsøkte å se både oppstrøms og nedstrøms, om det var noen andre mulige steder å krysse, men vi fant ingenting. Så vi satt oss rett og slett ned akkurat der, og grublet litt. Nairo sa blæh til hele elva:
For han ville over, og han kom seg over uten problemer! Men siden vi da hadde bestemt oss for å snu, måtte han over en gang til:
Men det å snu bød også på problemer, for vi hadde på ingen måte lyst til å gå samme veien tilbake, over myra. Så jeg tittet litt på kartet og litt på terrenget rundt oss, og fant ut at vi kunne gå opp på åskammen bakerst i bildet over, og følge elva bakover mot høyre, da ville vi komme ut på den blåmerkede stien som den eldste cacherunden følger. Og som tenkt, så gjort. Det ble jo litt bushing ut av det, men heldigvis var det åpen skog med bare lav vegetasjon, og det er mye bedre enn myr.
Ikke lenge etterpå får vi øye på blåmerkingen et stykke foran oss. Tilfeldigvis sto vi da ved en bitteliten bålplass, og så lenge vi hadde med oss mat (riktignok bare baguett og purke, ikke noe bålmat), så satt vi oss rett ned der for å spise. Og selvsagt hadde vi med mat til Nairo også:
Jeg har vært dårlig på å ta bilder av Nairo i det siste, men i dag hadde jeg med meg speilrefleksen, så her kommer et lite bilderas av han. Er det mulig å få noe av din mat, Eileif?
Ikke forstyrr imens jeg tigger, mamma!
Lukter jeg tiur?
(vi hørte flere tiurer!!!)
Jeg ser ingen skumle fugler, heldigvis!
Rett der borte er blåmerkingen, den vannrette stokken dere ser midt i bildet er rekkverket på en liten bro:
Men vi hadde det ikke travelt, nå som vi visste at det bare var et par kilometer tilbake til bilen, og i godt og tørt terreng. Så vi satt litt til.
5 funn, noe over 3 km, og veldig lang tid. Men vi skal tilbake! Enten gå den samme veien midt på vinteren, når det er en halv kilometer tele i bakken, eller gå motsatt retning, og når vi kommer til den siste cachen vi ikke har logget, kan vi skrå i samme retning som vi gjorde i dag, men på andre siden av elva. Da kommer vi til samme sti som vi gikk til i dag.
Ikke helt den cachedagen i skogen som jeg ønsket meg, og som Nairo hadde fortjent etter lang tid med veldig få skogsturer og enda færre langturer. Men det kommer garantert flere muligheter, og det er ikke lenge til all snø og is er borte, selv i skyggepartiene i skogen. Hurra!
Del dette på:
