Savner deg…

I dag er det to år siden jeg måtte ta den tunge turen til veterinæren. Og jeg kan med hånda på hjertet si at det er det absolutt verste jeg noen gang har gjort. Etter å ha levd med Arkas i 10 1/2, var det altså slik det skulle ende, og det knuste hjertet mitt å måtte ta den avgjørelsen.

Selvsagt har sorgen og savnet blitt dempet på disse to årene, men jeg savner han så sårt fremdeles. Jeg kan ennå ikke skjære en skive ost uten å tenke at den skiven skal Arkas få. Jeg kan ennå ikke se skiskyting eller friidrett på tv uten å tenke at jeg må stoppe Arkas fra å fly på tv’n. Jeg kan ennå ikke gå en tur i skogen for å plukke sopp uten å tenke at jeg må lære Arkas å søke kantarell. Jeg kan ennå ikke ligge i senga under et tordenvær uten å nesten kjenne ristingen fra den livredde kroppen hans. Og jeg kjenner fremdeles labbene hans på skuldrene mine og hodet hans som boret seg mot brystet mitt når vi skulle kose.

Kjære kjære gutten min. Mamma er lei seg for at jeg måtte ende det på den måten, og jeg håper du kan tilgi meg når vi en gang møtes igjen. Jeg elsker deg!



{minsignatur}