-
Fordømrade elendige franske greier!
For tre ukers tid siden var stasjonsvogna på verkstedet for noe småtterier. Nå koster jo alt som har med bil å gjøre gjerne noen tusenlapper, men dette var en overkommelig utgift.
For to ukers tid siden var personbilen på verkstedet for noe større greier. En del mer tusenlapper flagrer ut fra konto for dette, men må man, så må man.
I dag fikk jeg diskolys i dashbordet i stasjonsvogna like etter jeg dro fra jobb. Fikk kjørt ned på parkeringsplassen til Tistasenteret, stoppet motoren og ventet et minutts tid før jeg forsøkte å starte bilen igjen, og da kom den lett gjenkjennbare lyden av ingenting. Null og niks. Så da var det bare å finne frem mobilen, som selvsagt hadde ytterst lite strøm på seg, ringe forsikringsselskapet og be om veihjelp. Kunne det være batteriet? Dynamoen? Ikke godt å si. Men dette ble utsikten min en halvtimes tid:
Jeg prøvde å få tak i Eileif samtidig. Han hadde lang dag på kurs, og var jeg heldig, ville jeg få tak i han før han kjørte gjennom Halden sentrum, så han kunne plukke meg opp.Veihjelpen kom etter en halvtime, og han fikk like lite start på bilen som meg. Så var det å ringe ut til verkstedet og si ifra at dette franske monsteret av en bil var på vei ut til de. De skal prøve å se på den til onsdag, og hvis det bare er dynamoen, får de fikset den til fredag. Krysser fingrene for det!
Fikk heldigvis tak i Eileif idet han skulle forlate kurslokalene i Sarpsborg, så han skulle hente meg. Og ikke gikk mobilen tom for strøm heller. Yay!
Altså, jeg kan jo ikke annet enn å le. Ja, vi har to gamle biler som begge har gått langt, og jeg vet at jeg derfor må forvente mye vedlikehold og høye utgifter. Men det er litt ironisk at det sjeldnere er noe galt med personbilen, som er 4 år eldre enn stasjonsvogna. Jeg skal ihvertfall love dere at den dagen stasjonsvogna er gjeldfri, så skal jeg kaste den ut på skroten!
Og som en liten avslutning, og som også blir et tilbakeblikk til min barndom: vi hadde en Peugeot da jeg var liten. Pappa skrudde en del på bil selv, og jeg husker tydelig hvor mye han bannet den bilen opp og ned og i mente. Allikevel var jeg så teit at jeg kjøpte fransk bil selv. Så nå sitter pappa oppe på en sky og enten ler seg skakk av meg, eller så river han seg i håret på mine vegne. Men uansett hva han gjør, så håper jeg bilen blir i orden til fredag. Jeg har kontrolltimen hos tannlegen til mandag, og kommer meg ikke dit uten bil. I tillegg skulle Nairo hatt svensketabletten i morgen, så nå får jeg ikke tatt han med over grensa før han har vært hos veterinæren to ganger.
Det er lov til å si VRÆL nå, ikke sant?
Del dette på:
-
Mangel på hundebil
Nå har vi straks vært uten stasjonsvogna i 3 uker, og det begynner å gå meg på nervene. Ikke bare er det kostnaden for å få den reparert som irriterer, men også det faktum at vi ikke kommer oss noe sted med Nairo. Han hater å være i personbilen, jeg synes nesten det grenser til dyreplageri å ta han med i den, så det gjøres bare når det er absolutt nødvendig.
Det er ikke til å komme unna at jeg (vi!) drømmer om ny bil. Ikke nødvendig vis splitter ny bil, men ihvertfall en nyere. Denne for eksempel:
Bilde lånt fra Toyota
Men jeg likte ikke blåfargen.
Denne er også et alternativ, så sant det er god plass bak på en 5-seter:
Bilde lånt fra Toyota
Land Cruiseren er også bare aktuell hvis panseret ikke er for stor innenfra (for lille meg).
Jeg kunne også forsonet meg med tanke på en kassebil av noe slag, men jeg har mine tvil om at Nairo ville trives i en slik type bil.
Jeg vet jeg drømmer nå altså, disse to bilene er alt for dyre for oss. Vi har antagelig råd til de når disse modellene er 20 år gamle, og da er det liten vits. Men hvis noen har en til overs og har lyst til å gi den bort, tar vi imot med stor glede og uendelig takknemlighet altså! Vi kan til og med gi vår stasjonsvogn i innbytte i så fall, om en uke med helt ny-brukt motor!
Del dette på:
-
En irriterende vane
Irriterende vaner trenger vel ikke å nødvendigvis være uvaner, gjør de vel? Kanskje jeg skal kalle det en dårlig egenskap istedenfor, selv om jeg egentlig ikke er så veldig misfornøyd med akkurat denne egenskapen. Ordentlig dårlige egenskaper og skikkelige uvaner gidder vi jo ikke å snakke om, så da er det bedre å snakke om de som kanskje er litt dumme, men som samtidig ikke er så dumme. Du skjønner ikke bæret av hva jeg snakker om, nei? Det gjør nesten ikke jeg heller.
Det har seg slik at jeg opp igjennom årene har blitt ordentlig flink til å ikke bruke penger på unødvendige ting. Egentlig er jeg ganske flink til å ikke bruke penger på nødvendige ting også, det kommer helt an på hva slags nødvendige ting det er. Selvsagt kjøper vi det som er livsviktig, men dere skjønner (forhåpentligvis) tegninga.
Men. Og dette er egentlig et stort MEN. Når jeg plutselig får en stor utgift kastet i fanget sånn helt uten forvarsel, så blir jeg så full i trass at jeg tenker at okay, når jeg først må ut med så mye penger, så kan jeg like godt bruke litt ekstra. Og da gjerne på noe som er veldig mye mer spennende/morsomt/interessant/fyll-inn-det-som-passer enn det den første utgiften går til. Jeg tror jeg får en sånn reaksjon fordi jeg synes det er så fryktelig irriterende å bare bruke mye penger på kjedelige ting at jeg må unne meg noe mer festlig i tillegg. Forstå det de som kan, men sånn er det nå engang.
Så, etter at det o store motorhavariet var en realitet, så bare “måtte” jeg bruke litt ekstra penger. Noen hundrelapper fra eller til har ingenting å si når man skal ut med mangfoldige tusenlapper. Ikke misforstå, vi har langt fra mye å rutte med her i huset, men…okay…nå gir jeg opp å forklare meg selv ovenfor meg selv, og håper dere bare støtter meg i impulshandlinga mi, selv om akkurat dette innkjøpet på alle måter er nyttig.
Vi har kjøpt:
vaskemiddel og impregnering til impregnerte plagg:
Vi har opp igjennom årene skaffet oss en del impregnerte ytterplagg, så disse er veldig nødvendige.Tynne fleecejakker til Eileif og meg:
Sjokoladebrun og eplegrønn til Eileif, sort og lysblå (lysblå???) til meg, to forskjellige modeller. Jeg tror ikke jeg har eid et lyseblått plagg siden 80-tallet, og fargen så mer lys lilla ut på bildet i nettbutikken, men jeg tror jeg skal overleve.Og ull-t-skjorte til meg:
I lilla. Lilla! Jeg tror jaggu den store bilregninga har gjort noe med hodet mitt, blått og lilla i samme handlekurv!??! Til meg!Altså, disse tingene er ikke livsnødvendige, ikke på noen som helst måte. Men, jeg vet med 100 % sikkerhet at de kommer til å bli brukt. Og det er da mye mer moro å kjøpe turklær/-utstyr enn bilmotor, ikke sant? Og det kan vel ikke kalles en uvane eller en dårlig egenskap å kjøpe dette? Pliiiiis, vær enige med meg!
Del dette på:
-
Fordømrade elendige drit!
Stasjonsvogna stoppet jo for oss for nesten 2 uker siden. Bergningsbilen fikk den ut på et verksted, og etter noen dager fikk vi beskjed om at det var en sensor som hadde gått. Et par dager etter det fikk vi beskjed om at det ville bli en beskjeden kostnad for å få fikset det, og bilen skulle være klar i dag.
I formiddag fikk Eileif beskjed om at mekanikeren hadde tatt feil, det var ikke sensoren det var noe galt med. Registerreima hadde røket, og motoren er skrot.
Moralen i dette er: sørg for å alltid få igjen så lite som mulig på skatten, for universet vil automatisk gi deg en utgift på ett eller annet som er så tett oppunder det du får tilbake som det er mulig å komme.
Jeg trenger ikke noen prekner om hvor viktig det er å skifte regreima regelmessig, om hvor viktig det er å ta vare på bilen sin, om at jeg skal være glad for at vi faktisk har penger til å komme oss ut av denne knipa eller andre i utgangspunktet gode og velmenende råd. Jeg trenger å være sur og grinete en stund, og det har jeg planer om å være. Det er ikke ofte jeg skriver denne typen innlegg, nå synes jeg at jeg har grunn til det.
Meg. Sur.
Del dette på:
-
Ikke helt min sommer
Lenge mellom hver gang jeg er innom her, men årsaken er ganske grei. Det har vært (og er) altfor varmt til å gjøre noe som helst, og jeg kan ikke forestille meg at det er interessant å lese om at jeg nesten befinner meg i flytende tilstand hver eneste dag. Tordenværet om søndag gjorde at det har vært litt færre varmegrader de siste to dagene, men det er fremdeles langt over min trivselstemperatur. Og det er en av grunnene for at dette ikke helt har vært min sommer, jeg fungerer rett og slett ikke i denne varmen. Det blir til stadighet lagt ut bilder av vinter og snøstorm på Facebook, hvor det skrives noe sånt som “Klag ikke, husk at vi snart får det slik” og lignende. Her hvor jeg bor er det ytterst sjeldent skikkelige snøstormer, men jeg fungerer bedre i normalt vintervær enn jeg gjør denne unormale sommeren. Puh!
Den andre grunnen for at dette ikke helt har vært min sommer (nei, den er ikke slutt enda, det er fremdeles halvannen uke igjen til jobb) er det tonnet med bekymringer som hele tiden kverner rundt i hodet. Jeg klarer ikke helt å bestemme meg for om jeg skal blottlegge alt her i bloggen, men det er enkelt å forstå at det dreier seg om økonomi: manglende inntekt og økende utgifter. Jeg er mester i krisemaksimering og i å alltid være forberedt på det verste, og det gjør at jeg er ekstremt sliten hele tiden. Grubler på løsninger både i form av planer, backup-planer, c-planer, d-planer, e-planer og til og med æ-, ø- og å-planer. Å ikke vite, å ikke ha kontroll, å ikke ha stabilitet, trygghet og forutsigbarhet er vel noe av det jeg hater mest her i verden.
For å komme meg gjennom dager så varme at man antagelig kan steke speilegg på asfalten og for å dytte tankene ut av hodet for en stund, så har jeg tittet på bilder fra tidligere somre. Kost meg med gode minner. Og istedenfor å legge ut i det vide og brede om Kjerstis elendige sommer 2014, ville jeg heller dele noen koselige ting med dere.
Sommeren 1980, sommeren før jeg fylte 7 år. Jeg skal ikke påstå at jeg husker noe som helst fra denne sommeren, men et bilde av pappa er alltid koselig:
I juli i 2003 var jeg en tur på Nordens Ark. Jeg tror dette var en av de første gangene jeg var der, og de påfølgende årene var jeg der minst en og gjerne også to ganger hvert år. Nå er det dessverre lenge siden jeg har vært der, og jeg gleder meg til jeg får mulighet igjen. Her er det en amurleopard som skaffer seg mat:
I 2004 holdt de på med byggingen av den nye Svinesundsbroen. Jeg husker ikke hvor lenge arbeidet pågikk, men ei venninne hadde en jobb i dette prosjektet, og i juni det året fikk jeg mulighet til å være med opp på buen over brua. Selve veibanen over fjorden var da ikke heist på plass, så for meg med høydeskrekk var det en svimlende opplevelse å klatre oppover der. Jeg klarte ikke å komme helt til toppen, men jeg er uansett superstolt over hvor langt jeg kom, og utsikten var upåklagelig:
Det ble sikkert grillet en haug med ganger sommeren 2006, og her sitter Arkas og lurer på om det ramler noe ned til han:
Etter at jeg kjøpte huset har jeg nesten ikke vært på hytta, men sommeren 2008 var Eileif, D og jeg en tur der ute. Jeg kan ikke huske sist jeg badet der, men gutta badet ihvertfall denne gangen:
Sommeren 2009 var vi en tur i Haugesund. Alltid koselig å være på besøk der, og akkurat dette året tok vi en tur til Bergen og akvariet. Og en av de tingene jeg husker best derfra var disse søte skapningene:
Den samme sommeren hadde vi sådd ørlite grønnsaker i hagen, bare for moro skyld. Og moro ble det da vi dro opp gulrøttene, for med litt fantasi har man både søte utgaver og litt på kanten-utgaver av de her:
Så kom sommeren 2010, og da var vi av ufrivillige grunner plutselig veldig ofte på hytta. Jeg skal ikke skryte på meg at jeg gjorde så himla mye der, men kaos var det mens det sto på som verst. Heldigvis ser det mye bedre ut der nå, men sånn så det ut en stund:
Sommeren 2011 var Nairos første sommer, og jeg gjorde en innsats for å få han til å forstå at å svømme var fornuftig for å kjøle seg ned, og også rett og slett fordi det er morsomt. Utifra Nairos blikk her, tror jeg at jeg med sikkerhet kan si at han ikke synes det var det minste festlig i det hele tatt:
I juli 2012 la jeg ut på ekspedisjon sammen min Nord-Norske venninne, vi gikk Norge på tvers. Først i etterkant har jeg forstått hva jeg var med på, og jeg har faktisk bittelitt lyst til å gå turen igjen, bare for å bedre kunne ta inn over meg naturen og opplevelsen. Men skulle jeg noen gang gjenta turen, så vet jeg at jeg ikke kommer meg lengre ut enn dette:
I fjor var Eileif, Nairo og jeg på vår første telttur, og det fristet så absolutt til gjentakelse. Jeg har mange steder jeg har lyst til å gå, men i fjor gjorde vi det enkelt og la turen til en nasjonalpark ikke langt inn i Sverige. En herlig tur!
Siste bildet er også fra i fjor, fra min ferietur til Skjåk. Det er mange steder jeg har vært som jeg vil tilbake til, og Skjåk står høyt oppe på den lista. Ikke noe rart når naturen er så vakker som dere ser her:
Det har absolutt vært noen lyspunkter denne sommeren også, ikke misforstå. Men nå har jeg valgt å fokusere bakover, og så skal jeg prøve å skru om hodet mitt for å fokusere fremover etterhvert. Aller først må jeg ta tak i nuet.Del dette på:
-
Har jeg blitt lat?
Jeg lurer på om jeg har blitt lat. Hvis jeg hadde vært skikkelig lat, hadde dette innlegget stoppet etter første punktum, men siden innlegget fortsetter er jeg vel ikke helt bortenfor all redning. Men noe har så absolutt skjedd, og da tenker jeg spesielt på turfronten. I fjor gikk det ikke en uke uten at jeg planla den kommende (og gjerne de neste) helgens tur. Sjekket værmeldingen og studerte kartene på ut.no for å finne beste mulige tur utifra hvilken tid vi hadde til rådighet og om vi ville gå en runde, frem og tilbake til noe, i skogen eller langs havet. Om vi ville gå en kjent og kjær tur, eller om vi ville utforske nytt terreng. Så langt i år er det ikke sånn.
Manglende motivasjon? Egentlig ikke. Nairo er på sitt mest lykkelige når vi er på tur, og selvsagt vil jeg se han lykkelig. Se han få raptusanfall i vannkanten eller i lyngen, se han speide innover blant trærne fordi han hørte noe, se han gå med snuta klistret i bakken fordi han følger et spor etter noe bare han vet hva er, se han lyse av stolthet mens han bærer en kongle eller når han kommer seg opp en bratt skrent.
I tillegg skriker alle fibre i meg etter å komme meg ut på cacheturer igjen. Jeg har ynkelige 8 funn så langt i år, og det er egentlig bare flaut.Dårlig økonomi? Økonomien har absolutt en avgjørende betydning. For selv om turen i seg selv ikke trenger å koste en krone, så koster det å kjøre dit jeg vil gå tur. Nå mener jeg ikke at alle turer må foregå langt borte fra hjemmet, men turene her i nabolaget er de vi går når vi ikke har tid til noe mer. Og det er dessverre sånn at regninger, mat og andre utgifter må prioriteres foran bensinutgifter til fritidsbruk.
Lite tid? Jeg må si egentlig ikke på dette også. Helgene står stort sett fritt til min disposisjon, husarbeid og det lille jeg gjør av hagearbeid kan gjøres av og til og innimellom.
Fra Norge på tvers-turen sammen med Siv Anita i juli 2012For høye krav? Definitivt en medvirkende årsak. Av en eller annen idiotisk grunn sier hodet mitt at å finne én cache på en liten tur ikke er nok, og at turene som ligger i nærheten, men som allikevel ikke er en av de vi går oftest, ikke er bra nok. Jeg tar meg selv i å titte på bilder fra tidligere opplevelser, å lese blogginnlegg fra venner som ikke bor i flate Østfold og som derfor har mye mer spektakulære turer enn hva vi får, å drømme meg bort i forslag til 3-dagers fotturer på tidligere nevnte ut.no, å se på bilder fra de fantastiske turene venner poster på FB. Og da er liksom ikke svippturen i “naboskogen” noe fristende.
For komfortabelt i sofaen? Hvis klokka rekker å passere 10 på en fridag uten at jeg har kommet meg igang med noe, ja da er sofaen absolutt altfor komfortabel. Det er akkurat som om all energi fosser ut av kroppen og at det oppstår et magnetfelt mellom sofaen og meg som det er umulig å slite seg bort fra. Det eneste som får meg opp av sofaen og ut på tur etter det tidspunktet er disse småturene med Nairo i nabolaget eller hvis jeg har avtalt en tur sammen med noen.
Fra telttur i Tresticklan nasjonalpark i juli 2013Dårlig kondis? Jeg vil ikke si at det er en grunn til at jeg har blitt lat, det har blitt en konsekvens. Det er ingen tvil om at det hadde vært verre å legge ut på en lang dagstur nå enn det var for et år siden, og det sitter selvsagt en liten fyr på den ene skulderen min som sier at det er mye mer behagelig å bli i sofaen enn det er å gå seg sliten en hel dag. Men jeg vet også av erfaring at det ikke skal så mye til for å orke litt mer for hver tur, så dårlig kondis er hverken en unnskyldning eller en forklaring.
Mangel på turselskap? Jeg har jo alltid turselskap i Nairo, men etter at jeg gikk hver eneste tur alene mens Eileif var nordpå må jeg si at jeg ble møkk lei av å ikke ha noen å skravle med på tur. Nå er jo Eileif hjemme igjen, men vi er litt for flinke til å motivere hverandre til å sitte i sofaen istedenfor å motivere hverandre til å gå tur. Jeg har i det siste gått noen turer sammen en nabo og hennes hund, og det er ingen tvil om at selv de mest kjedelige turene i nabolaget blir fantastisk koselige når man går sammen med noen. Så ja, mangel på turselskap er nok en medvirkende faktor til at jeg har blitt lat, selv om jeg faktisk har turselskap tilgjengelig.
Fra Aursjoen kultursti sammen med Heidi i juli 2013Nå høres det ut som om jeg aldri går tur og at Nairo ikke får det han trenger. Selvsagt kunne han fått mer enn det han får, men han får selvsagt stort sett det han trenger. Som i dag, hvor vi tok en av de vanlige turene i nabolaget (som forresten nå er så gjengrodd av busker og gress og bregner at jeg faktisk ikke har lyst til å gå den turen igjen før til høsten), og Nairo fikk brukt både nese og ører og øyne. Og han fikk også en litt utenom det vanlige-opplevelse da vi gikk forbi beitet til kyrne til naboen, og de var supernysgjerrige og fulgte oss så langt de kunne:
Uansett hvorfor jeg har blitt så lat, så kjenner jeg at jeg må ta meg selv i nakken. Få ned forventningene og si til meg selv at små turer også er store turer, at turer i nabolaget også kan være gode og opplevelsesrike, at én cache er bedre enn ingen. Og hvis det er noen som har lyst til å ha meg med på tur, så er det bare å si ifra!Del dette på:
-
Et helt nytt år
Godt nytt år! Et helt nytt år ligger nå foran oss, det er bare noen timer gammelt. Nye dager og nye muligheter har man jo hver dag, uansett om det er et nytt år eller ikke, men det er noe med det å nullstille dato og måned og å skrive et nytt siffer på enden av årstallet. Det føles litt som å få lov til å starte på nytt.
Gårsdagen ble feiret av Eileif, Nairo og meg i koseklær. Nairo hadde forsåvidt ikke så mye klær på seg, men dere skjønner tegninga 🙂 Siden vi spiser kalkun på julaften har det blitt tradisjon å spise ribbe med tilbehør på nyttårsaften. Stappmette ble det nye året ønsket velkommen fra hver vår horisontale posisjon mens vi så på en av de utallige reprisene av Harry Potter-filmene som har gått hele jula. Det var (takk og pris!) ytterst lite fyrverkeri her i natt, Nairo var småsur og bittelitt stressa akkurat rundt midnatt, ellers tok han livet med ro og sov størsteparten av kvelden.
Etter litt for få timers søvn våknet vi til en nydelig soloppgang i det nye året:
Nå, noen timer senere, har sola forsvunnet bak et tynt skylag, og det kom akkurat en 30-sekunders skur med noe som lignet en blanding mellom regn, hagl og snø.De første månedene av dette året blir veldig rare for oss. Jeg har jo vært superheldig og fått jobb i 6 måneder, noe jeg er ubeskrivelig takknemlig for, og jeg gleder meg til å sette igang! Det få av dere vet er at Eileif også har fått seg jobb for noen måneder! Det gjør at vi kan senke skuldrene enda litt mer og vite at økonomien holder seg på plussiden en stund til. Det negative med denne jobben er at den er på et fiskebruk noen mil på utsiden av Tromsø, noe som gjør at vi antagelig ikke får sett hverandre før han er ferdig med jobben. Men vi gjør så godt vi kan i å se det positive i dette, og håper at vi begge to kan ende med å få faste jobber her i Halden eller omegn i løpet av året. Så om ikke mange dagene setter vi kursen mot Gardermoen, og når jeg kommer hjem derfra blir det til et veldig mye tommere og stillere hus. Godt jeg har jobben å gå til og Nairo til å holde meg med selskap!
Jeg ønsker så inderlig at hver og en av dere får et vidunderlig deilig 2014! At dere blir skånet for sorger og at dere får så mange som mulig av deres drømmer og ønsker i oppfyllelse. At dere og alle deres kjære er friske og glade, og at dere om et år kan se tilbake på et lykkelig 2014.
Del dette på:
-
Vi feiret oss selv i går
Jeg har alltid et ønske om å på en eller annen måte markere merkedager, både store og små. Med 2 års bryllupsdag ble gårsdagen intet unntak, men økonomisk sett tok det nok litt mer av enn planlagt…det blir gjerne sånn når vi er glade i hverandre og vil gi hverandre hele verden.
Til jul i fjor ønsket jeg meg et charmsarmbånd fra Eileif. Jeg bruker normalt bare gullsmykker, men jeg synes det var så mange fine charms i akkurat denne serien fra Thomas Sabo, og derfor var det helt greit at det var i sølv. Jeg fikk armbåndet og tre charms til jul, så fikk jeg en charm når vi hadde vært sammen i 5 år, og da jeg sto opp i går morges sto det en pakke til meg med denne i:
(bildet er lånt herfra)Fordi Eileif mener jeg er hans engel og fordi jeg er så glad i bamser. Skjønne mannen min!
Til bryllupet fikk vi et kjempefint 4-mannstelt som vi dessverre ikke har fått testet mer enn å sette det opp i hagen:
Supergod plass og stor takhøyde gjør at dette er det perfekte campingteltet. Men, det veier 9,4 kg, og er derfor altfor tungt til å ha med på gåturer, og fungerer absolutt best når man kan slå opp teltet like ved bilen. Og det gleder vi oss til å teste!Men siden vi er en del ute og går, og godt kunne tenke oss å utvide dagsturene til overnattingsturer, har vi i lengre tid vært på jakt etter et lettere telt som passer i tursekken. På mandag hørte jeg en radioreklame hvor Sport1 fortalte at de hadde kampanjepris på et Bergans 3-mannstelt til kun kr. 999,-. Og da begynte en ringerunde som tok lengre tid enn den burde… Sport1-butikken i Halden spesialiserer seg på sykler og ski, og hadde derfor ikke dette teltet. Sport1-butikken på Borgenhaugen hadde telefonnummeret sitt ikke i bruk. Sport1-butikken i Fredrikstad hadde ikke fått inn dette teltet. Så ringte jeg hovedkontoret til Sport1, fikk snakke med ei på markedsavdelingen, og fra henne fikk jeg både info om vannsøylen på teltet og et mobilnummer til butikken på Borgenhaugen. Ringte dit, han hadde ett telt igjen, og i går dro jeg inn for å titte nærmere på det. Og det ble med hjem!
God nok plass for to voksne og en hund, og superenkelt å sette opp! Jeg har vel aldri satt opp et telt alene før, men brukte 15 minutter på dette (da satt jeg ikke kroker i snorene). Teltet veier 3,2 kg, noe som i mine øyne er bittelitt for mye, men skulle vi ventet til vi fikk råd til å kjøpe et enda lettere telt i samme størrelse, hadde vi antagelig måttet vente til vi ble pensjonister.Det overrasket meg igjen hvor trygg Nairo er i nærheten av og i et telt, så jeg gruer meg ikke til å ta med han på telttur. Og så hadde han i tillegg tid til å sitte litt hos meg etter at teltet var pakket ned igjen:
Planen nå er å få dratt på en liten telttur en helg i løpet av sommeren. Om det så bare blir til et av vannene i Halden-distriktet, så gjør det ingenting. Hovedsaken er å komme seg ut!Til Eileif hadde jeg kjøpt et par bomullssokker (2 års bryllupsdag er bomull, av alle mulige kjedelige ting), men da jeg var på Sport1 klarte jeg ikke helt å styre meg. Eileif har ingen stor god tursekk, og da de også hadde kampanje på 60 liters sekker fra Bergans, ble en slik også med hjem:
(bildet er lånt herfra)Og for å toppe det hele, så stakk jeg innom Bergstrøm kjøtt og delikatesse og kjøpte gyros til oss. Gyros fra Bergstrøm er noe av det beste vi vet, men det er så dyrt at det går både vinter og votter mellom hver gang vi tar oss råd til det. (vi skulle jo egentlig lage oss en tradisjon med å lage middagen fra bryllupet til hver bryllupsdag, men vi glemte det helt i år. Nye tradisjoner må tydeligvis læres, man husker de ikke helt uten videre…)
Det er sikkert noen som reagerer på at vi som ofte klager over stram økonomi har brukt så mye penger på en bryllupsdag, og det var ikke vår plan å bruke så mye i år heller. Men, vi har en sparebøsse hvor vi hele året putter på noen kroner i ny og ne, og de pengene er myntet på nettopp bryllupsdagene våre. Greit at vi tok litt vel av i år, men da er det bare å begynne å spare igjen.
Del dette på:
-
Da var det over
I 24 år har vi kjent hverandre, hatt et forhold til hverandre. I begynnelsen var det du som var flink til å gi, du delte av deg selv med stort hjerte, og jeg tok villig imot. Med årene endret forholdet seg, og størstedelen av vår tid sammen er det jeg som har gitt. Ikke med like stort hjerte som du ga, men jeg har gitt tilbake mer enn jeg fikk. I perioder har jeg ikke tenkt over hva du har fått, andre ganger har jeg synes du har vært kravstor.
Alle forhold tar på ett eller annet tidspunkt slutt, og nå er vårt forhold endelig over. Nå har jeg gitt nok, og jeg må ærlig innrømme at det er en stor glede og lettelse for meg at jeg er kvitt deg. Jeg vil rette en takk til deg for at du var der for meg de første årene vi kjente hverandre, men jeg håper vi nå ikke trenger hverandre noe mer.
Det er lite som er så tilfredsstillende som denne beskjeden:
Jippie! \\o o// \o/Del dette på:
-
Kort og shopping og pelskledd hjelper
Jeg er egentlig ikke noe glad i å skrive blogginnlegg som handler om mange forskjellige ting. Synes de blir så rotete. Men av og til må jeg bryte mine egne prinsipper.
Søndagskvelden satt jeg meg ned for å lage et tag-kort til. Ville prøve de andre arkene og fargene jeg har, men jeg ser at jeg har bommet litt.
Fikk det samme problemet her, med at mønsteret var trykket på arket, så det skavet av litt når jeg brettet.
Forsøkte også å stemple inne i kortet denne gangen, men det var totalt mislykket.Men det jeg ble veldig fornøyd med denne gangen, er at siden jeg brukte de burgunderrøde arkene jeg har igjen fra bryllupet, som da er tykkere ark enn de jeg brukte til forrige kort, så hadde jeg litt mer valgfrihet på hvordan jeg skulle ordne måten å dra tag’ene opp av kortet på, og den lille bånd-hempen fungerte derfor bra.
Det er ikke ofte vi skeier ut når det gjelder pengebruk her i huset. Vi prøver å spare enhver krone vi ikke trenger til de daglige utgiftene. Men for meg er det ihvertfall sånn at hvis jeg skal klare å ikke unne meg noe måned etter måned, så må jeg av og til skeie ut litt. I går ble en sånn dag.
Jeg har ikke vintersko annet enn støvletter med stiletthæler og også turstøvlene mine, så til den nette prisen av 299,- spanderte jeg på meg disse i går. Jeg er vel egentlig ingen stor tilhenger av kilehæler/wedges, men det ble et kompromis å kjøpe disse.Helt siden før bryllupet har jeg vært på jakt etter to album. Ett til bryllupsforberedelser og ett til selve bryllupsdagen. Egentlig var jeg ute etter å finne album hvor man kan sette inn fler ark etter behov, men når jeg fant disse med 20 ark i hver, og til en latterlig lav pris, var det bare å ta med seg.
Godis har vi alltid i hus, skamme oss! Og til høyre her ser dere Ulvang Ultra-sokkene jeg snakket om i Turklærtips-innlegget rett under dette innlegget.
Jeg prøver å spise litt sunt for å holde kolesterolen der den skal være, men magen min er ikke spesielt glad i kneipp. Stort sett spiser jeg derfor knekkebrød til frokost, men nå er jeg så lei at jeg tenkte jeg skulle prøve meg på rundstykker istedenfor. Prøvde å spørre etter en god oppskrift både på Facebook og Twitter, og har blitt lovet at K skal komme en tur og vise meg en eller annen dag, men i mellomtiden får ferdigpose duge.
Etter at revene i Sverige ble påvist en form for bendelorm, har jo vi hundeeiere vært nødt til å gi ekstra ormkurer. Vi som drar jevnlig over grensa må gi kuren hver 28. dag, og da var jeg nødt til å kjøpe fler tabletter nå.
Og til sist: en flerstikks skjøteledning. Årsaken til innkjøpet kommer straks 🙂
Når jeg titter over det jeg kjøpte, synes jeg at jeg til tross for sløsing egentlig har vært ganske fornuftig i sløsingen. Ormkuren må vi jo ha. Jeg hadde klart meg med å gå i turstøvler hele vinteren, men det er fryktelig upraktisk. Godteriene må vi jo ha 😉 Albumene trenger vi strengt tatt ikke, men ihvertfall jeg synes at man skal ha bryllupsbilder inn i et album. Sokker trenger man jo alltid. Mat må man jo også ha. Og skjøteledningen trenger vi på grunn av det siste, og dyreste, innkjøpet jeg gjorde i går:
Jeg er ganske glad i kjøkkenet vårt. Det er masser med skapplass der og det er stort nok, men det er dårlig med benkeplass. Så jeg har i flere år hatt lyst på en apotekerdisk i brunt, sånn at vannkokeren, kaffetrakteren og andre ting kan komme seg bort fra benken. Jysk har en slik disk til 999,-, og den ble med hjem i går.
Til høyre her ser dere før-bilde av plassen der disken skal stå. De to plastdunkene bruker vil til kildesortering, og når vi en eller annen gang får pusset opp toalettet, skal de pluss to til inn dit. Men enn så lenge får de stå der.Ser forresten at vi kunne trenge et større kjøleskap, da jeg ikke får plass til fler fine tegninger fra alle barna “mine” 🙂
Vår pelskledde firbeinte, som egentlig er så engstelig at det til tider bare er slitsomt, bestemte seg i går for at et nytt møble ikke var skummelt, og skulle derfor være medhjelper og håndtlanger mens vi monterte disken. Han sørget for at alle deler holdt seg flate ved å stå på de, han inspiserte både skrutrekker og hammer ved å smake og lukte på de, og han mente, som de fleste mannfolk, at bruksanvisning bare er noe tull, og det viste han ved å legge seg på den 🙂
Her har han en liten alvorsprat med E, jeg tror han prøver å si at man ikke får en skuff ut av å legge tre plankebiter halvveis oppe på hverandre. Og jeg tror også Nairo prøver å fortelle oss at filla, den lille stoffbiten dere ser til venstre i bildet, også må være med for at det skal bli en godkjent apotekerdisk.
Men vi ble ferdige til slutt, selv med irriterende nærgående hjelp fra Nairo. Og jeg må si meg rimelig fornøyd med resultatet.Egentlig er disken litt liten, for jeg skulle hatt plass til så mye mer oppe på den. Men alt av te og kaffe er nå flyttet hit, noe som innebærer at alt av Nairos ting nå er i to skuffer i kjøkkeninredningen, noe som igjen innebærer at jeg fikk en ledig plasteske med lokk. I tillegg fikk jeg lagt alle kokebøkene som i 6 år har ligget på gulvet ned i de to nederste skuffene.
All den ledige benkeplassen skal jeg mikse og trikse med i dag, og så får vi bruke de neste ukene på å på nytt finne frem på kjøkkenet 🙂 Jeg har eid huset i 6 år i dag (Yay!), og det har ikke blitt gjort store forandringene der i løpet av disse årene, så det tar nok litt tid før vi venner oss til at noen ting har byttet plass.
God tirsdag, alle sammen! November er offisielt i gang, og jeg kjenner presset om å begynne på julegavene virkelig melder seg…
{minsignatur}
Del dette på:
