-
Ikke helt min sommer
Lenge mellom hver gang jeg er innom her, men årsaken er ganske grei. Det har vært (og er) altfor varmt til å gjøre noe som helst, og jeg kan ikke forestille meg at det er interessant å lese om at jeg nesten befinner meg i flytende tilstand hver eneste dag. Tordenværet om søndag gjorde at det har vært litt færre varmegrader de siste to dagene, men det er fremdeles langt over min trivselstemperatur. Og det er en av grunnene for at dette ikke helt har vært min sommer, jeg fungerer rett og slett ikke i denne varmen. Det blir til stadighet lagt ut bilder av vinter og snøstorm på Facebook, hvor det skrives noe sånt som “Klag ikke, husk at vi snart får det slik” og lignende. Her hvor jeg bor er det ytterst sjeldent skikkelige snøstormer, men jeg fungerer bedre i normalt vintervær enn jeg gjør denne unormale sommeren. Puh!
Den andre grunnen for at dette ikke helt har vært min sommer (nei, den er ikke slutt enda, det er fremdeles halvannen uke igjen til jobb) er det tonnet med bekymringer som hele tiden kverner rundt i hodet. Jeg klarer ikke helt å bestemme meg for om jeg skal blottlegge alt her i bloggen, men det er enkelt å forstå at det dreier seg om økonomi: manglende inntekt og økende utgifter. Jeg er mester i krisemaksimering og i å alltid være forberedt på det verste, og det gjør at jeg er ekstremt sliten hele tiden. Grubler på løsninger både i form av planer, backup-planer, c-planer, d-planer, e-planer og til og med æ-, ø- og å-planer. Å ikke vite, å ikke ha kontroll, å ikke ha stabilitet, trygghet og forutsigbarhet er vel noe av det jeg hater mest her i verden.
For å komme meg gjennom dager så varme at man antagelig kan steke speilegg på asfalten og for å dytte tankene ut av hodet for en stund, så har jeg tittet på bilder fra tidligere somre. Kost meg med gode minner. Og istedenfor å legge ut i det vide og brede om Kjerstis elendige sommer 2014, ville jeg heller dele noen koselige ting med dere.
Sommeren 1980, sommeren før jeg fylte 7 år. Jeg skal ikke påstå at jeg husker noe som helst fra denne sommeren, men et bilde av pappa er alltid koselig:
I juli i 2003 var jeg en tur på Nordens Ark. Jeg tror dette var en av de første gangene jeg var der, og de påfølgende årene var jeg der minst en og gjerne også to ganger hvert år. Nå er det dessverre lenge siden jeg har vært der, og jeg gleder meg til jeg får mulighet igjen. Her er det en amurleopard som skaffer seg mat:
I 2004 holdt de på med byggingen av den nye Svinesundsbroen. Jeg husker ikke hvor lenge arbeidet pågikk, men ei venninne hadde en jobb i dette prosjektet, og i juni det året fikk jeg mulighet til å være med opp på buen over brua. Selve veibanen over fjorden var da ikke heist på plass, så for meg med høydeskrekk var det en svimlende opplevelse å klatre oppover der. Jeg klarte ikke å komme helt til toppen, men jeg er uansett superstolt over hvor langt jeg kom, og utsikten var upåklagelig:
Det ble sikkert grillet en haug med ganger sommeren 2006, og her sitter Arkas og lurer på om det ramler noe ned til han:
Etter at jeg kjøpte huset har jeg nesten ikke vært på hytta, men sommeren 2008 var Eileif, D og jeg en tur der ute. Jeg kan ikke huske sist jeg badet der, men gutta badet ihvertfall denne gangen:
Sommeren 2009 var vi en tur i Haugesund. Alltid koselig å være på besøk der, og akkurat dette året tok vi en tur til Bergen og akvariet. Og en av de tingene jeg husker best derfra var disse søte skapningene:
Den samme sommeren hadde vi sådd ørlite grønnsaker i hagen, bare for moro skyld. Og moro ble det da vi dro opp gulrøttene, for med litt fantasi har man både søte utgaver og litt på kanten-utgaver av de her:
Så kom sommeren 2010, og da var vi av ufrivillige grunner plutselig veldig ofte på hytta. Jeg skal ikke skryte på meg at jeg gjorde så himla mye der, men kaos var det mens det sto på som verst. Heldigvis ser det mye bedre ut der nå, men sånn så det ut en stund:
Sommeren 2011 var Nairos første sommer, og jeg gjorde en innsats for å få han til å forstå at å svømme var fornuftig for å kjøle seg ned, og også rett og slett fordi det er morsomt. Utifra Nairos blikk her, tror jeg at jeg med sikkerhet kan si at han ikke synes det var det minste festlig i det hele tatt:
I juli 2012 la jeg ut på ekspedisjon sammen min Nord-Norske venninne, vi gikk Norge på tvers. Først i etterkant har jeg forstått hva jeg var med på, og jeg har faktisk bittelitt lyst til å gå turen igjen, bare for å bedre kunne ta inn over meg naturen og opplevelsen. Men skulle jeg noen gang gjenta turen, så vet jeg at jeg ikke kommer meg lengre ut enn dette:
I fjor var Eileif, Nairo og jeg på vår første telttur, og det fristet så absolutt til gjentakelse. Jeg har mange steder jeg har lyst til å gå, men i fjor gjorde vi det enkelt og la turen til en nasjonalpark ikke langt inn i Sverige. En herlig tur!
Siste bildet er også fra i fjor, fra min ferietur til Skjåk. Det er mange steder jeg har vært som jeg vil tilbake til, og Skjåk står høyt oppe på den lista. Ikke noe rart når naturen er så vakker som dere ser her:
Det har absolutt vært noen lyspunkter denne sommeren også, ikke misforstå. Men nå har jeg valgt å fokusere bakover, og så skal jeg prøve å skru om hodet mitt for å fokusere fremover etterhvert. Aller først må jeg ta tak i nuet.
Del dette på:
-
Nairos mareritt
I formiddag følte jeg meg som en dyremishandler. Jeg prøver å ikke vaske Nairo for ofte, det strekker seg til maks 2 ganger i året. Nå var det på tide, og takk og pris for at Nairo ikke vet når sånt skal skje, for da hadde vi antagelig aldri fått tak i han.
Han blir ikke med opp i 2. etasje frivillig, bortsett fra når vi skal legge oss. Så da både Eileif og jeg gikk opp i formiddag, gjemte Nairo seg i 1. etasje, og Eileif måtte bære han opp. I det sekundet Nairo ble satt ned i badekaret, satt hyperventileringen og siklingen igang:
Og det ble absolutt ikke bedre. Ved et par anledninger satt han til og med igang med ordentlig sutring! Ikke sånn jeg-kjeder-meg-sutring, men sånn jeg-er-livredd-og-vil-bort-surting. Og jeg synes det er helt forferdelig å gjøre sånt mot han, men jeg synes ikke det er noe koselig å få et hvitt belegg på fingrene når jeg koser med han, så da måtte vi bare gjøre oss ferdige.
Når han fikk slippe løs fra dette marerittet, bar det rett ned til teppet i stua for å tørke seg. Eileif og jeg tørket badet etter seansen, og flirte for oss selv mens Nairo bjeffet og knurret og gned seg mot gulvteppet. Man trenger ikke nødvendigvis se hva de driver med, lydene avslører de 😉Etter litt tørking kom 80-tallssveisen frem, skikkelig kreppet på sidene:
Og hvis noen ikke er helt sikre på hva Nairo synes om sånne shamponerings- og skylleopplevelser, så gir han tydelig uttrykk for det her:
Han har vært utslitt i hele ettermiddag, og jeg benytter enhver anledning til å gre og børste han. For nå er det ikke bare ulldotter som ramler av, men også ett og ett hårstrå og en og en ullfiber. Sistnevnte er så lette at de flyter i lufta i lange tider, så jo mer jeg kan få samlet opp og lagt i papirpose, jo bedre er det. De er ihvertfall ikke spesielt koselige å få i munnen 😉Del dette på:
-
Badedag
Nairo hater å bli badet. Vi har bare fått badet han én gang tidligere, men den opplevelsen sitter godt i minnet til både han og oss. Meningen var å bade han før jul også, men siden det har vært mildt her hele vinteren, og dermed veldig sølete ute, har jeg latt det være. Nå synes jeg han var så blass i pelsen at nå måtte vi bare.Pulsen til Nairo steg til ca 180 i det sekundet Eileif satt han ned i badekaret. Et nanosekund etterpå startet skjelvingen, og pesingen satt igang like etterpå. Jeg har ordentlig vondt av han når han har det så ille, og av den grunn burde vi kanskje badet han oftere, for å venne han til det. Men så skal man jo ikke bade de for ofte heller, for det skader jo det naturlige fettlaget i pelsen. Og han blir jo liksom aldri ordentlig møkkete.
Men etter to shamponeringer og en reell runde med tørking i mitt fang, var han klar til å slippes ut fra badet. Alltid like moro å se en våt hund tørke seg ved å legge seg ned og gni seg på gulvet 🙂 Og bare for å sørge for at han ikke var potte sur på oss, måtte han selvsagt få noen godbiter. “Gi begge” har aldri vært noe problem 🙂Nå har han sovet litt, han har lekt litt, og jeg har gredd gjennom pelsen hans med karden. I kveld, når han forhåpentligvis er så og si tørr, blir det en skikkelig gjennomgang med kammen, noe som tar sin tid. Men jeg ser allerede nå at han blir fin og fluffy bare han får tørket helt 🙂
Det er forresten utrolig vanskelig å ta bilder som viser at han faktisk er våt, men jeg lover, han er nybadet altså 🙂Og så er han mester i å se uskyldig ut, selv om han er langt fra uskyldig. Ikke noe synd på han her i gården, bortsett fra den halvtimen i badekaret da… Men jeg tror han har skjønt at han gjerne får noe ekstra hvis han setter opp sitt søteste uttrykk, og dumme meg går jo gjerne på den, gang etter gang. Men! Aldri en godbit uten å gjøre noe for det 🙂
{minsignatur}
Del dette på:
-
Langlinelykke
I formiddag spurte E om jeg hadde noen planer for dagen, noe jeg måtte svare ja på. Men når han foreslo en liten gåtur langs Berbyelva, hadde jeg ikke lyst til å si nei. Det har blitt mye stillesitting i det siste, og med tanke på at vi har en hund som trives best i skog og mark, er det egentlig ikke vanskelig å komme seg ut på tur.
Det var fryktelig mye vann og stri strøm i elva i dag. Ikke så rart med tanke på hvor mye regn det har kommet i det siste. Og selv om det er veldig fascinerende å se på vannet som topper seg og kastes hit og dit, så er det nesten som jeg blir sjøsyk av det.
Langlinelykke. Ren og skjær langlinelykke. Han springer så langt lina rekker, og så står han enten og ser på oss eller så snuser han litt rundt, frem til han får lang nok line igjen til å springe litt til.
Gutta mine vet å kose seg 🙂 Så lenge Nairo får ha en kongle tilgjengelig, er han villig til å springe rundt og passe på at vi ikke får tak i den i en halv evighet 😉
Berbyelva er full av laks, og AJFF har laget til fiskeplasser her og der langs elva. Selvsagt må man ha fiskekort, men det er jo fullt lovlig å oppholde seg der uten å fiske.Den andre cachen vi fant når vi startet med geocaching var nettopp ved et av disse fiskestedene ved denne elva, og plassen vi ser på bildet her har jeg ikke vært på før. Ordentlig fint, og en perfekt teltplass litt til høyre for bildet.
Selv om det ikke er noen svømmehund vi har, så bryr han seg ikke særlig mye om kaldt vann. Uti for å vasse skal han uansett!Stri strøm her også, så det var vanskelig å kaste kongler uti elva uten at de fløt bort før han fikk tak i de. Men jeg er sjeleglad for at han går uti vannet av fri vilje uansett!
Det er idyllisk med sånne små perler litt bortgjemt i skogen, selv om turveien langs Berbyelva er ganske populær. Men jeg er allikevel ganske sikker på at man lett får en stille stund på denne benken, med bare lyden av elva og fuglekvitter som eneste bakgrunnsstøy. Egentlig helt feil å kalle det støy også, for det er jo bare kos.
Vi ble en liten stund på denne plassen, og Nairo ga seg ikke med vassingen sin. Dette er så langt han ville gå ut, han gir seg når han kjenner vannet oppunder magen.Det var flere skilt rundt der, det sto noe om soner og stasjoner og slikt på de. Fluefiske + Kjersti = skjønner ingenting.
Som nevnt er Nairo en konglehund, men han går ikke av veien for en pinne i ny og ne. Ihvertfall ikke når det er snakk om stoooore pinner som kan bevise at han er en stor og tøff gutt! 😉Vi møtte andre turgåere et par ganger, og da skal han også vise hvor tøff han er ved å knurre og bjeffe. Dette er selvsagt noe vi prøver å plukke av han, men det som er litt moro å se, er at når andre mennesker kommer innenfor rekkevidde, trekker han seg gjerne litt tilbake istedenfor å være så stor og tøff som han vil gi inntrykk av. Lille, tøffe, engstelige gutten, tenker jeg vi heller sier 🙂
Vi gikk opp igjen på turveien og fortsatte et stykke til. Da kom vi over disse opp-ned-trærne. Vil tro det ikke er så lenge siden det har gått ras her, for trærne var fremdeles grønne.Det sto også noen paller med ved på denne plassen, og hadde innerlomma mi vært stor nok, skulle jeg nok tatt med en pall 😉
Når man er ute og går sånn, prøver man jo å få med seg dyrelivet i skogen. Man hører jo gjerne fulger man ikke ser, og ofte hører man også at kvister knekker i skogen, men det er for mange trær til å se noe som helst.Men denne lille karen fikk vi ihvertfall sett. For ja, det er et ekorn midt i bildet der. Jeg rakk ikke å ta bilde mens ekornet satt lengre nede på trestammen, men jeg lover dere at det er et ekorn der altså 😉
Her har elva blitt bred og kan vel nesten kalles en liten innsjø. Som dere ser har høsten kommet hit i sør, men det går mest i grønntoner og i gult. Det eneste innslaget av rødt jeg kunne se på hele turen, var det treet dere ser litt til høyre for midten på dette bildet.
Av og til må man kaste blikket opp på himmelen for å få med seg dyrelivet. Nå er jeg nærsynt, så jeg aner ikke hva slags fugler disse to prikkene er, men at det var store fugler er det ikke noe tvil om. Allikevel kan det være noe så kjedelig som kråker, men jeg velger å tro at det var hauk eller noe sånt. Mye mer interessant med hauk enn med kråke 😉
Nesten tilbake ved bilen etter en times tur. Nok et bevis på at rødtonene er ikkeeksisterende, fargekartet går i grønt og gult.Og selv om skyene hang tungt og sola glimtet med sitt fravær, var det utrolig godt å gå. Bare gå, knipse bilder, skravle med mannen min, og se på at pelsdotten koste seg glugg ihjel. Langlinelykke er ikke bare lykke for den firbeinte, men også for de som skal sørge for at han har det bra.
{minsignatur}
Del dette på:
-
Vi fant en strand
Siden jeg er halvveis oppvokst på hytta, 50 meter fra havet, har jeg aldri hatt behov for å finne badeplasser noe annet sted. Men å kjøre herfra og ut på hytta for en liten dukkert er bare kjedelig. Det er 45 minutters kjøring hver vei.
Svingen er jo like nedi gata her, men vannet der er jo en elv, og det rekker aldri å bli særlig varmt. Så E sendte en sms til C tidligere i dag for å spørre om tips til andre badesteder, og etterhvert kom de frem til at det skulle være en badeplass bare et par hundre meter fra Bøkevangen. Så dit dro vi, alle tre gutta og jeg, og selv om været ikke har vært strålende solskinn i dag, så var det ikke så aller verst i vannet. Sier jeg, som ikke var under engang 😉
Gutta tester ut temperaturen:
Nairo synes det litt skummelt og litt mer moro når gutta dukket under, så han dukket litt selv også. Og da må man riste seg:
Jeg ville uti selv, men hadde ingen badeintensjoner. Ville bare prøve å få Nairo til å svømme litt. Nairo var derimot tørst:
Ved å holde under brystet hans, fikk jeg han litt lenger ut. Men det ble plasking på høyt nivå 🙂
Fikk ihvertfall konstantert at han har svømmeinstinktene på plass, så får vi fortsette å trene på tryggheten i vannet. Han synes ihvertfall det var litt stas når han sto nedi med bakbeina og jeg støttet opp foran:
Nå er grillmester E i gang med maten, og vi skal nyte årets første utemiddag. Ikke ofte vi kan sitte ute her egentlig, for enten blir vi spist opp av knott/klegg/mygg (stryk det som ikke passer), eller så blåser vi bort. Nå er det passe nok med vind til at insektene holder seg borte, men ikke så mye at vi blåser bort selv. Gleder meg til grillings med flinta, foliebakte poteter og sopp, marinert svinefilet og tomater med balsamicodressing. Gutta skal ha både grillpølser og chilipølser i tillegg. Nam!
{minsignatur}
Del dette på:
-
Siste feriedag
Nå er det ikke mye igjen av min siste feriedag for denne gang. Nå venter 7 (!) uker med jobbing, før jeg har en uke ferie til. Den gode, gamle skoleferien er hva jeg ønsker meg igjen, det er det ingen tvil om.
Siste feriedag har blitt brukt til litt ymse. Har fått ryddet på plass så og si alt av bryllupsgaver, og jeg blir fremdeles overveldet over mengden gaver, og hvor mye fint vi fikk. Men det er litt rart å rydde alt bort også, det føles liksom som om jeg avslutter et kapittel i livet. Heldigvis skal jeg få gjenoppleve det meste når jeg har fått fler bilder og skal fortelle dere om dagen i bryllupsbloggen 🙂
Vi skulle en tur på Vassbotten for å fylle bensin i dag, og ta tok vi med Nairo for at han skulle få badet litt i Svingen. Det blir varmt for han når det er solrike dager, og da er det godt å få kjølt seg ned litt. Som vanlig starter enhver tur med Nairo i langlina med at E eller jeg må knyte opp knuter. I dag hadde vi i tillegg en badeleke med tau på, og dermed ble det to liner å holde styr på:
At han ble gira på den nye badeleka er det ingen tvil om 🙂
Flinke gutten vasset ut og hentet!
Nairo svømte jo på turen vår til Kragerø, men da fikk jeg ikke sett det. Nå la han jaggu på svøm helt frivillig!
Nairo er den første av mine hunder som legger på svøm frivillig, så jeg fikk helt gåsehud av å se på!
Nå skal det sies at han ikke ville svømme mer i dag, men jeg synes dette er en så god start at jeg er fornøyd uansett!
At hunder rister seg når de bader er jo et kjent fenomen. Like kjent er det vel at de gjerne rister seg i nærheten av mennesker, og Nairo er ikke noe unntak:
Utrolig nok valgte han på ett tidspunkt å riste seg borte fra oss også:
Vakre gutten tar seg tid til å stå og fundere litt:
Og så var han klar for å angripe badeleka igjen 🙂
Uttrykket hans her sier vel ikke noe særlig annet enn at han var dritt lei 😉
Pussig nok står han her og titter mot kirken vår, dere kan såvidt skimte den hvitmalte veggen helt i venstre bildekant, bak trærne:
Våt og nydelig hund!
Is it a bird? Is it a plane? No, it’s a flying dog!!!
D hadde vært borte ved den gamle butikken og skatet sammen med en kompis. Når kompisen skulle bli hentet, kom D bort til oss, og da ble det ennå mer fart i Nairo 🙂
Nairo ser litt opp til D, som en lillebror gjør ovenfor en storebror:
Når vi først var i traktene rundt vår nyeste cache, ville vi at TB’en vi fikk til bryllupet skulle starte sin ferd fra bryllupscachen vår. Den har fått to mål, det første er å dra på besøk til de den kommer fra, nemlig S A og hennes H.
Og vel hjemme igjen ble middagen inntatt med melk i nye glass:
Serien heter Summer Field og kommer fra Steninge Slotts jubileumskolleksjon. Sikkert for fine til å brukes som hverdagsglass, men siden vi kun bruker finere glass maks et par ganger i året, vil vil bruke de til hverdags istedenfor at de skal stå og støve ned i et skap.
Uten at jeg nå skal bli altfor negativ, vil jeg bare nevne at helgen vi nå straks er ferdig med normalt pleier å være den første helgen i min sommerferie. Istedenfor skal jeg altså tilbake på jobb i morgen, og jeg lyver hvis jeg sier at jeg gleder meg. Men realiteten kaller, og voksenlivet, som jeg visstnok er en del av, sier at jeg har å pelle meg på jobb og tjene noen kroner igjen. Får bare starte nedtellingen til neste ferie!
Dere kan se alle bildene i større versjoner ved å trykke på de.
{minsignatur}
Del dette på:
-
Valpeglede gir mammaglede
Mellom opphengig av to maskiner med klesvask dro vi tidligere i dag ned til badeplassen i Svingen en tur. 2 minutter å kjøre og 2 minutter å gå fra parkeringsplassen og bort til stranda. Har vist dere bilder derfra før, det er der vi ser baksiden av kirken “vår”.
På en cachetur tidligere i år så vi jo at Nairo ikke var redd for vann. Dette må vi selvsagt bygge videre på, og det var hele hensikten med dagens “tur”. Og selv om det er litt kjøligere i været i dag enn i går, så er det absolutt en varm dag. Her kommer et bilderas fra en koselig time.
Vi starter med å gjøre oss litt kjent i gresset:
Og så må vi jo kjenne på vannet før vi kaster oss uti:
Iiiiik, det var kaldt!!!
Måtte bare undersøke noe her borte skjønner du 😉
Ja, jeg kan stå på to bein og nesten ramle bakover 😉
Til vår store overraskelse oppdaget vi i dag at vi har fått oss en ubåt:
Sitter her og tygger litt på pinnen, jeg:
Hey, hvem kastet pinnen min???
Næmmen, hvor ble det av pinnen da?
Jeg måtte jo også uti, men pysete som jeg har blitt med årene, greide det seg fint med å vasse. Vinterbleike legger i brunt vann er ikke spesielt pent, men jeg har ihvertfall dokumentert at jeg var uti 😉
Nairo ga seg ikke, og vi hadde ingen intensjoner om å stoppe han:
Og som de fleste andre hunder, må han på land og riste seg litt av og til:
Nok et bevis på at det er en kenguru vi har fått oss, han har jo ikke et eneste bein i bakken:
Han fikk noen springeraptuser innimellom, og da går det unna i svingene. Bare flaks at jeg fikk knipset et bilde som ikke bare ble uklart:
Vakre gutten er helt klart klar for mer!
Sa du noe, mamma?
Vakre gutten med “paraplyer” på snuta:
Det gjør så absolutt et mammahjerte glad å se så mye valpeglede. Da vet man at man gjør noe riktig, og når man så kommer hjem og ser en totalt utslitt pelsdott strekke seg ut på gulvet og sove en god stund, vet man med ennå mer sikkerhet at man gjør noe riktig.
Bildene kan dere også se her.
{minsignatur}
Del dette på:
-
Badedag!
Nairo er snart et halvt år, og det var på tide med det første badet. Ikke sånn moro-bad i sjøen, men vasking i badekaret. Hadde han klart å trekke konklusjoner, hadde han sikkert trodd at dette var vår hevn for at han tygget på en av mine pumps i går. Og jeg er fristet til å si at det er hevn, men jeg hevner meg aldri på et dyr. Badet var planlagt til i dag lenge før jeg fant skoen min i går.
Mine to forrige hunder har godtatt å bli badet. De har ikke storkost seg, men de har heller ikke hatet det som pesten. Siden Nairo er en smule engstelig, visste vi at dette antagelig ikke kom til å bli moro, og vi fikk rett:
Han skalv som et aspeløv og pep faktisk også. Men hva i alle dager skal man gjøre da? Jeg vet ikke hvordan man skal gjøre en sånn seanse til noe moro når han ikke engang er mottakelig for godbiter.
At han allerede har en del pels er vi jo klar over, men det var litt ekstra moro å se hvor tynn halen hans ble 🙂
Sjamponering og skylling gikk egentlig ganske radig unna, og Nairo ble veldig mye mer fornøyd så snart vi løftet han ut av badekaret:
Nå var han veldig mye mer interessert i godbiter, så tørkingen gikk som en lek. Tynn nakke og store ører har han også gitt 🙂
E og Nairo gikk så ned, og jeg visste at her kom det en skikkelig tørkeraptus:
Det er egentlig ganske snodig at hunder mener de kan slikke seg tørre:
Men han er jo flink da og sørger for å tørke mellom tærne også 😉
Og han er så fin så 🙂
Nå har jeg gredd gjennom pelsen hans en gang, og venter med siste runde til han er helt tørr. Halen hans har antatt nye dimensjoner, den er så stor og fluffy at det er en fryd! Og Nairo ble fornøyd med en tyggepinne, så nå er vi alle glade igjen 🙂
Bildene kan dere også se i denne mappen.
{minsignatur}
Del dette på:
-
2010 i bilder – del 3
Nest siste del av tilbakeblikket på året vi akkurat har lagt bak oss.
Juli
Gutta ville bade, og bading ble det i Svalerødkilen:
Grillkløveret hadde sin årlige sammenkomst:
Vi hadde årets andre tur til Nordens Ark og så blant annet snøleoparder:
og tigre:
Min kjære og jeg la heller fra inngangspartiet og rundt hjørnet på huset:
Og vi gjorde et forsøk på å fylle bassenget til D, noe som resulterte i at han fikk badet én gang og vi hadde grums i vannet i flere dager igjen:
Geocachingen tok oss til dette søte lille huset, som er en tro kopi av stasjonsbygningen som lå her tidligere, bare i halv størrelse:
Vi fortsatte riving av gulvet på hytta:
Og vi fikk for første gang besøk av en nydelig pus som skulle komme tilbake mange ganger de neste ukene:
August
Jordbærene begynte å bli spiselige:
Vi feiret D’s 12-årsdag:
Årets nye rose blomstret med nydelige store blomster:
Pus stakk stadig innom og levde et bedagelig katteliv:
Vi forberedte oss til vinteren og fikk 3 favner våt ved som E stablet så fint langs garasjeveggen:
Potterosen jeg plantet ut i 2009 kom med vakre blomster:
Og klematisen viste seg fra sin fineste side:
E og jeg dro på en 3-dagers geocachingtur som gikk langs svenskegrensen opp til Kongsvinger og så tilbake parallellt med E6 hjem igjen. Vi ble ført til mange utrolig fine steder, og noen av cachene kommer vi til å huske i lange tider, sånn som denne:
Den første natten sov vi i bilen like utenfor Kongsvinger sentrum:
Dagen etter at vi kom hjem, feiret vi bursdagen til E:
Soppen kom tidlig i 2010, det lyste gult i gult mot oss på årets første sopptur:
Og måneden ble avsluttet med et vanvittig tordenvær:
September
Villvinen viste at høsten hadde satt igang for fullt:
Jeg var i Skee kyrka og så på at tidligere kollega K fikk sin M:
Vi måtte fyre for første gang denne sesongen:
E besto oppkjøringa og fikk bil:
Vi fortsatte jobbingen på hytta, både i kjeller:
og på tak:
Pus følte seg virkelig hjemme hos oss:
Men han var ikke spesielt fornøyd når nabokatten tok seg en tur:
Siste del av årskavalkaden kommer senere i dag 🙂
{minsignatur}
Del dette på:
-
Mitt paradis
Svalerødkilen. Der jeg har først stabbet og så gått rundt i over 36 år. Hytta, som jeg til tider har vært og er så lei av, men som jeg vet innerst inne at jeg aldri ville klart meg uten. Hadde jeg ikke klart å betjene huslånet, hadde jeg solgt huset, ikke hytta.
Før D sto opp i dag, fant E og jeg ut at vi skulle ta en tur ut dit, siden det tegnet til å bli en varm dag. Ikke noe jobbing der ute i dag, bare kose oss. Og som sagt, så gjort. Og da skulle det selvsagt bades, selv om jeg snek meg elegant unna den prøvelsen. Brrr…
Med friskt mot la de utover langgrunna:
D ble plutselig veldig usikker, er det kaldt tro?
Så ser de usikre ut begge to. “Skal vi gå opp igjen?”
E kom seg endelig under!
Og til slutt bare bestemte D seg også 🙂
Og når de først hadde kommet seg under, ble de der ganske lenge også. De klaget ikke over at det var kaldt før de kom på land igjen 🙂
Jeg er sjeleglad for at jeg blir fort brun, for jeg misliker sterkt å ligge og sole meg, så etter bare halvannen time i sola i dag kan jeg allikevel skryte av skille 🙂 Møtte også på E’s niese L der ute i dag, alltid koselig å prate med henne.
Bildene kan sees i denne mappen også.Del dette på:
