-
Sprøyte 2, og illeluktende godis
I dag er det 4 uker siden Nairo fikk første sprøyte med Librela, og vi har sett litt bedring hos han. Det er ikke like ofte at han stønner når han legger seg ned, han har begynt å “gi begge” (sitte bamse) uoppfordret igjen, han kan hoppe opp med forlabbene på armlenet på stolen min igjen, og han løfter beinet litt mer når han tisser.
I dag var det tid for sprøyte nummer 2, og så kom Eileif og Nairo bortom meg på jobb etterpå da det var noe i min bil jeg ville ha inn på jobb, men som jeg ikke har giddet å bære de 800 meterne fra der jeg får parkert og til jobb. Nairo skulle helst bare vært hjemme, for det var en tydelig stressa gutt bak i buret sitt:
De hadde stoppet ved Boltjern og tatt seg en luftetur der på vei hjem, og så hadde han fått tyggegodbit hjemme, så da var alt bra igjen 💙
Nairo har jo alltid hatt litt stressmage, og han har på sine eldre dager reagert oftere på diverse godbiter og mat enn før om årene. Fikk et tips fra Gårdsbutiken om å prøve kanin/hare, og det har fungert veldig bra! Derfor var jeg veldig glad da jeg i en annen butikk fant godbiter laget av blant annet hare, så de ble lagt i en skål her på kontoret mitt hjemme.
Morgenen etter sto jeg opp for å dra på jobb. Satt meg på kontoret mitt før jeg skulle dra, og blir møtt av en lukt som gjorde at jeg var overbevist om at Nairo hadde vært dårlig i magen om natta, og gjort fra seg inne ett eller annet sted. Tittet meg kjapt rundt, men hadde ikke tid til å lete, og Nairo sov, så det var tydeligvis ikke noe fare med han. Så går det opp for meg…godbitene…
Dette er sånne myke godbiter, og av erfaring vet jeg at sånne godbiter mister mye lukt når de ikke er innpakket. Nå har det gått noen dager, og lukta er betydelig svakere. Nok til at jeg orker å ha de i nærheten av meg 🤣 Er ikke måte på hva vi gjør for disse firbeinte vi er så glade i 💙
-
Veterinær, morsdag og bursdag
Jeg har gruet meg til i dag i lange tider, det var tid for det årlige veterinærbesøket. Nairo har jo forkalkninger, og jeg synes jeg har sett mer i det siste at han har vondt når han legger seg ned. At han hører elendig og ser dårlig er liksom ikke så farlig, men smerter får han ikke lov til å ha. Han orker ikke gå så langt heller, men det blir mange kortere turer hver dag, og det kvier han seg ikke for. Ingen smerter eller problemer med å reise seg.
Jeg hadde tatt fri fra jobb på ettermiddagen, Eileif tok med seg Nairo i bilen, så møttes vi ved veterinæren. Eileif ble igjen i bilen, Nairo og jeg gikk inn. Fikk forklart veterinæren alt vi ser og ikke ser i det daglige, jeg gråt en skvett, og hun undersøkte så godt det går an å undersøke en skjelvende og hyperventilerende hund. Hun synes han var i fin form, bortsett fra stive hofter, så da ble vi enige om å sette igang med smertestillende sprøyter, en hver måned. Og med tanke på at jeg fryktet det absolutt aller verste, var dette et godt resultat. Jeg er fortsatt veldig klar over at han er 14 år, og jeg vet at den siste dagen er uunngåelig. Men han har fortsatt livskvalitet, han inviterer til lek, og han er med på det som skjer. Så jeg er usigelig lettet akkurat nå 💙
Siden det er morsdag til søndag, stakk jeg innom blomsterbutikken og fikk kjøpt en stor bukett til mamma. Så lot jeg Nairo sitte i bilen imens jeg tok et kvarter hos mamma, før Nairo og jeg hastet videre til kirkegården. Pappa skulle fylt 92 år i dag, så han måtte jo også få blomster, og Nairo ble med bort på gravstedet:
Jeg kan derfor si at dette har vært en dag fylt av kontraster følelsesmessig. Hele morgenen og formiddagen gikk med til å være redd, så gikk det over til lettelse etter veterinærbesøket, så glede ved å overraske mamma, og så sorg over å igjen ikke få feiret pappa på en ordentlig måte. Nå er jeg helt utmattet, og det skal bli skikkelig godt med helg ❤️
-
Kontroll på sykehuset
Jeg skulle hatt ettårskontroll på sykehuset i mars, etter operasjonen i mars i fjor og kontrollen i april i fjor, men de var litt på etterskudd, så kontrollen ble i dag:
Det var akkurat som kontrollen i fjor; først sjekke blodtrykk i bein og armer, så på tredemølla i 10 minutter, og så sjekke blodtrykk igjen. Alle verdier var fine, det var ikke noe endring i trykket etter anstrengelsen på mølla, og jeg har ikke noe vondt ved anstrengelse (og det visste jeg jo). Så alt står bra til, alt fungerer som det skal, og hvis jeg bare kunne kuttet ut noen uvaner og blitt litt mer sunn, hadde det vært perfekt 😉 Men jeg er fornøyd, jeg, altså, selv om jeg forstår alvoret i situasjonen også.
-
Etterkontroll på sykehuset
I dag er det 4 uker siden operasjonen, og det har gått bare bedre og bedre. Har ikke hatt noe vondt i høyre legg i det hele tatt, men både på den lille gåturen Eileif og jeg hadde for 2 uker siden og på en liten tur jeg hadde med Nairo i går, har jeg merket litt vondt i venstre legg. Sukk og stønn, jeg trenger ikke en runde til med dette liksom… Så jeg var veldig spent da jeg troppet opp på sykehuset for etterkontroll i dag:
Kontrollen i dag skulle foregå på samme måte som forundersøkelsen jeg var på i februar, og tror dere ikke at sykepleieren som skulle være med meg i dag var den samme, utrolig hyggelige damen som passet på meg før og etter operasjonen! Det var så koselig å se henne igjen, og jeg gjorde mitt beste for å fortelle henne hvor godt ivaretatt jeg følte meg for 4 uker siden. I tillegg fikk vi skravlet enda mer, og det var også superhyggelig!
Hun tok blodtrykk i begge beina pluss lyttet etter puls i begge føttene før jeg skulle opp på tredemølle i 10 minutter. Hun økte hellingen på den underveis, og jeg kjente ingenting i høyre legg (forrige gang var leggen ødelagt etter 400 meter). Men til min store overraskelse fikk jeg heller ikke vondt i venstre legg! Overlegen var innom et par ganger, og hun tittet igjen på bildene jeg tok med kontrastvæske i høst, og hun kunne ikke se noen grunn for hvorfor jeg skulle få vondt i venstre legg. Etter tredemølla var det ny runde med blodtrykk og puls, og både sykepleier og overlege var veldig fornøyd med alle tall. Så da er jeg fornøyd også, og så krysser jeg fingrene for at den vondten jeg har kjent i venstre legg bare har vært “hikke”, og at jeg nå bare kan gå så mye jeg vil for å få tilbake litt kondis. Takk for norsk helsevesen og de hvitkledde englene som jobber der!
-
En veldig rolig uke
Denne uka har jeg bare tatt det med ro, akkurat som jeg skulle. Var hos min fastlege om onsdag for blodprøve, og fikk samtidig 100 % sykmelding ut uka, noe jeg er veldig glad for. For det har vært vondt. Ikke uutholdelig på noen som helst måte, men vondt og ømt. Har liksom måttet passe litt på hvordan jeg har gått og stått og sittet og ligget, men det har gått over all forventning. Ikke noe mer blod fra innstikksåret etter tirsdag kveld, og såret gror fint. På den andre side; blåmerkene utvikler seg fremdeles 😉 Tok samme dag turen innom begge jobbene i 5 minutter hver, det var veldig koselig!
Eileif var hjemme med meg til og med onsdag, etter det har han jobbet. Nairo har vært godt selskap å ha, ikke minst for sløvingens del:
På bildet over har han akkurat strukket seg, og da får han av og til det jeg kaller “ekorn-hale”, det vil si at halen står rett opp. Supersøt! ❤
Selv om det gjør litt vondt, så har jeg forsøkt å gå litt hver dag. Litt rundt i huset, og selvfølgelig litt ute med Nairo. Og været har vært helt upåklagelig, skikkelig vårvær med et par minusgrader om natta og helt fantastisk sol fra skyfri himmel på dagen. Krokusen har satt stor pris på det:
Og jeg har flere ganger bare stoppet opp for å nyte den lille varmen fra sola og de fine omgivelsene vi har:
Det har blitt mye TV- og YouTube-titting, bittelitt strikking og bittelitt helt enkelt husarbeid så lenge det ikke har gjort vondt. Jeg har sovet godt om natta, faktisk har det vært to netter denne uka som jeg har sovet nesten til klokka 7, og det er jo totalt ulikt meg. Jeg tror det er kroppens måte å si at jeg faktisk har vært gjennom en operasjon/et inngrep, og at den trenger å restituere seg. Og det har jeg absolutt tenkt å lytte til litt til, så jeg regner med at det blir en 50 % sykmelding fra i morgen, jeg drar på jobb i morgen tidlig og tar en telefon til legen når de åpner, han sa at vi godt kunne gjøre det på den måten. For jeg ville ha ut denne helgen på meg for å se hvordan det gikk. Men det kjennes ut som jeg trenger å ta det litt pent en stund til.
Jeg har ikke testet leggen ordentlig ennå, vil vente til det gjør enda litt mindre vondt i lysken. Så noen ordentlig tur blir det ikke på en stund, ikke minst fordi jeg ikke har lyst til å ha en bukse inntil lysken ennå (og jeg nekter å gå tur i skjørt!). Men jeg har trua på at dette blir ordentlig bra til slutt, og det gleder jeg meg til!
-
Operasjon for å fikse leggen
Om det kalles operasjon eller inngrep (eller noe helt annet) er jeg jaggu ikke sikker på, men mer om det senere.
Jeg har jo snakket om denne vonde leggen min i evigheter, at jeg ikke kan gå i normalt tempo uten å få vondt, at jeg må gå i krabbefart og ta hyppige pauser. I april i fjor postet jeg dette innlegget, hvor vi trodde at vi hadde funnet løsningen, men det stemte jo ikke. I august i fjor postet jeg dette innlegget, da jeg hadde vært hos legen og blitt henvist til to undersøkelser. Den første var en kontrastvæskeundersøkelse i september:
Og da resultatet fra den undersøkelsen kom tilbake, var det ikke noe vits i å gjennomføre den andre undersøkelsen, for svaret var helt klart og tydelig, jeg hadde åreforkalkning i pulsåren i lysken på høyre side. Årsaken er umulig å vite 100 % sikkert, men arv/gener og usunn livsstil er nok synderne uansett hvordan vi vrir og vender på det.
Dermed ble jeg henvist til sykehuset Østfold Kalnes for forundersøkelse 7. februar:
Her var det først måling av puls og blodtrykk i beinet (både min lege ved en tidligere anledning og sykepleieren hadde problemer med å finne pulsen i foten min), så var det opp på tredemølle i 10 minutter (det tok 400 meter før jeg hadde skikkelig vondt, og det var uten noe særlig helling på mølla, og også i et helt greit tempo), og så ny måling av puls og blodtrykk. Overlegen kom inn og tittet på resultatene, og hennes konklusjon var at det måtte inn en stent i pulsåren. Mulig også en støttestent mot venstre, men det måtte tas “på sparket” under operasjonen/inngrepet. Blodfortynnende må jeg gå på resten av livet i tillegg.
To dager senere var det tid for en fastende blodprøve hos min fastlege:
Og så var det bare å vente på innkalling til operasjon/inngrep. Den kom overraskende fort, og om fredag måtte jeg på Haldenklinikken for å ta en ny blodprøve:
Det sto ingenting i brevet om at jeg måtte være fastende til den blodprøven, men ifølge sykepleieren skulle jeg ha vært det. Men det var ikke tid til å gjøre noe med det, så blodprøven ble tatt og det ble notert at jeg ikke var fastende.
Helgen gikk med til å prøve å roe meg selv ned, for jeg må være ærlig og si at jeg gruet meg. Jeg er ganske flink til å krisemaksimere, så det var mange scenarioer som fløy gjennom hodet mitt, men skogsturen med Eileif og Nairo om lørdag hjalp godt til å få tankene over på noe annet.
I går morges var det bare å holde seg unna alt som kan spises og drikkes, komme seg i dusjen, og så dro vi innover til Kalnes. Eileif dro hjem igjen da det var unødvendig at han skulle sitte på parkeringsplassen i 6-8 timer, jeg tuslet inn og satt meg til å vente. Det tok ikke lang tid før en veldig koselig sykepleier hentet meg, og jeg fikk egen seng på overvåkningsrommet:
Hun gjorde meg klar, og så ble det litt venting før jeg ble kjørt til operasjonsrommet. Der ble det lokalbedøvelse, og så var selve operasjonen/inngrepet unnagjort på veldig kort tid, og det eneste jeg merket var bedøvelsessprøyta og de to gangene jeg fikk kontrastvæske. Utover det var det ikke noe vondt eller ubehagelig, takk og pris! Og de trengte heller ikke legge inn støttestent, det greide seg med en stent på 3,5 cm.
Ble så kjørt ned til overvåkningsrommet igjen, der jeg skulle ligge flatt i 2 timer uten å løfte hodet eller beina, sånn at blødningen i pulsåra skulle stoppe. Litt sliten her:
De to timene gikk rimelig sakte av gårde, med jevnlige sjekk av blodtrykk og blødning, men da klokka var 13, kunne jeg få sette meg opp med litt assistanse og så endelig spise litt. Og dette var et herremåltid:
Så var det opp og gå litt, litt flere sjekk av blodtrykk og blødninger, og etter nesten to timer til ble legen ringt på for å skrive meg ut. Da ramlet datasystemene ned, så hun fikk ikke skrevet meg ut, men jeg fikk lov til å dra hjem allikevel 😀 Og jeg må også si at den hvitkledde engelen som passet på meg i disse 4 timene var verdt sin vekt i gull og enda litt mer. Rolig og behagelig, veldig koselig å prate med (og vi var innom mange temaer!), og veldig oppmerksom på hver lille ting.
Kvelden i går gikk helt fint, tok livet med ro og gikk og la meg ganske tidlig. Var mer sliten enn jeg egentlig ville innse, men det var nok mye anspenthet som forsvant ut av kroppen. Eileif er hjemme og passer på meg, og lar meg nesten ikke gjøre noe som helst på egen hånd <3 Men i dag har gått veldig bra, ikke noe blødninger siden i går kveld (og da var det bare et par dråper), men jeg har tatt det rolig i dag også. Går litt rundt omkring, har tatt en dusj, og ellers bare slapper av.
I morgen skal jeg til fastlegen for en ny blodprøve, så blir jeg innkalt til sykehuset for en kontroll om 4 uker, og så igjen om 1 år. Og forhåpentligvis er det ikke lenge til jeg kan begynne å gå ordentlige turer igjen, og bygge opp litt kondis sånn at jeg kan få gjort mitt store mål for året: gå en mil uten å krepere underveis. Som jeg gleder meg!