-
Event og gult område
I går var det den internasjonale geocachingdagen, og i den anledning hadde Lisa fått publisert et event i Strömstad. Så i god tid før det dro jeg ned til henne, så vi kjørte sammen inn til eventstedet. På veien møtte vi denne staselige karen:
Jeg synes egentlig ikke at elg er noe pent dyr, men de er jaggu majestetiske!
Vel fremme i Strömstad hadde vi litt tid før eventet skulle starte, så vi rakk å ta en cache først. Og Lisa er veldig glad i denne “skulpturen”:
Så var det eventtid. Værmeldingen var ikke av de beste, men det kom ikke regn så lenge eventet varte, og mye folk kom det også. Og det var stor stas med den aller yngste og nyeste geocacheren i området, bare 5 dager gammel og med eget nick og premiumkonto fra fødselsdagen:
Hun sov godt gjennom eventet, og selv om hun ikke gjorde noe som helst annet enn å sove, var det vanskelig å rive blikket vekk fra henne. Så liten og så vakker! <3
En annen geocacher hadde lagt ut en ny cache som ble publisert ved eventslutt, og vi fikk alle lov til å logge event-FTF på den. Stas!
Så dro Lisa og jeg inn til Ullerøy. Målet var å bli ferdig med alle cachene der inne, vi hadde ikke så mange igjen, men det var en alene som vi måtte gå til, og så det som gjensto av en WT, pluss 3 vi kunne kjøre til. Den første hadde en fin utsikt:
Så parkerte vi for å gå det vi manglet av trailen. Vi valgte å ta de i synkende rekkefølge, og det var vel det dummeste vi gjorde i hele går, for starten ble en bratt og lang bakke som for meg ble så tung at jeg holdt på å se mannen med ljåen! “Se, en krakk!” sa jeg til Lisa:
Men neida, her skulle det ikke stoppes ved noen krakk, nei :p
Cachene ble funnet, og jeg kom meg oppover. Etter en stund havnet vi også ved en gapahuk:
Eller…gapahuken lå vel 30 meter bort fra der vi skulle gå, men jeg SKULLE se på gapahuken. Og legge meg ned!
Akkurat der og da gadd jeg ikke bry meg det minste om hverken papir eller møkkete puter, jeg bare måtte ned i horisontalen et lite øyeblikk 😀
Vi var også innom det jeg regner med er rester etter krigen, og Lisa beseirer som vanlig det meste:
(da Eileif så dette bildet, så han bare den lyse overdelen og var overbevist om at det var meg. Ikke første gang noen tar feil av Lisa og meg, men at mannen min ikke skulle se at det ikke var meg, hadde jeg ikke trodd :p )
Vi fikk regn på turen i går. Skikkelig pøsregn. Men blide er vi allikevel:
Ja, jeg logger cache. Nei, jeg tisser ikke:
Så ble vi ferdige med gåturen og satt kursen mot de tre siste cachene. De lå i tilknytning til hytteområder og uten egnede parkeringsplasser, så på alle tre ble Lisa i bilen for å flytte seg hvis nødvendig, og jeg stakk ut og fant cacher. Fint var det, selv i ruskeværet:
Nå visste vi at Ullerøy var gult og fint på kartet, så da var det bare å dra hjemover. Men først måtte vi stille sulten, og da passet det bra at McDonalds nettopp har åpnet nytt på Svinesundparken. Maten smakte nøyaktig som på alle andre McDonaldser jeg har vært på, men det fancye der ute er selvbetjeningsbestilling.
Jeg hadde sms’et litt med Eileif på ettermiddagen, og jeg var derfor klar over at vi hadde vært uten strøm hjemme på grunn av problemer i en trafo nedi gata. Jeg hadde håpet at det skulle vært rettet innen jeg kom hjem, men nei. Og siden jeg var tørst på te, var det bare å sette igang stormkjøkkenet:
Vannet hadde ikke engang begynt å småboble før strømmen kom tilbake :p
Del dette på:
-
Med og uten hjelp
Da Lisa og jeg var på tur her om dagen, fikk jo hun opp en av dykkecachene i Klaretjern. Det er nemlig to til der oppe, og hun prøvde seg på en av de andre også, men klarte det ikke. Vi var oppe igjen dagen etter, men hun ga opp da også (men jeg må få legge til at jeg synes hun er beintøff som prøver!).
Senere den dagen fikk hun hjelp av CO på disse cachene, jeg hadde dessverre ikke mulighet til å bli igjen i by’n. Men om torsdag får jeg en melding fra CO hvor han tilbyr seg å hjelpe meg, og jeg måtte jo bare benytte meg av muligheten, siden jeg vet at jeg ikke klarer det selv. Jeg hadde jo slått meg til ro med at jeg ikke skulle få logget disse cachene, men jeg sier jo ikke nei takk når jeg kan få hjelp!
Så i går møtte jeg han ved vannet og det tok ikke lang tid før jeg hadde fått signert begge cachene:
Det er jo Hidden Creatures-periode for tiden, 11 dager igjen på å logge 100 cacher for å få alle suvenirene. Før perioden startet hadde jeg stor tro på at jeg skulle klare det uten problemer, men ettersom tiden har gått, har jeg begynt å forstå at det kan holde hardt. Så da jeg i dag måtte en tur over grensa for å handle, var det innlysende at jeg ikke kunne ta den korteste veien, jeg måtte kjøre en omvei for å få plukket noen cacher.
Jeg er ikke veldig glad i å ta park&grabs alene. Jeg synes det er vrient å følge med på både trafikk og GPS samtidig, men heldigvis lå så å si alle dagens cacher veldig nært greie parkeringsmuligheter, derfor gikk det relativt smertefritt. Det var et par cacher jeg brukte litt tid på å finne, men 11 funn fikk meg litt nærmere målet, og det er jeg fornøyd med:
Så nå mangler jeg 44 cacher for å få den siste suveniren. Jeg har sett meg ut en kjørerunde på nærmere 30 cacher som jeg kan få tatt neste uke, og da er det ikke så langt igjen. Samtidig må jeg ta med i betraktning at jeg skal jobbe noen dager, så jeg får se om tiden strekker til. Men jeg har ikke gitt opp ennå!
Del dette på:
-
Denne helgens geocaching
Jeg prøver å få fylt tomme datoer i datomatrisen når jeg har mulighet, og om fredag hadde jeg en tom dato. Det var stekvarmt, og jeg har ingen park&grabs jeg ikke har tatt på vei hjem fra jobb. Men for ikke lenge siden kom det en superenkel multi i festningen, så det ble en kjapp stopp for å logge den. Vel, den kjappe stoppen kunne ha vært kjappere hvis jeg hadde cachet med GPS’en, for jeg surret litt der jeg gikk med mobilen. Men jeg fulgte magefølelsen, og da begynte også mobilen å samarbeide, heldigvis.
Alle de lange trailene i Rakkestadfjella skal arkiveres, dessverre. Så i går hadde jeg lyst til å få tatt noe av det jeg manglet der oppe, og spurte for et par dager siden i en av gruppene på Facebook om det var noen som hadde lyst til å være med. Ei dame var klar som bare dét, og jeg hentet henne på morgenen og satt kursen nordover. Den opprinnelige planen var å ta en runde helt nord blant trailene (mye er allerede arkivert), men jeg hadde ikke fått med meg at bommen vi måtte gjennom bare tok poletter. Dermed var det bråstopp. Heldigvis hadde jeg en plan B, så vi kjørte helt sør blant trailene, parkerte bilen og la i vei. Nairo var med. Jeg var dog veldig usikker på om jeg burde tatt han med, for det var meldt varmt, og det er lite vann å kjøle seg ned i nå i denne varmen. Så jeg tok med over 4 liter vann i ryggsekken og satset på at det skulle gå bra.
Det tok ikke lang tid før vi faktisk kom til et vann, men det var umulig for Nairo å komme seg ned til det:
Vannliljer var det også her:
Stort sett lå cachene som perler på en snor, og kilometerne gikk radig unna. Men vi tok oss mange småpauser for å få i oss vann, og ikke minst å få vann i Nairo. I en litt lengre pause fikk han en dentastix, da la han seg i en uttørket grøft og spiste:
Antagelig var det litt kjølig i bakken.
En av cachene lå i en festlig fjellsprekk, det ser jo ut som om fjellet er stablet dit manuelt:
Vi svingte så av denne trailen og gikk inn på en kort trail vestover. Der møtte vi fort en fin, nylaget bro:
Og en ett år gammel gapahuk:
Med en fin bålplass:
Det var et vann til høyre for bildet over, men det var det ikke mye igjen av nå.
Nairo klarte også å legge seg ned litt her:
Så kom vi inn på en del av den ene trailen som jeg har gått tidligere. Hun jeg gikk sammen med hadde ikke tatt disse, men det var fryktelig varmt og vi var slitne, så hun sa det var greit at vi bare gikk forbi disse og ned til bilen igjen. 5 km transportetappe, men jeg må si det gjorde litt vondt i sjela mi å vite at vi gikk forbi masse cacher hun kunne logget.
Det sto igjen 3 park&grabs jeg ikke hadde tatt tidligere, som vi tok på vei til bilen. Og Nairo fikk endelig kjølt seg ned litt, han bare sto helt stille og nøt:
12 kilometer gåing, 31 nye funn. Slettes ikke dårlig på en veldig varm dag, men det var en fin tur i strålende godt og trivelig selskap. Takk for turen!
For en stund siden var jo Lisa, Raymond og jeg på tortur-tur og måtte DNF’e en cache. Vi har i ettertid fått et hint fra CO, så i dag ville vi gjøre et nytt forsøk. Opp i høyden, over kampesteiner:
Jeg skal ikke påstå at det ble veldig lett, selv med et hint fra CO, men det ble helt klart lettere, og så glade ser 3 cachere ut når man har funnet en 4,5/4,5:
De andre cachene i denne trailen inn mot den vi fant i dag har Lisa funnet tidligere. Raymond og jeg har ikke funnet de, så Lisa tok seg tid til å være veiviser (og til tider bittelitt villeder 😉 ). Sandtak er ekstremt tungt å gå i!
Og ikke mindre enn to ganger måtte vi forsere disse bakkene som gjør at man tar ett skritt frem og to tilbake, sånn føles det ihvertfall:
Det hjalp selvsagt ikke at det var stekvarmt i dag også…
En av cachene skulle kunne tas ved å bøye ei bjørk, men denne bjørka har vokst seg stor og sterk, så Raymond klatret opp i nabograna og logget derfra istedenfor:
Raymond og jeg forlot så Lisa, hun dro hjem og vi dro for å besøke en cachekompis som skulle gi bort noen fuglekasser. På vei dit stoppet vi for å logge en av hans finurlige cacher, og så var det til gårsplassen hans. Men der var ingen hjemme, og det sto ingen fuglekasser på utsiden av garasjen, som han hadde sagt. Jeg hadde spøkt med at vi kanskje kom til å få problemer med å finne frem, at vi kanskje måtte DNF’e eller bruke hjelpemiddelet “ring en venn” (dvs ring CO), og det var nettopp dette jeg måtte gjøre. Han beklaget så mye, ringte til sin frue, og hun var hjemme på 10 minutter. Og Raymond og jeg fikk fuglekasser 🙂
7 funn i dag, hvorav to av de ga meg nye funn på D/T-matrisen, så jeg er superfornøyd med helgen, selv om den har vært ille varm.
Del dette på:
-
Frivillig tortur
På en helt vanlig søndag velger man frivillig å stå opp halv seks på morgenen, for å cache. Høl i hue og helt på trynet, spør du meg. Men så må man jo være litt gal for å holde på med denne cachingen. Og som om det ikke var nok, så var det cacher med høy D/T-rating som sto på planen. Enda mer høl i hue, og tortur på flere nivåer. Joda, selvsagt er det helt frivillig. Dette er cacher jeg aldri i livet ville prøvd meg på alene, og jeg har ikke blitt plaget av å se at de har vært grønne på kartet mitt. Så egentlig kunne jeg holdt meg hjemme og kost meg med en stille og rolig morgen.
Istedenfor ble det en rimelig hektisk halvannen time hjemme før jeg satt meg i bilen og kjørte til avtalt møtested, bare et par-tre minutter forsinket. Der ventet Raymond og Lisa på meg, og siden jeg visste at det var krevende terreng vi skulle i, lot jeg Nairo være i bilen.
Raymond og jeg fikk logget to cacher på vei inn til den første utfordringen, og der var det helt klart fin utsikt:
Lisa og Raymond gjør seg klare og lurer på hvordan vi skal angripe torturområdet:
For det er virkelig tortur å lete i sånt som dette:
Man må være sikker på hvor man setter beina, man skal gjerne lete innunder og innimellom og bortimellom, og man blir ofte stående med rumpa høyere enn hodet. Man krabber og kryper og åler seg frem, og får vondt både her og der.
Men etter en times tid kunne Raymond triumferende løfte frem cachen, og vi var strålende fornøyde alle tre!
Så var det videre til neste utfordring, som helt klart var verre enn den første. Allikevel lavere i både D og T. Men på sted nummer to var det mye mørkere, våtere og generelt mer utrivelig å lete, vanskeligere å finne fotfeste, og større hulrom å lete i. Noe Lisa viser et godt eksempel på her:
Og Raymond var også flink til å utforske de litt mer utilgjengelige delene av området, ser dere han?
Han ligger flatt på ryggen på den lyse steinblokka midt i bildet, og har den gråspraglete blokka rett over seg.
Etter en times tid ga jeg opp og returnerte til Nairo, imens Lisa og Raymond fortsatte letingen. Nairo og jeg gikk til starten på trailen, fant en cache, DNF’et en annen og hoppet over flere. Det begynte å bli varmt, og jeg var sliten og sulten, så jeg ville hjem.
Møtte Lisa og Raymond idet de skulle dra, de hadde ikke funnet den jeg forlot. Men for meg ble det 4 funn i dag, hvorav den ene altså var en skikkelig vriompeis, som ikke bare torturerte meg med frustrasjon over mange potensielle gjemmesteder, men også med skrubbsår både her og der som kommer til å utvikle seg til fine blåmerker om ikke lenge. Kanskje jeg skulle cache oftere på steder som dette, for å slippe å bruke selvbruning på beina? 😉
Del dette på:
-
8 typer på én dag
I går trodde jeg kanskje at jeg hadde tatt på meg mer enn jeg skulle klare, men jeg er sta og gir meg ikke så lett, så selv om det buttet imot og motivasjonen og innsatsviljen gikk i kjelleren et par ganger, så hadde jeg ikke lyst til å gi meg, jeg SKULLE klare 8 typer på én dag! 8 cachetyper, selvsagt 😉
Dagen startet med at jeg hentet Lisa, og vi kjørte videre til Strömstad. Det har vært Australia day suvenir denne helgen, og Lisa sto for event. En grei måte å starte 8 på én dag, og masse folk kom det også:
Enda flere eventdeltakere:
Ikke langt unna eventstedet lå det en tradisjonell cache som ingen fant. CO var på eventet, konstaterte at den var borte, og vi fikk logge LTF (Last To Find). Dermed var en uplanlagt tradisjonell i boks. 2 down, 6 to go!
Lisa manglet noen i en wherigo geoart i Sarpsborg. Disse skal arkiveres, så hun ville ta de 11 hun manglet før de ble borte, og jeg ble selvsagt med. Godt humør på oss begge:
Mange av disse cachene var fine, forseggjorte bokser:
Og innimellom var det fin utsikt:
I tillegg fikk Lisa klatret litt:
3 typer i boks, 5 igjen. Men nå var vi begge sultne, og det lå en sushisjappe like i nærheten. Vi var ikke vonde å be, noen av oss, og det angret vi ikke på. Nydelig mat!
Neste stopp var området rundt Hafslund hovedgård, og den første der var en tradisjonell. Så gikk vi over på en Earth, og jeg er veldig usikker på om vi har riktige svar på denne… Men jeg må jo bare håpe på det, og dermed var 4 forskjellige ferdige.
Den neste var en multi, og det var en veldig fin oppgave. Dessverre var alle helleristningene denne var knyttet til dekket over, så de fikk vi ikke sett. Men 5 typer var da unnagjort.
Mørket hadde overtatt, og vi fikk plutselig både vind, snø og isregn. Ikke like trivelig lenger, men vi kunne jo ikke gi opp nå!
På vei til neste nye cachetype stoppet vi innom Hafslund kirke, nok en tradisjonell:
Og så var det en Letterbox. Her slet vi litt, men etter en telefon til CO gikk alt så mye bedre, og vi kom oss videre i oppgaven:
Boksen her ble også funnet og logget, bare 2 typer igjen nå.
En virtuell måtte til pers, og dette var en nydelig paviljong!
Med litt snodig innstilling på kameraet, fikk jeg dette lune lyset på paviljongen og et flombelyst tre:
På vei til den siste cachetypen måtte vi bare stikke innom en av adventscachene fra 2017. En vanlig tradisjonell, men en på ingen måte vanlig boks. En veldig vakker og forseggjort boks!
Så var det en mystery, og dette var i tillegg en challenge. Vi slet litt med å finne stien i mørket, men vi fant frem, vi fant boksen, og så glad er jeg når jeg (forhåpentligvis) har fått logget 8 cachetyper på én dag, selv om vinden uler og det pisker i ansiktet:
Så kjørte jeg Lisa hjem, og på veien dit ble det en siste stopp på en nok en challengemystery som krevde at den skulle logges samme dag som man hadde vært på event. Litt koselig å starte dagen med et event og avslutte dagen med å logge en mystery som krever et event samme dag.
11 timer etter at jeg dro hjemmefra kunne jeg sliten og fornøyd slenge meg ned i sofaen. Nå bare gleder jeg meg til neste gang Project-GC oppdaterer seg for meg (nei, jeg er ikke betalende medlem), så jeg kan se all den nye statistikken og nye badges etter gårsdagens tur, som endte med totalt 22 funn.
Del dette på:
-
Topp geocachingopplevelser i 2017
Her kommer endelig innlegget med de geocachingopplevelsene som jeg husker best og satt mest pris på i 2017. Jeg vet det er noen som synes det er spennende med dette innlegget hvert år, og jeg vet også at noen pleier å få noen tips og ideer om nye cacheturer. Så jeg håper tilbakeblikket på 2017 blir like bra som de andre tilbakeblikkene jeg har skrevet, og det blir ihvertfall det mest omfangsrike jeg noen gang har skrevet, bortsett fra den aller første varianten, der jeg hadde en cache hver dag fra 1. til 24. desember.
Husk at dette er MINE opplevelser, og her kommer de i kronologisk rekkefølge, som vanlig 🙂
Godt nytt cacheår – 2017
For andre gang startet jeg året med et event, og det var veldig koselig! Så jeg har ingen problemer med å dra frem dette som en topp cacheopplevelse:
Milestolpe
Etter et event på Rossö stakk en cachekompis og jeg innom noen cacher på vei hjem til hvert vårt. Dette ble min siste for dagen, og er en cache jeg antagelig ikke hadde prøvd meg på alene.
Men himmel og hav så glad jeg er for at jeg ble tatt med hit, for dette er en av det mer finurlige slaget, og hadde jeg prøvd meg alene og tviholdt på at måten jeg tenkte på var den rette måten, hadde jeg aldri fått logget. En absolutt favoritt!
Krysstjern-runden
Det er ingen hemmelighet at jeg er veldig glad i trailer i fin natur, og dette er en av de bedre.
Her koste vi oss fra første til siste steg, cachene var lette å finne (akkurat som de skal være på en sånn tur), og naturen var vakker. Perfekt!
Beinstrekk ved Lindtjern
Eileif, Nairo og jeg skulle på event, og fant ut at vi skulle ta oss en kjøretur før eventet. Dette var en av stoppene underveis:
Et vakkert tjern med en gigantisk gapahuk og en ekstremt morsom cache. Sånt deler jeg ut favorittpoeng til!
Besseberghelleren
Noen cacher blir bare liggende som grønne bokser på mitt kart, ofte fordi jeg har en forestilling om at cachen er vanskelig, om at det er vanskelig å finne frem, eller andre tilsvarende årsaker. Veldig ofte viser det seg at dette var vrangforestillinger i mitt hode, og dette var en av de:
Ikke det minste vanskelig å finne frem, hverken til parkeringsplass eller til selve cachen. Og når belønningen er å både få logget en cache og å få se en så spektakulær hule/heller, da vanker det favorittpoeng fra meg.
Steinar
I juni hadde Lisa bursdagsevent hos seg, og da slapp hun samtidig en haug med cacher. Tilfeldigvis ble det sånn at jeg hang på sammen noen andre for å logge noen av disse cachene etter eventet, og selv om akkurat denne cachen ikke var en av de nye, så fikk jeg logget den samtidig. En virkelig søt sak som dere ikke får se noe bilde av 🙂PET i gran
Dette var en av cachene som ble sluppet på eventet nevnt over, her er bursdagsbarnet fra den dagen:
Ei cachevenninne og jeg dro innom denne cachen, og vi fikk oss en god latter da vi så hva vi måtte gjennom 😉 Men jeg var superheldig og fant loggen på første forsøk! Også en cache dere ikke får se bilde av 😉
Ulveholtet PT
Her er nok et eksempel på min type favorittur: cacher og vakker natur.
Denne gangen var det Eileif, Nairo og jeg som gikk i sommer, men Lisa, Nairo og jeg gikk den samme runden på Nairos bursdag 2. desember. Like fint på vinteren som om sommeren! Det har i ettertid kommet en påbygging av denne runden, og den gleder jeg meg til å ta!
The lost treasure of Mary Hyde – Elgåfossen
Årets challenge fra Groundspeak hadde Mary Hyde som tema, og idet challengen ble sparket igang, vanket det suvenir for de som deltok på et event. Jeg hev meg rundt og fikk publisert et event på Elgåfossen på rett dag, og tenkte at det var moro om det kom noen som jeg kunne vise frem Østfolds høyeste uregulerte fossefall til.
Nå kom det litt flere enn noen, jeg endte opp med over 40 nick i loggboka! Og Østfolds høyeste uregulerte fossefall ble omdøpt til både Østfolds mest patetiske foss, til Elgåbekken og til Elgådryppet:
Men for en dag og for et event! Parkeringsplassen var stappfull, det var nydelig vær og jeg så ingen som sto uten noen å snakke med i et eneste sekund. Moro!
Helmet Head, Svinesund
I slutten av juli fikk vi besøk av Heidi, Tore og Jen. Det var så mange steder jeg ville vise de, men jeg ville i tillegg finne en cache sammen med de, og da falt valget på denne. Et veldig godt valg, for det er en ikke veldig lang tur som gir fabelaktig uttelling både på historiefronten og på utsiktsfronten:
Som vi koste oss!
Rogstadhillern
Nok en grotte/heller, og disse fascinerer meg virkelig. Denne har jeg dessverre ikke noe bilde av, men den er på alle mulige måter verdt turen, og selv om det kan være bittelitt vanskelig å løse oppgaven, så er det enkelt å eliminere seg frem til hva som er rett. Det er heller ikke en tung og lang tur.Linnekleppen runden
Det er mange år siden Eileif, Nairo og jeg gikk til Linnekleppen og tok den ene cachen som var der da. I ettertid har det kommet en runde, og det var første gang Lisa og jeg var ordentlig på tur sammen. Og Nairo da 🙂
En superfin runde, og selv om jeg hadde gått dit før, så var jeg da ikke klar over at man kunne gå en annen vei tilbake, og det viste disse cachene oss. Herlig terreng, lette cacher. Nok en gang: perfekt!
Old MacDonald’s farm … in Aremark?
Denne stoppet Lisa og jeg ved på vei hjem fra Linnekleppen. Det er ikke aktuelt å legge ut noe bilde av denne, da ødelegger jeg hele opplevelsen for kommende finnere. Men denne er så utrolig bra gjennomført, så utrolig bra laget, passe utfordrende (okay, kanskje litt mer utfordrende), og på alle måter verdt både stoppen og tiden det tar. Voff!En mästares verk
Helleristninger har vi mye av i Østfold, og det er mye av det i Bohuslän også. Denne multien tar deg med til et felt bestående av flere små felt, og det er utrolig spennende å se tegningene de laget for ørti år siden:
Satt de og kjedet seg når de laget disse? Var det for å vise status på en eller annen måte?
Omvei til Høiås
Igjen: en trail i skogen. Igjen: stort sett lette cacher på gode koordinater og fine hint. Igjen: nydelig natur og fine stier.
Og veldig mye moro! 🙂
Svinesundsbroene – The Svinesund Bridges
Det er ikke mange virtuelle cacher lenger, men i høst fikk en rekke utvalgte cachere på verdensbasis lov av Groundspeak til å legge ut en virtuell. En av de var en cachekompis som bor rett over grensa, og han valgte å lage en veldig enkel virtuell på den gamle Svinesundsbrua. Når jeg så nærmet meg mitt funn nummer 2000, var det ingen tvil i min sjel om at jeg skulle logge den som nummer 2000, og med god tellehjelp fra Lisa, kunne jeg storfornøyd logge den på årets nest siste dag:
Nå vil sikkert mange påstå at denne cachen blir spesiell for meg fordi det ble min nummer 2000, men jeg vil argumentere at den er spesiell uansett, siden det er en virtuell. I tillegg er det kun to små ting du må gjøre for å logge, og den er ekstremt lett tilgjengelig.
Sånn, dette var mine topp 16 geocachingopplevelser i 2017. Ikke 10 ville hester ville klart å få meg til å kutte ned på denne lista, og det er helt klart veldig mange som kunne ha vært med, men som ikke nådde helt opp når jeg begynte å bli streng mot meg selv. Får være måte på hvor langt dette innlegget skal bli! 🙂
Håper du har funnet noen cacher du har fått lyst til å logge!
Del dette på:
-
Tilbake ved Sandvatten
For en halv evighet og litt til siden var Eileif, Nairo og jeg ved Sandvatten og fant den ene cachen som var der da. I ettertid har det kommet en trail som går forbi vannet, og i tillegg har Lisa og hennes kjære lagt ut en cache der den dagen de giftet seg nettopp der for sånn cirka halvannet år siden. Den har ikke Eileif og jeg sett etter før, så den ville vi gå til i dag.
Det har vært kaldt i natt, og dagen startet også kald. Og da får vi sånne små kunstverk på dammer her og der:
Veien er lettgått, og vi skulle egentlig gå forbi to av cachene i trailen. Men det er noe som stritter imot når det er snakk om å gå forbi cacher, man kan jo liksom ikke det! Jeg visste at sannsynligheten for å finne de var liten, men jeg måtte jo prøve. Og undrenes tid er ikke forbi, vi fant begge!
Så kom vi frem til vannet, og her er det like vakkert som sist:
Cirka midt på bildet under kan dere skimte en rød båt, den ligger ved gapahuken vi besøkte sist:
Sola sto lavt selv på formiddagen, men det gir et helt spesielt lys:
Vannet er islagt, og Eileif måtte se om han fikk isen til å lage lyd:
Stilig!
Og Nairo storkoste seg:
Vi fant dessverre ikke bryllupscachen til Lisa og mannen hennes, og det er ikke første gang den har blitt borte. Men det var en superherlig tur, anbefales så absolutt!
Del dette på:
-
På cachetur uten å cache
Lisa og jeg tok en spontantur i hennes nabolag i dag. Hun hadde en cache hun ikke har funnet, jeg hadde to cacher jeg ikke har tittet etter. Og dette var en relativt hundevennlig runde, Nairo skulle selvsagt med.
Vi tuslet fra Lisa og i retning Tångdalsgrottan. Dette er en cache jeg ikke har giddet å gå etter, da jeg ikke har hatt peiling på hvordan jeg skulle komme meg dit. Lisa har allerede logget denne, så hun viste vei. Og for en opplevelse det ble! Ett eller annet sted oppi der er det en grotte:
Det er klin umulig å få frem på bilder hvor bratt det var, men her kan dere på fjellet litt under midten av bildet se tauet som er montert for å kunne dra seg opp. I tillegg kan dere se i hvilken retning istappene har vokst:
Jeg måtte binde Nairo fast i et tre. Greit at han hadde vært flink og kommet seg så langt, for det var bratt hit også, men ikke tale om at jeg ville ha han med meg opp til grotta når vi måtte dra oss opp, og det i tillegg var glatt:
Lisa kom seg opp først, og hun satt seg i grotteåpningen og nøt sola:
Så var det min tur, og det var ikke spesielt lett:
Men tid til å glise litt har man alltids:
Og faktisk ble jeg overrasket over at jeg ikke hadde større problemer med å bruke armene for å dra meg opp!
Så var det bare å skvise seg inn i et hjørne og lure på om man skal le eller gråte en skvett:
Men fytte grisen, for en opplevelse! Og for en utsikt!
Lisa hadde tak over hodet i sin del av grotten:
Ser dere Nairo der nede?
Vi var litt mer skeptiske på å komme oss ned, men det gikk ganske greit. Lisa brukte rappelleringsteknikk:
Jeg hadde ikke den teknikken inne, men jeg kom meg ned jeg også. Brillene mine ville jeg ikke ha med opp, så de satt jeg fra meg sånn:
Men noen cache fant vi ikke. Lisa sendte en melding til CO, og jeg fikk heldigvis lov til å logge allikevel.
Så tuslet vi videre til en av Lisas cacher som jeg ikke hadde logget. Utrolig vakkert!
Her er det badeplass, men selv om sola skinte i dag, fristet det ikke nevneverdig med et bad. Det får bli en annen gang!
Men her var cachen også borte. Lisa fant loggboka et par meter fra der boksen skulle vært, men ingen boks. Lisa er også snill, og lot meg logge denne også. I tillegg fikk jeg lov til å pre-logge en boks hun skal få publisert om ikke lenge. Helt nydelig, jeg hadde aldri giddet å kaste meg på noe FTF-race på den, og FTF’en ligger derfor selvsagt tilgjengelig for de som har lyst til å prøve seg.
Siste stopp for dagen var en cache Lisa ikke hadde logget. Jeg har logget den, men det var i forbindelse med et event for et par år siden, og jeg var på ingen måte i nærheten av cachen, i likhet med 97 % av de andre eventdeltakerne. Så jeg hadde ingen mulighet til å hjelpe henne, og dette er en av den vanskeligere sorten. I tillegg ligger den i relativt ulendt terreng og ikke langt fra en sti, så jeg hadde ikke lyst til å ta med meg Nairo til riktig område, og jeg ville heller ikke binde han alene så nært stien. Så Nairo la seg ned og tittet etter lydene Lisa lagde:
Og jeg sto og fulgte med på Lisa for å se at hun ikke skadet seg:
Men nei, hun fant heller ingen cache. Antagelig er den der den skal være, men, som sagt, denne er en av de vanskelige.
Så for å oppsummere: for meg endte det opp med 2 logger på cacher som er borte og 1 pre-logg, og for Lisa endte det opp med å måtte vedlikeholde en cache, å skulle publisere en cache og en DNF, altså cachetur uten reell caching 😉
Del dette på:
-
Påskehare og CITO
Det er CITO-periode nå, noe som betyr at man får en suvenir hvis man deltar på et CITO. Heldigvis er det cachere i området som tar ansvar og publiserer et CITO både denne helgen og neste helg, og siden neste helg kan bli litt vanskelig for meg, var det helt klart at jeg skulle delta i dag. Lisa hadde også mulighet i dag, så vi rottet oss sammen og fant også ut at vi skulle ta noen flere cacher i samme slengen, og da ble det noen i mystery-geoart’en Påskeharen som sto for tur. På kartet ligger denne like sør for Strömstad, for de som er interesserte.
Det er en kjent sak at jeg ikke er glad i mysteryer, men jeg hadde løst noen av de, og de vil jeg selvsagt få logget på ett eller annet tidspunkt. Og i dag var et like godt tidspunkt som noe annet 🙂
Vi kom oss avgårde fra Lisa litt over klokka 9 og jeg fikk logget 3 cacher på vei til eventet. Det var også to andre cacher ikke langt fra eventplassen, så vi gikk for de før eventet startet. Nydelig utsikt på Rossö:
Jeg er jo egentlig ikke noe flink til å utfordre meg selv i det daglige, men når det er relativt enkle klatrecacher, må jeg jo bare prøve. Og dette gikk veldig fint!
Jeg var kun redd for å miste fotfestet, da greinene var relativt glatte. Men ingen skader, hverken på vei opp eller ned 🙂
Vi kom oss til eventplassen ca en halvtime uti eventet, og det var bra med folk der. På dette bildet har jeg vel bare klart å fange omtrent halvparten:
De to minste eventdeltakerne og deres mor brukte mye av tiden på stranda:
Og utsikten er like upåklagelig på denne delen av Rossö:
Vi dro videre for å prøve oss på noen cacher til, og vi endte opp med 3 funn på vei hjem. Ved den ene holdt jeg på å få hjerteinfarkt av denne lille krabaten:
Jeg er ikke akkurat redd for frosker, men jeg synes de er så uberegnelige i bevegelsesmønsteret sitt at jeg gjerne holder god avstand til de.
Det ble en klatrecache til, men den tok Lisa seg av da jeg ikke helt klarte å få beinet opp på den greina jeg måtte opp på for å rekke cachen på en ordentlig måte. Hun satt som et søtt, lite ekorn oppi der:
En fin, hyggelig, pratsom og innholdsrik dag med 1 CITO og 8 mysteryer skal jeg på ingen måte klage på, og jeg kjenner jeg har vært ute i friluft i dag. Deilig!
Del dette på:
-
Superkoselig besøk i 48 timer!
De siste 4 årene har Heidi og jeg forsøkt å få til at hun og Tore skulle komme hit på besøk. Alle gangene har det kommet noe i veien, og det gjorde det nesten denne gangen også, men de tok en forkortet variant og var i Halden mandag morgen og dro igjen i morges. Og for noen timer vi har hatt sammen! Det er alltid koselig å tilbringe tid sammen med gode venner, men det blir noe ekstra når det er gode venner man ser sjeldent, og når det er gode venner man deler mange interesser med.
Ingen besøk utenbys fra uten å vise frem festningen, så vi møtte de der mandag morgen. Rundturen vi gikk på festningen ble selvsagt bestemt utifra cacher, så etter å ha funnet cachen på Gyldenløve og Norgesboksen, gikk vi videre inn i indre festning i retning klokketårnet. Et obligatorisk stopp for å bli foreviget som skikkelsen til Den hvite dame, denne gangen i en litt ekstra spesiell variant:
Joda, Heidi og Tore hadde selvsagt med sin 6 måneder gamle valp av rasen Bayersk viltsporhund. Verdens herligste lille jente, så utrolig trygg og stødig, og både Eileif og jeg ble sjarmert i senk!
Tore og Eileif står og titter utover Halden:
Så kjørte vi hjem og satt her og skravlet litt.
Tidligere på dagen hadde jeg sjekket “On this day” på Facebook, altså der man får opp minner fra samme dato foregående år. Da oppdaget jeg at samme dato for 4 år siden var den dagen jeg kom på besøk til Skjåk for første gang og Heidi fant sin aller første cache. Pussig! Jeg fant ut at det måtte feires med at de skulle finne sin første svenske cache. I tillegg hadde ihvertfall Heidi et ønske om å se noen av stedene jeg har vist frem mye her i bloggen, så vi tok Jen med i stasjonsvogna og lot Eileif og Nairo være hjemme og passe bobilen, og så dro vi på en liten rundtur her i nærområdet. Først bort til Bøkevangen, og da var det også enkelt å få tatt med en ekstra kirkecache på Prestebakke. I tillegg stoppet vi ved den aller første cachen Eileif og jeg la ut.
Så kjørte vi over Berby ned til Håvedalen, så den første svenske cachen ble en Large Mystery. På vei tilbake stoppet vi først ved cachen som var det aller første funnet til Eileif og meg, en cache jeg i senere tid har adoptert, og så stoppet vi ved Berby så Jen fikk bevege litt på seg og tok Eileif og mitt andre funn, også en cache jeg senere har adoptert. Det er fint nede ved elva:
Det ble ett funn til på de i det området, og når man ikke er høy nok og ikke har med stige, så løfter den ene den andre og man får logget allikevel 😀
Neste stopp ble ved kirken Eileif og jeg giftet oss i, og så kjørte vi nok en gang over grensa og logget min cache der. Der møtte vi to nederlandske søstre som også hadde logget cachen, fikk oss en kjempekoselig prat med de, og fortsatte så i retning hjem, men den siste stoppen ble på Elgåfossen og de tre cachene der. I likhet med for litt siden, når jeg hadde event der, var fossen ikke det minste å skryte av, og i dag var det faktisk en gjeng med unge voksne som klatret opp fossen, dere kan se de som noen små prikker på bildet, de var på vei oppover her:
Nå var det på høy tid med middag, og Eileif briljerte som vanlig med kokkekunnskapene sine. Jeg hadde lovet Heidi at hun skulle få smake på vår variant av Gyros, og det fikk de.
Resten av kvelden satt vi på verandaen og skravlet. Jeg gikk og la meg med et smil om munnen og gledet meg til neste dag!
På mandag hadde vi så smått lagt noen planer for tirsdagen, men de ble endret på grunn av varmen. Vi lot Nairo være hjemme og dro alle sammen i stasjonsvogna mot Halden sentrum etter en koselig frokost. Etter et par små stopp og logging av en cache, dro vi ut på hytta. Der er det 3 cacher, men på grunn av mye folk fikk de bare logget to av de. Men en tur på stranda ble det selvsagt:
Heidi og Jen tok også turen ut på grunna, og Jen svømte til og med! Tøffe lille jenta <3
Litt skravling med mamma ble det i varmen, hun er på hytta for tiden.
Og Jen oppførte seg eksemplarisk, til tross for hauger med nye inntrykk. Har dere sett så vakker hun er, selv med gress i munnviken? 🙂
Norsk side av gamle Svinesundbrua var neste stopp. Tore fikk seg en tålmodighetsprøve på en av cachene der, før Heidi og jeg gikk så de fikk logget en annen cache. Så ble det en stopp på Halden TB Hotell før vi gikk ut til Hjelmkollen. Der har jeg aldri vært, og jeg hadde lyst til å logge en cache sammen med de.
Himmel og hav, for en utsikt der er derfra! Jeg har jo sett masse bilder, men det er noe helt annet å se det med egne øyne:
Jeg våget meg nesten ut på kanten, og fytterakkern så langt ned det var!
Heidi og Tore hadde aldri smakt påsmurt purke, så det var dagens lunsj der på kollen. Og litt kosing med Jen, så klart:
Vi fortsatte nedover i Sverige, fikk stoppet for litt shopping og tre cacher til på vei hjem. Da var vi rimelig slitne alle sammen, så det var godt å sette seg ned og puste ut litt. Det vil si, etter at Nairo hadde fått seg en liten tur.
Dagens middag ble tatt på Nellies Place på Vassbotten. Store porsjoner med nydelig mat i sommersola med gode venner, hva mer kan man ønske seg?
Tilbake på verandaen hjemme, og der ble vi sittende til langt etter både Heidis og min leggetid. Heidi hadde tatt med seg denne flasken, da hun skulle se om hun kunne gjøre vindrikker ut av meg 😉
Helt ærlig, så var vel dette noe av den beste vinen jeg har smakt, men allikevel kjente jeg tydelig smaken og lukten av vin, og da funker det bare ikke for meg. Men jeg er glad jeg har fått smakt!
I dag tidlig ble det også tid til en koselig frokost og litt skravling før gjestene dro hjemover igjen. Jeg sitter igjen med en inderlig takknemlighet over et herlig besøk av skjønne mennesker og vakker hund, og jeg er så glad i de alle tre. Jeg skulle selvsagt ønske at oppholdet hadde vart lenger, men jeg forstår veldig godt hvorfor de måtte hjem litt fortere enn planlagt. Uansett, så er jeg glad for at de kom! Og jeg er også ekstremt glad for at de er så tålmodige med Nairo, han kan være en prøvelse å ha rundt seg til tider.
Tusen takk for besøket, dere er hjertelig velkomne tilbake uansett når det skulle passe! <3
Del dette på:
