-
High five og begge
Da jeg la ut denne videoen av Nairo som er sjenert, lovte jeg at det på ett eller annet tidspunkt skulle komme fler videoer hvor Nairo gjør triks. I går rigget jeg meg til med videokameraet på stativ og Nairo og meg på kjøkkengulvet og håpet at det skulle bli noe brukbart av treningsøkta vår, sånn at jeg hadde noe å legge ut.
Lyset på videoen ble litt snodig og Nairo var litt overgira, men jeg har ihvertfall fått laget noen snutter og den første kommer her. Helt enkle triks som sikkert de fleste har lært hundene sine, nemlig “High five” og “Begge” (eller “Bamse” som en del kaller det).
Var egentlig veldig heldig med “begge” denne gangen da han ikke alltid gidder å løfte opp labbene selv om jeg prøver å vente med å gi godbit til han faktisk har labbene oppe.
-
Hva går det av Nairo?
Nairo har alltid vært på soverommet sammen med oss på natta. Noen ganger med døra lukket, noen ganger med døra åpen med med grinda på toppen av trappa ned til 1. etasje stengt, og noen ganger også med grinda åpen. De eneste gangene Nairo har vekket oss med bjeffing og piping, er når han har vært dårlig i magen og må ut.
Natt til sist torsdag blåste det noe forferdelig her. Nok til at vår lille reddhare ble redd, så redd at han skalv, peste og gikk hvileløst omkring på soverommet. Det kom ikke en lyd fra han, men det pleier det heller ikke å gjøre når han er redd.
Natt til fredag hadde vinden avtatt en del, men allikevel gikk Nairo frem og tilbake på soverommet uten å finne ro nok til å legge seg. Da han også begynte å pipe og bjeffe åpnet vi døra slik at han kunne gå og legge seg der han ville. Men han fortsatte å lage mye mer lyd enn hva vi liker på nattestid, spesielt når noen av oss skal tidlig opp. Og lydene lager han uansett om han blir værende i 2. etasje eller om han går ned alene.
Sånn har det fortsatt hver natt etter det. Det eneste som så langt har hjulpet er om en av oss står opp og blir med han ned i 1. etasje, det har ikke noe å si om vi da står opp for dagen eller om vi legger oss til å sove på sofaen. I natt la jeg meg på gulvet på soverommet i håp om at det skulle hjelpe, men det eneste som skjedde var at pipingen og bjeffingen satt igang senere på natta enn tidligere.
Han oppfører seg ikke som om han er redd. Hvis han er redd kommer det som sagt ikke en lyd fra han, og lyder lager han nok av. Han går bare frem og tilbake uten å klare å finne roen, og så er det den bjeffinga som vekker oss alle. Ikke intens og konstant bjeffing, men en hel haug med boff, noen enkelt-bjeff, og sutring. Utifra sånn som jeg kjenner språket hans, vil jeg beskrive nattelydene som en blanding av “jeg må ut og gjøre fra meg”-lyder (noe vi selvsagt har sjekket, men han må ikke noe), “jeg kjeder meg”-lyder, “jeg vil ha oppmerksomhet”-lyder og “tennisballen min ligger under bokhylla”-lyder (han har ikke tennisballen med på soverommet, og vi har heller ikke noen bokhylle der). Det er sikkert også greit å nevne at når vi først står opp med han, så legger han seg til å sove med en gang vi kommer ned i 1. etasje. Så oppførselen hans kommer ikke av at han kjeder seg og vil gjøre noe, selv om lydene er de samme.
Det beste hadde antagelig vært å overse all gåing og alle lyder, for siden vi nå står opp med han eller legger oss på gulvet, belønner vi jo på en måte oppførselen hans (selv om jeg forsøker å vente med å reagere til han har noen stille sekunder). Men med tanke på at jeg skal på praksisjobben min tre dager i uka og D skal på skolen hver dag er det umulig å bare overse det, siden resultatet er at vi alle blir liggende våkne.
Så derfor lurer jeg på om det er noen av dere som har noen tips på hvorfor han holder på sånn (jeg vet det kan være vanskelig siden dere ikke kjenner han supergodt), og mest viktig: hva vi kan gjøre for å stoppe dette uten at en av oss må sove på sofaen i stua hver natt.
-
Nairo er sjenert
Nairo er ikke akkurat så veldig sjenert ovenfor oss. Men hvis det er en godbit å jobbe for, og han er i humør til å trene litt (han er jo en egenrådig spisshund, må vite 😉 ), så kan han være veldig sjenert. Egentlig enda mer sjenert enn jeg skal vise nå (han pleier å gjøre dette med begge labbene), men han var ikke helt gira på trening i dag. Vise frem må jeg uansett 😉
Dere skal ikke se bort ifra at det kommer fler triksvideoer med tid og stunder, jeg må bare finne en god måte å plassere kameraet på for at han ikke skal bli mer fokusert på det enn på meg 😉
-
Hunder, mennesker og geocaching på Lygna
Helgen vi har lagt bak oss var en helg i hundens tegn for mitt og mange andres vedkommende. Norsk Lapphundklubb hadde i år lagt lapphundutstillingen i august til Lygnasæter hotell og camping, som ligger ved Rv4 mellom Hadeland og Toten. Jeg pakket bilen fredag formiddag og fulgte E6 opp til Hellerudsletta, og så var det Rv4 strake veien helt frem.
Siden det nå i august er en uhøytidelig konkurranse i geocachingmiljøet verden rundt om å finne minst én cache pr dag, måtte jeg jo finne noen når jeg var på tur. Fredagens funn ble derfor cachen som ligger i tilknytning til rasteplassen ved Lygnasæter.
På “hundeprogrammet” for fredag sto et foredrag ved Vegard Øksnevad, Lundqvist hundeskole. Dette foredraget rettet seg mot oppdrettere og andre interesserte, og handlet om nødvendigheten av å ha kunnskap om rasespesifikke egenskaper og formidling av dette til valpekjøpere. På parkeringsplassen møtte jeg kjente fra lapphundmiljøet, og fler kjente dukket opp til foredraget. Så mange deltakere på foredraget var vi dessverre ikke, men det var et interessant foredrag, og jeg bet meg merke i fler ting jeg skal ta med meg videre i mitt eget hundehold.
Etter foredraget ble det en liten rusletur sammen med andre lapphundeiere. Siden jeg ikke hadde med meg Nairo fikk jeg låne en hund å gå med, for ja, det er litt rart å gå tur uten hund 🙂
Jeg hadde selvsagt sett meg ut fler cacher, så på fredagskvelden dro jeg i retning Skrukkelisjøen og demningen som ligger i den østlige enden av sjøen. Sola var i ferd med å forsvinne, og det var vakkert utover sjøen:
Her fant jeg også en okay teltplass, og installerte meg her for natta:
Hadde en helt grei natt, og startet lørdagen med å lete etter cachen. Men nei, ikke tale om at jeg skulle finne den. Surret rundt i busker og kratt i en halvtimes tid før jeg ga opp, og laget meg litt mat og te istedenfor. Jeg hadde heldigvis noen cacher i backup, så i god tid før utstillingen dro jeg tilbake mot Lygna, fisket frem en annen cache på veien, og hadde noen ufrivillige stopp på grunn av både sauer og kyr i veibanen. Flytte oss? Nehei, det skal vi så absolutt ikke!
Jeg måtte faktisk lirke meg mellom de for å komme videre 😉
Utstillingsplassen var på en stor grusbane/anleggsområde. I utgangspunktet helt greit, men vi fikk bøttevis med regn, og da var det ikke greit lenger. Alt ble gjørmete, vått og sølete, og jeg kan ikke tenke meg noen synes det var moro å dra med seg grå hunder inn i ringen. Men utstillingen ble gjennomført uten andre problemer, og som vanlig var det fullt av superkoselige mennesker å prate med, og fullt av nydelige hunder å kose med (noe jeg satt stor pris på siden jeg hadde litt Nairo-abstinenser). Se bare på disse to her:
Til venstre står Fjällfarmens Amie, Molly til daglig. Hun er halvsøsteren til Nairo (samme pappa), og hun er 5 dager yngre enn Nairo. Jeg har vist bilder av henne her i bloggen tidligere, og hun har vært en av mine favorittisper helt siden jeg så henne i valpekassa da vi hentet Nairo. Sjarmøren til høyre er Hakasitas Aslan, Thorvald til daglig. Han er også i slekt med Nairo, og han har vært en av mine favoritthanner siden jeg så bilder av han på Facebook. Fantastiske hunder, begge to! Eieren til Thorvald har forresten tagget meg i et bilde på Facebook fra søndagen hvor jeg koser med begge disse to samtidig, tror det er lett å se på ansiktet mitt hvor lykkelig jeg er da 🙂
Tilbake til utstillingen. For dere spesielt interesserte ligger det 62 bilder (forhåpentligvis av alle hundene) i et åpent album hos meg på Facebook. Jeg har også linket til det albumet i tre lapphundgrupper, så dere finner det hvis dere vil. Derfor skal jeg ikke kjede dere med masse utstillingsbilder her, men et par bilder må jeg ta med. Først har vi valpene. Fra venstre: BIS1 Sisko Av Vintervidda (Finsk Lapphund), BIS2 Obbolalägdan’s Asti (Lapsk Vallhund) og BIS3 Oahpalas Geallu (Svensk Lapphund):
Og så har vi de voksne. Fra venstre: BIS1 Ukkonen Av Vintervidda (Finsk Lapphund), BIS2 Onnekas Sota Avatar (Lapsk Vallhund) og BIS3 Lillmusties Liam (Svensk Lapphund):
En utrolig koselig utstillingsdag til tross for været, jeg slutter aldri å forundre meg over hvor koselige lapphundmennesker er. Nå er det sikkert (forhåpentlig!) sånn i andre rasemiljøer også, men siden jeg ikke kjenner noe til de får jeg holde meg til å uttale meg om lapphundmiljøet. Man snakker sammen, uansett om man kjenner hverandre eller ikke, man “låner bort” hunder til hverandre, man hjelper hverandre og man har det rett og slett bare superkoselig sammen. Måtte det bli sånn for alltid!
Etter litt mat var det tid for et nytt foredrag. Denne gangen var det dommeren på utstillingen, Mari Lackman fra Finland, som holdt et seminar om Lapsk Vallhund, som hun selv er oppdretter av. Nå har ikke jeg den store interessen for akkurat den rasen, men det var interessant å få med seg, og jeg lærte en hel del om hvordan anatomi henger sammen, og f.eks. at en “feil” ett sted på hunden kan få konsekvenser for andre steder på hunden når det f.eks. gjelder arbeidet de opprinnelig er avlet for å gjøre.
Kvelden ble brukt til mer skravling, og litt hjelp til nedrigging av utstillingsområdet. Jeg hadde så sett meg ut en ny cache for søndagen, og kjørte til det området og sov i bilen. Det var så utrygt for regn at jeg ikke hadde lyst til å sette opp teltet, så jeg fant ut at det var bedre å ligge tørt litt ukomfortabelt enn å ligge bedre men bli våt. Hadde satt klokka til vekking tidlig på søndagen for å få med meg innholdet den dagen også.
Startet søndagen med å finne cachen, og så kjørte jeg tilbake til Lygnasæter. Fikk beskjed om hvor vi skulle være, og dro avgårde og satt opp litt skilting, slik at de som kom senere også skulle finne frem til området uti skogen i nærheten av Lygna skisenter/skytebane. Her skulle det avholdes MH (mentalbeskrivelse av hund) i regi av klubben, og jeg gledet meg som en liten unge til å få være med som publikum. Dessverre tok det en stund før vi fikk satt igang så jeg fikk ikke med meg alle hundene, pluss at jeg valgte å stå over 2 for å få i meg noe mat. Totalt var det 7 hunder som gikk, 2 Lapske Vallhunder og 5 Finske Lapphunder, og det var en lærerik og interessant dag. Her et bilde hvor ei Finsk tispe får masse ros for at hun turte å gå bort til den litt skumle kjeledressen:
Innimellom MH’ene var det selvsagt også skravling, og jeg fikk hjelpe til med å lufte en gjeng med hunder, blant annet den lille brune tispa som ble BIS1-valp på lørdagen. Når man er så vakker som henne er det ikke noe problem å godta at hun skal smake på både nesa og haka mi 😉
Jeg rakk også her å finne en cache, men tiden går fort når man har det koselig, og utpå ettermiddagen var det bare å sette seg i bilen og kjøre hjem. Så etter å ha kjørt ca 52 mil totalt på hele helgen kunne jeg parkere hjemme ved 2030-tiden søndag kveld. Totalt utslitt, men strålende fornøyd etter en super helg sammen med herlige mennesker og vakre og flinke hunder. Gleder meg allerede til neste gang! 🙂
-
Nairo og loddrette pinner
Veldig mange av lapphundeierne jeg kjenner driver med en eller annen aktivitet med hundene sine. Noen er mer konkurransemennesker enn andre, for meg er det viktigste at hund og eier har det moro sammen, uansett hvilke ambisjoner man har. Jeg gjør meg ikke i konkurranser, men å gjøre noe sammen med Nairo synes jeg er kjempemoro, og jeg prøver å variere litt.
Jeg har ikke gått veldig inn for å trene Nairo utendørs. Mye av årsaken til det er at han lukker ørene sine når vi er ute, og jeg blir så frustrert over å ikke få kontakt med han at å trene bare blir et ork for både han og meg. Men av og til blir jeg kjempemotivert, og nå i kveld fant jeg ut at Nairo skulle introduseres for loddrette pinner, eller slalåm som det blir kalt til vanlig 🙂
Nairo blir ikke motivert av godbiter ute, så derfor ble det til at jeg tok med den gule uteballen hans. Den kan han nesten gjøre hva som helst for (men bare nesten, altså), så vi fikk jo sånn nogenlunde til at han skulle gå slalåm mellom pinnene.
Jeg vil tro at alle som har trent agility på en skikkelig måte får noia av å se disse bildene, men husk nå at Nairo og jeg trener for treningens skyld, ikke for å bli mestre. Vi skal ha det moro, og det kan jeg skrive under på at Nairo hadde 🙂
Jeg tror ikke Nairo på noe tidspunkt var klar over at han gikk mellom pinnene, han var superfokusert på ballen:
Og fart var det så absolutt i han, jeg slet med å være kjapp nok med å vise han riktig vei! Det var ihvertfall kjempemoro å teste, og nå står pinnene på plenen, så vi kommer garantert til å teste mer 🙂
Avsluttet med litt lek, og når Nairo har fått tak i ballen og føler at han er på trygg avstand fra oss, så vi ikke kan ta ballen fra han, legger han seg gjerne ned for å følge med på oss:
Litt sliten ble han ihvertfall, han har sovnet mellom kontorstolene våre 🙂
-
Nairo i fokus
Om tirsdag begynte jeg på jobbsøkerkurs, eller Jobbklubb som det heter så fint. Det betyr at det blir mindre fokus på Nairo for tiden, selv om jeg prøver å legge inn en grei tur og litt hjernetrim på kveldene. Det betyr også at jeg må ha enda mer fokus på Nairo på helgene, noe som ikke er meg imot siden det gjerne innebærer mer tid i skog og mark.
I dag skulle det være tipspromenad (“quizgåtur”) på Gårdsbutiken, en 5 km tur med 10 spørsmål. Det ville selvsagt Nairo og jeg være med på! Men siden det også avholdes sykkelritt i traktene i dag, valgte jeg å kjøre en omvei ned til Gårdsbutiken for å unngå å møte syklister på de smaleste veiene. Jeg var ikke klar over (eller så hadde jeg fortrengt det) at rittet også gikk på deler av omveien, men heldigvis ble jeg ikke liggende bak syklister i mer enn en kilometer.
På vei til Gårdsbutiken stoppet jeg vet et skogsområde og la et blodspor til han. Vi har ikke fått gått spor mer enn den ene gangen tidlig i år, og når jeg fant et fint, flatt og veldig oversiktlig skogholt, fikk jeg lagt 60 meter spor, noe som er en dobling siden den første gangen. Merkebånd ble hengt opp underveis og rådyrfoten ble bundet forsvarlig fast i et tre, og vi dro videre til Gårdsbutiken.
Tipspromenaden var lagt på steder jeg har gått før og på for meg nye steder. Jeg klarte å gå feil ikke mindre enn 3 ganger, noe som gjorde at turen ble på 6,9 km istedenfor 5 km, men det gjør jo ingenting. Deilig temperatur i skogen, og 10 spørsmål å bryne seg på underveis. Blir spennende å få vite de riktige svarene, for jeg må innrømme at jeg slet med ganske mange av spørsmålene 😉
Jeg fikk så handlet det jeg skulle ha (pluss litt til 😉 ), og dro så tilbake til sporet. Like før jeg skulle parkere oppdaget jeg et rådyr stående like ved veien, klarte ikke helt å unngå at samvittigheten min ble mørkere med tanke på at Nairo straks skulle finne deler av foten til det som kanskje var broren til dette fine dyret som bare tittet på meg da jeg kjørte sakte forbi… Altså, jeg vet at dyr ikke tenker sånn, men JEG tenker sånn 😉
Nairo var litt forvirret ved sporstart. Han fant den store blodflekken umiddelbart, men skjønte ikke helt hva han skulle gjøre etter det. Han søkte støtte hos meg, han tittet opp på markeringsbåndene jeg hadde hengt opp, og han søkte støtte hos meg igjen. Jeg avventet litt, men siden han ikke gjorde noen forsøk på å bruke nesa, pekte jeg ut retningen for han og sa “søk spor” igjen. Da gikk nesa i bakken, og han gikk fint fremover i et rolig tempo. Ved et par anledninger gikk han godt ut fra sporet, da sto jeg bare stille og ventet til han fant tilbake til det igjen, og han fortsatte rett på. 10-15 meter før sporslutt var det ingen tvil om at han fikk lukta av rådyrfoten i nesa, da gikk han kun på overvær og han var strålende fornøyd når han fikk røske og rive litt i foten mens jeg prøvde å knyte den løs så fort som mulig. Han bar med seg foten nesten hele veien tilbake til bilen, og virket småsliten i både hode og kropp.
Neste gang jeg legger spor skal jeg ikke legge blodflekkene like hyppig, og jeg skal prøve å sette markeringsbåndene enda høyere opp i trærne. I tillegg må jeg prøve å få sporet opp i minst 100 meter, og jeg skal ikke ha gått en lengre tur i varmen med han før vi går sporet. Det virker som om Nairo synes spor er en helt grei fritidssyssel, jeg håper vi med tiden kan få han til å synes det er en morsom fritidssyssel 🙂
Da vi kom hjem fikk han kose seg på verandaen med en av de ekstra tingene jeg kjøpte i dag, nemlig et stort kjøttbein:
Og sånn avslutningsvis kan jeg jo også nevne at etter at vi for halvannen måned siden startet med Vom & Hundemat som hovedfôr med litt tillegg av Royal Canin Energy 4800, pluss at han ofte får bittelitt mat hvis vi går en lengre tur, så har han sakte men sikkert gått opp 1,3 kg og veide ved siste veiing 15,5 kg. Jippi! Han trenger litt mer kjøtt på beina før vi flater ut mengden mat han får, slik at vi kan holde vekta hans stabil.
God lørdag til dere alle! Håper jeg ser noen av dere på lapphundspesialen i Drammen lørdag om en uke 🙂
-
Det stokker seg for Nairo
Har Nairo og jeg en treningsøkt på kjøkkengulvet, så gjør han stort sett det jeg ber han om slik at han får godbiten sin. Det eneste som setter han litt ut av spill er hvis jeg venter med å gi han en kommando, da pleier han å vise frem fler av triksene han kan, i håp om at det skal være nok for å få det han har lyst på.
Hvis jeg har noe VIRKELIG godt, er det vanskelig å nå inn til han med selv de enkleste kommandoer, og her er en videosnutt som beviser nettopp dét 😉
NB! Det er bjeffing i videoen, så pass på høyttalere og ører!Som dere hører var det vanskelig å ikke le av han, for han er jo så søt når han holder på sånn! Men jeg lover, han kan både “dekk”, “sitt opp” og “begge” veldig mye bedre enn det han viser i videoen altså. Det bare stokker seg litt for han når godbiten er et deilig margbein 🙂 -
Video fra MH
Om lørdag var jeg jo med når K og Muffy skulle gå MH. Det gikk som kjent ikke så bra, og nå har K lagt ut et videoklipp på et par minutter på bloggen sin. Her ser dere hele det første momentet og deler av det andre momentet. Hun fikk tak i Muffy etter dette og startet på det tredje momentet, men da var det stopp.
Det som er gledelig, er jo at Muffy er veldig tilgjengelig og glad, akkurat sånn en Finsk Lapphund skal være. At hun også er veldig selvstendig…ja, Finsk Lapphund er jo en spisshund 😉
-
Kort referat fra MH
Klokka ringte kl. 0500 i dag tidlig, og kl. 0525 satt jeg i bilen med kurs for en rasteplass mellom Munkedal og Uddevalla. Som normalt var jeg tidlig ute, så jeg benyttet ventetiden på å finne og logge en cache (parkerte 4 meter fra den 😉 ).
K og Muffy kom, og vi satt kursen videre mot Uddevalla. Ingen av GPS’ene klarte å på en grei måte forklare oss riktig vei, men etter å ha kjørt feil et par ganger skjønte vi hvor vi skulle, og var bare 5 minutter for sent til oppmøtetiden. Ikke at det gjorde noe, det begynte ikke å skje noe før nærmere kl. 0830.
Ingen av oss har vært publikum under en MH før, så vi ble med for å se på en ekvipasje. En ordentlig interessant opplevelse, og spesielt moro så lenge man vet hva som skal skje, og derfor kan rette all fokus mot hunden og dens reaksjoner. Jeg kan ikke nok om hunders mentale verden til å dra noen konklusjon utifra det jeg så, og vil derfor ikke skrive noe om hverken rase, typisk oppførsel eller det jeg anså som utypisk oppførsel for rasen, for det kan jo være at hunden hadde små endringer i kroppsspråket som jeg ikke klarte å få med meg.
Planen var så å få i oss litt mat og lufte Muffy skikkelig, for så å se på en ekvipasje til, før det var K og Muffys tur. Men plutselig var det to hunder som ikke dukket opp til sin beskrivelse, og da måtte vi prioritere lufting av Muffy før det ble hennes tur.
Jeg gjorde meg klar med videokameraet til K, og startet filmingen med en gang de satt igang. Muffy fungerte akkurat som forventet i momentet Kontakt, og såvidt jeg forsto på K, fungerte Muffy også akkurat som forventet i momentet Lek. Men det var her problemene startet, for når Muffy først skjønner at hun er løs, er det stort sett ingenting som er mer interessant for henne enn å ta seg en tur på egen hånd. K fikk tak i henne en eller to ganger (litt usikker), og de fikk satt igang momentet Jakt, men så stakk Muffy igjen. Man har 2 minutter på seg på å få kontroll på hunden. Går det over denne tiden bryter testleder, og da får man aldri starte en MH igjen. Når 2 minuttersgrensa nærmet seg valgte derfor K å bryte, og hun kan på den måten gå MH igjen på et senere tidspunkt.
Det var akkurat dette med innkalling og løs Muffy som K var nervøs for i forkant, og jeg synes det var utrolig trist at hun ikke fikk gjennomført MH’en. K skal prøve å få lagt ut det lille jeg fikk filmet, hun bare mangler en ledning for å få overført videoen. Men jeg lover å linke til videoen så snart den er tilgjengelig.
Vi avsluttet dagen med en tur på et lite plantemarked, K er jo trädgårdsmästare, og hun fikk kjøpt meg seg noen nye planter til sin egen hage. Som vanlig synes også jeg at det er kjempespennende med hageplanter, men jeg har innsett at jeg ikke har grønne fingre og lot derfor være å shoppe.
Jeg er kjempetakknemlig for at jeg fikk være med på MH, det var superinteressant! Og jeg blir gjerne med fler ganger, hvis det er noen som trenger hjelp til filming eller bare selskap på turen.
-
Sånn var mars
For tiden sitter jeg fast her hjemme. Eileif har fått praksisplass og har derfor bilen hver dag, og jeg kommer meg ikke noe sted. Og siden det ikke skjer nevneverdig mye i et gult hus ute på landet, så blir det ikke mye å fortelle om i bloggen. Derfor tenkte jeg at jeg kunne vise dere hvordan min mars har vært de siste årene 🙂
Vi begynner i 2003, altså 10 år siden! Da var jeg på hytta, og hadde masse besøk av fugler på fuglebrettet rett på utsiden av et vindu:
Hvis jeg ikke tar helt feil, er busken en kaprifol, og den hadde allerede i mars kommet med skudd.
Så flytter vi oss til mars 2004. Store ting skjedde i nabolaget, vi var i ferd med å få en ny E6 og en ny Svinesundbro:
I juni dette året fikk jeg mulighet til å gå opp på buen, og selv om høydeskrekken min stoppet meg fra å komme meg helt på toppen, var det allikevel en storslagen opplevelse! Og i juli heiste de opp midtseksjonen av veien. Da kjørte jeg utom hver morgen før jobb for å ta bilde av hvor langt de hadde kommet, de brukte 3 dager på den prosessen.
I mars i 2005 var jeg på Nordens Ark:
Nå er det altfor lenge siden jeg var der sist, og jeg savner å gå rundt der nede og titte etter dyrene.
Mars 2006 var tydeligvis kald, ihvertfall hvis vi skal dømme utifra hvordan Elgåfossen så ut:
Det er tomt i bildemappa mi for mars 2007, men 22. mars 2008 hadde vi en fabelaktig solnedgang her:
Av og til skulle jeg ønske at jeg virkelig klarte å ta bilder av hvordan naturen nøyaktig ser ut, for jeg synes alltid det går noe tapt på veien mellom virkelighet og minnebrikke.
28. mars 2009 var det vår her. Krokusen prøvde så godt den kunne å komme seg opp, og dette er fra det bedet med mest skygge:
Rundt denne dato i 2010 var løkblomstene i bedet langs veien på god vei opp:
Nå har jeg faktisk ikke vært ute og tittet i dette bedet enda i år, men det er snøfritt der, og solen varmer også godt der, så kanskje der er noe på gang?
I 2011 hadde fokuset skiftet tilbake til hund, og her er et bilde fra den andre dagen vår på valpekurs. Se den bittelille halen! 🙂
Og i fjor hadde vi en staselig hund som nøt vårsolen ute på nedsiden av verandaen:
Nå er det straks helg, og den skal, hvis jeg får bestemme, fylles med litt shopping (mamma har snart bursdag), helst to lange gåturer, og kanskje et cachefunn 🙂