-
Minitur med kløven
For øyeblikket har vi bare én bil (mamma er i Norge og da får hun selvsagt ha bilen sin selv 🙂 ), og da må turer planlegges litt mer. Eileif har et møte i by’n nå i formiddag, så da satt Nairo og jeg på med han til en skogsvei et par kilometer hjemmefra, og så tuslet vi hjem via skogen. For at Nairo skulle få jobbe litt ekstra, pakket jeg noen skjerf ned i kløven hans og tok den på han. Skjerfene fungerer som stabilitet, og de er såpass lette at det ikke utgjør noen tyngde for han.
Det er ikke ofte jeg tar kløven på Nairo, så det er like spennende hver gang å se hvordan han reagerer. Men jeg tror jeg kan slå meg til ro med at han bryr seg null og niks om kløven, det er like moro å ha raptusanfall med kløv som uten kløv 🙂
Det ble 2 km tur, og veien vi gikk er ikke ofte i bruk. Ettersom det har snødd litt, har trærne fått litt ekstra vekt, og de henger nå så fint over veien. Så mye i veien er de at hadde ikke jakka mi vært stram i halsen, hadde jeg fått snø i nakken hver gang jeg måtte under trær. Du ser de i bakgrunnen her:
Og så måtte jeg le litt når jeg så det neste bildet jeg tok. Har jeg en hund med humor? 😉
For det ser da virkelig ut som han ler av ett eller annet her 🙂
En fin liten tur ble det, og Nairo koste seg like mye med kløv som uten. Det er godt for et mammahjerte, det!
Del dette på:
-
Trestikkehuken
Når det er mye skiskyting og langrenn på tv, sliter jeg med å bestemme meg for hva jeg skal gjøre. Skal jeg la sofaen sluke meg og følge våre flinke utøvere, eller skal jeg komme meg ut på tur selv, og kose meg med natur og snø og en lykkelig hund? I dag klarte vi å kombinere begge deler, og ingenting er bedre enn det!
Det har snødd jevnt og trutt her denne uka. Det er ikke så mye som ligger, men nok til at det sikkert er skispor både her og der (og jeg er ikke noe glad i gå på beina der der er skispor, jeg går heller ikke på ski), og det er heller ikke spesielt moro å gå tur i 10-15 cm snø. Jeg satt derfor i går og tittet på kart og prøvde å finne ett eller annet aktuelt sted, og øynene mine fant et tjern som heter Trestikket, som ligger ikke langt fra lysløypa på Prestebakke. Etter en prat med R og C på formiddagen i dag, hvor de bekreftet at det burde gå fint å gå her, satt vi kursen i den retningen. Kjørte inn fra hovedveien, og parkerte i et kryss der veien gikk både videre rett frem og mot høyre, dit vi skulle gå. Veien var brøytet så langt vi kjørte, men ikke i retning tjernet, men det var kjørt med bil der, så vi hadde spor å gå i:
Vi kom etterhvert til en slette med god oversikt, og da lot vi Nairo springe løs litt. Da veksler han mellom å løpe fort-fort-fort:
og å gå og snuse litt i skogen langs veien:
Vi så ekstremt mye dyrespor her, klarte ihvertfall å identifisere elg og rådyr, og så tror vi at vi så revespor. Og med tanke på at Nairo gikk med nesa i bakken mesteparten av veien, tror jeg det kan love godt for videre sportrening.
Det tok ikke lang tid før vi kom frem til Trestikket, og med ei sol som såvidt brøt gjennom det tynne skylaget, var det virkelig vakkert her i dag!
Vi visste at det skulle finnes en gapahuk her, men vi fant ingen naturlig sti, så vi tuslet rett gjennom den åpne skogen og mot vannet, og fikk fort øye på gapahuken. En koselig liten gapahuk som har fått navnet Trestikkehuken, og som ifølge skiltet vedlikeholdes av Bøkevangen (der vi hadde bryllupet):
Og med denne utsikten fra åpningen i gapahuken, er det ikke rart at den blir brukt ofte:
Det var til og med en liten utedo med hjerte i døra der 🙂
Dette var ikke en lang tur, bare ca 3,1 km fra bilen og tilbake. Men det var virkelig fint her, og selv om det var kaldt (-10), var det nydelig å bevege litt på seg i den forsiktige vintersola. I tillegg var vi hjemme i tide til å se skiskyting, og mer perfekt lørdag skal man lete lenge etter 🙂
Del dette på:
-
To hvite frakker
På onsdag var det tid for min halvårlige sjekk hos min vanlige tannlege. Nå har min vanlige tannlege flyttet praksisen sin fra Halden til tannlegekontoret spesialisten min holder til på i Moss, så jeg har fått en ny vanlig tannlege her i Halden, en trivelig svenske som Eileif allerede har vært hos noen ganger, og han hadde bare godord å si om han. Nå er min tannlegeskrekk en del nivåer høyere enn Eileifs tannlegeskrekk (som ikke eksisterer i det hele tatt), men jeg skal si meg enig i at det var en snill svensk tannlege. Ihvertfall i den forstand at han ikke gjorde meg noe spesielt vondt fysisk. Men det han kunne fortelle meg etter å ha tatt en kikk i munnen min og etter å ha tittet på bildene var ikke akkurat hyggelige nyheter, betennelsen (som jeg gjennomgikk 3 operasjoner for å bli kvitt sist sommer) er absolutt tilstedeværende, og bortsett fra at jeg ikke hadde hull i tennene, var resten egentlig bare sørgelig. Så nå er planen å vente og høre hva spesialisten i Moss sier når jeg skal til henne i april. Yay for det…
I går var det Nairos tur til å besøke en hvit frakk. Nå hadde vel hverken min tannlege eller Nairos veterinær hvite frakker på seg, men dere skjønner tegninga. Den årlige helsesjekken og vaksinen sto for tur for Nairo, og det er ikke akkurat noe vi gleder oss til. Vi har jo jobbet bort Nairos redsel i de fleste situasjoner han er oppe i ofte, men veterinærkontorredselen er så absolutt tilstedeværende, dessverre.
Jeg startet med å la Nairo få luftet seg skikkelig, og fikk dermed ventet så lenge som mulig med å gå inn på venteværelset. Når vi så kom inn dit, satt det ei dame der med en liten terrier-jente (Jack Russel, tror jeg), og denne vakre lille jenta hadde løpetid. Man skulle jo tro at min overamorøse nesten voksne hund ville gjort det han kunne for å komme bort til henne, men nei, han satt seg under stolen jeg satt på og ristet på en måte selv Elvis ville blitt misunnelig på. Heldigvis tok det ikke lang tid før vi kom inn til veterinæren, og jeg løftet Nairo opp på bordet. Der la han seg ned, flat som ei pannekake og fortsatte ristingen sin.
Med litt små vanskeligheter, fikk veterinæren undersøkt det han ville, og det jeg hadde spørsmål om. Nairo aker på stumpen bortover gulvet en gang i måneden ca, og veterinæren var enig med meg i at det var for sjeldent til at det burde tyde på at Nairo har noen problemer med analkjertlene. Men jeg skal selvsagt holde øye med bakparten hans, og blir det rødt og hovent, bærer det umiddelbart tilbake til veterinæren.
Veterinæren kommenterte selvsagt redselen hans, og jeg forklarte hva vi har gjort for å få han dit han er i dag. Veterinæren foreslo å prøve feromon-behandling, og i den forbindelse lurte jeg på om det er noen av dere som har testet dette på deres hunder? Jeg vil gjerne høre om alle typer erfaringer, men også spesielt hvor intensivt dere har trent mens hunden har vært påvirket av feromonene. Og hvilke(t) produkt(er) dere har brukt.
En annen ting var at vi har lagt merke til at det av og til drypper fra snoppen til Nairo, men kun idet vi kommer inn etter en tur ut. Det har ingenting å si om det er etter en langtur eller etter en ørliten tissetur, og det er kun urin som kommer ut. Jeg vet jo at hannhunder kan ha en tendens til å få forhudsbetennelse, men det er ikke noe guffe som kommer ut i det hele tatt. Veterinæren mente at det kun var litt urin som lå igjen i forhuden, så jeg bekymrer meg ikke, men hvis noen av dere har erfaring rundt dette også, hører jeg gjerne om det.
Så er det jo dette med at Nairo er krypt (har en testikkel nede og en i bukhulen). Jeg har jo vekslet frem og tilbake når det gjelder kastrering, for testosteronet testiklene hans gir han er jo en del av grunnen for hvorfor vi har lykkes rimelig godt med å få han mindre redd. Men så er det jo dette med økt risiko for kreft i testikkelen som ligger oppe. Ifølge veterinæren er den økte sjansen for kreft så liten utifra statistikken, og han mente også at det kunne bli katastrofalt (han brukte vel kanskje ikke akkurat det ordet) å kastrere Nairo, at han da ville bli satt tilbake til et økt redselsnivå. Og det er jo sånn jeg til slutt har endt opp med å tenke også.
Det siste vi gjorde var å sette Nairo på vekta. Nå veier jeg han jo hver 14. dag, og ved forrige veiing for halvannen uke siden hadde han gått opp 1 kg på 2 uker, nå hadde han gått opp ytterligere 400 gram og veide i går 16 kg! Yippie! 😀 Jeg skal ifølge skjemaet mitt veie han igjen til søndag, så da blir søndagens vekt ført inn i skjemaet, men det er moro å vite at han har vært oppe i 16 kg for andre gang 🙂
Mens jeg skulle betale, prøvde jeg å få Nairo til å sitte i ro. Dette er ikke noe vi har trent så mye på, men det gikk nogenlunde bra. Men så, helt plutselig, kom Nairo på at det jo var ei søt jente med løpetid rett rundt hjørnet, redselen var borte på et blunk, og han gjorde det han kunne for å sjarmere henne på avstand 😉
Uansett: alt i alt var det en positiv helsesjekk av Nairo. Ingenting alvorlig galt, han har fått vaksina si, og jeg er noen hundrelapper fattigere og en del informasjon rikere 🙂
Vi avsluttet byturen med å gå en liten tur på Rødsfjellet, og der fikk Nairo bjeffet til en vakker gul Labradorgutt, han fikk prøvd å være amorøs mot ei vakker gul Labradorjente (som forøvrig ikke lot seg sjarmere og heller viste han hvor fine tenner hun har og hvor mørkt hun kunne knurre), og han fikk pepet mot to småhunder av for meg ukjente raser. Så forhåpentligvis var den lille turen nok til at han glemte hele det for han traumatiske veterinærbesøket 🙂
Del dette på:
-
Tårer og hjertevarme
Jeg visste på forhånd at dagen i dag kom til å bli spesiell, men hvor spesiell den ble var jeg ikke klar over før i ettermiddag. Dagen startet med det årlige veterinærbesøket med Nairo, men det skal få sitt eget innlegg en av de nærmeste dagene. Etter å ha hentet Eileif når han var ferdig med sitt møte, dro vi og kjøpte en bukett roser, og så gikk turen til kirkegården. Min kjære pappa skulle ha fylt 80 år i dag hvis han hadde fått leve, og en nydelig bukett røde roser er det minste jeg kan gi til han, når jeg ikke lenger har mulighet til å gi noe annet.
Det er snart 30 år siden han døde, og sorgen og savnet ligger alltid der, som en litt skarp diamant i hjertet mitt. Jeg har levd uten pappa i 3/4-deler av livet mitt, og kjenner jo egentlig ikke til noe voksent liv med han, allikevel kommer jeg alltid til å savne han. Og at slike merkedager som i dag er litt mer vanskelig å takle, kommer til syne med tårer på graven hans. Gratulerer med dagen, pappa! Glad i deg!
Av grunner jeg ikke lenger husker, tok jeg vare på litt av pelsen til både Santo og Arkas. Ikke mye, bare nok til å fylle hvert sitt Norgesglass. Etter at jeg fikk Nairo, har jeg jo blitt kjent med utrolig mange koselige lapphundeiere, og en av de er Nøve. Hun spinner garn selv, blant annet av lapphundull, og på lapphundspesialen på Biri i august fikk hun en pose med Nairo-ull pluss det jeg hadde etter Santo og Arkas. Håpet var at hun kunne spinne garn av det, men ikke bare gjorde hun det, hun tilbød seg til og med å strikke for meg. Snakk om hjertevarme!
Og i dag, da humøret ikke var helt på topp, da dukket det en pakke opp i posten (snille postmannen hadde satt den fast til postkassa med strikk da den ikke passet i postkassa), og hva lå i den? Jo, hjertevarme til tusen og tilbake:
Strikkede votter, strikkede pulsvarmere og en heklet blomst! Og sentimentale meg brast ut i gråt for andre gang i dag. Både fordi Nøve er så snill og gjør dette, men også fordi dette blir så spesielt for meg, det er jo ull etter hundene mine! Det mørke garnet er en blanding av Arkas og Nairo, det lyse garnet er Santo. Mammas lille gull, mammas lille engel og mammas lille vakre.
Kjære Nøve: å si tusen takk dekker ikke hvor mye dette betyr for meg, men jeg finner ingen andre ord. Tusen hjertelig takk, snille du!
Del dette på:
-
Gavekorthimmel
Jeg skal ikke legge skjul på at jeg er veldig glad i gavekort, og det nesten uansett hvilken butikk jeg får gavekort i. Før eller senere finner jeg alltid noe jeg trenger, noe jeg har lyst på eller noe som er “kjekt å ha”, og i dag ble intet unntak fra regelen.
Eileif og jeg fikk gavekort på både Notabene og Ark til jul, og etter en tur innom begge de butikkene, kom vi i dag hjem med denne stabelen:
De fem øverste bøkene er Eileif sine, den i midten virker som passende for oss begge, og de fem nederste er mine. Godt å ha uleste bøker i hus! 🙂 Og i tillegg har vi mer igjen på begge gavekortene!
Til bryllupet fikk vi blant annet gavekort på TilBords. Der hadde vi noen kroner igjen (takk og lov for gavekort som har lang gyldighetstid!), og i dag ble de brukt opp på dette:
Te til meg, og presskannekaffe til Eileif, da han fikk presskanne til jul.
Jeg har i mange år deltatt i forskjellige spørreundersøkelser på nett. Hos noen av de er “premien” at man er med i trekningen av gavekort eller lignende ting, andre har poengsystemer hvor man tjener poeng for hver besvarelse. Nå har jeg gått lei undersøkelsene, og har meldt meg av alle sammen, men der jeg hadde poeng til gode, vekslet jeg selvsagt de inn i gavekort først. Og de gjorde at vi i dag tok turen til XXL for å se om de hadde noe vi trengte, noe vi hadde lyst på eller noe vi synes var kjekt å ha. Og vi kom hjem med dette:
To par Ulvang Ultra-sokker til meg (de desidert beste sokkene som finnes!), rødt pannebånd til meg, reisevannskål til Nairo (vi har en i plast som har holdt i mange år, men jeg er redd den snart synger på siste verset), klesimpregnering til oss, kompass og gradestokk til turbruk (henger allerede på den lille tursekken min) og tynn fleecelue til Eileif. Og enda har vi mer igjen på gavekortet der også!
Masse nyttige, unyttige og bra ting ble altså med hjem i dag, og det uten at jeg har brukt en eneste av kronene på min egen konto. Lykke! 🙂
Del dette på:
-
Nairo på blodspor
Jeg prøver å finne på ting for å sysselsette Nairo, og da helst hjernetrim. Turgåing blir det nok av, og selv om han blir sliten av det også, er det vel så viktig å få trimmet de små grå. Jeg vet om fler lapphundeiere som driver med blodspor med hundene sine med stor suksess, og selv om jeg aldri har forsøkt det før, var i dag dagen for å se om vi får det til. Jeg har fått masse gode tips av både lapphundeiere og av ei venninne, og har så godt jeg kan fulgt disse tipsene.
Vi kjørte i formiddag til området vi hadde sett oss ut, og Eileif og jeg startet med å legge sporet. Ikke spesielt langt, ikke i noe særlig krevende terreng, og med en god del blod hele veien. Ved sporslutt hang jeg opp rådyrfoten jeg fikk i går, og som Nairo allerede har fått gjort seg litt kjent med.
Så gikk vi oss en tur, alle tre. Det har blitt kaldt igjen, og med nydelig sol fra skyfri himmel, var det en deilig tur:
Normalt ville vi ha gått denne turen på mindre enn en time, men siden sporet helst skal ligge minst en times tid, gikk vi litt tregere enn normalt. Da vi kom tilbake til bilen, tok Eileif kameraet for å leke paparazzi, og jeg overtok Nairo for å gå med han.
Han var veldig interessert ved sporstart, det lukta nok veldig godt 🙂 Nesa hans gikk rett i bakken:
Jeg gjorde ingenting annet enn å si “søk spor” og å gå bak der. Skal man forresten rose underveis?
Nairo gikk rett på rådyrfoten, og den var spennende!
Nairo bærer av og til på pinner når vi går tur, nå bar han med seg foten tilbake til bilen, og han fikk selvsagt ligge og tygge litt på den:
Avslutningen på turen var heller dårlig, da det var is på parkeringsplassen og vi slet en god stund med å komme oss derfra. Men det gikk bra til slutt 🙂
Tanker etter vårt første blodspor:
Sporet ble altfor kort. Neste gang skal jeg sette igang Endomondoen mens jeg legger sporet, slik at jeg kan følge med på den og se at det blir en grei lengde.
Det virket som om Nairo synes det var forstyrrende at Eileif gikk ved siden av oss. Bør vi ta hensyn til det, eller må Nairo bare venne seg til det?
Som nevnt oppi innlegget her: skal jeg rose Nairo underveis?
Nå har jo jeg null erfaring med dette, men det så ut for meg som jeg hadde lagt ut for mye blod (noen dråper ved annenhvert skritt), for Nairo gikk en del med snuta opp. Bør jeg legge ut mindre?
Håper det er noen av mine mer erfarne venner som kan hjelpe meg med svar på disse tingene 🙂Men moro var det jo, og jeg har absolutt planer om å teste dette fler ganger 🙂
Del dette på:
-
Fra vinter til blæh
I en stund har vi hatt ordentlig vinterkulde her, med temperaturer under -10. Riktignok har det vært lite snø, men så lenge bakken er frossen, er det greit allikevel. Det snødde jo litt da jeg la ut ukens utsiktsbilde i går ettermiddag, og utover snødde det bare mer og mer. Så i går kveld gikk vi ut for å leke litt i snøen 🙂
Det var skikkelig bløt og kram snø som kom ned i mildværet, men det var fremdeles minusgrader og nydelig ute.
Hvis Nairo får beskjed om å finne Eileif, må det i Nairos hode som regel graving til:
Eileif skulle ut og kjøre i dag tidlig, så vi var litt bekymrede for om det ville komme så mye snø at han ville slite med å få ut bilen av garasjen. Men det trengte vi ikke å bekymre oss for, for i løpet av natta har det blitt plussgrader og vind. Og da ser det dessverre sånn ut her:
Vi er fremdeles i januar, og jeg kan ikke fatte og begripe hva plussgradene gjør her! Det kunne jo blitt kaldere igjen etter snøfallet, så det hadde sett ut som vinter en liten stund ihvertfall! Men, ifølge værmeldinga skal vi nå leve med slaps frem til helgen, så skal det fryse på et par dager, sånn at vi får skikkelig holkeføre, og så blir det mildere igjen. Jippi for norsk “vinter”!
Del dette på:
-
Litt nærmere Fridtjof Nansens hotell
Det har vært en stille uke, ikke stort som har skjedd og derfor lite å skrive om. I dag tok vi turen tilbake til Ankerfjella for å prøve å komme oss helt inn til Fridtjof Nansens hotell. De første 3 kilometerne ble ren transportetappe, siden vi forrige helg fant cachene 0-8 på denne strekningen, og vi hadde pausen vår ved Sandsjø:
Den første cachen vi skulle finne i dag, fant vi fort, men den neste (altså trailens nummer 10) fant vi ikke i det hele tatt. Så istedenfor å bruke masse tid der, gikk vi videre og satset på å finne den på tilbakeveien.
Gutta mine hadde tid til litt kos:
Naturen vi går i på denne turen er helt fantastisk. Riktignok er det ikke noe utsikt å snakke om, men det er åpen skog og mengder med små vann/tjern hele veien. I tillegg går mesteparten av veien på smale skogsstier, som er min absolutte favoritt når det gjelder skogsturer.
Værmessig var det betraktelig “varmere” i dag enn forrige helg (-2 mot -12), men sola tok aldri turen frem i dag. I tillegg blåste det litt, men jeg vil allikevel si at jeg foretrekker -2 og gråvær, selv om motivene ikke blir like fine da:
Da vi kom til trailens cache nummer 15, mistet vi både stien og den elendige blåmerkingen. Vi gikk derfor i rett luftlinje mot nummer 16 og fant denne også, men vi fant fremdeles ingen sti eller merking. Vi hadde ikke spesielt lyst til å surre rundt i skogen uten å ha noen andre holdepunkter enn neste cache, så vi bestemte oss for å gi opp forsøket på å nå inn til hotellet, og heller gå tilbake til Sandsjø for å fyre opp bål på samme plass som forrige helg. Irriterende, men bedre å snu enn å gå oss bort. Nairo tok det hele med fatning, selv om det ser ut som han også speider etter både sti og merking:
Vi fant forresten cache nummer 10 på tilbakeveien, fatter ikke at vi ikke så den da vi tittet etter den første gang :/ Totalt ble det 8 funn i dag, veldig fornøyd med det 🙂
Det ble kjapt fyr på bålet da vi kom tilbake til Sandsjø, og det kom like fort noe varmt i koppene til både Eileif og meg. Eileif påstår at bålrøyk alltid følger etter han når han er i nærheten av et bål, men jeg vet ikke om jeg skal si meg helt enig i det, altså 😉
Siden jeg selger den røde turjakka mi da den er noen cm for liten, har jeg investert i ny turjakke. Den fikk sin jomfrutur i dag, og jeg er stort sett fornøyd med den. Ikke like teknisk som den røde, og dessverre hadde de den ikke i noen farge jeg liker bortsett fra sort, men den er ihvertfall stor nok (str L), den holder vinden ute, og den skal også holde en god del regn ute.
Uttrykket “is i rubben” ble jo så populært for en tid tilbake. Når jeg går skogsturer i vinterhalvåret, går jeg stort sett alltid med gamasjer. Jeg er storfornøyd med de, men i dag oppdaget jeg at strikken som går under føttene ga meg is i rubben:
Heldigvis er jeg ikke nødt til å gå fort, så det hindret meg ikke spesielt mye 😉
Jeg er ikke spesielt glad i pølser. Helt greit å grille pølser på bål en gang i ny og ne, men siden vi gjorde det forrige helg, hadde jeg lyst på noe annet i dag. Så da ble det til at jeg bakte horn med pølser og ost i går, og så varmet vi opp noen på bålet i dag:
Dette er første gangen i historien at jeg har bakt horn uten at vi skal til Nordens Ark, burde nesten hatt stjerne i boka 😉
De 3 kilometerne fra Sandsjø tilbake til bilen gikk radig unna. Slitne var vi så absolutt, spesielt så lenge det er en del is under snøen, så man må gå forsiktig. Og enkelte steder måtte vi ut av stien for i det hele tatt å komme frem:
I dag kom vi helskinnet tilbake til bilen, og kunne der konstatere at vi hadde gått 9,8 km med effektiv gåtid på 3 timer og 31 minutter. Det gikk med andre ord ikke spesielt fort, men sånn blir det når det er glatt. Trist at vi ikke kom oss helt frem til hotellet, for jeg gleder meg virkelig til å se det! I tillegg hadde det vært moro å kunne si at vi gikk over 1 mil i dag, men sånn ble det altså ikke. Bedre lykke neste gang 🙂
Nairo kom seg knapt på innsiden av døra hjemme før han fant senga si:
Det ser ut som det er trangt for han, men han krøller seg sammen på samme måte selv om han ligger midt på gulvet, så jeg tror ikke han har det så ille 🙂
Del dette på:
-
Ankerfjella
Øst for Halden sentrum, på grensen mellom kommunene Halden og Aremark, ligger Ankerfjella. Nøyaktig hvor stort området er, eller nøyaktig hvor det strekker seg, nei det vet jeg ikke, men jeg vet at det her går en merket løype til Fridtjof Nansens hotell. Hvis du da forventer deg et hotell i stil med Thon, Choice eller andre hotell i likhet med dette, tar du feil. Fridtjof Nansens hotell er en overnattingsplass under en berghammer, hvor godseier Peder Anker (det finnes mange Peder i Anker-slekten) tok med seg Fridtjof Nansen og Kong Haakon på jakt tidlig på 1900-tallet.
Det var meldt kaldt (-12) men pent (strålende sol) i dag, så vi pakket oss inn med planer om å nå inn til hotellet. Jeg regner ikke med at det overrasker særlig mange av dere, men selvsagt ligger det cacher på denne turen 😉 I tillegg til noen enkeltcacher, ligger det også en trail her på 50 cacher, hvorav ca halvparten er på vei inn til hotellet. Litt etter klokka 9 la vi i vei fra bilen, og det tok ikke mange meter før sola begynte å hilse på oss:
Blåmerkingen på denne stien er heller dårlig, så vi var veldig glad for å ha cachene å følge. I tillegg var cachene superenkle å finne, noe vi setter stor pris på når vi går langtur.
Denne stien går over myrområder, men siden det har vært kaldt en stund nå, var alt frosset og dermed mye enklere å gå på. Den negative siden ved det, er at det var is på stiene også, så vi gikk med stor forsiktighet. Eileif klarte å tråkke gjennom isen én gang, og under der var det bare gjørme, men heldigvis slapp han å få dette inn under varmedressen, så han holdt seg tørr og fin.
Vi fant ganske fort ut at vi droppet å gå hele turen inn til hotellet. Det var småtungt å gå på grunn av isen på stien pluss at vi bar tungt begge to, så vi siktet oss inn på en cache ved Sandsjø, et lite tjern hvor det sto at det var fint å raste. Og det var det! Sandsjø ligger ca halvveis til hotellet, dvs at vi gikk ca 6 km i dag. Totalt er det altså 6 km inn til hotellet fra Fjell bru, så skulle vi ha gått helt inn og tilbake, ville turen blitt på 12 km.
Vel fremme ved Sandsjø ble Nairo tjoret fast i et tre. Med rim i skjegget og litt kald på labbene satt han nå der, og var veldig interessert etterhvert som bålet ble tent og pølsene ble varme.
Jeg storkoste meg i sola og med kakao i koppen:
Og med denne utsikten er det ikke noe rart at jeg koste meg!
Det smakte supergodt med pølser 🙂
Etter en god og lang pause, tok vi beina fatt og la i vei samme vei som vi var kommet. Litt mettere i magene og litt lettere sekker gjorde returen like fin, og små perler fant vi over alt:
Jeg klarte å ramle på vei tilbake til bilen. Venstre kne, venstre skulder og kameraet tok imot for fallet. Kameraet funker heldigvis fremdeles, et blåmerke er i ferd med å dukke opp på kneet, og skuldra blir stivere og stivere hver gang jeg beveger på den. I tillegg er ryggen rimelig gåen etter å ha gått med sekk, men det er sånt man tar med på kjøpet når man er på tur. Det var uansett en helt vidunderlig tur, og jeg gleder meg som et barn til å gå mer på disse stiene, og ikke minst å komme helt inn til hotellet. De 11 cachene vi fant i dag var rett og slett bare bonus 🙂
Del dette på:
-
Boulangere – poteter
Eileif og jeg titter ivrig på MasterChef Australia på TLC. Vi vet at de henger litt etter sesongmessig, til søndag er det nemlig finalen for 2011, men det gjør jo ingenting, det er jo moro å se på matlaging, uansett om det er nytt eller et par år gammelt. I tillegg plukker man jo opp tips, og de er veldig flinke til å legge ut oppskrifter på hjemmesidene sine.
Det er ingen hemmelighet at jeg hater å lage mat. Jeg sa til og med ifra til Eileif i bryllupstalen min at jeg aldri kom til å ta over matlagingen 😉 Men av og til trår jeg jo til, og i dag ble en sånn dag.
For en stund siden så vi nemlig at det ble laget en potetrett på et MasterClass-program på MasterChef, og jeg har hatt lyst til å teste den retten siden den gangen. Vi ønsket oss og fikk “mandolin” (aner ikke om det er det korrekte navnet på norsk, men det er et sånt skjærebrett hvor man kan skjære f.eks. poteter i tynne skiver) til jul, og så skulle vi egentlig kjøpt oss små ildfaste former i porsjonsstørrelser, men vi har jo større ildfaste former. I dag sto biff på menyen, og da var det en grei anledning til å få testet potetretten.
Oppskriften har jeg funnet her, men vi modifiserte den litt. Jeg skriver uansett originaloppskriften her, så får dere modifisere som dere vil, både på innhold og mengde 🙂
Boulangere
3 store poteter, vaskede, skåret tynt på mandolin
1 løk, skåret tynt på mandolin
1 kvist timian, kun bladene (vi sløyfet denne)
1/2 kvist rosmarin, kun bladene (vi sløyfet denne)
40 g mykt smør
1 dl varm kyllingbuljong/-kraft
Salt og pepperVarm ovnen til 240 grader. Smør en 10 cm stor form (skal romme ca 2,5 dl) med ca halvparten av smøret. Legg poteter, løk, salt, pepper, timian, rosmarin og smør lagvis i formen. Overfyll med ca 2-3 cm og press lagene sammen. Avslutt med litt smør på toppen (det glemte vi). Fyll formen 3/4 full med kyllingbuljong/-kraft. Settes i varm ovn med lokk på i 30 minutter, og så videre uten lokk i ca 40 minutter, til potetene er gyldne.
Dette ble knallgodt! Vi justerte som sagt oppskriften opp en del, siden formen vår er vesentlig større enn hva det står i oppskriften, men jeg tok ikke noen nøyaktige mål. Tror vi kan si at jeg nogenlunde doblet porsjonene. Eileif og jeg spiser som regel mye når vi spiser noe godt, og dette ble ikke noe unntak, for det er null og niks igjen 😉 Potetene smeltet på tungen, og løken var så myk at den hadde gått i småbiter bare av å ligge i formen! Anbefales så absolutt, og så må dere love å fortelle meg hva dere synes hvis dere prøver å lage det 🙂
Del dette på:
