-
Det kunne vært verre!
Se, positive Kjersti stikker innom igjen! 😉 Kanskje det er sånn at jeg blir mer positiv jo mer jeg sier det?
Første kursdag er over, og, som overskriften tilsier, så kunne det så absolutt vært verre! Som jeg skrev om lørdag, så blir det mye oppfriskning av emner for meg, men det blir også totalt nye og for meg krevende ting. Så får vi bare håpe at hjernen min ennå ikke er for gammel til å ta inn mye ny informasjon 🙂 Nivået på de forskjellige delene av kurset blir nok ganske variert, for vi er 21 kursdeltakere med totalt forskjellig bakgrunn. Noen med null erfaring og noen med årevis av erfaring.
Kjøringen gikk bedre enn forventet i dag. Brukte såvidt i overkant av en time hver vei, og hvis dagens rushtrafikk var representabel for rushtrafikken hver dag, skal jeg ikke klage. Jeg fant kjapt frem til der kurset avholdes, men er litt usikker på om parkeringen jeg har funnet meg er gratis eller ikke. Ingen bot i dag, og jeg fant ikke noe skilt, så jeg prøver på det samme i morgen 🙂
Kursdagene går fra kl. 9 til kl. 15 hver dag. Det kan jeg også på alle måter leve med, jeg bare synes det er totalt unødvendig med en times lunch. Kunne heller hatt en halvtimes lunch og dratt hjem en halvtime tidligere. Og jeg skal bøye meg i støvet og ta tilbake lørdagens “sutring” over null sommerferie i år, for jaggu får jeg 4 uker ferie! Det hadde jeg aldri i verden trodd!
Det jeg trodde kom til å bli utfordrende, og som blir utfordrende, er at jeg ikke får sett min kjære de dagene han jobber kveld, for selv om jeg slutter kl. 15, så er jeg ikke hjemme før han må dra på jobb. Og de dagene han jobber dagtid blir Nairo alene hjemme i noe over 8 timer. Det var ikke noe bra sted å ta han med seg slik at han kunne sitte i bilen, så han må dessverre være hjemme. Liker ikke den løsningen, men må man, så må man.
God mandagskveld fra en overraskende positiv Kjersti 🙂
{minsignatur}
Del dette på:
-
Et nytt kapittel
Det er jo ikke lenge siden Eileif startet sin karriere som taxisjåfør, og jeg må ærlig innrømme at det er vanskelig å venne seg til udda arbeidstider og anderledes planlegging av fellestid. Men det har gått fremover dag for dag, og pessimisten Kjersti vet jo at alt går seg til tilslutt uansett 🙂
Til mandag starter et nytt kapittel i vårt liv. Jeg har kommet inn på AMO-kurset Regnskap og kontor via Nav, og det avholdes hos Varehandelakademiet.
Kurset skal gi nødvendig kompetanse innen kontorfag/regnskap. Dette skal kvalifisere til jobber innen enklere saksbehandling, personal lønn, annet kontorarbeid og regnskapsmedarbeider. Deltakerne skal i tillegg få relevant arbeidserfaring gjennom praksis. Kurset skal ellers gi deltakerne kunnskaper om arbeidsmarkedet og om jobbsøking. Hovedmålet er at deltakerne kommer i relevant arbeid etter kurset. Kurset består av en teoridel på 24 uker og en praksisdel på 12 uker.
Jeg gleder meg til kurset! Hvis det er som kursbeskrivelsen sier, burde jeg få en oppfriskning av ting jeg lærte på skolen, en oppfriskning av ting jeg gjorde i mine første jobber, og ny lærdom rundt økonomiske ting. Kunnskaper om arbeidsmarkedet og om jobbsøking føler jeg at jeg ikke trenger så veldig mye av, da jeg nå har gått ledig i 5 måneder, og i løpet av den tiden har fått mye om dette info via et annet Nav-tiltak.
Dette betyr at det blir kurs helt til slutten av november. Nå regner jeg med at det er fri på vanlige helligdager, men utover det ser det dårlig ut med ferie i år. Forhåpentligvis vet jeg mye mer om dette etter første kursdag.
Og så ønsker vi pessimisten Kjersti velkommen igjen: kurset er på Kråkerøy i Fredrikstad… Iberegnet rushtrafikken vil jeg tro jeg kommer til å bruke nærmere halvannen time hver vei, og jeg må ærlig innrømme at jeg ikke gleder meg til det i det hele tatt. Veldig tidlig opp og relativt sent hjem, noe som også innebærer få timers fritid. Pluss at de dagene Eileif jobber kveld, kommer vi ikke til å se hverandre i det hele tatt. Jeg vet at mange familier har det sånn, men det er ikke dermed sagt at det er min drømmesituasjon.
Men jeg har en usannsynlig snill mamma som låner oss bilen sin hele denne perioden, ellers hadde vi ikke fått det til å gå opp. Buss er mangelvare her på landet, og med Eileifs litt rare skift får vi ingenting annet til å funke. Takk, mamma!
Ønsk meg lykke til, da dere! Som sagt: pessimisten vet at det meste ordner seg etterhvert, og om en måneds tid har jeg nok innfunnet meg med en ny rutine, og jeg har blitt vant til å kjøre en vei jeg pr i dag synes ser fryktelig utfordrende ut.
{minsignatur}
Del dette på:
