• Kontroll på sykehuset

    Jeg skulle hatt ettårskontroll på sykehuset i mars, etter operasjonen i mars i fjor og kontrollen i april i fjor, men de var litt på etterskudd, så kontrollen ble i dag:

    Det var akkurat som kontrollen i fjor; først sjekke blodtrykk i bein og armer, så på tredemølla i 10 minutter, og så sjekke blodtrykk igjen. Alle verdier var fine, det var ikke noe endring i trykket etter anstrengelsen på mølla, og jeg har ikke noe vondt ved anstrengelse (og det visste jeg jo). Så alt står bra til, alt fungerer som det skal, og hvis jeg bare kunne kuttet ut noen uvaner og blitt litt mer sunn, hadde det vært perfekt 😉 Men jeg er fornøyd, jeg, altså, selv om jeg forstår alvoret i situasjonen også.

  • Etterkontroll på sykehuset

    I dag er det 4 uker siden operasjonen, og det har gått bare bedre og bedre. Har ikke hatt noe vondt i høyre legg i det hele tatt, men både på den lille gåturen Eileif og jeg hadde for 2 uker siden og på en liten tur jeg hadde med Nairo i går, har jeg merket litt vondt i venstre legg. Sukk og stønn, jeg trenger ikke en runde til med dette liksom… Så jeg var veldig spent da jeg troppet opp på sykehuset for etterkontroll i dag:

    Kontrollen i dag skulle foregå på samme måte som forundersøkelsen jeg var på i februar, og tror dere ikke at sykepleieren som skulle være med meg i dag var den samme, utrolig hyggelige damen som passet på meg før og etter operasjonen! Det var så koselig å se henne igjen, og jeg gjorde mitt beste for å fortelle henne hvor godt ivaretatt jeg følte meg for 4 uker siden. I tillegg fikk vi skravlet enda mer, og det var også superhyggelig!

    Hun tok blodtrykk i begge beina pluss lyttet etter puls i begge føttene før jeg skulle opp på tredemølle i 10 minutter. Hun økte hellingen på den underveis, og jeg kjente ingenting i høyre legg (forrige gang var leggen ødelagt etter 400 meter). Men til min store overraskelse fikk jeg heller ikke vondt i venstre legg! Overlegen var innom et par ganger, og hun tittet igjen på bildene jeg tok med kontrastvæske i høst, og hun kunne ikke se noen grunn for hvorfor jeg skulle få vondt i venstre legg. Etter tredemølla var det ny runde med blodtrykk og puls, og både sykepleier og overlege var veldig fornøyd med alle tall. Så da er jeg fornøyd også, og så krysser jeg fingrene for at den vondten jeg har kjent i venstre legg bare har vært “hikke”, og at jeg nå bare kan gå så mye jeg vil for å få tilbake litt kondis. Takk for norsk helsevesen og de hvitkledde englene som jobber der!

  • En veldig rolig uke

    Denne uka har jeg bare tatt det med ro, akkurat som jeg skulle. Var hos min fastlege om onsdag for blodprøve, og fikk samtidig 100 % sykmelding ut uka, noe jeg er veldig glad for. For det har vært vondt. Ikke uutholdelig på noen som helst måte, men vondt og ømt. Har liksom måttet passe litt på hvordan jeg har gått og stått og sittet og ligget, men det har gått over all forventning. Ikke noe mer blod fra innstikksåret etter tirsdag kveld, og såret gror fint. På den andre side; blåmerkene utvikler seg fremdeles 😉 Tok samme dag turen innom begge jobbene i 5 minutter hver, det var veldig koselig!

    Eileif var hjemme med meg til og med onsdag, etter det har han jobbet. Nairo har vært godt selskap å ha, ikke minst for sløvingens del:

    På bildet over har han akkurat strukket seg, og da får han av og til det jeg kaller “ekorn-hale”, det vil si at halen står rett opp. Supersøt! ❤

    Selv om det gjør litt vondt, så har jeg forsøkt å gå litt hver dag. Litt rundt i huset, og selvfølgelig litt ute med Nairo. Og været har vært helt upåklagelig, skikkelig vårvær med et par minusgrader om natta og helt fantastisk sol fra skyfri himmel på dagen. Krokusen har satt stor pris på det:

    Og jeg har flere ganger bare stoppet opp for å nyte den lille varmen fra sola og de fine omgivelsene vi har:

    Det har blitt mye TV- og YouTube-titting, bittelitt strikking og bittelitt helt enkelt husarbeid så lenge det ikke har gjort vondt. Jeg har sovet godt om natta, faktisk har det vært to netter denne uka som jeg har sovet nesten til klokka 7, og det er jo totalt ulikt meg. Jeg tror det er kroppens måte å si at jeg faktisk har vært gjennom en operasjon/et inngrep, og at den trenger å restituere seg. Og det har jeg absolutt tenkt å lytte til litt til, så jeg regner med at det blir en 50 % sykmelding fra i morgen, jeg drar på jobb i morgen tidlig og tar en telefon til legen når de åpner, han sa at vi godt kunne gjøre det på den måten. For jeg ville ha ut denne helgen på meg for å se hvordan det gikk. Men det kjennes ut som jeg trenger å ta det litt pent en stund til.

    Jeg har ikke testet leggen ordentlig ennå, vil vente til det gjør enda litt mindre vondt i lysken. Så noen ordentlig tur blir det ikke på en stund, ikke minst fordi jeg ikke har lyst til å ha en bukse inntil lysken ennå (og jeg nekter å gå tur i skjørt!). Men jeg har trua på at dette blir ordentlig bra til slutt, og det gleder jeg meg til!

  • Operasjon for å fikse leggen

    Om det kalles operasjon eller inngrep (eller noe helt annet) er jeg jaggu ikke sikker på, men mer om det senere.

    Jeg har jo snakket om denne vonde leggen min i evigheter, at jeg ikke kan gå i normalt tempo uten å få vondt, at jeg må gå i krabbefart og ta hyppige pauser. I april i fjor postet jeg dette innlegget, hvor vi trodde at vi hadde funnet løsningen, men det stemte jo ikke. I august i fjor postet jeg dette innlegget, da jeg hadde vært hos legen og blitt henvist til to undersøkelser. Den første var en kontrastvæskeundersøkelse i september:

    Og da resultatet fra den undersøkelsen kom tilbake, var det ikke noe vits i å gjennomføre den andre undersøkelsen, for svaret var helt klart og tydelig, jeg hadde åreforkalkning i pulsåren i lysken på høyre side. Årsaken er umulig å vite 100 % sikkert, men arv/gener og usunn livsstil er nok synderne uansett hvordan vi vrir og vender på det.

    Dermed ble jeg henvist til sykehuset Østfold Kalnes for forundersøkelse 7. februar:

    Her var det først måling av puls og blodtrykk i beinet (både min lege ved en tidligere anledning og sykepleieren hadde problemer med å finne pulsen i foten min), så var det opp på tredemølle i 10 minutter (det tok 400 meter før jeg hadde skikkelig vondt, og det var uten noe særlig helling på mølla, og også i et helt greit tempo), og så ny måling av puls og blodtrykk. Overlegen kom inn og tittet på resultatene, og hennes konklusjon var at det måtte inn en stent i pulsåren. Mulig også en støttestent mot venstre, men det måtte tas “på sparket” under operasjonen/inngrepet. Blodfortynnende må jeg gå på resten av livet i tillegg.

    To dager senere var det tid for en fastende blodprøve hos min fastlege:

    Og så var det bare å vente på innkalling til operasjon/inngrep. Den kom overraskende fort, og om fredag måtte jeg på Haldenklinikken for å ta en ny blodprøve:

    Det sto ingenting i brevet om at jeg måtte være fastende til den blodprøven, men ifølge sykepleieren skulle jeg ha vært det. Men det var ikke tid til å gjøre noe med det, så blodprøven ble tatt og det ble notert at jeg ikke var fastende.

    Helgen gikk med til å prøve å roe meg selv ned, for jeg må være ærlig og si at jeg gruet meg. Jeg er ganske flink til å krisemaksimere, så det var mange scenarioer som fløy gjennom hodet mitt, men skogsturen med Eileif og Nairo om lørdag hjalp godt til å få tankene over på noe annet.

    I går morges var det bare å holde seg unna alt som kan spises og drikkes, komme seg i dusjen, og så dro vi innover til Kalnes. Eileif dro hjem igjen da det var unødvendig at han skulle sitte på parkeringsplassen i 6-8 timer, jeg tuslet inn og satt meg til å vente. Det tok ikke lang tid før en veldig koselig sykepleier hentet meg, og jeg fikk egen seng på overvåkningsrommet:

    Hun gjorde meg klar, og så ble det litt venting før jeg ble kjørt til operasjonsrommet. Der ble det lokalbedøvelse, og så var selve operasjonen/inngrepet unnagjort på veldig kort tid, og det eneste jeg merket var bedøvelsessprøyta og de to gangene jeg fikk kontrastvæske. Utover det var det ikke noe vondt eller ubehagelig, takk og pris! Og de trengte heller ikke legge inn støttestent, det greide seg med en stent på 3,5 cm.

    Ble så kjørt ned til overvåkningsrommet igjen, der jeg skulle ligge flatt i 2 timer uten å løfte hodet eller beina, sånn at blødningen i pulsåra skulle stoppe. Litt sliten her:

    De to timene gikk rimelig sakte av gårde, med jevnlige sjekk av blodtrykk og blødning, men da klokka var 13, kunne jeg få sette meg opp med litt assistanse og så endelig spise litt. Og dette var et herremåltid:

    Så var det opp og gå litt, litt flere sjekk av blodtrykk og blødninger, og etter nesten to timer til ble legen ringt på for å skrive meg ut. Da ramlet datasystemene ned, så hun fikk ikke skrevet meg ut, men jeg fikk lov til å dra hjem allikevel 😀 Og jeg må også si at den hvitkledde engelen som passet på meg i disse 4 timene var verdt sin vekt i gull og enda litt mer. Rolig og behagelig, veldig koselig å prate med (og vi var innom mange temaer!), og veldig oppmerksom på hver lille ting.

    Kvelden i går gikk helt fint, tok livet med ro og gikk og la meg ganske tidlig. Var mer sliten enn jeg egentlig ville innse, men det var nok mye anspenthet som forsvant ut av kroppen. Eileif er hjemme og passer på meg, og lar meg nesten ikke gjøre noe som helst på egen hånd <3 Men i dag har gått veldig bra, ikke noe blødninger siden i går kveld (og da var det bare et par dråper), men jeg har tatt det rolig i dag også. Går litt rundt omkring, har tatt en dusj, og ellers bare slapper av.

    I morgen skal jeg til fastlegen for en ny blodprøve, så blir jeg innkalt til sykehuset for en kontroll om 4 uker, og så igjen om 1 år. Og forhåpentligvis er det ikke lenge til jeg kan begynne å gå ordentlige turer igjen, og bygge opp litt kondis sånn at jeg kan få gjort mitt store mål for året: gå en mil uten å krepere underveis. Som jeg gleder meg!

  • Sånn går det med leggen

    Det er noen av dere som spør hvordan det går med leggen min. Det setter jeg veldig pris på, så jeg tenkte jeg skulle gi dere en liten oppdatering. Leggen har ikke blitt noe bedre over sommeren. Jeg har forsøkt å ta det pent, og så lenge jeg går sakte og tar pauser veldig ofte, går det fint. Men kommer det en oppoverbakke, hjelper det ikke hvor sakte jeg går, da gjør det vondt uansett. Og så går det over så fort jeg får et minutts pause.

    For et par uker siden logget jeg meg inn på besøklegen.no for å bestille legetime i løpet av høsten. Ikke en eneste ledig time så langt jeg fikk lov til å bla meg fremover i kalenderen! Nå i ettertid har jeg skjønt at det kanskje kom av at legen hadde ferie da, og det var ikke lagt ut timer fremover. Uansett… Jeg visste at legen var tilbake i forrige uke, så på tirsdag skulle jeg logge meg inn igjen for å se på ledige timer, men da fikk jeg ikke logget meg inn. Mistanken min stemte da jeg ringte min nye mobiloperatør (som jeg byttet til mandag i forrige uke), for de har ikke åpnet for at man skal kunne få sms’er fra f.eks. besøklegen.no. Dermed måtte jeg ringe legen, og vips så fikk jeg time allerede en uke etterpå, det vil si i dag! Det er vel det forteste jeg kan huske å ha fått en legetime!

    Image by André Santana AndreMS from Pixabay

    En halvtime etter oppsatt tid kom jeg inn i dag, og fikk forklart hvordan leggen har oppført seg i sommer og hva jeg har gjort for å holde den i sjakk og også teste den ut litt. Nå må vi grave litt dypere for å finne ut hva det kan være, så nå har det blitt sendt rekvisisjoner på ikke mindre enn to tester som skal gjøres/tas. Så det er rett og slett status nå, vente på innkallinger til de to testene, og så vente på svar. Forhåpentligvis vet vi da hva som kan/bør/skal gjøres. I mellomtiden får jeg bare fortsette å gå sakte og ta pauser.

  • Leggen har fått en diagnose

    I dag var det endelig tid for legetimen jeg bestilte for rundt halvannen måned siden (i dag var første ledige time som passet for meg, og jeg hadde det ikke travelt). Selvfølgelig har jeg ikke klart å la være å google litt, og jeg hadde litt mistanker om hva som kunne være galt. Det var ikke det jeg trodde, men det var noe noen gjettet på for en god stund siden (var det Lisa som gjettet, tro?), nemlig beinhinnebetennelse. Så vidt jeg klarer å lese meg frem til, så er det gjerne noe idrettsfolk og folk som trener mye som får, så det er rimelig overraskende at jeg har fått det.

    Men jeg håper jo jeg kan få det bort, og da starter jeg med en betennelsesdempende kur så fort jeg får dratt til apoteket. I tillegg skal jeg visstnok ta det mest mulig med ro til å begynne med, og så øke forsiktig etter hvert. Og jeg vet jo at hvis jeg går sakte og kort, så får jeg ikke vondt, så det skal bli lett å følge.

    Hvis kur og det å ta det med ro ikke skulle hjelpe i lengden, finnes det noe som heter sjokkbølgebehandling som kanskje kan hjelpe, men jeg håper jeg slipper å prøve det. Og i ytterste konsekvens skal det også være mulig å operere, men det har jeg heller ikke spesielt lyst til (men hvis jeg kan få fikset tenner/tannkjøtt samtidig, er det helt greit 😉 ).

    Det er altså så utrolig deilig å ha en diagnose og noe å forholde meg til, så kan det vel bare gå oppover herfra, kan det ikke? 🙂