-
Vidunderlige dager
Om mandag pakket Nairo og jeg bilen og satt kursen nordover. Vi fulgte E6 og hadde to mål foran oss, Lillehammer og Skjåk. Delmål på sånne turer er jo alltid å logge noen cacher, og første stopp ble derfor en rasteplasscache ved Andelva:
Nydelig utsikt!
Etter noen stopp kom vi frem til en rasteplass ved Lillehammer. Cachen her var umulig å logge usett, og utsikten her var like upåklagelig som ved Andelva:
Målet med å dra til Lillehammer var å treffe Marte, og etter noen sms’er og litt kjøring på GPS, fant jeg frem til jobben hennes. Og så snart hun var ferdig på jobb, dro vi til Maihaugen og parkerte der, og gikk så en fin tur i skogen mellom Maihaugen og hoppbakkene. Varmt som bare det, men heldigvis gikk vi stort sett i skygge.
Midt inne i skogen måtte vi over en liten elv, og Marte var ikke helt trygg der hun balanserte på løse stokker 😉
Men vi kom oss over alle tre, og fortsatte turen tilbake til bilene. Og forresten Marte: hvis jeg ikke tar helt feil, var hoppbakkene rett på andre siden av badedammen :p Kjempekoselig å treffe henne, det må vi absolutt gjenta!
Etter å ha sagt hadet til Marte, dro Nairo og jeg videre nordover. På leting etter et egnet sted å sette opp teltet havnet vi ved Ringebu stavkyrkje. Jeg husket at det var en cache der, men hadde ikke overført den til GPS’en, så jeg måtte bruke den elendige geocaching-app’en jeg har på mobilen. Heldigvis var det ikke en vanskelig cache, så den ble også funnet og logget. Og jeg er veldig glad for at jeg tok turen oppom kirken, den var utrolig fin!
Nairo og jeg kjørte litt til, og kom så over en liten rasteplass ved veien like nord for Ringebu. Her parkerte jeg bilen sånn at vi sperret litt av, slik at ingen skulle campe ved siden av oss, og så tok vi livet helt med ro før vi tok kvelden:
Våknet grytidlig tirsdag og hadde en sløv morgen. Leste litt i boka mi, fyrte opp stormkjøkkenet og laget te og slappet helt av. Ved halv åtte tiden dro vi videre nordover på E6 og svingte så vestover da vi kom til Otta. Jeg har vært på disse trakter før, men det er så mange år siden at jeg ikke husket hvor vakkert det var. Den gangen drev jeg jo heller ikke med geocaching, og heldigvis får den hobbyen meg til å stoppe på mange vakre steder. Den får meg også til å gå over vinglete broer:
Som kjent er ikke Østfold det mest kuperte fylket, det ligner jo mest på Danmark her. Derfor er det utrolig fascinerende å se fjellsider, for ikke å snakke om hvor høyt oppe folk har valgt å bygge gårdene sine:
Og fjell med snø på, nei sånt har vi ikke her. Men fytte rakkern så vakkert det er!
I Lom måtte jeg bare stoppe og ta bilder av disse utrolig søte traktorene:
Jeg ser forskjellige ansikter i fronten på alle traktorene, men jeg synes jo litt synd på han blå helt til høyre her, han er jo enøyd stakkars 😉
Målet for å dra til Skjåk var å besøke Heidi, og ved 12-tiden tirsdag svingte jeg jeg inn på gårdsplassen hennes. Dagen ble brukt til skravling og grilling i finværet, og jeg klarte jo ikke å slutte å se meg rundt på den storslagne utsikten. Høye fjell på alle kanter, og sånt er jo som sagt ikke jeg vant til.
Helt siden jeg ble kjent med Heidi på nett har jeg tittet mye på kart over Skjåk, og ett av områdene hun går mye tur i er området rundt Aursjoen, som ligger på et fjell nord for der hun bor. Så på onsdagen kjørte vi opp den heller bratte og svingete veien for å gå runden Aursjoen kultursti. Og for et område! Det var helt surrealistisk for meg å gå der oppe, for for det første har jeg sett så mange bilder derfra at jeg på én måte føler at jeg har vært der før, og for det andre så er dette en type natur som nesten er helt fremmed for meg. Men å så vakkert!
Jeg tok utallige bilder og skal ikke kjede dere med alle, men jeg vet at jeg kommer til å se på de gang på gang og drømme meg tilbake opp på fjellet, med utsikt til alle kanter, ikke et tre i sikte og et helt fantastisk turområde.
Å ta bilde av noen som tar bilde av deg er obligatorisk 😉
Nairo storkoste seg på tur i det nydelige sommerværet. Det var egentlig veldig varmt, men det luftet bittelitt heldigvis:
Heidi har jo hørt om geocaching så lenge hun har fulgt bloggen min, men det er dessverre ikke så mange cacher i hennes område. Men når hun først hadde meg i nærheten hadde hun egentlig ikke noe valg, og cachen som er lagt ut i forbindelse med kulturstien ble hennes første funn:
Nairo ble rimelig kjapt trygg på Heidi, og da er det koselig å kunne ta slike bilder av de. Dette er foran steinbua som ligger ved kulturstien:
Og her ser dere et kart over området:
Midt på kartet heldt nederst ser dere Aursjoen som vi gikk ved, nasjonalparken strekker seg jo milevis både nordover, vestover og østover.
På vei nedover måtte jeg bare trosse litt høydeskrekk og ta et bilde av utsikten mot Bismo:
Etter litt nydelig mat satt vi oss i bilen igjen for å finne et par cacher til. Den første av de var en nano, og som vanlig er ikke de lette å få øye på 😉 Den andre lå langs en tursti i Bismo sentrum, og selv om dette bare var Heidis tredje cache, gikk hun rett på gjemmestedet og plukket fram cachen som om hun ikke hadde gjort noe annet de siste årene. Flinke jenta!
Vi våknet opp til et like nydelig vær torsdag, og i dag skulle vi gå en lengre tur. Etter å ha tittet på kartet fant vi ut at vi skulle kjøre inn til Sota sæter for å finne en cache der, og den var en enkel og fin cache ved en nydelig elv:
Så kjørte vi inn og parkerte i et område som heter Mysubytta. Her skulle vi følge en umerket sti innover mot Mysuvatnet, hvis dere ser på bildet under her, skulle vi gå rett bakover i bildet og så skrå mot venstre, inn mellom fjellsidene, parallelt med elven Mysubytta:
Men siden dette området ligger nede i en dal ble det ulidelig varmt for oss, og det tok ikke lang tid før vi ble enige om å snu. Men først gikk vi ned til et sted der elven nesten var en foss for å ta en pust i bakken og selvsagt for å knipse litt bilder:
Å ha med meg Heidi og Nairo på tur gjør jeg gjerne mange fler ganger:
Det var fler små bekker vi måtte krysse underveis, heldigvis var det lagt planker over noen av de:
Vi satt resten av dagen i skyggen og skravlet, og utpå kvelden tok mannen til Heidi ut Amanda på plenen så jeg kunne få tatt noen bilder av den vakre jenta. Nå er hun jo ikke noen valp lenger, men at hun kan sette opp valpefjes enda er det ingen tvil om:
Og hun er ei kompakt og nydelig jente!
Fredag morgen satt Nairo og jeg kursen hjemover. Det var ekstremt varmt, men med airconditionen på 14 grader gikk det nogenlunde greit. Hadde én cachestopp på veien pluss noen pauser for å lufte Nairo. I tillegg ble vi stående bom stille en halvtimes tid på grunn av en ulykke i nærheten av Biri, men allikevel gikk de 52 milene hjem unna på 8,5 time.
Jeg har storkost meg fra ende til annen denne uka, og siden Nairo har spist opp hvert eneste måltid og ikke hatt stressmage, vet jeg at han har hatt det bra også. Jeg klarer ikke helt å forstå enda at jeg har gått tur i den samme fjellskråningen som hoppbakkene fra LillehammerOL ligger i, og jeg klarer heller ikke helt å forstå at jeg har gått tur i Aursjoen-området som jeg har sett så mye på kart og bilder, men jeg vet at jeg har lyst til å dra tilbake til begge steder for å se mer og for å gå mer tur.
Marte: tusen takk for at du tok deg tid til å møte Nairo og meg! Kjempekoselig å treffe deg, håper vi kan gjenta det 🙂
Heidi: tusen takk for at dere ville ha oss på besøk, for gjestfriheten, for tur- og geocachingselskap, og for mange mange timer med koselig skravling! Håper vi også kan gjenta dette, og da helst uten å sende en 200-lapp frem og tilbake :p