Fredag kveld satt jeg og forberedte cachetur for Eileif, Nairo og meg selv på lørdag, da jeg plutselig fikk en melding fra Lisa (Willeikke) med spørsmål om jeg hadde tatt runden på Linnekleppen. Det hadde jeg ikke, og Eileif synes det var helt greit å ikke være med på tur, så jeg sa ja til Lisa og startet overføring av cacher til GPS’en.

Sist vi var på Linnekleppen var for 4 1/2 år siden, og da var det bare én cache der. I ettertid har det kommet en trail på 20 cacher pluss bonus, og jeg er jo ikke på noen som helst måte vanskelig å få med på trailer 🙂 Lisa og jeg ble enige om at hun skulle komme hit lørdag formiddag, så skulle vi kjøre én bil oppover. Vi stoppet og tok to cacher før vi parkerte på den enorme parkeringsplassen, og så var det bare å følge streken på GPS’en og komme igang.

Det småregnet når vi kjørte oppover, men været skiftet og det tok ikke mange meterne før det var rimelig varmt. Typisk høstvær, og selv om jeg ikke er glad i å gå tur når det regner, så er det sånt vær jeg liker best; at dagen kan starte smådårlig, men bli helt fantastisk uten at man smelter i løpet av dagen.

Cachene lå som perler på en snor. Siden jeg gikk med Nairo, var Lisa så snill og krøp inn i alt av grantrær, furuer og einere og logget for oss begge:

Denne karen hadde fått noen flere tenner siden sist jeg var her:

Vi gikk forbi flere små tjern, noen litt mer i bakgrunnen enn andre, og noen rimelig utilgjengelige på grunn av myr:

Skravla gikk kontinuerlig på oss, jeg tror det var én gang i løpet av hele dagen som vi kanskje holdt tyst sammenhengende i et par minutter. Så du kan trygt si at praten gikk lett, og det var om alt fra geocaching til hund, fra seriøst til useriøst, fra mat til litt mer mat 😉 Dagens største humoristiske innslag tror jeg må ha vært da jeg snakket om en hund som hele tiden har tunga hengende ut på siden, og Lisa trodde jeg snakket om et menneske. Det var forøvrig en av gangene vi ikke pratet på en liten stund, mest fordi vi var veldig opptatte av å le 😉

Lisa gjør de nødvendige forberedelsene på GPS’en for å finne den neste cachen:

Toppen ble nådd, og vi tok oss en velfortjent halvtimes pause. Utsikten her oppe er upåklagelig hvis man vil se langt:

Nå skal det sies at det ikke er stort å se på, for det er jo bare jorder og skog. Men, for oss som bor i de flate delene av både Norge og Sverige, så er det å komme seg opp i høyden og se langt å betrakte som luksus, så det gjør ikke meg noe særlig at man ikke ser noe annet enn trær.

Nairo forsøkte å sjarmere både andre hunder på området, og Lisa, ved å stå på to og vinke:

Og tårnet sto på nøyaktig samme plass som sist, og det er fremdeles ikke besøkt av meg:

Tro meg, jeg skal ikke opp i det!

Første gangen jeg var på Linnekleppen, gikk vi samme vei opp og ned. Trailen som har kommet tar oss med på en rundtur, og det setter jeg stor pris på. Så vi tuslet videre, og kom snart til nok et lite tjern, dette med vannliljer både helt ved oss og borte i andre enden:

Og plutselig dukket det opp en liten hytte midt i skogen, uten noen form for skilting:

Jeg tok bilde av hytta i en veldig merkelig vinkel, så det ser jo ut som et dukkehus! Men jeg kan love at det var for mennesker i vanlig størrelse altså 🙂

Det ble 8 km på tellerverket når vi var tilbake ved bilen og den siste cachen var funnet. En veldig fin tur som anbefales! Det venstre kneet mitt, som begynte å tulle med meg for et par år siden og som har vært bra i ihvertfall halvannet år, begynte å tulle litt igjen mot slutten av turen. Så nå blir det støttebandasje en stund fremover igjen, i håp om at det ikke utvikler seg mer.

På vei hjemover var det meningen at vi skulle ta noen P&G’s, men det endte opp med at vi stoppet ved en finurlig Field Puzzle. Der ble vi vel sittende i rundt en times tid (om det ikke var mer) før vi fant løsningen og endelig fikk tak i loggen. En helt fantastisk cache som jeg gjerne skulle vist dere bilder av, men sånt gjør man bare ikke. Men skal dere til Aremark og er klare for å bruke litt tid på en cache, søk opp cachene til Yarnslayer og finn den som ligger få meter fra veien og er en Field Puzzle. Du vil ikke angre!

8 timer etter at vi dro herfra, var vi tilbake på gårdsplassen. Tusen takk igjen for en herlig tur, Lisa, dette må vi gjøre flere ganger!
Jeg vet at jeg er dårlig på å spørre andre cachere om vi skal dra ut sammen, jeg har jo Eileif som stort sett alltid blir med meg, selv om han kanskje ikke har kjempelyst til å cache. Jeg lover å prøve å bli flinkere til å spørre, for det er jo utrolig moro å cache sammen med andre som er på samme nivå som meg, både når det gjelder kondisjon og interesse. Og skulle noen ha lyst til å dra med meg ut på tur, så er det bare å spørre! Det er en stor sannsynlighet for at jeg sier ja, så sant jeg ikke har andre planer (noe jeg har de to kommende helgene).