-
Dag 39 – Alle premiene du har vunnet
Nå har jeg ikke kontroll på alle småsummene jeg har vunnet i Extra, Lotto, VikingLotto og Tipping gjennom årene, så der har jeg ingen mulighet til å være dønn ærlig. Men jeg vet jeg har vunnet noen bamser på tivoli, blant annet en stor bamse i alle regnbuens farger, og den har fast plass på hytta.
Siden jeg aldri har drevet mye med sport, har det ikke blitt mange premiene der heller. Men jeg har tre premier, og de står selvsagt fremme 😉
Medaljen som ligger i midten er fra bueskyting. Jeg husker ikke om det var i 1986 eller 1987, men jeg ble ihvertfall klubbmester i klasse C. Det faktum at vi kun var to i den klassen og at jeg hadde trent et halvt år mer en min konkurrent, skal vi ikke snakke om.
Pokalene er begge to fra bowling, og den til venstre er en 3. plass i bedrift damer i Ich-Ich Open 1989. Den til høyre er en 4. plass (utrolig at de hadde pokaler til 4. plasser også!) i bedrift damer i Ich-Ich Open januar 1990.
Ikke stort å skryte av, men moro å ha 🙂
{minsignatur}
Del dette på:
-
Gratulerer med dagen!
Gratulerer med dagen til dere alle!
17. mai, Norges nasjonaldag. Minner dukker frem fra glemselen, tilbake til barneskolens 6 år med tog og korps og leker og forventninger. Med flere år i tog rundt i borettslaget jeg vokste opp i. Skolekorpset som gikk først, og de tøffe trommene som fremdeles gir meg en tåre i øyekroken. Ett år var det vår skoles tur til å delta i det store toget i Oslo sentrum, og jeg husker at alt var litt skummelt fordi det var så mange mennesker over alt, og at jeg ble litt skuffet over at jeg så så lite til kongefamilien oppe på balkongen, men jeg synes allikevel det var helt vanvittig stas å få lov til å gå i tog på slottsplassen. Ett år fikk jeg også lov til å være flaggbærer i toget!
Siden jeg ikke har barn, kan jeg, hvis jeg vil, slippe unna alt kjas og mas på denne dagen. Jeg må ikke stå opp grytidlig for å kle på meg det jeg har brukt dagesvis på å vaske og stryke. Men jeg står opp tidlig uansett. Jeg må ikke slite for å finne en parkeringsplass i sentrum, for så å gå gjennom halve byen for å komme til det stedet jeg helst vil stå. Jeg må ikke fryse meg halvt ihjel mens jeg venter på toget og korpsene (for det er jo alltid dårlig vær på 17. mai). Jeg må ikke stå og synes synd på slitne unger som har ropt hurra for trehundrede gang og som fremdeles ikke helt kan teksten på hverken Ja, vi elsker eller Vi ere en nasjon, vi med.
Men selv om jeg da velger å holde meg hjemme. Om jeg velger å gjøre noe jeg ville gjort på en helt vanlig dag, eller velger å benytte fridagen til å få unna noen gjøremål. Jo, så merker jeg at det er noe som mangler. Det er mer stas å få lyden av en trompet rett inn i øret istedenfor via tv’n. Det gjør noe med hjertet mitt å se venners og families barn stivpyntede i toget. Det er faktisk koselig å gå og stå i kø og plutselig oppdage at personen du står ved siden av er en gammel venn du ikke har snakket med på gudene vet hvor lenge, eller ihvertfall siden forrige 17. mai.
Til dere av mine nære og kjære som har barn i toget i dag: Jeg vil be om unnskyldning for at jeg ikke kommer til by’n for å se deres håpefulle vifte med nystrøkne flagg.
Til dere alle: Jeg håper dere allikevel får en fin feiring, at dere ikke fryser, at dere koser dere, og at dere ikke er totalt utslitt når kvelden kommer.Bildet er lånt herfra.
{minsignatur}
Del dette på:
-
Mimrestund
Dags for en ny tur langs memory lane!
I 1986 kom Madonna ut med sitt tredje album. Jeg hadde tidligere hatt dilla på sangen Like a Virgin, og gledet meg virkelig over en ny plate fra denne tøffe, sexy og flinke jenta. På den nye plata var det fler låter som virkelig festet seg, sånn som:
og:
Men den jeg har reelle minner fra, er tittellåta True Blue. Vi hadde ikke noen overflod av penger på den tiden. Vi klarte oss fint altså, ikke misforstå, men det var sjeldent vi tok noen utskeielser i form av å kjøpe originalkassetter. Så det ble gjerne til at jeg lånte kassetter av venner og tok de opp på en opptakskassett. Akkurat når det gjaldt True Blue-albumet, kan jeg ikke engang huske om jeg hadde det dessverre.
På høsten i 1986 startet jeg i 7. klasse, ungdomsskolen var stort da som nå. Vi fra vår barneskole ble da slått sammen med elever fra en annen barneskole, så vi fikk mange nye klassekompiser på den nye skolen. Blant annet noen som kom fra det jeg vil si var et litt rikere strøk i nabolaget enn det jeg bodde i. Vi bodde i blokk, de bodde i eneboliger. Vi hadde ikke nødvendigvis garasje (måtte leie det ekstra), de hadde både garasje og gårdsplass. Men til tross for det som kan virke som kulturforskjeller på høyt plan, fant mange av oss fort tonen. Og jeg husker jeg en kveld ble bedt hjem til ei av jentene i klassen. Hun hadde fått det nye albumet til Madonna. Men det hun i tillegg hadde gjort, var det som satt seg fast i hodet mitt som fluer på fluepapir. Hun hadde brukt en hel opptakskassett for å ta opp bare sangen True Blue! Og husker jeg ikke feil, var det en 90-minutters kassett! Det var da det egentlig gikk opp for meg at det var en kulturforskjell ute og gikk, for sånn sløsing hadde jeg aldri hatt mulighet til! Tenk å bruke en hel kassett på bare èn låt! Uhørt! 🙂
Uansett, sangen var bra, og den er fremdeles bra i den forstand at den vekker minner. Hvilke minner har du til True Blue?
Nyt låta 🙂
Del dette på:
-
Mimrestund
Nå er det tid for et lite tilbakeblikk til det glade 80-tallet igjen 🙂
En eller annen gang i løpet av skoleåret 1987-88 fikk klassen min mulighet til å være med på Ti i skuddet, og det var stort! Nå hadde vi Sky Channel på kabel-tv og fikk mye info om ny musikk og hva som var stort ute i verden derfra, men det var noe spesielt med Ti i skuddet allikevel, og ikke minst at vi fikk lov til å være der og stemme selv! Husker mamma tok opp programmet den dagen jeg var der, men jeg aner ikke hvor den kassetten har blitt av. Har jo uansett ingen fungerende kassettspiller, men det hadde vært moro bare å holde i kassetten 🙂
Da, som nå, var min musikksmak rimelig variert, og det gikk like mye i heavy som i pop. Men måtte jeg sette en favorittartist i den første kategorien opp mot en favoritt i den andre kategorien, var det helt klart heavy som vant. Nå har vel kriteriene for hva som defineres som det ene eller det andre blitt endret litt gjennom årene, men den gangen var Kiss absolutt definert som heavy, og akkurat den dagen vi var på Ti i skuddet var Kiss en av nykommerene med låta Crazy Nights:
Hvis jeg ikke husker helt feil, var det noe sånt som 5 nykommere i hvert program, og vi skulle da stemme en av de inn på lista. I mine øyne var det kun Crazy Nights som fortjente å komme inn på lista, og det samme mente hele stolraden jeg satt på, så vi stemte av hjertens lyst på Kiss. Men samme dag var denne også nykommer:
Og når resten av salen synes pop var et mye bedre alternativ enn heavy, måtte vi se at slaget var tapt, det var Bad som kom inn på lista 🙁
Jeg husker ikke lenger hvilke andre artister som var med på lista den dagen, jeg husker ikke engang hvem som vant, men jeg husker stemningen, jeg husker hvordan Store Studio så ut, og jeg husker at jeg var stolt som en hane over å ha vært der. Gode minner 🙂
Hadde vært moro å høre hvilke minner dere har til låtene og Ti i skuddet 🙂Del dette på:
-
Mimrestund
Har gått og tygd på denne ideen en liten stund, og har nå funnet ut at jeg skal sette den ut i livet. Fra tid til annen kommer jeg til å ha mimrestund her på bloggen, hvor jeg tenker litt tilbake på det glade 80-tallet 🙂
Jeg hadde det jeg vil kalle ungdomstiden min på 80-tallet. Kanskje ikke de første par-tre årene, men jeg husker mye musikk fra ca ’84 og fremover. Siden jeg bodde i Oslo på den tiden (frem til ’88), hadde vi kabel-tv og fikk dermed inn Sky Channel. Det gikk vel ikke en eneste dag uten at jeg slang meg ned foran tv’n når jeg kom hjem fra skolen og tittet på musikkvideoer med blant andre Pat Sharp som programleder. Husker det som det skulle vært i går, og jeg savner det faktisk også. MTV er liksom ikke det samme.
I 1984 kom en låt fra Reo Speedwagon som i ’86-’87 festet seg i hodet mitt. Nyt! 🙂
De fleste jenter har vel en eller annen kjæreste eller uoppnåelig kjæreste i tankene når de mimrer etter denne låta, men det har faktisk ikke jeg. På den tiden hadde jeg allerede fått en del venner i Halden, og minnene jeg får av å høre på denne låta tar meg tilbake til utallige råneturer i by’n, kjøre streeten rundt og rundt (jeg kjørte ikke selv da, dette var noen år før jeg fikk lappen), sitte parkert på torvet og skravle med folk i biler på rekke og rad. Følge med på de som kjørte forbi, for å se hvem som satt på med hvem, hvem som var blitt kjæreste med hvem, hvem som hadde slått opp.
Ett av de sterkeste minnene til Can’t Fight This Feeling er en kveld en kompis og jeg kjørte hjem ei venninne av han. Han hadde en eldre sølvgrå Volvo som akkurat den kvelden hadde lyst til å krangle litt, så min kompis stoppet midt i veien med forhjulene oppe på en fartsdump, slik at han kom seg under bilen. Jeg klarer ikke å huske hva som var galt med bilen, men jeg husker som om det skjedde for 5 minutter siden at han ligger under bilen, døra på hans side står åpen, jeg sitter i passasjersetet og Can’t Fight This Feeling kom på stereoen. Eller rettere sagt kassettspilleren. Stupmørkt ute, og jeg var livende redd for at det skulle komme en annen bil og kjøre over beina på kompisen min. Sære minner å ha til en egentlig veldig romantisk låt, men det er uansett gode minner 🙂 Og bare for å ha sagt det: det kom ingen bil 🙂
Har dere noen minner fra denne låta? Hadde vært moro å høre om de 🙂Del dette på:
