-
Et par miniturer
I går hadde jeg store planer for turen med Nairo, men de ble hindret av altfor mye snø i skogen. Ikke noen spor som var skikkelig gått opp, så det ble litt gåing på kryss og tvers, bare så Nairo fikk litt tur. Og jeg skal love dere at han koste seg!
Han er ikke dum, den lille pelsballen, for av og til er det faktisk smart å ikke ligge først i løypa:
Mot slutten av den lille turen brøt sola såvidt gjennom skydekket:
Det ble en kort tur i dag også, men litt lengre enn i går. I dag satset jeg på grusvei i skogen, men også der var det snø som hindret oss i en lengre tur. Masse dyp slaps med is i bunnen gjorde det til en slitsom tur, ihvertfall for meg med bare to bein. Men jeg visste at det hadde gått hunder der i går, så Nairo hadde en fin snusetur.Mitt forsøk på 100 turdager i 2016 er nå oppe i 19, noe som betyr at jeg er litt bak skjema, men med fridagene som kommer fremover og forhåpentligvis mindre snø i skogen, tror jeg at jeg skal komme ajour ganske raskt.
Hvordan går det med deres 100 turdager?
Del dette på:
-
For et vinterferievær!
Det været som har vært nå i vinterferien har vært helt fantastisk! Sol fra morgen til kveld, kjølig på kvelden, natta og morgenen, men nydelig midt på dagen. Hadde det ikke vært for all is og skare, skulle jeg vært på et par ordentlig langturer.
Men, det har blitt tre småturer som alle har fått telle med i 100 turdager i 2016, noe som betyr at jeg har 17 tellende turdager i år. Og mange flere skal det bli!
I dag fikk jeg med meg Eileif, og da gikk turen til et lite vann på Prestebakke. Nairo og jeg har gått her før, men det har kommet en treklatrecache der i etterkant, og siden jeg ikke visste hvor høyt man måtte klatre, var det greit å ha med Eileif, som har litt mindre høydeskrekk enn meg 😉
Vi startet i krysset ved Prestebakke kirke. Ørsjøen er vakker nå:
Så tok vi inn på naturstien like ovenfor Bøkevangen, og da måtte vi passere stabburet hvor vi tilbragte bryllupsnatta vår i 2. etasje:
Det var en del snø og is i stien, men i dag hadde jeg broddene på meg, så det gikk så fint, så.Vi fant bevis på at Doffen virkelig har daua:
(vi snakker laaaangt fra tjernet, så den har ikke klart å svømme hit for egen finne).Neste bilde har jeg lyst til å kalle “Mann som logger i soloppgang” 😉
Jeg hadde helt fint klart å logge denne selv, det var ikke så høyt. Men det er alltid koselig å være to på tur 🙂Så kom vi ned til tjernet. Ikke en lyd å høre bortsett fra isen som var veldig snakkesalig.
Nairo synes lydene fra isen var litt skumle, men han holdt seg i ro:
En innholdsrik vinterferie går nå mot slutten, og jeg er strålende fornøyd med feriedagene mine. 3 korte turer, 17 cacher logget, en veldig overrasket og glad mamma, og en glad Kjersti som har fått gjort masse VIL-ting og noen MÅ-ting. Kan det bli bedre?Del dette på:
-
Geocaching i vårsol
Jeg har tatt et par feriedager nå som det er vinterferie på skolene, og jeg var fast bestemt på at i dag skulle Nairo og jeg ut og kose oss i skogen, uansett hvordan vær det ble. Været ble perfekt, vindstille, skyfritt og en strålende sol som allerede varmer, så da må det jo være vårsola!
Geocaching har det ikke blitt mye av i det siste, men nå har abstinensene blitt så store at jeg måtte finne noen. Valget falt på en hel MultiPT og deler av en vanlig PT rett over grensa. Jeg har aldri tatt noen MultiPT før, så jeg var spent på hvor lang tid jeg kom til å bruke på oppgavene og letingen, men denne var veldig grei, så jeg brukte ikke mye unødvendig tid.
Begge PT’ene går i nærheten av et grustak, her er litt av det:
Vi fulgte skogsveier hele tiden. Noen områder lå i sol og var derfor helt bare, andre områder lå i skygge og var derfor fulle av is og skare. Men det gikk fint, selv om jeg hadde latt broddene være igjen hjemme.
Nairo storkoste seg! Masse ukjente lukter som måtte undersøkes, og utsikter som måtte sjekkes ut:
Det skulle blitt 17 funn i dag, men jeg endte på 16. Den siste hoppet jeg rett og slett over, da den lå tett inntil en hytte med flere bjeffende hunder, og jeg så Nairo ble utilpass av dette. Så den får vi komme tilbake til en annen gang, jeg har jo mange igjen av den vanlige PT’en.En skikkelig deilig dag! Gleder meg til flere sånne utover våren. I morgen skal mamma og jeg ha en mor-datter-dag. Hun aner ikke hva vi skal, så det skal bli spennende å se reaksjonen hennes. Og jeg lover å blogge om det hvis jeg får lov av henne og de andre som er involvert 🙂
Del dette på:
-
Liten skogstur i sola
Vi har fått vinter igjen her nede. Et par centimeter med snø, noen kuldegrader, og, ihvertfall i dag, sol. Veldig deilig og idyllisk, men jeg merker at det blir mindre turer når det er sånt vær. Både fordi det er tyngre å gå, men også fordi jeg er en stor pingle som ikke kjører mer enn nødvendig på glatte vinterveier.
Men, Nairo må jo ut uansett, og han fortjener så absolutt noe annet enn de korte turene langs veien. Så i dag tok vi det jeg kaller OL-løypa mi, etter denne turen.
Sola varmer ikke nevneverdig ennå, men jeg måtte bare stoppe og nyte den noen sekunder. Se bort ifra det faktum at jeg er midt i en oppoverbakke og det helst var en stopp for å få tilbake pusten.
For det er nettopp det som er resultatet av altfor lite turgåing i det siste; dårlig kondis. Jeg skal ikke skryte på meg å noensinne ha hatt god kondis, men det skal ikke mange dagene med lite aktivitet til før jeg merker det godt. Så da håper jeg på en fin vår, en ikke altfor varm sommer og en vakker, regnfri høst, sånn at jeg har en sjanse til å klare 100 turdager i 2016. Dagens tur er nemlig nummer 13, så selv om jeg fremdeles ligger foran skjema, hadde jeg helst sett at jeg lå enda litt mer foran skjema.Nairo storkoste seg selvfølgelig:
Det er ikke umulig at sporene dere ser videre oppover i bakken er fra en rev, for det var ingen menneskespor å se noe sted. Nairo var ihvertfall veldig interessert, både i de sporene, og i alle de andre sporene vi fant på veien.PS! Det går helt fint med Nairo og den nye vedovnen nå. Ikke er han redd den lenger og ikke bryr han seg om de synlige flammene.
God morsdag, god valentines (til de av dere som feirer det, vi gjør ikke), og god søndag til dere alle!
Del dette på:
-
Geocaching uuuuuut mot havet
I dag kjente jeg at jeg måtte komme meg ut på tur, og da ett eller annet sted hvor vi ikke normalt går tur. Med den vinden vi har her for tiden, fristet det ekstremt å komme seg ut mot havet, det er noe spesielt å være i nærheten av havet når det blåser som bare det. Nötholmen i Strömstad ble målet, men på vei dit testet jeg noe nytt.
Jeg har hørt om Munzee før, men ikke festet meg så mye ved det. For et par dager siden ble det stilt spørsmål om hva det er i en geocachinggruppe på FB, og da ble jeg litt nysgjerrig også, så jeg registrerte meg for å få tatt en titt på kartet i nærheten. Det var ikke mange Munzees å finne her i Halden, men noen er det jo, og siden det er en på den veien vi uansett skulle kjøre, ville jeg se om jeg fant den. Ikke minst fordi den ble lagt ut for 3 år siden, og ingen hadde funnet den ennå.
Kort fortalt går Munzee ut på å finne et lite merke med en QR-kode som du så skal scanne ved hjelp av app’en på telefonen din. Jeg har ikke satt meg mer inn i dette enn som så. Men jeg fant den lille saken, og det var jo absolutt stas. Jeg kommer ikke til å kaste meg helhjertet inn i dette, for jeg synes det er dumt at man er helt avhengig av mobilen. Men, det kan være et godt supplement til geocachingen.
Vi kjørte til Strömstad og parkerte like ved Spahotellet. Tuslet den korte strekningen bort til der turstien på Nötholmen begynner:
Det var 5 cacher vi var på jakt etter. Noen helt i nærheten av stier, andre litt på utsiden. Den første måtte vi klatre opp denne lille ravinen for å komme til. Fullt mulig at det finnes andre måter å komme seg opp på.
Nötholmen ligger ikke helt ytterst mot havet, så vi hadde aldri den helt formidable utsikten. Men, når man kommer opp i høyden, så får man følelsen av åpent hav allikevel:
Gutta mine poserer:
Neste stopp var en gapahuk, og hvilken gapahuk det var! Har aldri sett noen gapahuker med denne fasongen før, utrolig fin!
Her måtte vi lete en stund før den lille boksen åpenbarte seg. Egentlig veldig enkel, men allikevel så vanskelig 🙂Så skulle vi helt ned til havet. Man skulle tro at vinden tok mer i høyden, men akkurat i dag fikk jeg føle mer på kreftene helt i vannkanten. Det var flere ganger jeg måtte stålsette meg når jeg skulle ta bilder, for vinden ville på ingen måte sørge for at jeg fikk bilder i fokus i dag.
Jeg tok godt over 100 bilder i dag, motivene sto i kø. Ikke alle ble like vellykket, mye på grunn av den nevnte vinden. I tillegg tror jeg at speilrefleksen min begynner å bli litt sliten. Vet ikke om jeg skal koste på det en rens, eller om jeg skal starte sparingen til et nytt kamera.
Gutta mine løser verdensproblemer og koser litt samtidig:
Og Nairo geiper til vinden, for han fikk hele tiden pels i øynene 😉
Sola brøt i ny og ne gjennom skydekket, og da ble det enda mer vakkert:
Den fjerde cachen lå i nærheten av denne trappen. Jeg vil tro at man normalt kan gå ned trappa og videre fremover på stranda, men det var ikke mulig i dag på grunn av høyvann og vind:
Legg også merke til hvor grå underulla til Nairo er!Jeg er ikke veldig kjent i Strömstad, men det var moro å se litt av byen fra en helt annen vinkel:
Siden den naturlige veien videre var oversvømmet, måtte vi gå litt inn på øya og så litt hit og dit for å komme oss til den siste cachen. Nötholmen er et naturreservat, og et særdeles vakkert et siden det både har tilknytning til havet, og også kan by på lett skogsterreng:
Nok et nydelig motiv:
Vi tok en liten pause etter å ha funnet den siste cachen. Nairo var ikke helt fornøyd med vinden, her ser han nesten flat ut i ansiktet:
Men det er så fint når alle de forskjellige fargene hans virkelig blir synlige! Sort, brunt, beige og hvitt.Jeg aner ikke hva dette huset blir brukt til, men det ser unektelig merkelig ut når det ligger midt ute i vannet, uten noen tilknytning til fastlandet:
Veldig fornøyd med dagens tur! Det var helt klart et riktig valg å komme seg uuuuuut mot havet, jeg trengte det i dag. Nok en turdag i 2016 er unnagjort (dette var tur nr. 10 i år), 5 nye cacher er logget, jeg har fått testet Munzee, og vi har fått sett et område vi aldri hadde dratt til uten geocachingen.Et par timer etter at vi kom hjem, oppdaget vi at Nairo halter litt på det ene forbeinet. Jeg har tittet og klemt, men han sier ikke at noe gjør vondt, og jeg kan ikke se noe. Så jeg ser det an, men regner med at han kanskje bare har vrikket beinet på turen i dag.
Hvordan går det med deres turdager? Benytter dere muligheten nå når snøen er borte, eller tar dere turdagene på ski kanskje? Eller blåser det så mye hos dere at det er uforsvarlig å oppholde seg utendørs?
Del dette på:
-
Væromslag
De siste par ukene har vi hatt temperaturer ned mot -20 her. Det er jo egentlig en helt normal norsk vinter, men de siste årene har vi sluppet denne kulda, så det er rimelig uvant. Og jeg har egentlig ikke noe imot disse temperaturene, for det er jo ikke noe vanskelig å kle seg for noen timer ute, eller hvis det er litt ekstra kaldt inne.
Men. Når man våkner til 10 grader på soverommet, kommer hjem til 8 grader i stua, jobber i 18-20 grader og til stadighet må ut i -15 grader, da er det ikke lett å kle seg. Jeg har ingen problemer med å dra på meg varmedress på vei til og fra jobb (selv om jeg ikke har gjort det ennå), men jeg har ikke lyst til å dra den av og på ørti ganger i løpet av arbeidsdagen. Jeg kan godt ha på meg pysj og bre over meg ekstra pledd når jeg legger meg, men det er like fordømt kaldt utenfor dyna når jeg står opp. Og jeg har ingen problemer med å sitte i stua med skjerf, vanter og varme tøfler, men det er unektelig litt mer komfortabelt i en helt vanlig kosedress uten tilbehør.
I går sto jeg opp til -16, og jeg gikk og la meg til -1. Det var en god følelse, det! I dag snødde det litt på morgenen, så da Nairo og jeg la ut på dagens lille skogstur, var det greit å være godt skodd, begge to. Jeg smurte potene til Nairo inn med en fettstift for poter, og det klumpet ingenting. Selv tok jeg på meg mine vidunderlige brodder:
Jeg liker ikke å gå på glatta, da jeg er redd for å ramle eller nesten ramle og gjøre noe som gjør at prolapsene mine begynner å danse samba, eller at jeg skal få en prolaps til. Disse broddene gjør at jeg føler meg trygg alle steder bortsett fra på asfalt eller fjell, og de er verdt hver eneste krone de kostet.Nairo storkoste seg i dag. Nok snø til at han kan gå fremover med snuta konstant nedi snøen, masse gode lukter og spor for han å følge, og en helt perfekt temperatur for en noget tynnpelset lapphund.
Den neste uken påstås det at vi skal ha plussgrader, tåke og regn, noe som kanskje ikke er et bedre alternativ enn kulda. Snøen forsvinner, det blir mørkere ute, og det kommer til å bli glatt å kjøre. Men, vi får ta det vi får. Jeg synes uansett det er deilig å være gjennomvarm for første gang på et par uker.Del dette på:
-
En kald og innholdsrik dag
Da jeg sto opp i morges, hadde jeg ikke det minste lyst til å gjøre noe som helst annet enn å fyre opp, legge meg under en haug med pledd og ikke bevege det minste på meg. Det var -18 grader ute og fyttegrisenkaldt inne (nektet å se på innetermometeret). Men, jeg visste at jeg kom til å angre hvis vi ikke gjennomførte dagens planer, så det var bare å sitte og fryse en stund før vi kledde på oss lag på lag med klær og kom oss ut i bilen.
Det er ikke ofte vi tar selfies, men i dag ble det en Dritkaldt-i-Norge-selfie:
I tillegg måtte jeg bare ta et bilde utover jordet, for det var fantastisk vakkert her i dag. Enda litt vakrere litt tidligere på morgenen, da soloppgangen farget åsene rosa, men dette duger, det også:
Første stopp var å logge en av adventscachene fra før jul. Jeg var ikke med i racet geocacherne i Østfold har hver advent, det har jeg hverken lyst til eller råd til. Akkurat denne cachen ga meg den julefølelsen jeg stort sett aldri har lenger, både når det gjelder installasjonen, det lille området rundt cachen, og ikke minst dagens vær: iskaldt, snøkledde trær og strålende sol:
Så dro vi ut på hytta. Hyttetaket er så flatt at vi må måke snø av det med jevne mellomrom, så snøen ikke blir så tung at taket kneler.Veiene der ute var superglatte, så vi lånte parkeringsplass på hytta til ei venninne og gikk den korte biten til min hytte. Jeg har sagt det før, og sier det igjen, det er vakkert i Svalerødkilen, uansett årstid!
Oppe på taket fantaserte jeg om å ha en terrasse der oppe, for utsikten er jo helt vidunderlig. Men, det hadde blitt altfor varmt på sommeren, så vi får heller bare nyte utsikten når vi først er der oppe:
Nairo sto som vanlig i kjettingen sin. Han har ikke fått vært nok på hytta til at han er 100 % trygg der, og i dag var det nok litt for kaldt for han (han røytet helt frem til jul og har ikke fått på seg noe særlig vinterpels). Og han var ihvertfall ikke fornøyd med at vi var høyt oppe på taket:
Så dro vi på geocachingevent på Venås. En geocachingkompis ville feire at han har logget minst én cache hver dag i 900 dager i strekk, en helt utrolig imponerende streak! Kulda satt ingen stopper for oppmøtet, dette er bare en brøkdel av de som kom:
Det var fyr i grillen, og der var det både bunnfrosne pølser, vanlige pølser og eksploderte pølser:
Etter en koselig times tid satt vi kursen hjem til et iskaldt hus. Nå, 3 timer senere, er vi oppe i 18 grader inne, en helt levelig temperatur. Og nei, jeg angrer ikke et sekund på at vi dro ut i dag. En deilig dag som helt klart går inn i oversikten som dag 7 av årets turdager, selv om vi egentlig ikke har gått så mye. Men, vi har vært 3-4 timer ute, og det teller så absolutt.God søndagskveld! Og husk å bruke #100turdageri2016 hvis du er med på dette og legger ut bilder på Instagram, det er så moro å se bildene deres!
Del dette på:
-
Det er tungt å gå in a winter wonderland
Nå har vi fått litt snø, og det har vært ordentlig kaldt her nede de siste dagene. Ikke midt-på-Finmarksvidda-kaldt, men kaldt til å være i den sørligste delen av Østlandet. Til gjengjeld blir det veldig vakkert ute. Som et minus (i tillegg til minusgradene) blir det tungt å gå. Men, skal jeg ha en sjanse til å klare 100 turdager i år, må jeg bare komme meg ut.
Sist søndag gikk Nairo og jeg opp det vi her i huset kaller akebakken. Det er ikke mulig å ake i den, men den er bratt og lang, og kallenavnet kommer derfra.
Siden jeg ikke orker å gå så langt i denne snøen, fant jeg i dag ut at Nairo kunne få springe litt i langlina, og tok han med til et nærliggende skogsholt. Han var ikke lei seg for det 🙂
Jeg gikk ikke så langt som jeg hadde tenkt, men vi stoppet opp en liten stund så Nairo kunne leke ubåt i snøen. Og da ender han gjerne opp som snømann selv 🙂
Sola gløttet frem da vi nesten var hjemme, og de siste ettermiddagstimene var ordentlig fine:
Inne er det heldigvis varmt og godt, spesielt når vi er hjemme hele dagen og kan holde liv i vedovnen.Dag 5 og 6 er nå gjennomført, og dag 7 kommer allerede i morgen, med flere utendørsaktiviteter på planen 🙂
Del dette på:
-
For en respons!
Jeg vil ikke ta æren for å ha funnet på dette med 100 turdager i 2016. Jeg ble inspirert av flere på Instagram, ville slenge meg med, og synes det var moro om flere ble med. Og det er ingen tvil om at mange synes dette hørtes både moro, spennende og utfordrende ut, for det er mange som har blitt med! DET synes jeg er gøy, det!
Min turdag nummer 3 var om mandag, den helt vanlige og egentlig ganske kjedelige runden i skogen her hjemme. Men solnedgangen var fin:
Det er fremdeles så mørkt ute når jeg kommer fra jobb at det ikke blir noen tur jeg vil ta med i oversikten over 100 turdager. Det må man selvsagt gjøre noe med på helgene, og i dag ble det en kombitur: geocaching og turgåing i nærheten av der vi uansett skulle handle.Stedet var en liten bit av Bohusleden ikke langt fra Strömstad, og det var 6 cacher vi ville ta. Det har kommet noe snø, og det gjør gåinga litt mer utfordrende, spesielt der det er is under snøen. Men, vi klarte oss med bare ett fall, og det var ikke engang meg 😉
Målet var et utkikkspunkt, men på grunn av været var det ikke mye utsikt å se i dag:
Men Nairo prøvde uansett å få oversikt:
Vi spanderte på oss en pause i den lille men søte gapahuken, før vi gikk samme vei tilbake.
Det ble ikke lange turen, men det var en veldig fin tur. Og siden det var en av cachene vi ikke klarte å finne, får vi muligheten til å ta den samme turen en gang til våren eller sommeren også.5 funn og dag 4 er unnagjort, veldig fornøyde med det!
Flere av dere er flinke til å oppdatere både blogger og Instagram med turene deres, fortsett med det, det er moro å følge med!
Del dette på:
-
100 turdager i 2016
Jeg har blitt inspirert av flere på Instagram, og har bestemt meg for å forsøke å gjennomføre 100 turdager i 2016. Store, små, lange, korte, nært hjemme, langt borte, alt teller. Og da har jeg egentlig begynt året veldig bra.
Eventet om fredag ble årets første:
Og i går var Eileif, Nairo og jeg ute og gikk tur i samme området som eventet var på, vi fikk funnet et par cacher i tillegg:
Jeg vet jeg har en fordel siden Nairo jo selvsagt må ha turene sine, og geocachinga gjør det jo også litt lettere å gjennomføre. Jeg er allikevel litt usikker på om jeg kommer til å klare det, men det blir uansett moro å se hvor mange dager det faktisk blir.Jeg sender herved utfordringen videre, men forutsetningen er at du skal gjøre det fordi du har lyst, hver eneste turdag skal være kos og de skal nytes, det skal ikke gjøres fordi du MÅ. Blir du med?
Edit: Bruk #100turdageri2016 hvis du er på Instagram, så kan vi titte på hverandres turbilder 🙂
Del dette på:
