-
Oppsummering av uka
Jeg er ikke noe glad i å skrive sånne oppsummeringsinnlegg, men akkurat denne uka må det bare bli sånn 🙂
Den første uka i ny jobb er over, og det ville vært å lyve hvis jeg påsto at jeg ikke var sliten. For sliten har jeg så absolutt vært, så og si hver eneste dag. Det er mye å sette seg inn i, mange inntrykk å fordøye og mye å lære seg. Men jeg har blitt tatt imot med åpne armer og mange velkomster, og jeg føler meg oppriktig velkommen! Alle er kjempekoselige og tar seg godt av meg, og det setter jeg utrolig stor pris på! Jeg skal ikke sette noe tidsperspektiv, men jeg håper at jeg snart har en viss oversikt over rutiner og oppgaver, og at læring av nye systemer ikke tar lang tid. Denne uka har jeg vært på opplæring i et par timer pluss en samling i 4 timer, og kommende uke skal jeg på mer opplæring/kursing både i ny og gammel jobb ihvertfall to dager, og antagelig blir det noen timer i tillegg også.
Det er ikke ofte vi her på sørøstlandet kan skryte på oss vind i storm styrke, og det er langt fra storm nå også. Men det føles som høststorm når vinden tar tak i huset og gjør at ting som står inntil ytterveggen flytter på seg, selv om tingene står inne. Sånn har det vært noen dager nå, og Eileif testet derfor å ligge på gjesterommet i kjelleren en natt, for å se om Nairo taklet det. Det gjorde han dessverre ikke, derfor er vi tilbake til at en av oss må sove på sofaen siden det å ha på et lys på soverommet bare hjelper når det ikke blåser så mye som det gjør nå. Jeg vurderer sterkt å teste Adaptil (det som tidligere het D.A.P.), for selv om Eileif sover godt uansett hvor han sover, så synes jeg det er en uholdbar situasjon. I tillegg synes jeg jo også synd på Nairo, for selv om han ikke er direkte redd, så er det ubehagelig nok til at han ikke klarer å finne roen, og det kan ikke være noe godt for han.
I tillegg til all vinden i det siste så har det også kommet mye regn. Veldig mye regn. Så når Nairo og jeg skulle gå tur i går, måtte vi først vade over denne lille innsjøen:
Det var ikke spesielt dypt, men området som lå under vann var ganske stort. Senere på turen måtte vi over en bekk som totalt hadde gått over sine bredder, og jeg fikk da virkelig testet at turstøvlene mine er nogenlunde vanntette, for da hadde jeg vann opp til anklene. Det er Enningdalselva som går over sine bredder, og i dag har det steget enda mer, selv om det ikke har regnet mer. På dette neste bildet skal det egentlig bare være dyrket mark, men nå har vi “sjøutsikt” og min kjære mener at hvis dette fortsetter noen dager til kan han fiske laks fra verandaen 😉
I dag har jeg vært i 4-årsbursdagsfeiring til en skjønn liten gutt som absolutt begynner å bli stor gutt, og fikk samtidig logget en cache. Jeg tenkte å prøve ut offlinefunksjonen på c:geo på nettbrettet mitt, men jeg skjønte såpass lite av funksjonene rundt kompasset og kartet at det var lettere å bare gå dit jeg skjønte cachen var og lete litt. Helt tydelig at jeg må sette meg mer inn i hvordan c:geo funker ute i praksis.Nå er det total avslapping i et par timer før det er snorketid og en ny uke setter igang i morgen, forhåpentligvis med litt mindre vær 🙂
Del dette på:
-
Mørkredd når det blåser moderat på toppen
Jeg har flere ganger skrevet om at Nairo ikke er noe glad i vind på natta. Av en eller annen ukjent grunn er han ukomfortabel med å være på soverommet i 2. etasje når det blåser, da går han hvileløst rundt og bjeffer. Ikke sånn varslings-/nå-kommer-det-noen-bjeffing (som høres omtrent sånn ut: VOFF-VOFF-VOFF-VOFF-VOFF), men mer oppmerksomhetsbjeffing (boff…..boff…syt-pip-syt…boff…pip-syt-syt…boff). Jeg klarer uansett ikke å sove gjennom det, så løsningen har vært at Eileif eller jeg har lagt oss på sofaen i stua i 1. etasje, da har Nairo slått seg til ro.
For et par uker siden hadde vi et par netter med litt vind, og da gikk det plutselig opp et lys for meg. Nairo slår seg til ro og legger seg til å sove selv om det blåser ute…så lenge jeg leser på senga og lyset derfor står på. AHA! Gutten er mørkredd i 2. etasje når det blåser! Etter det har vi testet ut å sove med lyset på de nettene det har vært vind, og det har funket som bare dét, Nairo har holdt tyst og sovet gjennom hele natta!
Natt til mandag som var ble det nok en gang vind på kvelden. Vi la oss, leste litt i bøkene våre og lot ett av lysene stå på. Men nei, Nairo ville ikke slå seg til ro. Fillern! Eileif tok med seg sengetøy og hund og la seg i stua igjen. Jeg ble liggende og gruble litt på hva som hadde gått galt med det jeg trodde var en vanntett løsning, og svaret kunne bare være vindstyrken. For akkurat den natta blåste det mer enn det har gjort i det siste, og derfor må jeg bare konkludere med at Nairo er mørkredd i 2. etasje når det blåser litt og veldig mørkredd i 2. etasje når det blåser mye.
Eileif klarer egentlig å sove nesten over alt, men sofaen er ikke spesielt god å ligge på. Så nå blir neste steg å re opp gjestesenga i kjelleren slik at den av oss som må bort fra 2. etasje ihvertfall kan ligge litt godt. Spørsmålet nå er bare hvordan Nairo takler å sove i kjelleren, det har han aldri gjort før selv om han gjerne blir med ned dit når jeg vasker klær (vaskerommet er i naborommet til gjesterommet).
Nairo sover fremdeles ofte med øynene åpne eller halvåpne, men jeg skulle ønske han hadde samme sovehjerte nå som han hadde den gangen for snart 4 år siden, det vil si et sovehjerte som ikke bryr seg om vind 😉
I natt er det heldigvis ikke meldt så mye vind!Del dette på:
-
Søndagscache
Jeg vet ikke om noen cacher som bare kan tas på spesielle ukedager, men siden det er søndag i dag og Nairo og jeg har vært på cachetur, så ble det logisk å skrive overskriften “Søndagscache”.
Egentlig var jeg veldig tung i stumpen i dag og hadde ikke så lyst til å gå tur. Men Nairo må jo selvsagt ut, og det er mer morsomt å gå tur når man kan finne en cache samtidig, så da gjorde vi det. Kjørte en mil hjemmefra, parkerte i et område vi har gått litt før og la i vei. Grusvei hele veien frem til cachen, ikke noe beina mine egentlig er så veldig glad i, men når det er såpass vått som det er for tiden er det bedre å gå på grusveier enn å gå på halvveis gjengrodde stier i skogen.
Møtte denne søten karen et stykke inn på veien, jeg synes det er så artig når kjøretøy har et tydelig ansikt og et artig uttrykk 🙂
Vel fremme ved cachen oppdaget vi tre parkerte biler hvorav en av de sto med åpen bakluke. Det er veldig mange jakttårn innover langs denne grusveien, så jeg forventet nesten å møte på jegere, men jeg så ingen med rifle og heller ingen i nærheten av bilene, så Nairo og jeg kunne gå de få meterne inn i skogen og logge cachen:
I cachebeskrivelsen står det at det skal være en liten rasteplass ved cachen, jeg gjetter på at det var der bilene sto. Så istedenfor å titte oss litt rundt i området, så snudde vi og gikk tilbake den veien vi hadde kommet, og endte med en fin søndagstur på 5,2 km. Og flaks hadde vi også, vi hadde bare lett yr på hele turen mens det plasket ned 5 minutter etter at vi kom hjem 🙂Det var godt å få litt cacheabstinenser ut av kroppen, jaggu har det gått 3 uker siden forrige funn. Skjerpings, Kjersti!
Del dette på:
-
Kyststien fra Elgåfossen til Svingen og Rv22 hjem
Jeg har fått litt dilla på Kyststien, og så lenge Eileif ikke skal være med å gå, kan han kjøre meg til startsted og eventuelt hente meg der jeg gir meg. Veldig mye mer lettvint enn å måtte kjøre til stoppested og sette igjen en av bilene for så å kjøre til startsted, og så måtte hente bilen ved startstedet igjen når vi har kommet til stoppested. Bare å forklare det er jo like tungvint som å gjøre det! 😉
I dag ble det en kort etappe av Kyststien, nemlig fra Elgåfossen til Svingen. Ta en titt på denne linken, så kan dere finne hele Kyststien fra Mollön utenfor Uddevalla i Sverige til ytterst på Nesoddtangen i Oslofjorden.
Brua over Enningdalselva var første skritt på etappen:
Det var mye vann i fossen i dag:
Mellom fossen og det falleferdige huset Eileif og jeg tok noen av bryllupsbildene ved ligger restene av et annet gammelt hus:
På skiltet står det: Saugen (Dahlinsaga – Gribsrødsaga). Plass under Gribsrød. Her har det vært både sag og mølle. Bebodd fra begynnelsen av 1800 tallet. De siste som bodde her var Lina og Herman Iversen. De flyttet til Iddebo (eldrehjem) i 1960 årene. Se side 118 i “Husmannsplasser i Enningdalen” av R. og S. Buer. Historielaget 1998.Vi hadde ikke gått mange meterne før vi møtte et jaktlag på 3 mannfolk, og jeg spurte om de holdt på innover i skogen nå. Heldigvis var de akkurat ferdig med dagens jakt i det området, så jeg kunne trygt fortsette.
Etter et par kilometer kom jeg til dette skiltet:
Det var umulig å se om blåmerkingen til Kyststien fortsatte ned der pila viser vei til bading eller om den fortsatte oppover, bak der jeg står og tar bilde. Så jeg tok sjansen på å gå nedover mot badeplassen, men skjønte etter et par hundre meter at jeg hadde bommet, så vi snudde igjen. Heldigvis fant vi igjen blåmerkingen, og vi fant også en vakker bil som var blitt parkert for godt:
Det var altfor mye busker og kratt der til at jeg kunne titte nærmere på den og se fronten på den, men den var lyserosa og det gjorde vondt i hjertet mitt å se en så vakker bil bare bli henslengt på denne måten.Jeg visste nå hvor vi var, vi kom opp på Skauskrokveien ved gården som på folkemunne her i Halden bare blir kalt Farmen. Og det er ingen tvil om dette navnet med tanke på skiltet gården har:
Jeg mener å huske at jeg hadde så og si like cowboystøvletter en gang tidlig på 90-tallet, men jeg gikk vel aldri sålene av de 😉Et lite stykke nedi veien sto dette skiltet:
Selvsagt kostet jeg på meg denne ørlille ekstraveien for å finne ut hva dette kulturminnet var, og skiltet ved støtten forklarte det:
Og like ved skiltet var gravplassen og støtten til den falne soldaten:
Teksten på støtten er dessverre vanskelig å tyde, men jeg fikk allikevel en litt andektig følelse der ute, midt i skogen, noen kilometer i luftlinje til Søndre Enningdalen Kirke, og jeg synes det var en fin gest av både de svenske og de norske som gjorde dette for sitt broderfolk, midt under krigen.Vi fortsatte videre mot Svingen på Skauskrokveien, og innimellom åpnet det seg og vi fikk litt utsikt:
Da vi kom ned til Svingen hadde vi bare gått 5 km (inklusive feilgåingen på 400 meter), men da var det asfalt resten av veien hjem, så jeg ba Eileif (som var på Nordby og handlet) om å kjøre oss i møte. Men jeg rakk hjem før han kom, og da ble det totalt 6,5 km på Nairo og meg i dag, og nok en etappe av Kyststien er unnagjort. En helt grei liten tur uten de store naturopplevelsene, selv om det absolutt er fint å se Elgåfossen og det var spennende med gravplassen.Del dette på:
-
Ikke helt i mål med øyet til Nairo
I midten av september oppdaget jeg at Nairo hadde litt puss fra sitt venstre øye, og vi fikk da en 8 dagers kurs med øyedråper av veterinæren. Øyet ble bra, jeg så ikke noe mer puss, og Nairo ga ikke uttrykk for at det var noe vondt eller noe som irriterte.
Om tirsdag oppdaget jeg igjen litt puss fra øyet hans, så i går dro vi igjen innom veterinæren for en sjekk. Jeg nevnte i forrige blogginnlegg dette med at han fikk grønn snute, og i går var jeg derfor forberedt med mobilkameraet. Nå ble bildene helt totalt elendige, men her ser dere at han er gulgrønn på tunga og så kan dere såvidt skimte at han er grønn på snuta:
Veterinæren tittet og sjekket og kunne ikke finne noe som helst galt med noen av øynene, heldigvis. Så jeg satt Nairo ut i bilen og fikk bråknipset nok et elendig bilde før jeg gikk inn for å fortsette å prate med veterinæren:
Veterinæren ville at vi skulle skylle øynene hans med vanlig skyllevann to ganger pr dag i noen dager, forhåpentligvis skulle det hjelpe mot hva det nå er som irriterer. Nairo hater skyllingen, men han er umiddelbart fornøyd når vi er ferdige, og hiver seg da over tennisballen for å leke med oss. Så konklusjonen må jo være at øyet ikke er vondt, og at vi ikke gjør han så vondt at han blir langvarig sur på oss 😉Så nå krysser vi fingrene for at det går over kjapt igjen 🙂
Del dette på:
-
Det var min dag i går
I går fylte jeg trettielleve år, og for første gang i historien hadde jeg ikke invitert til åpent hus eller noen annen form for feiring. Det var bare ikke riktig for meg å gjøre noe ut av dagen i år, men forhåpentligvis kommer jeg sterkere tilbake igjen neste år.
Formiddagen ble brukt til en liten gåtur sammen med Eileif og Nairo og ellers deilig sløving foran pc’en med mengder av gratulasjoner på FB og med koselige telefonsamtaler og sms’er. Ettermiddagen fortsatte i samme stil, og så kom C og A en tur med blomster og gave.
Om torsdag fikk jeg gave av min kjære mann, nemlig billetter til Ingrid Bjørnov og Øystein Sunde på Brygga kultursal i Halden i går, på selveste bursdagen min. Eileif var ikke helt i form i går, så han spurte C om hun ville være med meg istedenfor han, og det ville hun, så jeg hentet henne en time senere og satt kursen mot by’n.
Forestillingen var utsolgt (det er satt opp ekstraforestilling i mars), og vi hadde seter helt på første rad, en meter fra scenekanten. Jeg har vært på alle showene Ingrid har vært på turné med tidligere, og var forberedt på å ikke få gått på denne, så jeg var superglad for billettene og gledet meg som en unge fra jeg fikk gaven! Og selvsagt innfridde Bjørnov og Sunde!
De er begge to mestre med både tekst og instrumenter, og sammen er de på alle måter dynamitt. Den ene latterkula avløste den andre, og jeg føler nå at jeg har et enda tettere forhold til Ingrid fordi hun har et forhold til ripssaft av samme årgang som meg (se showet, så forstår du!) 😉Når de reiste seg for å motta kveldens siste applaus, utbrøt C “NEI!” ved siden av meg, og det var jeg så hjertens enig i, de nesten 2 timene showet varte gikk så altfor fort, og jeg hadde gjerne hørt på de i minst 2 timer til. Heldigvis fikk vi et lite ekstranummer:
Vel hjemme rakk jeg akkurat å se den siste halvtimen av Skal vi danse, før det var tilbake til pc’en for å lese flere koselige bursdagshilsner, og så var det natta, fornøyd og glad. Og Nairo tok seg som vanlig tid til litt kveldskos:
(ja, det er noen orber på bildet, i min verden heter det støv).I dag er det en sånn fin høstdag igjen hvor jeg egentlig burde vært ute og gått lang tur, men det står andre planer på lista istedenfor. Og i morgen er høstferien over og det er back to work.
God søndag, alle sammen, kos dere i høstværet!
PS! Jeg kommer med noen (for oss) gode nyheter en av dagene, så stikk innom igjen 🙂
Del dette på:
-
Jeg burde skamme meg!
Det har vært et fantastisk høstvær her i dag! Vindstille og skyfri himmel med en varmende sol. Så jeg burde skamme meg fordi jeg har sittet inne på en tydeligvis altfor tung stump i dag istedenfor å komme meg ut på tur og nyte den herlige dagen. Fy meg! Nå har jeg jo vært ute en bitteliten tur da, Nairo må jo få gjort fra seg. Og da fikk vi oppleve ikke mindre enn 11 vakre svaner på flygetur over jordene her. Klarte ikke å få alle 11 med på bildet, men det var et nydelig skue:
Akkurat det at det har blitt vindstille burde jeg så absolutt nyte, for det har blåst bra her siden fredag kveld. Såpass mye vind har det vært at Eileif har sovet på sofaen, for Nairo synes jo fremdeles at vinden er skummel i 2. etasje der soverommet er, men han synes ikke den er skummel i 1. etasje. Og jeg sliter litt med å finne en måte å kurere han for dette på, for jeg er ikke spesielt god på å trene hund midt på natta når jeg er stuptrøtt. Det merket jeg godt her en annen natt da det begynte å tordne ved 3-tiden. Jeg fikk stått opp og dratt ut alt av pc’er og modem, og tordnen var ikke så veldig ille egentlig, men nok til at Nairo bjeffet på den. Så da halvlå jeg i sofaen mens jeg matet han med godbiter, og jeg merker jo at det hjelper, at han søker mot meg istedenfor å bjeffe. Jeg kom meg i seng igjen da Eileif sto opp halv fem, og da fikk jeg et par timers søvn. Men det er én ting med torden som jo bare varer en liten stund, det er noe annet med vind som gjerne står på i timesvis.Vi var forresten ferdige med drypping av Nairos øye sist torsdag, og det ser nå helt fint ut. Pusset forsvant etter dag 2 med drypping, og han gir ikke noe uttrykk for at han har vondt eller har det ubehagelig.
Litt flere godnyheter: Eileif fikk om fredag beskjed om at han har fått forlenget jobbkontrakten ut oktober, yippie! \o/ Dermed har vi enda en måned på å lete etter permanente løsninger, og vi krysser som vanlig fingre, armer, tær, bein og øyne for at noe dukker opp snart. Samtidig som vi begynner å miste blodomløp på grunn av all kryssingen :p
Jeg har forresten høstferie denne uka (men jeg skal en tur på jobb til onsdag for å få unna noen oppgaver), så hvis noen har lyst til å være med ut på tur, så må dere absolutt si ifra! Jeg er ikke så lysten på å kjøre veldig langt for å gå tur, men jeg er sikker på at vi finner et fint sted å gå hvis noen har lyst. Fint vær er det stort sett meldt også 🙂
Del dette på:
-
Høstsøndag
Jeg hadde ikke fått med meg at det var meldt regn i dag, men det var litt koselig å våkne tidlig i morges av regnet som trommet på vinduet og på den parkerte bilen en etasje under vinduet, å høre Eileif sove godt og å kjenne varmen fra Nairo som hadde lagt seg mellom oss i senga. Det begynner helt tydelig å bli kaldere om nettene, for begge vinduene på soverommet står fremdeles oppe, og Nairo velger oftere og oftere å sove en stund i senga på nettene, noe han ikke gjør hvis det er varmt for han.
Alle uteplaner ble forkastet på grunn av været, og inneplanene ble satt igang istedenfor. Mange timer av dagen har gått med til å laste opp mammas bilder til fremkalling, noe som egentlig burde være en smal sak, men som fort blir komplisert for oss. Men det går jo, og hovedsaken er at hun får bildene sine på papir.
Som nevnt hadde vi årets siste grillings i går, og det er umulig å ikke bli sulten når dette ligger på grillen:
Og det ble veldig godt! Marinerte svinefileter, grillspyd med marinert svinekjøtt, paprika og løk, smørdampede poteter, hvitløksmør og mozarella med skinke:
Jeg anbefaler absolutt mozarellaen! Tror jeg har skrevet om den før, men den er verdt å nevnes igjen. Del mozarellaen i 4 og pakk bitene inn i skinke. Grill til osten er så rennende som mulig, uten at du forkuller skinken. Jeg tror det skal være frisk rosmarin i den opprinnelige oppskriften, men det dropper vi da vi synes konsistensen til mozarellaen og saltsmaken til skinken er mer enn god nok. Grillspydene med paprika, løk og svinekjøtt laget jeg selv denne gangen da vi ikke hadde flere igjen av de ferdigkjøpte. Og godt ble det så absolutt, selv om jeg ikke ble helt fornøyd med den ferdigkjøpte marinaden.Nå er det bekmørkt ute, og den siste våkne timen av denne søndagen skal ikke benyttes til noe som helst bortsett fra opplading til nok en arbeidsdag i morgen.
Del dette på:
-
Kyststien fra Stenen til Svingen
Ut på tur igjen. Må jo benytte seg av finværet så lenge vi har det!
Turen Nairo og jeg hadde langs Kyststien fra Bakke og hjem ga mersmak, så i dag skulle vi gå hjemmefra og til Kyststien ved Stenen i Enningdalselva, og så følge Kyststien videre sørover. I utgangspunktet hadde vi tenkt til å gå til Elgåfossen, men sånn ble det ikke i dag.
Vi startet tidlig i formiddag, og det er alltid koselig å se alt spindelvevet med duggdråper som fanger de første solstrålene:
Da vi kom ned til Enningdalselva skremte vi opp noen ender. Ikke lett å se de, men de er midt i bildet her:
Så svingte vi inn på en del av Kyststien som vi ikke har gått før. Jeg var redd det skulle være mye grusvei, men det var det heldigvis ikke. Stort sett fine skogsbilveier/gamle traktorveier og stier. Og Nairo koste seg i formiddagssola:
Ingen tvil om at det var Kyststien vi fulgte:
Og stort sett var det godt merket hele veien. Det var enkelte steder hvor det var småkryss i skogen hvor jeg skulle ønske at blåmerkingen var litt hyppigere, for det var et par ganger jeg lurte på om jeg valgte feil sti. Men så lenge man er oppmerksom på å se etter merkingen, er det egentlig vanskelig å gå seg bort.Etter en stund forsvant skogen og jeg befant meg sør for hjemme, med de åpne jordene mellom meg og huset. Midt på bildet bor vi 🙂
De siste 2 kilometerne var grus og asfalt, så istedenfor å gå hele veien til Elgåfossen stoppet vi ved Svingen og ba Eileif hente oss. Jeg hadde lyst til å gå mer, men beina var vonde og da var det ikke verdt det. I tillegg har jeg da det jeg tror blir en fin etappe til gode, og det er jo aldri feil 🙂
Det ble 6,9 km på 1 time og 25 minutter i dag, og dermed en litt mer troverdig snitthastighet på 4,8 km/t enn det jeg hadde på forrige Kyststi-etappe. Dette er vel ikke en tur jeg kommer til å gå så veldig ofte, til det var det for lite å se på. Men jeg har fått litt dilla på Kyststien, og har lyst til å gå flere av etappene med tid og stunder.Det går forresten bra med Nairos øye, og i ettermiddag blir det årets siste grillings. Gleder meg!
Del dette på:
-
Sår på øyet
I et par dager har det væsket ut litt gulgrønt puss fra Nairos venstre øye. Det har vært ytterst små mengder, men det er tross alt øyet det er snakk om, så da vi i dag dro til veterinæren for å gi han “svensketabletten”, spurte jeg om en av veterinærene hadde tid til å ta en titt på det. Det hadde de heldigvis, og jeg løftet en skjelvende Nairo opp på undersøkelsesbordet og han la seg flatt ned og hadde antagelig sangen “Let’s twist again” i hodet. Okay, jeg vet at det ikke er spesielt koselig av meg å spøke med at hunden min er så livende redd i en sånn situasjon, men hva skal man gjøre 😉
Uansett: Veterinæren dryppet noen greier med farge på i Nairos øye. Det ga meg flashback til en gang da Arkas var valp/unghund og hadde rennende øyne, og han var gjennom samme undersøkelse. Da ble nesa hans grønn etter en stund, så jeg sto og ventet på at det skulle skje med Nairo også, noe det selvsagt gjorde. Og jeg klarte ikke å la være å fnise, for det ser unektelig litt teit ut med en hund med grønn nese 😉
Veterinæren fant et ørlite sår på øyet som for henne så overfladisk ut. Så vi fikk med resept på øyedråper som skal dryppes 2 ganger pr dag i 8 dager og beskjed om å holde utkikk etter om pupillene blir forskjellige i størrelse eller om det skadede øyet blir gråaktig.
Pusset må tørkes bort før dråpene dryppes, og i tillegg sa apotekteknikeren at det var en fordel å skylle med saltvann før dryppingen, så da gjorde vi det da vi kom hjem. Nairo pleier normalt ikke å sette stor pris på at vi herjer sånn med han, og ihvertfall ikke om han må sitte stille. Men jeg vet ikke om han skjønte at vi skulle hjelpe han eller hva det nå var, for han satt nogenlunde stille under hele tørke- og dryppe-seansen, og jeg gruer meg derfor ikke til de kommende 8 dagene. Dette blir så bra, så 🙂I tillegg må jeg jo nevne at han ikke virker plaget av øyet på noen måte. Ikke gnir han seg, ikke blunker han mer enn normalt og han trekker seg ikke unna når vi tar rundt øyet, så dette er nok bare en liten rift fra en grein eller noe sånt. Men, det er tross alt øyet det er snakk om, og da er det absolutt best å være føre var.
Del dette på:
