-
Nairo har bursdag!
Tenk, det lille nurket her er han som nå terroriserer oss med å dra fra hverandre tauknuter og bjeffe på lyder bare han hører!
Og lille han er 1 år i dag!
Jeg klarer ikke helt å forstå hvor tiden har blitt av. Selv om det føles som om Nairo alltid har vært her, så føles det allikevel som om vi hentet han i forrige uke. Ironien i det er at jeg ikke klarer å huske at han har vært så liten som på det øverste bildet.
Første bursdagspresang fikk han i morges, før Eileif dro på jobb. Disse krokodillene har alltid vært en suksess, og i dag var intet unntak.
Han tygget og koste seg noe veldig, til tross for at han er hundeverdenens svar på B-menneske, noe som innebærer at han gjerne blir liggende igjen på soverommet mens vi står opp. Og når han først kommer ned og har fått vært ute en snartur, legger han seg gjerne til å sove igjen.
I kveld var det tid for gave nummer 2. Denne “kaka” fant vi like etter at vi fikk Nairo, og den har vært i tankene hele tiden. Og den ble derfor med hjem sist jeg var på Gårdsbutiken.
Jeg vil presisere at det ikke er en middagstallerken kaka ligger på, det er en frokosttallerken (da heter det kanskje asjett?), så da har dere nogenlunde størrelse på den.
Faktisk har vi en viss “bli”-kommando inne på ettåringen vår. Den er ikke mye stabil, og jeg vil påstå det bare var flaks at jeg rakk å ta bilde og si værsågod før han spratt opp. Titter dere nøye på bildet, ser dere også at han slikker seg rundt munnen 😉
Etter litt lukting og prøvesmaking, fant Nairo ut at han absolutt ikke skulle være sivilisert og spise fra en asjett, så han tok med seg hele kaka, som forøvrig stort sett besto av noe kjekslignende greier, inn i stua. Skulle bare mangle om man ikke skal smule på teppet, når det allerede ligger så mye taubiter der!
Og kaka gikk ned, kun avbrutt av et par pauser. Det virket som om han koste seg veldig, men antagelig synes vi dette var mer moro enn hva han synes.
Jeg synes uansett det er veldig rart at han allerede er 1 år, og jeg håper det neste året ikke går like fort som dette har gjort.
I tillegg til krokodille og kake, fikk han en springetur i langlina langs jordet her ute i formiddag, bursdagsværet i dag har nemlig vært upåklagelig med strålende sol fra skyfri himmel. Og at han koste seg der ute er det ingen tvil om!
{minsignatur}
-
Tauknutekaos
Helt siden Nairo var liten, har han hatt dilla på alt som kan ligne på tau. Skolisser og snorer til f.eks. hettegensere var alltid veldig populære, og siden han er så glad i dette, har vi også kjøpt et par tauknuter til han. Disse har blitt makulert ganske fort, og den siste han nå har fått, er en tauknute jeg fikk i utdrikningslaget. For siden han makulerer de i et høyt tempo og selvsagt også prøver å spise det han river løs, er det småfarlig for han å ha dette.
I går gikk han virkelig hardt til verks, og stuegulvet ser for øyeblikket slik ut:
Legg også merke til at tauknuta fremdeles ser nesten hel ut. Min formiddag skal tilbringes på alle fire på gulvet mens jeg plukker tråder. Kjenner jeg Nairo rett, skal han hjelpe til ved å lage fler løse tråder :/
{minsignatur}
-
Omvei, men vi kom frem
I dag var det julemarked på Gårdsbutiken. Egentlig skulle Eileif og D være med, men på grunn av det ufyselige været bestemte vi at de skulle bli hjemme.
Idet jeg står i gangen, klar til å kjøre, ringer C meg og lurer på hvor jeg er. Det viste seg at hun var på vei ned til Gårdsbutiken, men stormen hadde felt et tre over veien, og hun kom ikke frem. Så da kom hun hit istedenfor, og så dro vi sammen, men kjørte da en litt lengre vei.
Halvveis mellom hjemme og Gårdsbutiken på denne omveien, ble vi møtt av nok et tre som lå over veien. Heldigvis klarte vi å kjøre forbi det, siden det ikke var dype grøftekanter akkurat der, ellers hadde vi vært nødt til å kjøre enda lengre ned i Sverige, eller kjøre forbi hjemme igjen, nedom Halden, og så ned til Strömstad for å komme frem. Snakk om å skulle frem, uansett! 🙂
Vel fremme var det fullt av folk, utrolig moro at så mange hadde tatt turen! Møtte først tidligere klassevenninne A, er vel 10 år siden sist vi møttes, og det var kjempekos å treffes igjen! Så møtte vi også på K, og hun har jeg ikke snakket med siden like etter bryllupet.
Utenfor butikken sto det håndverkere og solgte masse fint. Julenisser, sydde varianter av masse, strikkede ting, rosemalte ting, lys, og glass med graveringer av ønsket hunderase. Det var godis, og det var pølser, brus og kaffe. Inne var det de sedvanlige tingene, pluss masse julepynt av ymse slag. Hadde kontoen tillatt det, hadde jeg kommet hjem med mer enn jeg gjorde 🙂
Med hjem ble en stor sekk fôr, bursdagsgaver til Nairo (han blir jo 1 år neste uke), godbiter, julegaver til Nairo og noen andre hunder, pluss godis til oss tobeinte.
Hvert år kjøper jeg meg en ny nisse, og den lille søte karen med altfor stor lue måtte jo bare bli med hjem. Han har enn så lenge fått plass under den ene adventsstaken, så får vi se om vi finner en annen plass til han etterhvert.
Sett bort ifra et elendig julevær, eller rettere sagt mangelen på julevær, var det et veldig koselig julemarked, og jeg håper det blir en tradisjon 🙂 Var det noen av mine lesere fra nærområdet som var der?
{minsignatur}
-
1. advent
Med en skikkelig høststorm som river i husveggene og truer med å stikke av med platene på garasjetaket, er det ikke mye som minner om 1. advent her på østlandet. Men kalenderen sier at det faktisk er 1. advent, og da er det tradisjon med å få opp julegardiner på kjøkkenet og adventsstakene i et par vinduer.
Til jul i fjor fikk jeg duk, lysestaker og kronelys av min bonussønn, og det er satt frem på det lille bordet mellom stolene i år. Duken ser veldig blå ut på bildet, men den er lilla med sølvtråder. Og da er det jo perfekt med “sølv”lysestaker og lilla kronelys til. I tillegg har adventsstaken kommet på plass.
Som dere ser på utsiden av vinduet, er det ikke mye som minner om vinter. Grønt gress i hagen og et brunt jorde.
Denne kulen så jeg på en shoppingtur sammen med mamma for mange år siden, og til min store overraskelse fikk jeg den til jul av henne. Den har fulgt meg i alle år etterpå, og har fast plass i det lille vinduet i den innerste gangen.
Siden det i dag regner vannrett ute, blir det ikke noe vindusvasking på utsiden, og det ser jeg jo kunne trengs.
Julegardinene til kjøkkenet er jeg veldig glad i. Det hører til to små brikker, og de ligger på hver sin ende av kjøkkenbenken.
Gardinene henger alltid oppe til påske (jula varer helt til påske, ikke sant?), og de slipper inn veldig mye mer av det lille lyset som er gjennom den mørke årstiden.
Jeg skulle så ønske at jeg hadde noen store stuevinduer, for planta som nå ligger i vinduskarmen hadde hatt det så mye bedre ved å henge.
Til slutt må jeg bare vise dere at vårt nå ikke lenger så lille nurk faktisk har vokst en god del, selv om han gjerne kan legge på seg litt mer. Først et bilde tatt 26. februar, da var han 2 måneder og 24 dager:
Og så et bilde tatt i går, da han var 11 måneder og 24 dager, altså nøyaktig 9 måneders forskjell. Vi sitter i samme stol på samme sted:
Han får fremdeles plass på fanget, men jeg må ærlig si at det overrasker meg å se hvor mye han har vokst 🙂
God 1. advent, alle sammen! Jeg skal på julemarked snart! 🙂
{minsignatur}
-
Vi klarte det!
I dag la vi veien til et område like nord for Moss, men i Akershus, for å finne noen cacher. På lista sto 14 cacher, akkurat det antallet vi trengte for å komme opp i 201 cacher i år, og 401 cacher totalt. Målet for i år var jo å finne 1 cache mer enn vi fant i fjor, og vi tenkte sånn at hvis vi ikke skulle finne de 14 cachene i dag, ville det allikevel gjenstå så få at vi kan ta noen av de vi mangler her i by’n.
Dryppende våt tåke fulgte oss hjemmefra og helt inn til Ødemørk, så egentlig burde kameraet blitt hjemme eller i bilen. Men det fristet for mye å ta det med, så bildene bærer litt preg av dugg og fukt.
Like ved parkeringsplassen sto denne store gammen. Vi tittet ikke inn i den, men det var sikkert plass til 30 personer der.
Dette har vel vært en gammel gård, nå var det kiosk der hver søndag. Et godt tiltak for å få folk ut i skog og mark, men jeg antar mange droppet skogsturen og heller gikk de få metrene rett til utsalget 🙂
Det var flere løyper i området. Alt var merket, og det sto også skilt flere steder. Løypa vi skulle følge heter Eventyrstien. Nå så vi ikke noe som kunne minne om eventyr der, men det vi satt veldig pris på, var at mesteparten av de 6 km vi gikk (løypa er på 4 km, vi gikk litt ekstra for å finne en cache som ikke var en del av løypa) var stier i skogen, istedenfor brede skogsveier. På den måten kom vi oss ordentlig ut i naturen, og selv om Nairo ikke fikk sprunget i langlina, så koste han seg veldig med å ha noe å snuse på over alt.
Et lite stykke inn på veien kom vi over en haug med gulrøtter. Gulrøtter midt i skogen. Jøss! Vi så jo spor etter både rådyr og elg, så vi skjønner jo at det er lagt ut til de, men det var et så snodig syn å se en haug med orange gulrøtter midt i skogen.
Gutta lå selvsagt i front. Nairo, som de fleste andre hunder jeg kjenner, har ikke ro på seg til å gå bak noen, så de bante vei mellom greiner og gjennom spindelvev. For det var faktisk en del spindelvev over stien.
Etter ikke veldig lang tid gikk stien forbi naturreservatet Ishavet. Ikke et hav i det hele tatt, men en gigantisk myr. Vi så ikke stort av den, bare denne lille biten dere ser på bildet til venstre, men vi vil tro det er et flott område på sommeren.
Og når vi først snakker om grønnsaker i skogen… Dere må da være enig i at dette ihvertfall ser ut som en blomkål? 🙂
Etter å ha funnet 8 av 8 cacher, hvorav 6 tilhørte Eventyrstien, var det på tide med litt lunch og litt varmt i koppen.
Vi hadde med egen snacks til Nairo, men han måtte jo selvsagt få litt brød med ost og skinke også.
Hele Nairo forteller at min brødskive lukter ordentlig godt! 🙂
Vi brukte god tid på pausen, da turen så langt hadde tatt mye kortere tid enn hva vi trodde, og vi måtte sørge for at vi ikke var tilbake i Halden før ved 15-tiden. Hvorfor kommer jeg tilbake til.
Videre bar det, og fler cacher ble funnet og logget. Det var som sagt stier vi fulgte, og stort sett var det flatmark, men ved et par-tre tilfeller gikk det rimelig bratt opp. E hadde drahjelp i Nairo, jeg klarte meg nesten alene hele veien. Men det er godt å ha armen til E som hjelp av og til, da jeg er livende redd for å skli og ødelegge ryggen mer. Og det skal sies at det var vått og glatt i skogen. Med en stor myr som nabo, var det selvsagt også litt myr her og der i skogen. Og når alt løvet nå har samlet seg på bakken og blitt skikkelig vått, var det også glatt å gå på. Men vi klarte oss uten noen andre uhell enn at E plumpet og nok en gang måtte gå noen kilometer med våte føtter. Det er virkelig på tide med nye turstøvler til han nå.
Midt inne i skogen møtte vi på dette byggverket. Hvis noen kan fortelle oss hva dette er, hadde vi blitt veldig glade. For det var ikke noen trapp opp til plattingen dere ser der, så et utkikkstårn var det ihvertfall ikke.
Det som var ennå mer snodig, var at få meter fra byggverket var det et bål som det fremdeles var liv i. Ikke et menneske å se i nærheten. Vår teori er at siden dette er en eventyrsti, er bålet iscenesatt og uten ild (men bare røyk), slik at det skal være litt mer “skummelt” å gå der. Vi gikk aldri helt bort til bålet for å se om vår teori stemte 😉
Ikke langt derfra kom vi over noen andre installasjoner i skogen, men dessverre ble bildene så mørke at de ikke var noe å ta vare på. Vi fant heller aldri ut hva dette var for noe.
Etter ca 4 timer og ca 6 km kunne vi sette oss i bilen og glade konstantere at vi hadde funnet alle 14 cachene, og at vi derfor har nådd målet vårt! Yippie! Det er ikke dermed sagt at vi ikke skal mer på cachetur i år, men vi har ikke noe planlagt, og har nå ikke noe “press” på oss lenger.
Det er ikke ofte vi koster på oss å spise ute. Men siden vi om fredag hadde vært forlovet i 3 år og gift i 5 måneder, og siden vi klarte målet vårt når det gjelder antall cacher i år, hadde vi bestemt oss for å dra rett til Sponvika Vertshus for å feire (og de åpnet kl. 15, derfor måtte vi bruke litt ekstra tid på lunchen). 3 retter til kr. 185,- er noe vi kan leve med en gang eller to i året, og dagens meny var som følger: terteskjell med Sponvikarøre (reker, rødbeter, fiskepudding mm) til forrett, baconsurret svinefilet med maispuré, hjemmelaget bernaise og båtpoteter til hovedrett, og crême brulée til dessert. Nam!
Nå sitter vi mette og fornøyde hjemme, og er klare til en ny arbeidsuke/hjemmeværendeuke. Håper dere har hatt en god helg!
{minsignatur}
-
Sliiiiiiten!
Siden jeg er strandet hjemme uten bil for tiden, og det ikke er gåavstand herfra og til by’n (og busstilbudet er mer eller mindre ikkeeksisterende), måtte jeg sette igang med julegaveshoppingen i dag. Min kjære og Nairo ble igjen hjemme.
Etter 4 timers shopping, etter å ha vært innom ikke mindre enn 15 butikker, etter å ha stått i kø, gått i kø og til tider også kjørt i kø, etter å ha latt visakortet gå varmt, så kan jeg med glede si at jeg er helt ferdig med julegavene til noen, er godt på vei med julegavene til noen, og ikke med like stor glede si at jeg ikke har peiling på hva jeg skal kjøpe til noen.
Sånn er det hvert år. Jeg spør alltid hva folk ønsker seg, og noen er flinke til å komme med konkrete ønsker, mens andre sier at de har alt de trenger. Og det er vel forsåvidt sant, de fleste av mine venner og familien har det de trenger, men det gjør det ikke noe lettere å kjøpe noe til de. For det er begrenset hvor mange ganger jeg synes det er moro å kjøpe lysestaker til den samme personen.
Men jeg har fremdeles god tid. Og jeg har fremdeles noen konkrete gaver på handlelista, og så håper jeg at ett eller annet hopper mot meg og skriker at akkurat det er perfekt til den og den. Og med en forestående jentetur for julegaveshopping, et forestående julemarked, og fremdeles 4 mulige shoppinglørdager før jul, bør jeg fint komme i mål.
I morgen blir det geocachingtur på oss så sant værvarselet ikke endrer seg og melder regn, håper vi da finner de 14 vi trenger for å nå vårt mål om 201 cacher i år, og dermed 401 funn totalt.
God lørdag til dere alle!
{minsignatur}
-
Noe riktig må vi ha gjort
Først: husker dere dette innlegget, der vi fant noe som kunne ligne på en gigantisk brønn i skogen? Vel, for et par uker siden fikk jeg sjansen til å spørre naboen, og det er en gigantisk brønn. En av naboene her gikk for noen år siden tom for vann i brønnen sin, så denne store brønnen ble gravd som en backup. Så da fikk vi svaret på det mysteriet også 🙂
Men tilbake til dagens tema.
Da jeg hadde Arkas, kjøpte jeg kløv til han. Dere vet, sånn ryggsekk for hunder. Arkas var ingen redd hund, men han ble aldri helt kompis med kløven. Han skvatt når han skulle inntil noe for å løfte på beinet, og kløven da tok i før han rakk bort. Han koste seg aldri like mye på tur med kløv, som uten kløv. Han godtok kløven, men det var også alt.
Vi har prøvd å ta kløven på Nairo et par ganger, bare for å se om den passer, noe den gjør. Men vi har aldri gått tur med han med kløven, noe jeg tenkte i morges at jeg skulle endre på. Som tenkt, så gjort. 20 minutters gåtur herfra og inn i skogen, og 20 minutter tilbake. Selvsagt med tom kløv, og bakdelen med det er at kløven vingler veldig. Men. Og her vil jeg presisere et stort MEN. Nairo, som i utgangspunktet er en av de mest usikre hundene jeg noen sinne har kjent, brydde seg døyten om kløven! Han duret av gårde som den mest naturlige ting i verden, han var jo på skogstur! Og de siste 100 metrene gikk han faktisk og bar på en barkebit i tillegg, noe han kun gjør når han virkelig koser seg på tur.
Så noe riktig må vi ha gjort når det gjelder oppbyggingen av selvtilliten til Nairo, og himmel og hav så stolt jeg er over lillegutt!
{minsignatur}
-
Trekning av vinner!
Ved midnatt natt til i dag gikk muligheten for å delta i Jeg gir bort en bok-konkurransen ut, og nå har vinneren blitt trukket!
Det var 3 påmeldte, med totalt 8 lodd:
Lappene ble krøllet godt sammen, og lagt ned i en godbittreningspose (eller hva de nå heter):
Det ble ristet etter alle kunstens regler, og min kjære foretok trekningen:
Og på lappen han dro opp sto det:
Eva i Körsbärshöjden! Gratulerer! Jeg tar med boka neste gang jeg kommer på besøk 🙂
Hadde jeg kunnet noe som helst om videoredigering, skulle jeg ha filmet trekningen. Men jeg lover på tro og ære at alt har foregått riktig.
Hva Nairo mente om trekningen:
God lørdag, alle sammen!
{minsignatur}
-
Tur til Stenen
I fredagens Halden Arbeiderblad sto det en liten notis om en fin tur til Stenen. Dette er en stein midt ute i et smalt område av Enningdalselva, og underveis kunne man se rester av gamle boplasser, hvor det også var satt opp infoskilt. Det sto ikke noe om hvor lang turen skulle være, hverken i kilometer eller minutter (annet enn et par timer), men vi tenkte at dette måtte være en fin søndagstur, og kanskje også et potensielt cacheområde.
Så vi parkerte ved Berby og gikk sørover, langs østsiden av elva. Vi har gått her mye før, men ikke så veldig langt nedover, så det var veldig moro å gå på ukjente trakter.
Etter ca 1,8 km kom vi til den første boplassen, Volmertangen. Liker godt at det er satt opp slike skilt, de gir morsom informasjon om hva de som bodde her livnærte seg på.
Det som står igjen av dette huset, er inngangstrappa og selve grunnmuren. I tillegg var dette “hullet” der i gulvet av huset, og jeg lurer veldig på hvorfor det ser slik ut. Lagringsplass under gulvet?
Vi tenkte å legge ut den første cachen her, og vi sto lenge og forsøkte å få gode koordinater, noe som var klin umulig. Mens vi står og knoter, kommer det en person gående på skogsveien, og når han plutselig sier “Kjersti” på sin lett gjenkjennelige dialekt, gjorde det ikke noe at jeg er nærsynt og ikke så hvem det var. Jeg kjenner bare én person med en slik dialekt, og det er gymlæreren jeg hadde i 5 år på videregående. Så vi ble stående og skravle en stund med han, alltid like koselig 🙂
Vi fulgte Røssvannet videre sørover, og på ett sted hadde skogsveien blitt skylt ut av vannmasser. Noen trær hadde også falt over ende, og det ene var så fullt av tørkede kongler at hadde Nairo tatt seg tid til å titte opp, hadde vi antagelig aldri fått med konglomanen vår videre 🙂
Etter en stund delte veien seg. Vi kunne gå videre sørover på den fine skogsveien, eller vi kunne følge blåmerkingen til Kyststien vestover. Da var vi egentlig ganske nært huset vårt, men bilen sto jo igjen i den andre retningen, så vi bestemte oss for å gå vest, siden vi visste at elva var i den retningen. Det tok ikke lang tid før vi befant oss ute på et hogstfelt, og så ikke et eneste blåmerke. Nå begynte vi å vurdere hva vi skulle gjøre. Slitne var vi, så vi kunne enten gå tilbake samme veien som vi kom fra, vi kunne gå tilbake til “krysset” og så gå sørover mot huset, eller vi kunne stå rett opp og ned og glane. Plutselig hører jeg noen rope: “Er dere på vei mot Stenen?”. Det var en familie på 4 som var ute i samme ærend som oss, og som også hadde mistet blåmerkingen. Men de fant den igjen, og vi fulgte etter noen minutter bak. Nå var vi inne på noe som knapt kan kalles en sti. Vi måtte klatre over tømmerstokker og gå rundt gjørmehull, noe som ikke alltid var mulig. Resultatet ble at vi må spandere nye turstøvler på E, for hans støvler trekker inn vann.
Men til slutt kom vi endelig frem til Stenen. Altså den kolossen som ligger midt ute i elva. Hadde vi ikke vært så slitne som vi var, hadde vi antagelig vært mer lykkelige over å endelig finne frem. Men nå skulle vi jo også over dette vaklevorne og skjeve byggverket.
E og Nairo gikk først, og E var ikke mye høy i hatten. Et slakt tau å holde seg i, og samtidig følge med på og holde fast Nairo i tilfelle han fikk panikk. Nairo krøp mer enn han gikk, og jeg fant ut at jeg måtte gå utpå sammen med de for å oppmuntre Nairo til å gå videre. Og jeg med min høydeskrekk trivdes heller ikke utpå der, selv om det ikke var spesielt langt ned.
Men vi kom oss helskinnet over, og herfra skulle det bare være skogsvei tilbake til Berby.
Skilt om gamle boplasser var det både her og der. Men noen rester av boplasser så vi ikke noe særlig til, bortsett fra noen steinmurer langs veien.
Jeg synes det er fascinerende å se at man faktisk har funnet ut hva de som bodde her sådde og hva de hadde av husdyr, og jeg lurer også på om de stort sett holdt seg hjemme, eller om de tok den lange turen til enten grensen eller ned til Halden (eller het det Fredrikshald på den tiden?).
Og for noen oppfinnsomme navn de hadde på plassene de bodde. Søndre og Nordre huset 😉
Vi kom til slutt opp til hovedveien som går fra Berby og ned mot riksgrensa, samme veien som vi kjører når vi skal til Gårdsbutiken, Strömstad eller Nordby, så det var ikke skogsvei hele veien tilbake. Og på åkeren på bildet her skulle jeg gjerne ha bygget meg hus. Det ser så idyllisk ut å ha et hus nesten ned mot vannet, og ikke noe stor trafikk i nærheten.
I krysset her møtte vi en mann med en 5 måneder gammel Collie-valp, og denne mannen har E møtt på når han har gått tur i Berby-området tidligere. Vi ble stående og prate litt, Nairo var selvsagt helt på tuppa etter å hilse på den lille, søte jenta, men vi holdt de fra hverandre siden Nairo av og til er grinete på andre hunder. Plutselig ryker festet på langlina, men heldigvis satt jeg mellom hundene, så jeg fikk tatt tak i han før han rakk bort til henne. Ikke sikkert det hadde skjedd noe, men jeg tar ingen sjanser når det er snakk om valper. Ønsker ikke å gi de dårlige erfaringer.
På med vanlig kobbel, og så tuslet vi ned til bilen igjen. GPS’en sto på hele veien, men vi slo fra oss å plassere noen cache underveis her, for vedlikehold av cacher når man må gå i en evighet? Nei takk. Totalt gikk vi 9,5 km, og skal jeg være helt ærlig, tror jeg ikke at jeg har gått så langt før. Sliten i alt av muskler og ledd fra korsryggen og ned, for ikke å snakke om under føttene. Men jeg er storfornøyd med at vi fant frem dit vi ville, og vi brukte vel ca 4 timer fra vi dro hjemmefra og til vi var hjemme igjen.
Neste gang vi ser en notis i lokalavisa om et mulig turområde, skal ihvertfall jeg sjekke bedre hvor langt det er å gå, så kan vi heller velge bort de lengste turene. Og hvis noen fra Halden Arbeiderblad leser dette: skriv heller antall kilometer istedenfor at turen tar “et par timer”, for tidsforbruket kommer an på hvilken form man er i og hvor fort man går. For ikke å snakke om at man finner blåmerkingen eller ikke.
Klikk på bildene for å se de i større variant, og dermed kan dere også lese teksten på skiltene.
{minsignatur}
-
Kort og shopping og pelskledd hjelper
Jeg er egentlig ikke noe glad i å skrive blogginnlegg som handler om mange forskjellige ting. Synes de blir så rotete. Men av og til må jeg bryte mine egne prinsipper.
Søndagskvelden satt jeg meg ned for å lage et tag-kort til. Ville prøve de andre arkene og fargene jeg har, men jeg ser at jeg har bommet litt.
Fikk det samme problemet her, med at mønsteret var trykket på arket, så det skavet av litt når jeg brettet.
Forsøkte også å stemple inne i kortet denne gangen, men det var totalt mislykket.
Men det jeg ble veldig fornøyd med denne gangen, er at siden jeg brukte de burgunderrøde arkene jeg har igjen fra bryllupet, som da er tykkere ark enn de jeg brukte til forrige kort, så hadde jeg litt mer valgfrihet på hvordan jeg skulle ordne måten å dra tag’ene opp av kortet på, og den lille bånd-hempen fungerte derfor bra.
Det er ikke ofte vi skeier ut når det gjelder pengebruk her i huset. Vi prøver å spare enhver krone vi ikke trenger til de daglige utgiftene. Men for meg er det ihvertfall sånn at hvis jeg skal klare å ikke unne meg noe måned etter måned, så må jeg av og til skeie ut litt. I går ble en sånn dag.
Jeg har ikke vintersko annet enn støvletter med stiletthæler og også turstøvlene mine, så til den nette prisen av 299,- spanderte jeg på meg disse i går. Jeg er vel egentlig ingen stor tilhenger av kilehæler/wedges, men det ble et kompromis å kjøpe disse.
Helt siden før bryllupet har jeg vært på jakt etter to album. Ett til bryllupsforberedelser og ett til selve bryllupsdagen. Egentlig var jeg ute etter å finne album hvor man kan sette inn fler ark etter behov, men når jeg fant disse med 20 ark i hver, og til en latterlig lav pris, var det bare å ta med seg.
Godis har vi alltid i hus, skamme oss! Og til høyre her ser dere Ulvang Ultra-sokkene jeg snakket om i Turklærtips-innlegget rett under dette innlegget.
Jeg prøver å spise litt sunt for å holde kolesterolen der den skal være, men magen min er ikke spesielt glad i kneipp. Stort sett spiser jeg derfor knekkebrød til frokost, men nå er jeg så lei at jeg tenkte jeg skulle prøve meg på rundstykker istedenfor. Prøvde å spørre etter en god oppskrift både på Facebook og Twitter, og har blitt lovet at K skal komme en tur og vise meg en eller annen dag, men i mellomtiden får ferdigpose duge.
Etter at revene i Sverige ble påvist en form for bendelorm, har jo vi hundeeiere vært nødt til å gi ekstra ormkurer. Vi som drar jevnlig over grensa må gi kuren hver 28. dag, og da var jeg nødt til å kjøpe fler tabletter nå.
Og til sist: en flerstikks skjøteledning. Årsaken til innkjøpet kommer straks 🙂
Når jeg titter over det jeg kjøpte, synes jeg at jeg til tross for sløsing egentlig har vært ganske fornuftig i sløsingen. Ormkuren må vi jo ha. Jeg hadde klart meg med å gå i turstøvler hele vinteren, men det er fryktelig upraktisk. Godteriene må vi jo ha 😉 Albumene trenger vi strengt tatt ikke, men ihvertfall jeg synes at man skal ha bryllupsbilder inn i et album. Sokker trenger man jo alltid. Mat må man jo også ha. Og skjøteledningen trenger vi på grunn av det siste, og dyreste, innkjøpet jeg gjorde i går:
Jeg er ganske glad i kjøkkenet vårt. Det er masser med skapplass der og det er stort nok, men det er dårlig med benkeplass. Så jeg har i flere år hatt lyst på en apotekerdisk i brunt, sånn at vannkokeren, kaffetrakteren og andre ting kan komme seg bort fra benken. Jysk har en slik disk til 999,-, og den ble med hjem i går.
Til høyre her ser dere før-bilde av plassen der disken skal stå. De to plastdunkene bruker vil til kildesortering, og når vi en eller annen gang får pusset opp toalettet, skal de pluss to til inn dit. Men enn så lenge får de stå der.
Ser forresten at vi kunne trenge et større kjøleskap, da jeg ikke får plass til fler fine tegninger fra alle barna “mine” 🙂
Vår pelskledde firbeinte, som egentlig er så engstelig at det til tider bare er slitsomt, bestemte seg i går for at et nytt møble ikke var skummelt, og skulle derfor være medhjelper og håndtlanger mens vi monterte disken. Han sørget for at alle deler holdt seg flate ved å stå på de, han inspiserte både skrutrekker og hammer ved å smake og lukte på de, og han mente, som de fleste mannfolk, at bruksanvisning bare er noe tull, og det viste han ved å legge seg på den 🙂
Her har han en liten alvorsprat med E, jeg tror han prøver å si at man ikke får en skuff ut av å legge tre plankebiter halvveis oppe på hverandre. Og jeg tror også Nairo prøver å fortelle oss at filla, den lille stoffbiten dere ser til venstre i bildet, også må være med for at det skal bli en godkjent apotekerdisk.
Men vi ble ferdige til slutt, selv med irriterende nærgående hjelp fra Nairo. Og jeg må si meg rimelig fornøyd med resultatet.
Egentlig er disken litt liten, for jeg skulle hatt plass til så mye mer oppe på den. Men alt av te og kaffe er nå flyttet hit, noe som innebærer at alt av Nairos ting nå er i to skuffer i kjøkkeninredningen, noe som igjen innebærer at jeg fikk en ledig plasteske med lokk. I tillegg fikk jeg lagt alle kokebøkene som i 6 år har ligget på gulvet ned i de to nederste skuffene.
All den ledige benkeplassen skal jeg mikse og trikse med i dag, og så får vi bruke de neste ukene på å på nytt finne frem på kjøkkenet 🙂 Jeg har eid huset i 6 år i dag (Yay!), og det har ikke blitt gjort store forandringene der i løpet av disse årene, så det tar nok litt tid før vi venner oss til at noen ting har byttet plass.
God tirsdag, alle sammen! November er offisielt i gang, og jeg kjenner presset om å begynne på julegavene virkelig melder seg…
{minsignatur}