-
Man blir jo bekymret
Jeg har aldri hatt gammel hund før. Arkas ble nesten 11 år, men han oppførte seg aldri som en gammel hund og det var aldri noe alvorlig galt med han. Det eneste jeg kan huske, var at han hadde tørre albuer nesten hele livet, og det er ikke spesielt farlig.
Nairo er fremdeles veldig ung til å være 10 1/2 år, men samtidig merker vi at han begynner å bli gammel. Vil ikke leke like lenge om gangen, blir gjerne med på turer men synes det er mer ok å slappe av nå enn det han gjorde før. Litt mer “gretten gammel gubbe”, kjefter på det meste 😉
Om helgen oppdaget vi at han plutselig brukte lang tid på å tisse, og etter å titte etter så nøye vi klarte, kunne det se ut som om det kom mindre ut om gangen. Han drakk ikke noe mer enn normalt (han drikker jo mer nå i varmen enn ellers, men ikke unormalt mye), han kviet seg ikke for å tisse og vi kunne ikke se noe galt. Dette fortsatte gjennom hele helgen, men begynte å gå tilbake til normalen på søndag kveld. Allikevel ringte jeg veterinæren på mandag, og fikk time i går. Mandag ettermiddag dro jeg nedom veterinæren og hentet utstyr til urinprøvetaking.
I går morges var det tid for å ta urinprøven, og jeg trodde det skulle gå smertefritt, det er jo tross alt en hannhund vi har :p Det viste seg at Nairo var møkkredd for begeret, så det ble litt mer komplisert enn jeg håpet. Men jeg fikk tak i noen dråper, og etter å ha vært noen timer på jobb dro jeg hjem og hentet både Nairo og prøven.
I disse koronatider foregår mye ute i friluft, også den første samtalen med veterinæren. Så ventet Nairo og jeg ute imens de tittet på prøven, og det viste seg at det var utslag på både blod og infeksjon. Da var det inn på undersøkelsesrommet og en fysisk gjennomgang. Nairo gjorde (som vanlig) sitt for å gjøre seg like flat som bordet og samtidig riste som et aspeløv, men med felles innsats fikk veterinæren kjent på det hun ville kjenne på. Ikke noe tegn til noe galt i mageregionen, men en sjekk bak avslørte at han har forstørret prostata. Visstnok ikke noe farlig for hunder, men bør behandles med tablettkur. Og for første gang fikk jeg se Nairo logre hos veterinæren, han ble SÅ glad da hun var ferdig der bak!
Vi ble enige om at de skulle dyrke urinprøven, og så ta neste avgjørelse utifra hva den viste. Det ville ta et døgn, så det var bare for meg å smøre meg med tålmodighet og vente til i dag. Gleden var stor da hun ringte i dag og sa at det ikke hadde vokst noe frem i den dyrkingen!
Vi vet jo fremdeles ikke hvorfor han hadde disse symptomene om helgen, men siden han nå stort sett er tilbake til normalen, ble vi enige om følgende: han får kur for prostataen. Kommer symptomene tilbake, bærer det rett inn for neddoping og undersøkelser med røntgen og ultralyd. Kommer ikke symptomene tilbake, vil vi allikevel vurdere de samme undersøkelsene til høsten, mest for å være på den sikre siden.
Man blir jo bekymret for disse firbeinte, og det å ha en gammel hund er såpass nytt og ukjent for meg at jeg kanskje bekymrer meg for mye. Men jeg ville ikke klart å tilgi meg selv hvis jeg overså noe åpenbart, og som kunne vært fikset uten problemer. For selv om jeg aldri vil miste han, så vil jeg heller ikke at han ikke skal ha et godt liv. Jeg vet at alle som har eller har hatt hund kan relatere til det jeg tenker og føler, så jeg vet at jeg ikke er alene. Samtidig er det ingen som har hatt min Nairo, og det gjør at jeg føler meg litt alene allikevel.
Del dette på:
-
En lørdag i hagen
Hverken Eileif eller jeg er noe glad i hagearbeid, men av og til er det ting man bare må gjøre. Derfor tok vi oss selv i nakken i går (egentlig var det vel jeg som billedlig talt tok Eileif i nakken, men han var heldigvis samarbeidsvillig 😉 ) og fikk gjort noen høyst nødvendige ting og bittelitt av ting jeg ville ha gjort.
Jeg tok en hel haug med før- og etter-bilder, men det ble veldig vanskelig å se hva som var blitt gjort, så jeg tar bare med fra to steder.
Det første vi gjorde, var å kappe ned en haug med greiner som hang ned i innkjørselen og noen som hindret sikt ut på veien. Her et før-bilde fra helt oppe ved veien:
Jeg tok en runde med saga her i fjor også, men greiner vokser, så det måtte gjøres mer.
Sånn så det ut etterpå:
Kanskje ikke så lett å se hva som har blitt gjort, men greinene som hang ned på søppelbøttene er borte, greina som hang ned til venstre for garasjetaket er borte (på det første bildet dekket den for deler av bjørkestammen helt inntil garasjen), pluss en haug med flere døde og små greiner.
Jeg oppdaget at vi har et “pinnsvin” i hagen:
Skulle så ønske det var ekte! <3
Etter å ha sagt ned flere greiner nedover innkjørselen, var det å sette igang med hagens fiende nummer 1: lupinene. Jeg hater altså det ugresset så intenst, og jeg vet det er sabla vanskelig å bli kvitt de. Og siden vi ikke har mulighet til å grave opp hele hagen og fjerne alt av røtter, er det nest beste å rykke opp så mye som mulig før de rekker å frø seg. I tillegg var det noen kommende trær vi ville bli kvitt. Sånn så det ut mot inngangsdøra før vi satt igang:
Og sånn så det ut etterpå:
Jada, vi må røske lupiner gjennom hele sommeren, og vi tok en god del mer enn hva som synes på bildet Men som dere kanskje ser, så tok vi noen blivende trær sånn ca midt i bildet, og helt til høyre, bak hundekjeksen omtrent, fjernet vi en busk som var mer død enn levende.
Det var ikke mange timene vi holdt på, vi har noen kropper vi må ta hensyn til også, men jeg er fornøyd med det vi fikk gjort.
Eileif disket opp med grillings til middag:
Og Nairo lurer veldig på om ikke han kan få noe grillmat også:
(nei, han fikk ikke noen ting)
I mange år har Nairo prøvd å få oppmerksomhet fra oss ved å løpe etter oss imens vi går gjennom et rom, for så å stikke hodet mellom beina våre. Treffer han skikkelig “galt”, gjør det at knærne våre “knekker” og vi holder på å ramle. Fortsetter vi å gå fremover, går han fremover sammen med oss, og jeg synes dette er så søtt, så han får jo oppmerksomhet hver eneste gang. Jeg tror faktisk det er lettere for dyra å trene oss enn vi synes det er å trene de enkelte ganger 😉
Sånn ser det ut når jeg stopper opp for å gi han den oppmerksomheten han vil ha <3
Det har vært ille varmt her i det siste, og Nairo er ikke det minste glad i den varmen (ikke jeg heller, for den saks skyld). Vi har verandadøra åpen omtrent hele dagen og takvifta i stua går fra vi står opp til vi legger oss. Men Nairo er ikke noe glad i å være på verandaen alene, så tidlig i formiddag, etter å ha gått en tur med han i morges, ble jeg med han ut på verandaen. Vi synes begge det var deilig med litt luft i pelsen/håret, og han la seg til og med ned for å kose litt:
Okay, han ser gigantisk ut på dette bildet. Det er vinkelen sin skyld, og at han burde gå ned et par kilo.
Og okay, han har ennå ikke fått sitt årlige bad i badekaret. Jeg kvier meg for å gjøre det siden han hater det, men det er lett å se på bildet at det trengs.
Men poenget med bildet var å vise at han faktisk kan ligge inntil og ta livet med ro innimellom, men tennisballen må med 😉Del dette på:
-
Ulveholtet for n’te gang
Ikke misforstå, jeg er veldig glad i stiene i Ulveholtet. Og ikke misforstå, jeg er alltid glad for at det er cacher å finne. Men når det blir publisert, arkivert og publisert cacher i hytt og gevær i det samme området, da blir jeg litt lei. For noen få uker siden hadde jeg vel igjen rundt 20 cacher å finne der, men plutselig ble en haug av de arkivert, og nå gjensto 8. Og for samtidig å få testa ut leggen min, dro Eileif, Nairo og jeg dit i går for å finne disse 8 før de også forsvinner (og nye blir publisert).
Jeg tror gårsdagens tur var min syvende tur dit, det er ihvertfall det det digitale fotoalbumet mitt og bloggen gir meg av treff når jeg søker på Ulveholtet. 9. juli 2017, 2. desember 2017, 14. april 2018, 10. mai 2018, 30. juli 2020 og 1. august 2020. Og så i går, da. Og jeg tror faktisk ikke at jeg har gått nøyaktig samme runden to ganger, for det er så mange variasjoner å ta av der oppe.
Siden jeg tidligere har tatt både starten og slutten på den runden som er igjen der nå, ble det i underkant av 2 km med transportetappe før første cache skulle tas. Eileif og Nairo gikk som alltid foran meg:
Som sagt, så skulle leggen min testes i går, og da må jeg gå i krabbefart og jeg må ta hyppige pauser, rett og slett for å forhindre at smertene kommer. Det er også lenge siden Nairo var på en skikkelig skogstur, så jeg tror det var greit for han å få pauser også:
Vi kan fremdeles ikke merke på han til daglig at han er noe plaget av forkalkningene, noe jeg er veldig takknemlig for.
En selfie må som vanlig til:
Alle 8 cachene ble funnet uten problemer, så fokuset var rett og slett på turen i går. Og med stort sett opphold og rundt 13 grader var det en perfekt turdag! I tillegg møtte vi så å si ikke folk, kun to damer som gikk oss i møte pluss en stor vennegjeng som hadde rigget seg til rundt bålplassen utenfor en av hyttene.
Denne ustødige brua har jeg gått over ved flere anledninger, den skremmer meg ikke noe mindre av den grunn:
Da er det mye bedre med klopper:
Noen av kloppene lå under vann, det hadde regnet litt dagen før og det er generelt noen våte partier der. Men det gikk så fint å gå hele runden, bare hoppe litt hit og dit her og der for å ikke tråkke oppi de mest leirete områdene.
Nairo la seg ned på en av mine pauser, det skjer ikke altfor ofte:
På neste pause snudde han ryggen til meg, akkurat som om han ville si at han ikke ville snakke med meg, han ville bare gå videre:
Vakreste gutten, som jeg egentlig ikke kan forstå allerede har blitt 10 1/2 år gammel:
Eileif ble ordentlig fascinert av hengsel-systemet på denne døra:
Det er jo egentlig bare helt fabelaktig hva de har fått til!
Siste pausen ble til denne utsikten:
Turen ble på noe over 7 km, det er månedsvis siden sist jeg gikk så langt. Normalt ville jeg vel ha brukt rundt 2 timer, vi brukte noe over 3. Egentlig ganske deprimerende at jeg må bruke så lang tid, og det frister ikke å legge ut på cachetur sammen med andre cachere så lenge jeg er i denne tilstanden; samvittigheten min over å holde de igjen ville ikke vært bra. Men det gikk fint med leggen, kjenner kun at jeg er litt støl i dag.
Jeg var også spent på om Nairo ville merke noe i går kveld eller i dag, men neida, ingenting. Trøtt og sliten, ja så absolutt, men ikke noe stivhet når han reiser seg eller går. Hurra!
Del dette på:
-
Fliser i potene
En av tingene i huset som jeg ikke har vært noe glad i helt siden starten, er det ubehandlede furugulvet i stua. Umulig å holde rent og fryktelig lett å få fliser i beina av, det har vi tobeinte lært flere ganger på den vonde måten (kan man egentlig si at man lærer det når man stadig får fliser i beina?).
Merkelig nok har ikke Nairo fått fliser i potene på alle disse årene, selv med så mye leking som vi holder på med inne. Men de siste 5-6 ukene har han ved to anledninger skreket til og nektet å sette ned et bein, første gangen var det et bakbein, andre gangen et frambein. Begge gangene har det vært relativt store fliser i tredeputene hans. Det er absolutt ikke noe moro at han får fliser i potene, men når det først har skjedd, har jeg vært glad for at de har vært store, for da har det vært lett å få de ut, selv om det også har gjort vondt for han.
Første gangen tenkte jeg ikke på å ta noe bilde av flisa, men andre gangen la jeg flisa på lokket til en helt vanlig Bic crystal kulepenn, så har dere noe å se størrelsen i forhold til:
Og ja, det er blod der flisa har sittet i poten hans… Men når det er sagt, så må jeg også si at idet vi har fått ut flisene, så har det vært slutt på halting og hinking hos han, og sånn er det jo gjerne hos oss mennesker også. Litt ømt, kanskje, men ikke vondt lenger.
I en drømmeverden skulle vi gjerne ha gjort noe med gulvet. Kanskje slipt det ned og lakket det? Lagt helt nytt gulv? Legge linoleum eller noe annet oppå? Ikke vet jeg, men jeg vet at vi ikke har råd, det er mange andre ting som haster mer. Jeg kunne også kjøpt filleryer og lagt utover gulvet, men når Nairo tar en sklitakling for å få tak i en av sine 4 tennisballer, ville filleryene flydd veggimellom. Og når vi tar med i betraktning at han kun har fått 2 fliser på nesten 10 1/2 år og at vi tobeinte stort sett har lært oss å ikke subbe med beina, så er det nok ikke så farlig, når alt kommer til alt. Men det gjør jo alltid vondt i mammahjertet når lille vakre får vondt, uansett.
Del dette på:
-
Greåker i går, grillings i dag
Jeg ville ut og cache i går, og hadde planer om å dra til Mossetraktene. Men selv om Eileif skal snu døgnet denne helgen, så ville han være med allikevel, så jeg lastet ned noen cacher i Greåkertraktene. Siden Eileif er glad i fort og andre steder fra krigenes dager, så prøver jeg å spare noen sånne områder til vi skal på tur sammen, og Greåker har et fort. Der har vi vært tidligere, men cachen som var der da har blitt arkivert og det har i etterkant kommet en ny cache pluss en labrunde.
Utsikten er det ikke noe å si på der, her i retning Sarpsborg sånn cirka:
Og her i retning Fredrikstad sånn cirka:
Nairo var med, men han var ikke det minste interessert i å være med på bilde, så da ble det en selfie av oss på to bein:
Hvis dere lurer på hvorfor Eileif ikke smiler på bildet, så er det fordi han sa ordet “trist” akkurat idet jeg knipset, fordi han synes det var så trist at folk ikke klarer å la være å legge igjen søppel og drive hærverk på slike steder, noe jeg er helt enig med han i.
Det er ikke så mye jeg husker fra første gang vi var på Greåker fort, men jeg husker en lang gang med mange åpninger, og den fant jeg igjen. Og det er vel ikke noe som er mer moro enn å ta et slikt bilde i en sånn gang:
Planen videre var noen kjappe stopp og så en liten gåtur i skogen ved Rolvsøyhallen, men der var det så mye folk og hunder at det ikke engang var vits i å prøve. Så det endte med noen flere (stort sett) kjappe stopp, og fasit ble 13 funn og 1 DNF. Jeg kunne godt tatt flere, men Eileif synes det ble dønn kjedelig, så da kjøpte vi oss hver vår milkshake på BurgerKing på Solli, og så dro vi hjem.
I dag bestemte Eileif at vi skulle starte grillsesongen for året, og i sol og en litt kald vind sto min kjære på verandaen og kokkelerte:
Nairo er aldri langt unna når det er snakk om mat, og han gjør alt han kan for å bokstavelig talt be om å få smake:
(det ble en godbit 😉 )
Ingen klage på den første grillmaten i år:
La det være sagt at dette var første porsjon 😉
Del dette på:
-
Små glimt fra helgen
Ville finne en cache i går, og kom på at en jeg DNF’et før jul har blitt fikset. Det er ikke lange gåturen, men sannsynligheten for å treffe folk er minimal. Dermed kunne Nairo få lese noen nye aviser samtidig, og selv om han ikke ser spesielt fornøyd ut på dette bildet, så var han det:
Cachen ble funnet uten problemer, og alt var bare fryd og gammen for oss begge!
Jeg måtte handle litt, og dette var nok siste gangen for denne sesongen at jeg lar Nairo sitte alene i bilen. Sola varmer allerede! Her er gårsdagens fangst:
Flere munnbind. Vi har hvert vårt i stoff, men jeg vasker ikke nok 60 graders vask til at jeg får brukt mitt jevnlig.
Innpakningspapir og to forskjellige gavebånd.
Solkrem til ansiktet. Jeg får så lett pigmentflekker, så jeg må bruke høy faktor i ansiktet.
2 bokser vitaminer.
Kuren jeg skal gå på for å forhåpentligvis bli kvitt beinhinnebetennelsen.
Den beste fotkremen jeg har prøvd, fungerer både på hard hud og tørr hud.
Den beste håndkremen jeg har prøvd, men den er så fet at jeg kun orker å bruke den om natta.
Paracet, siden jeg ikke kan bruke Ibux sammen med kuren jeg skal gå på.
Blå olabukse fra KappAhl, jeg kjøper stort sett bare modellen som heter Stella da den er høy i livet. Prøvde en kort versjon av modellen i håp om at den skulle være kortere i beina. Det var den, men den var også kortere i livet, så da får jeg kjøpe vanlig modell og heller brette opp beina.
Under buksa kan det så vidt skimtes et bursdagskort og under der en bursdagsgave som jeg ikke vil vise frem 😉Nairo og jeg stoppet ved Boltjern på vei hjem, der ble vi møtt av to svaner som ikke ville ha noe med oss å gjøre:
Men Nairo var veldig nysgjerrig på de:
Jeg ser jo at han har blitt litt hvitere rundt snuta, men bortsett fra det synes jeg ikke det er mange tegn på at han er over 10 år <3
Der trappa kommer ned i kjelleren er det en liten gang og en liten “huk” eller hva jeg skal kalle det, og i tillegg er det åpent under trappa. Hele dette området har i 15 år blitt brukt som lager for krystallglass, tomme esker, julepynt, to bokhyller med barnebøker og en haug med andre ting. Nå prøver vi å rydde opp der nede for å få plass til et arbeidsbord, og i den forbindelsen dukker det opp mange gode minner. Ett av de er denne lille rullen med tapet:
Dette er tapetet jeg hadde på barnerommet mitt på Smedstua i Oslo, og jeg kan ikke fatte og begripe at rullen fremdeles eksisterer. Litt musespist, men ellers i fin form. Samtidig som mamma og pappa pusset opp rommet mitt, malte de en kommode og en skammel i samme lillafarge som sommerfuglene har. Kommoden står på gjesterommet/Eileifs soverom og brukes til sengetøy med mer. Skammelen har jeg beina på når jeg sitter her på kontoret. Det er rett og slett elsk å ha sånt som nå er rundt 40 år gammelt <3
Som vanlig er ikke påskeliljene helt i rute:
Denne er en miniatyr, og jeg håper den får de andre kronbladene sine også, for nå ser den bare stusselig ut. Det kommer opp noen få like bortenfor denne, de skal være i normal størrelse.
Og så har det jeg bare kaller for murkryper så vidt begynt å blomstre:
Aner ikke hva den egentlig heter, og den blomstrer bare nå på våren, men det er virkelig godt å endelig se noen farger i innkjørselen.
Del dette på:
-
Oppsummering av påsken 2021
Da påsken i fjor ble “avlyst”, trodde vi vel alle at påsken 2021 skulle bli så meget bedre. Det ble den jo ikke, selv om vi kanskje har vent oss til en ny normal, men jeg håper jo fremdeles at den nye normalen bare er midlertidig. Kanskje vi aldri går tilbake til sånn det var før mars 2020, men bedre enn det er nå må det jo bare bli.
Som jeg skrev i går, så hadde jeg håpet på masse caching denne påska. Sånn ble det ikke, men bittelitt caching ble det heldigvis.
Palmehelgen:
Lørdagen cachet jeg på Isegran i Fredrikstad:
Ble ikke så mange funn, men det var kjempedeilig å komme seg ut.
Mandagen:
Søndag ettermiddag begynte jeg jo å få vondt i kjeven. Dro på jobb på mandagen, ringte tannlegen og fikk akuttime. Betennelse under ei tann (pussig siden jeg har kronisk tannkjøttbetennelse), med påfølgende penicillinkur i 5 dager og trekking av 2 tenner tirsdag etter påske. Dro tilbake på jobb i noen timer.Tirsdagen:
Dro på den andre jobben, mutters alene, og prøvde å få et system til å fungere. Hevelsen hadde flyttet seg litt over natta:
Og som jeg skriver på bildet, så ser det litt ekstra ille ut i den vinkelen. Men hevelsen var godt synlig altså.
Systemet på jobb ville ikke fungere, så det ble tidlig påskeferie på meg.
Onsdagen:
Gjorde egentlig ikke en dritt. Helt greit å ha sånne dager innimellom, men jeg turte ikke gjøre stort i redsel for å irritere betennelsen.Skjærtorsdag:
Tok med Nairo på tur ved Berby:
Var veldig usikker på om leggen min orket å gå hele veien, men det gikk over all forventning. Og selv om vi møtte litt vel mye folk etter vår smak, så gikk det overraskende bra!
Og nå leser jeg selv at jeg klager en del, det ble plutselig mye med både betennelse og legg i samme blogginnlegg. Det er ikke meningen å klage, og jeg håper begge deler er historie veldig snart.
Langfredag:
Hevelsen var så å si borte, men det var fremdeles ømt, og det har vart resten av påska.Dette var mammas bursdag, og hun ville feire på hytta:
Jeg rakk ikke å kjøpe gaver til henne før alt ble stengt ned på nytt, så det ble noen nødløsninger. Jeg var ikke så fornøyd med nødløsningene, men de fikk henne ihvertfall til å le 🙂 I tillegg fikk hun temperaturskjerfet, ja selvsagt var det henne det var til 🙂 Jeg er litt usikker på om hun forsto 100 % hva det gikk ut på, men hun virket ihvertfall fornøyd 🙂
Påskeaften:
Jeg dro til Moss og cachet alene:
Også en veldig fin dag, bycaching når butikker er stengt er ikke så veldig ille.
Første påskedag:
Eneste fornuftige jeg gjorde i går var å vaske klær. Det burde jeg helt sikkert ikke gjort siden det var helligdag, men jeg kan ikke forestille meg at noen hørte det, og jeg henger klærne til tørk inne.Andre påskedag:
Jeg har fortsatt med klesvasken i dag, og i tillegg har jeg byttet gardinene på kjøkkenet:
Julegardinene på kjøkkenet her i huset henger alltid oppe til påske. Normalt pleier jeg å bytte de onsdagen før skjærtorsdag, sånn ble det ikke i år. Men nå er det gjort 🙂
Generelt for hele påska:
Jeg snur ikke døgnet noe når jeg har fri. Årsaken er at jeg våkner tidlig uansett, så selv om jeg legger meg litt senere enn når jeg skal på jobb, så orker jeg ikke å sitte veldig sent oppe. Da jeg så at alle Harry Potter-filmene skulle sendes på TV3 i påska, og da til tider jeg kunne få sett de uten å sovne midt i filmen, måtte jeg bare få de med meg:
Men de to siste filmene skulle dessverre sendes sent… Gode råd var dyre, men ikke så veldig dyre, for vi leide del 1 av den siste filmen på Viaplay i går, og kommer til å leie del 2 i kveld. Så hurra, jeg får sett alle filmene! Og selv om jeg har sett de opptil mange ganger, så tror jeg ikke jeg har sett alle på rad siden de kom på kino. Jeg har storkost meg!
Og det at jeg har sett film hver dag (og en dag var det 2 filmer på rappen) har gjort at jeg har fått strikket en del på temperaturskjerfet til meg selv:
Den grønne streken er omtrent så langt jeg hadde kommet da jeg postet bilde i oppsummeringen min om onsdag, så alt til høyre for streken er strikket etter det. Og ja, jeg må fortsatt feste tråder…
Kjeven har gjort at jeg ikke helt har fått den påska jeg hadde ønsket meg, men alt i alt kan jeg (nesten) ikke klage. Litt kald vind noen dager, ellers strålende sol. Også litt kjedelig at Eileif har jobbet hele uka, men sånn er det når man jobber skift. 5 1/2 uke til neste langhelg, innen det håper jeg at både kjeve (trekke 2 tenner i morgen… 🙁 ) og legg er fungerende, at det ikke har dukket opp noe nytt vondt, og kanskje har jeg satt igang med et nytt strikketøy? 🙂
Del dette på:
-
Frem og tilbake ved Berby
En av cachene mine ved Berby trengte ny loggbok. Normalt sett ville jeg gått en hel runde der, ca 5 km og veldig lettgått, jeg pleide vel å bruke en times tid på denne runden. Men med den upålitelige leggen min turte jeg ikke å gå hele runden, så Nairo og jeg tok korteste veien til cachen. Og jeg var hele tiden klar for å snu og heller be Eileif om å ta vedlikeholdet i sin neste friuke.
Vi dro ned ganske tidlig i håp om å slippe altfor mye folk, og sånn ble det nesten. Gikk den første biten bak et par familier med relativt små barn på sykler, så jeg var jo nødt til å ta de igjen på ett eller annet tidspunkt. Samtidig ville jeg ikke presse leggen for mye ved å gå fort, men det gikk ganske så bra og vi kom oss helt frem til cachen, som hang altfor synlig. Fikk byttet loggbok (må få byttet selve boksen snart også, tenkte ikke så langt i dag), og plassert den litt mer usynlig men allikevel lett å finne.
Nairo var tørst, men ikke det minste interessert i bli tatt bilde av:
Det er vel ikke det mest flatterende bildet jeg har tatt av han 😉
Bakerst i neste bilde kan dere se den ganske nybygde brua over Berbyelva, den gamle brua var kjempeskummel å gå over på slutten:
Jeg aner ikke hva bygningen til høyre har blitt brukt til.
Nairo foran gapahuken cachen er lagt ut ved:
Og han skuler bort mot denne lille stryket:
Familiene vi passerte hadde passert oss igjen, så vi gikk tilbake samme veien som vi kom. Møtte så først to mennesker, og så to mennesker til med hund. Jeg hadde sett de på god avstand, så jeg fikk Nairo ned i sitt et stykke på utsiden av veien, og han oppførte seg rimelig bra når den andre hunden passerte.
Nesten tilbake til bilen møtte vi en ny gruppe med mennesker pluss en hund, da gikk jeg ut på jordet (som ikke er sådd ennå) og vi fikk en helt nydelig passering på god avstand.
Det ble litt over 4 km totalt, og nesten ikke vondt i leggen, hurra! I tillegg gjorde ikke betennelsen i kjeven noe ut av seg, jeg vet av erfaring at det å få opp pulsen kan gjøre at betennelser pulserer litt, men det gikk helt fint (selv om hevelsen ikke er helt borte ennå). Nairo var sliten og jeg fikk en skikkelig opptur etter å ha klart å gå litt mer enn bare en kilometer eller to. God start på april!
Del dette på:
-
Litt av hvert-søndag
Jeg vil gjerne ha så avslappende søndager som overhode mulig, går det an å ikke flytte kroppen bort fra kontorstolen eller sofaen, så er det helt perfekt. Og sånn ble det i dag også, men selvsagt med en tur ut med Nairo først.
Flere ganger etter nyttår har vi forsøkt å gå inn til Elgåfossen, men enten har vi blitt stoppet av oversvømt sti, eller av at alt vannet som var på stien har frosset til et tykt islag. Nå har det vært mildt såpass lenge at vi gjorde et nytt forsøk, og det ble vellykket!
Selv den korte stien inn til fossen er veldig fin:
Og fossen var fin i dag:
Mye vann, men ikke så mye at det blir oversvømt, og ikke så lite at den blir patetisk 🙂
Vi strevde oss opp til toppen, og passet godt på at vi holdt oss på norsk side:
Men vi møtte noen svensker som gikk over til Norge.
Apropos klatringa til toppen. Ja, det er bratt, både før trappene og selve trappene. Og ja, jeg har mistet den lille kondisen jeg hadde. Men leggen min var uansett ikke noe glad for den bratte stigningen, så det ble noen pustepauser altså 😉
Vi tuslet litt rundt der oppe, tittet på den lille fossen som er et stykke bak brua på bildet over, og gikk så tilbake og ut mot kanten der fossefallet starter. Men ikke for nærme kanten!
Joda, vi var ute på fjellkanten til høyre for elva, men med min høydeskrekk er det lett å være forsiktig. Og så er jeg alltid litt påpasselig når jeg har med meg Nairo, vet jo aldri om han plutselig gjør et krumspring.
Så gikk vi ned trappa igjen, og så bort til fossen. Nairo synes det er litt skummelt med all lyden fossen lager:
Men han fant roen rimelig greit og klarte å sitte stille i flere minutter. Det varmer mammahjertet mitt å se at han selv i en alder av 10 år stadig lærer noe nytt, og at han tar med seg erfaringene han har gjort seg tidligere <3
Det ble også tid til en selfie:
Er så glad for at det er han, og ikke jeg, som er født med en så lang tunge 😀
Litt senere på dagen skulle jeg se sesongavslutningen i skiskyting, først for damene. Men rennet ble utsatt på grunn av vind, så like før jeg skulle lage meg middag fikk jeg tittet litt:
Middagen ble laget imens rennet pågikk, og da middagen var klar til å slukes gikk det såpass dårlig med de norske at jeg valgte å ikke se ferdig. Det var jo dumt, siden det ble norsk seier.
Vi fikk besøk i innkjørselen:
Aner ikke hvem som eier pus, men den er hjertelig velkommen så lenge den hjelper til med å holde musebestanden nede.
Klokka 17 var det tid for huskonsert med Ingrid Bjørnov til inntekt for Dagsverk for Down (og jeg prioriterer Ingrid foran skiskyting for herrer anytime!):
En time går så altfor fort, selv når man sitter i sin egen stue og titter på streaming på Facebook. Men jeg fikk høre både Overture fra Which Witch og Våpendrager med Tryge Skaug (som var gjesteartist), tårene trillet på begge stykkene og jeg var fornøyd. Er alltid fornøyd med Ingrid <3
Strikket litt imens jeg var på konsert også:
Dette er starten på temperaturskjerf til meg selv, dårlig bilde siden jeg sitter i dårlig lys på kontoret og ser på konsert. Og ikke har jeg gidda å starte festing ennå heller. Men jeg har endret litt på temperaturintervallene i forhold til det første skjerfet, jeg har endret litt på fargene, og jeg gidder ikke strikke sikksakk. Blir helt sikkert bra allikevel 🙂
Nå er det natta om en times tid, og snart er det påskeferie. Det blir bra, det!
Del dette på:
-
Jeg bør vel få sjekka den leggen
Beklager at det ikke har vært livstegn fra meg på en uke, men ikke har det vært stort å blogge om, og ikke har jeg hatt lyst til å blogge. I over 2 1/2 år har jeg klart å legge ut minst 10 innlegg hver måned (kanskje ikke alle innlegg har vært like interessante…), men akkurat nå kjennes det ganske slitsomt ut. Jaja, det blir som det blir.
Jeg kunne skrevet litt om denne nydelige hunden som lå rett ut og sløvet her om dagen:
Jeg kunne skrevet litt om en sportshelg uten like, med det antiklimakset på 5-mila i dag hvor jeg egentlig bare synes synd på både Klæbo og Bolsjunov, men også på Iversen som står med gullmedaljen rundt halsen og sier han er så fornøyd med å ha tatt sølv.
Jeg kunne skrevet litt om at jeg er ferdig med temperaturskjerfet og at det nå ligger til vask, men det får få sitt eget innlegg.
Men jeg får holde meg tro til overskriften, og da må jeg tilbake til i går. Hver femte lørdag er det ingenting ved Eileifs skiftplan som kommer i veien for at vi skal finne på noe sammen, og i går var en “oss”-dag. Eileif ville gå tur, så jeg fant en utrolig lettgått runde på ca 20 cacher, pluss noen stopp langs veien. Etter cache nummer 3, det vil si ca 600 meter, kjenner jeg at høyre legg begynner å murre, og etter den fjerde cachen gjør det vondt. Så vi gikk og tok nummer 5, og så snudde vi. Dette var som sagt ekstremt lettgått med bred grusvei og så å si helt flatt, og nedturen over at jeg ikke engang klarer å gå en runde på rundt 5 km er så stor at jeg ikke har helt ord for det. Det er mange måneder siden jeg belastet beinet skikkelig med en ordentlig langtur, så det å ta det med ro har tydeligvis ikke hjulpet. Samtidig er jeg overraskende nok optimist og tror at det skal gå over av seg selv. Bør jeg bestille en legetime, eller skal jeg vente litt til?
Det ble 5 cacher til i går, blant annet ved denne minnesstøtten:
Den er reist der det tidligere var en kirkegård for de som døde av kolera i Onsøy i 1834.
Om ikke annet, så var Nairo storfornøyd med turen i går, selv om den ikke ble så lang som jeg hadde håpet. Han fikk bjeffet på flere hunder, og han var utslitt av alle de nye avisene han måtte lese. Og selv om jeg er fryktelig lei meg for at jeg ikke orker å gå, så er jeg glad for at han fikk en fin dag.
Del dette på:
