Okay, så er jeg ikke mamma i ordets rette forstand. Men jeg har ansvar for et liv som ikke er i stand til å ta vare på seg selv, og da anser jeg meg selv for å være mamma 🙂

Bekymringer følger alltid med disse små. At man oppdrar de ordentlig, at de får i seg nok og riktig mat, at de er beskyttet mot ting som er farlige og at de er friske.

Flått er et stort problem sommerstid. På mine tidligere hunder har jeg brukt ExSpot, men dette er tross alt kjemikalier, eller på godt norsk: gift. Ja, det har fungert bra og hundene har hatt minimalt med flått, men jeg kjenner jeg er mer og mer motvillig til å gi dette til min hund. Kom derfor over et mer naturlig produkt, Petwise, som skal sprayes inn mot huden hver tredje dag. Nå kan det være at vi har sprayet for lite, men så langt har det ikke fungert særlig bra. Jeg har dog ikke lyst til å gi opp riktig ennå, så vi fortsetter å spraye hver tredje dag og øker mengden betraktelig, og så ser vi om vi kan få slippe å fjerne mer flått av han. For han er ikke spesielt villig til å ligge stille i mer enn 5 sekunder gitt 😉

Tannfelling er ikke nødvendigvis noe problem. Alt har gått smertefritt så langt, og hvis jeg ikke har oversett noe, er det nå kun to valpetenner igjen, nemlig to hjørnetenner, en oppe og en nede. Den oppe kan gi oss litt hodebry, for der har den varige tannen begynt å komme, men valpetannen sitter fremdeles. Vi leker med draleker og han får tyggebein og lignende, men enn så lenge vil ikke valpetanna slippe taket. Så vi får bare følge med og gjøre det vi kan, og håpe at tanna forsvinner før den varige tannen får feilstilling.

I går oppdaget jeg en kul under haka hans. Selvsagt var det en flått der, men når den var fjernet, var det fremdeles en ganske stor kul der, større enn hva en normal flått blir. Nairo ga ikke uttrykk for at det var vondt når vi tok på denne kulen, og den var klart avgrenset til å sitte i eller rett under huden. Pessimist som jeg er, tenker jeg jo de verste tingene med en gang, men klarte å pense over til andre mulige diagnoser før jeg freaket helt ut. E hentet bilen vår i morges og tok en tur innom dyrlegen med det samme, og de mente at dette antagelig bare var hårsekken til et av værhårene under der, og at vi derfor bare skal følge med på den, men at det ikke er noe farlig pr i dag. Det skal også sies at kulen har minsket i omfang siden i går, og det er jo bra.

Dyrlegen mente også at han er for tynn. Nå gir vi han mat to ganger om dagen, og han er like lite interessert i mat nå som han var når han fikk mat tre ganger om dagen. Han ender med å spise totalt omtrent halvparten av det han burde spise i løpet av en dag, og jeg er jo totalt enig i at det er for lite og at han er for tynn. Spørsmålet nå er om vi skal håndfôre han (da spiser han som regel litt mer), eller om vi skal prøve oss frem til andre typer fôr. Skal vi gå over til å gi mat fler ganger om dagen igjen, eller skal vi la maten stå nede hele tiden. Her hyler jeg høyt etter tips og erfaringer da jeg bare har hatt småspiste hunder før også og ikke klart å finne noen god løsning. Jeg er klar over at det finnes like mange løsninger som det finnes hunder, men jeg er så åpen for forslag og tips som det går an å være.

En annen bekymring jeg har for tiden er testiklene hans, eller rettere sagt en manglende testikkel. Jeg har lest side opp og side ned om dette, og noen steder står det at hvis en testikkel ikke har ramlet ned allerede ved 8 ukers alder, så vil den ikke komme. Andre steder står det at testikler har ramlet ned så sent som ved ett års alder. E hørte om dette hos veterinæren i dag, og de sa at hvis den ikke har ramlet ned ved 6 måneder, så vil den ikke ramle ned. Nå er det uvesentlig for meg hvor mange testikler han har. Men hvis det viser seg at han lider av kryptorchisme, vil det si at han ikke kan brukes til avl og han kan heller ikke stilles ut. Nå var ikke det derfor vi kjøpte hund, men det er trist å miste muligheten, ihvertfall så lenge jeg har hatt lyst til å prøve på å stille ut. I tillegg anbefales det at testikkelen opereres ut i slike tilfeller da sjansen for å utvikle kreft er høyere hvis den får ligge i bukhulen.

Og så er det denne redselen hans da. Veterninæren hadde reagert på det i dag, og sagt at så mye redsel på en valp ikke er normalt. Vi visste jo fra begynnelsen av at han er engstelig. Men i løpet av de 3 og noe månedene vi har hatt han, har vi sett enorm bedring. Ja, han trenger litt ekstra tid når det er snakk om nye steder og nye mennesker, og selvsagt er ikke dette optimalt. Men jeg føler meg uansett som en elendig hundeeier. Dyrlegen snakket om å bruke DAP-halsbånd på han, og da spør jeg igjen: er det noen av dere som har erfaring med dette? Jeg vet at det hjelper for noen hunder og er nyttesløst på andre, men jeg er ute etter erfaringer og synspunkter allikevel.

Jaja, sånn er det å være mor. Men det er veldig koselig også da, og det bringer så utrolig mye glede og latter inn i huset.

{minsignatur}