De siste nettene har jeg drømt om Arkas hver eneste natt. Det har vært helt absurde settinger vi har befunnet oss i, men han var akkurat lik seg selv i oppførsel, han oppførte seg altså ikke absurd.

Bildet over er tatt på stranda ved hytta i januar 2004.

Det er både vondt og godt å drømme om han. Vondt fordi savnet melder seg så sterkt igjen, det blir så håndfast. Det går fremdeles ikke en eneste dag uten at jeg savner han, uansett om jeg drømmer om han eller ikke, men savnet er ikke like intenst og altoppslukende som det var. Men det stiger opp igjen etter sånne netter.

Bildet over er tatt i hagen på hytta i januar 2004.

Det som gjør at det er godt å drømme om han, er at jeg da får en sjanse til å være nær han igjen. Ta på han, kose med han og snakke med han. Jeg forstår jo ikke det i drømmen, for i drømmen er det jo riktig at han er der, men når jeg våkner, sitter jeg igjen med den følelsen. Jeg har fått kjenne pelsen hans, jeg har fått kos og nuss av han, jeg har fått kjenne varmen fra han. Og selv om disse tingene også er med på å forsterke savnet, så kjenner jeg det også gjør godt. Da kommer den siste dagen hans litt i skyggen allikevel.

Bildet over er tatt i april 2008.

Jeg gleder meg til å få hund igjen, men ingen kan erstatte Arkas. Han hadde en enorm personlighet og forferdelig mange sære egenskaper som ingen hund på denne jord kan overskygge. Han var og er mammas lille engel.

{minsignatur}