Når man treffer igjen gamle kjente eller møter nye mennesker, er det gjerne de samme spørsmålene som blir stilt. Hva har man gjort de siste x antall årene? Hvor bor man? Hva jobber man med? Er man gift? Hvor mange barn har man? De siste to spørsmålene blir stilt oftere og oftere jo eldre man blir og jo fortere den biologiske klokken tikker, og man får gjerne noen medfølende blikk hvis man svarer “nei” og “ingen”. Et “nei” på spørsmålet om man er gift indikerer for mange at det er noe galt med personen siden ingen vil ha deg, og et “ingen” på antall barn indikerer gjerne at man ikke kan få barn. For alle vil vel ha barn?

Nei, ikke alle vil ha barn. Det finnes mange der ute som vil ha barn men som av diverse årsaker ikke kan få, og de synes jeg oppriktig synd på. Det må være forferdelig å ønske seg noe så sterkt uten å ikke kunne få det, og jeg har full forståelse for at det er en nedbrytende situasjon å være i. Men allikevel ønsker ikke jeg å få sendt stygge blikk etter meg av disse menneskene fordi jeg frivillig velger bort noe de vil ha, det virker som om noen av de tenker at jeg begår en forbrytelse. Men jeg gjør ikke det, jeg tar et valg. Det er ikke en menneskerett å få barn, det er et valg. Og jeg har valgt å si nei.

Jeg har ønsket meg barn. Jeg har også vært gravid (for mange år siden), men det endte i en spontanabort, og da var det fryktelig trist. Til dags dato kan jeg på termindatoen jeg hadde tenke at jeg skulle hatt et barn som var så og så gammelt, men jeg sitter ikke igjen med en deprimerende følelse, jeg sitter heller igjen med en tanke om at sånn kunne livet ha vært, men sånn ble det ikke.

Etter graviditeten (som ikke var planlagt) begynte jeg å tenke etter hva et barn ville innebære. Og i årene som kom, fikk fler og fler av mine nærmeste barn, og jeg så og hørte hva slags utfordringer deres liv ble beriket med. Jeg skal være den første til å si at jeg så kjærligheten de hadde til barna sine, nærheten og omsorgen som også barna hadde og har for foreldrene sine, og det må være en følelse som ingenting annet kan slå. Du har bragt et liv inn i verden, et liv som for de neste årene er totalt avhengig av deg, som elsker deg over alt og som ingen noensinne kan ta fra deg. Og en liten baby er jo så nydelig som…ja, bare en baby kan være. Et lite fjes som stråler opp når det ser deg, som veiver med armene sine for å komme til deg og som gir deg sin kjærlighet totalt uten betingelser.

Men jeg så også alle de andre sidene, og det er de sidene som gjør at jeg har valgt bort å få barn. Som nattevåking, som trassalder, som å finne 2 kg mel utover kjøkkenskapene, som tegninger på nymalte vegger, som veldig lite tid for seg selv i 12-15 år. Jeg kunne fortsatt nesten i det uendelige, men jeg tror dere skjønner tegninga.

Jeg er rimelig sikker på at alle de negative stundene blir overskygget av de positive når man har barn selv, men det er ikke grunn nok for meg for å få barn. Min mor fikk bare meg, og det er hennes store sorg at hun ikke får noe barnebarn, men jeg kan da ikke gå bort og få barn for å gjøre henne fornøyd. Et barn skal være mitt valg, ikke et valg jeg blir presset til å ta for å gjøre andre fornøyde eller fordi samfunnet regner med at alle som kan få barn vil ha det. Jeg sier nei – frivillig.

Avslutningsvis vil jeg gi en stor honnør til alle som velger å få barn. De fleste av dere gjør en formidabel innsats i form av offer av egentid og i form av oppfølging og oppdragelse, og jeg vil også si at jeg ikke misliker barn, jeg vil bare ikke ha de selv. Og det finnes mange barn der ute som jeg kjenner personlig og som jeg er fryktelig glad i og gjerne vil tilbringe tid sammen med. Jeg har bare valgt å ikke være den som gir dere lekekamerater.

{minsignatur}