Uten barn – frivillig
Når man treffer igjen gamle kjente eller møter nye mennesker, er det gjerne de samme spørsmålene som blir stilt. Hva har man gjort de siste x antall årene? Hvor bor man? Hva jobber man med? Er man gift? Hvor mange barn har man? De siste to spørsmålene blir stilt oftere og oftere jo eldre man blir og jo fortere den biologiske klokken tikker, og man får gjerne noen medfølende blikk hvis man svarer “nei” og “ingen”. Et “nei” på spørsmålet om man er gift indikerer for mange at det er noe galt med personen siden ingen vil ha deg, og et “ingen” på antall barn indikerer gjerne at man ikke kan få barn. For alle vil vel ha barn?
Nei, ikke alle vil ha barn. Det finnes mange der ute som vil ha barn men som av diverse årsaker ikke kan få, og de synes jeg oppriktig synd på. Det må være forferdelig å ønske seg noe så sterkt uten å ikke kunne få det, og jeg har full forståelse for at det er en nedbrytende situasjon å være i. Men allikevel ønsker ikke jeg å få sendt stygge blikk etter meg av disse menneskene fordi jeg frivillig velger bort noe de vil ha, det virker som om noen av de tenker at jeg begår en forbrytelse. Men jeg gjør ikke det, jeg tar et valg. Det er ikke en menneskerett å få barn, det er et valg. Og jeg har valgt å si nei.
Jeg har ønsket meg barn. Jeg har også vært gravid (for mange år siden), men det endte i en spontanabort, og da var det fryktelig trist. Til dags dato kan jeg på termindatoen jeg hadde tenke at jeg skulle hatt et barn som var så og så gammelt, men jeg sitter ikke igjen med en deprimerende følelse, jeg sitter heller igjen med en tanke om at sånn kunne livet ha vært, men sånn ble det ikke.
Etter graviditeten (som ikke var planlagt) begynte jeg å tenke etter hva et barn ville innebære. Og i årene som kom, fikk fler og fler av mine nærmeste barn, og jeg så og hørte hva slags utfordringer deres liv ble beriket med. Jeg skal være den første til å si at jeg så kjærligheten de hadde til barna sine, nærheten og omsorgen som også barna hadde og har for foreldrene sine, og det må være en følelse som ingenting annet kan slå. Du har bragt et liv inn i verden, et liv som for de neste årene er totalt avhengig av deg, som elsker deg over alt og som ingen noensinne kan ta fra deg. Og en liten baby er jo så nydelig som…ja, bare en baby kan være. Et lite fjes som stråler opp når det ser deg, som veiver med armene sine for å komme til deg og som gir deg sin kjærlighet totalt uten betingelser.
Men jeg så også alle de andre sidene, og det er de sidene som gjør at jeg har valgt bort å få barn. Som nattevåking, som trassalder, som å finne 2 kg mel utover kjøkkenskapene, som tegninger på nymalte vegger, som veldig lite tid for seg selv i 12-15 år. Jeg kunne fortsatt nesten i det uendelige, men jeg tror dere skjønner tegninga.
Jeg er rimelig sikker på at alle de negative stundene blir overskygget av de positive når man har barn selv, men det er ikke grunn nok for meg for å få barn. Min mor fikk bare meg, og det er hennes store sorg at hun ikke får noe barnebarn, men jeg kan da ikke gå bort og få barn for å gjøre henne fornøyd. Et barn skal være mitt valg, ikke et valg jeg blir presset til å ta for å gjøre andre fornøyde eller fordi samfunnet regner med at alle som kan få barn vil ha det. Jeg sier nei – frivillig.
Avslutningsvis vil jeg gi en stor honnør til alle som velger å få barn. De fleste av dere gjør en formidabel innsats i form av offer av egentid og i form av oppfølging og oppdragelse, og jeg vil også si at jeg ikke misliker barn, jeg vil bare ikke ha de selv. Og det finnes mange barn der ute som jeg kjenner personlig og som jeg er fryktelig glad i og gjerne vil tilbringe tid sammen med. Jeg har bare valgt å ikke være den som gir dere lekekamerater.
{minsignatur}
99 Comments
Ola
Det å ikkje få barn er sjølvsagt noko ein må få velge sjølv, og er ei avgjerd eg respekterer – sjølv om eg aldri hadde valgt å la vere å få barn dersom eg mentalt og fysisk hadde klart å få barn (eg har ei lita jente, håpar på fleire 🙂 )
Eg ser at det er store diskusjonar om egoisme lenger oppi her, og vil gjerne spørre om du har tenkt på at det er MINE barn som må ta regninga når du sit der og er gammal, sjuk og pleietrengande etter eit liv i sjølv-valgt fridom? Eit ellers mentalt og fysisk friskt menneske som velger å ikkje få barn blir litt som å snyte på skatten – ein vil ha sin del av kaka i samfunnet men ein vil ikkje bidra til å lage kaka i framtida. Det er litt egoistisk, eg innrømmer at eg synes det. Og ikkje fordi det er filosofisk egoistisk, men fordi det i eit lengre perspektiv bidreg negativt til fellesskapet å velge å ikkje få barn.
Eg er forresten totalt uenige med dei som meiner at det er egoistisk å ville få egne barn. I så fall er det egoistisk å ete mat, sørge for å halde seg varm når det er kaldt og puste når ein held på å kveles. Å ville ha barn er etter det å ete, puste og sove det største naturlege instinktet vårt, og å kalle det egoistisk blir heilt feil.
Kjersti
Ola: Takk for respekten, det setter jeg pris på. Og jeg er også enig i at det er egoistisk å velge å ikke få barn, men ikke av samme grunner som deg. Hva da med de som ikke kan få barn? De som ønsker seg barn mer enn alt i verden, men som ikke er i stand til det? De føler seg antagelig ikke så bra i utgangspunktet, og så skal de også måtte leve med den belastningen argumentasjonen din gir de.
Jeg skal ikke påberope meg å kunne mye om velferdssystemet i Norge, men jeg vet at vi skattebetalere også sørger for at vi har et, ihvertfall halvveis fungerende, helsesystem. Skal vi da dømme de som for et hjerneslag, kreft, blir meid ned av en fyllekjører og blir lamme, eller andre som blir syke uten å være årsak til det selv?
Eller så kan vi se det på denne måten: jeg er skattebetaler, har vært det i mange år, og jeg betaler nå for den pleien jeg kommer til å trenge når jeg blir gammel, syk og pleietrengende (om det regnestykket stemmer, vet jeg ikke, for jeg aner ikke om det jeg betaler i skatt i mine arbeidsaktive år er nok til å dekke det jeg trenger når jeg blir gammel, både fordi jeg ikke vet hvor mye det faktisk koster, men også fordi jeg ikke vet hvor syk jeg kommer til å bli, og dermed hvor mye pleie jeg kommer til å trenge).
Avslutningsvis: flertallet av oss får barn, befolkningen både i Norge og i verden øker. Og det blir feil å skulle få barn for å sikre nok en skattebetaler slik at alderdommen vår blir bra. Siden jeg tror jeg ikke vil bli en god mor, vil antagelig de skattepengene heller gå til å hjelpe mitt barn ut av psykiske problemer og vekk fra et dårlig miljø, og da er jo den opprinnelige hensikten borte.
Lara
Ola, mener du vi må ha barn fordi vi må ha flere framtidige skattebetalere?!?
Men uansett, staten allerede straffer meg fordi jeg er barnløs. De som får mamma-pappa perm betaler like mye skatt som meg men de får cikra 1 år pause fra arbeidslivet med lønn men ikke jeg.
E.M
Til nr. 19 Therese som skrev “ble litt såret av det du skrev for er så langt vekk ifra det mange mammaer føler”
Selvfølgelig kan du føle deg såret over at andre mener det er egoistisk å skaffe seg barn.
Men tenk også på oss som finner det ufattelig sårende at veldig mange dømmer livet vårt som frivillig barnløse som et ufullstendig liv hvor vi vil bli omvendt/frelst hvis man bare får dette barnet som alle forventer skal skapes.
Frivillig barnløshet er ofte et godt gjennomtenkt valg hvor man velger å ta kontroll over sitt eget liv og ha såpass selvinnsikt at man klarer å se forbi gruppepresset og ta en veloverveid og vanskelig beslutning som passer deg som person og ikke samfunnet rundt en.
Grethe
Ola,
Hvordan kan du tørre å påstå at dattera di kommer til å betale vår sykehusregning i framtida? Det kan godt henne hun blir sprøytenarkoman og ender opp på strøket når hun blir “stor”(og prostituerte betaler jo som kjent ikke skatt). Med en psykopatisk far som deg er det stor sjanse for at ting vil gå skeis… Da er det VI som må ta regninga når DINE barn er i kollektiv. Har du tenkt på det?