Uten barn – frivillig
Når man treffer igjen gamle kjente eller møter nye mennesker, er det gjerne de samme spørsmålene som blir stilt. Hva har man gjort de siste x antall årene? Hvor bor man? Hva jobber man med? Er man gift? Hvor mange barn har man? De siste to spørsmålene blir stilt oftere og oftere jo eldre man blir og jo fortere den biologiske klokken tikker, og man får gjerne noen medfølende blikk hvis man svarer “nei” og “ingen”. Et “nei” på spørsmålet om man er gift indikerer for mange at det er noe galt med personen siden ingen vil ha deg, og et “ingen” på antall barn indikerer gjerne at man ikke kan få barn. For alle vil vel ha barn?
Nei, ikke alle vil ha barn. Det finnes mange der ute som vil ha barn men som av diverse årsaker ikke kan få, og de synes jeg oppriktig synd på. Det må være forferdelig å ønske seg noe så sterkt uten å ikke kunne få det, og jeg har full forståelse for at det er en nedbrytende situasjon å være i. Men allikevel ønsker ikke jeg å få sendt stygge blikk etter meg av disse menneskene fordi jeg frivillig velger bort noe de vil ha, det virker som om noen av de tenker at jeg begår en forbrytelse. Men jeg gjør ikke det, jeg tar et valg. Det er ikke en menneskerett å få barn, det er et valg. Og jeg har valgt å si nei.
Jeg har ønsket meg barn. Jeg har også vært gravid (for mange år siden), men det endte i en spontanabort, og da var det fryktelig trist. Til dags dato kan jeg på termindatoen jeg hadde tenke at jeg skulle hatt et barn som var så og så gammelt, men jeg sitter ikke igjen med en deprimerende følelse, jeg sitter heller igjen med en tanke om at sånn kunne livet ha vært, men sånn ble det ikke.
Etter graviditeten (som ikke var planlagt) begynte jeg å tenke etter hva et barn ville innebære. Og i årene som kom, fikk fler og fler av mine nærmeste barn, og jeg så og hørte hva slags utfordringer deres liv ble beriket med. Jeg skal være den første til å si at jeg så kjærligheten de hadde til barna sine, nærheten og omsorgen som også barna hadde og har for foreldrene sine, og det må være en følelse som ingenting annet kan slå. Du har bragt et liv inn i verden, et liv som for de neste årene er totalt avhengig av deg, som elsker deg over alt og som ingen noensinne kan ta fra deg. Og en liten baby er jo så nydelig som…ja, bare en baby kan være. Et lite fjes som stråler opp når det ser deg, som veiver med armene sine for å komme til deg og som gir deg sin kjærlighet totalt uten betingelser.
Men jeg så også alle de andre sidene, og det er de sidene som gjør at jeg har valgt bort å få barn. Som nattevåking, som trassalder, som å finne 2 kg mel utover kjøkkenskapene, som tegninger på nymalte vegger, som veldig lite tid for seg selv i 12-15 år. Jeg kunne fortsatt nesten i det uendelige, men jeg tror dere skjønner tegninga.
Jeg er rimelig sikker på at alle de negative stundene blir overskygget av de positive når man har barn selv, men det er ikke grunn nok for meg for å få barn. Min mor fikk bare meg, og det er hennes store sorg at hun ikke får noe barnebarn, men jeg kan da ikke gå bort og få barn for å gjøre henne fornøyd. Et barn skal være mitt valg, ikke et valg jeg blir presset til å ta for å gjøre andre fornøyde eller fordi samfunnet regner med at alle som kan få barn vil ha det. Jeg sier nei – frivillig.
Avslutningsvis vil jeg gi en stor honnør til alle som velger å få barn. De fleste av dere gjør en formidabel innsats i form av offer av egentid og i form av oppfølging og oppdragelse, og jeg vil også si at jeg ikke misliker barn, jeg vil bare ikke ha de selv. Og det finnes mange barn der ute som jeg kjenner personlig og som jeg er fryktelig glad i og gjerne vil tilbringe tid sammen med. Jeg har bare valgt å ikke være den som gir dere lekekamerater.
{minsignatur}
99 Comments
Siv Anita
Åh, for et godt og åpent innlegg! Jeg har full forståelse for ditt valg. Vi er alle ansvarlige for egne liv, og må gjøre de valgene som er rette for oss!
Men du… du har jo på en måte barn… du har jo en stesønn, og på en måte en stedatter… og da er du jo stemor, og det er faktisk en fantastisk måte å være mor på, selv om det ikke er på heltid og ditt eget kjøtt og blod! Ergo er jo din mor stebestemor! Som jeg ser det har du faktisk alt det beste livet kan gi; DIN egen tid som du disponerer som DU selv vil, og innimellom små føtter og hender (som ikke er så små lengre) som tusler rundt og skaper både glede og hodebry! 😉
Det bør i 2010 være rom for alle menneskers egne valg! Man er ikke egoistisk om man velger å ikke få barn. På den andre siden er det få ting som er mer egoistisk enn å få barn; det er noe man gjør for å dekke egne behov. (Og før jeg blir “slaktet” av denne uttalelsen; jeg har to barn og to stebarn, er veldig fornøyd med det… men nå er de så store at jeg er virkelig begynnt å GLEDE meg til å få tiden min tilbake igjen…
Ditt valg er ditt, Kjersti, og det er det som er rett for deg!!! Go girl!!!
Stor klem
Kjersti
Siv Anita: Joda, jeg har på en måte barn, jeg har D. S ser vi dessverre ikke så mye til, men jeg vet hun er der og hun vet vi er her, og jeg håper hun fremdeles vet at hun er hjertelig velkommen når som helst. Men jeg forstår at en 18-åring ikke har spesielt mye lyst til å være her 😉 Mamma og D ser så lite til hverandre at de ikke har fått utvilket noe ste-bestemor/-barnebarn-forhold.
Jeg skal ikke slakte deg for den uttalelsen, for jeg er helt enig. De som adopterer eller er fosterforeldre er vel litt mindre egoistiske, de tenker (håper jeg!) også på de barna som allerede har kommet til denne verden og som ikke har det bra. Å få egne barn er i utgangspunktet en egoistisk handling, men de fleste gjør det av beste mening, og det applauderer jeg de for.
Tusen takk for skryt, setter stor pris på det! Stor klem tilbake 🙂
missM
Flott å se at det er flere som tenker litt som meg. Jeg har ikke helt bestemt meg for om jeg har lyst på barn eller ikke, men har mange av de samme tankene og meningene som du har rundt det… Men man blir jo sett på som en freak hvis man nevner noe om at man kanskje ikke har så lyst på barn.
Kjersti
missM: Takk for hyggelig kommentar! Jeg blir veldig glad over å lese at det er fler som meg der ute. Det viktigste, synes jeg, er at man skal ta avgjørelsen basert på egne følelser, ikke fordi det er forventet at man skal få barn eller fordi familie og venner presser på. Og ikke minst bør det bli større forståelse og respekt for at noen faktisk ikke ønsker barn.
Magne D. Antonsen
Hei Kjersti, jeg heter Magne og jobber i VG Nett. Nå har jeg lagt innlegget ditt inn som en av dagens anefalinger under Lesernes VG på VG-forsiden.
Kjersti
Magne: Så koselig, tusen takk! 🙂
Monica
Jeg er så enig med det du skriver. Flott at noen tar dette opp. Jeg vil selv ikke ha barn men det er et press uten like fra alle kanter. Noen ganger virker det som om at jeg må få unger for å få mening i livet, i følge visse persjoner, men jeg trenger ikke unger for å få det…Jeg elsker friheten min med bare meg selv og mitt å tenke på!
Kjersti
Monica: Stå imot presset og forklar de det gjelder med saklige og fornuftige argumenter, så forstår de det helt sikkert til slutt. Vi må alle respektere at vi har forskjellige verdier. For noen er ikke livet verdt noe uten barn, for andre er livet like verdifult uten barn. Håper du får forståelse for det fra de rundt deg!
Kitty
Dette er det jeg har sagt i alle de år. Bra at noen andre føler det samme. Og har mot og vilje til å si det høyt.
Jeg har mer eller mindre gitt opp å unngå de medfølende blikkene.
Heldigvis er det ikke lenger så stort et tema blant venner.
K 🙂
Kjersti
Kitty: Venner slutter gjerne å si noe, det er gjerne gamle kjente man ikke har snakket med på noen år eller nye kjente som skakker på hodet og ser medfølende på oss. Hvis jeg med dette innlegget kan få minst én person til å begynne å respektere at ikke alle vil ha barn, så har jeg oppnådd mye 🙂
phantomblue
jeg har samme prob på sett og vis.blir og gnålt på etter unger.eneste er jeg ikke kan fordra dem.Men sier man det kommer alle med at jammen ..du var da unge selv engang etc.
Så nu er jeg begynt og parere med at det,var hitler og hører ikke 2 mill jøder si hvilken søt unge han var.voila problemet løst
Kjersti
phantomblue: Jeg må faktisk le litt av løsningen din, men den var ganske enkelt genial. Tragisk og sann, men genial 🙂 En annen løsning er å si til noen som maser er at ja, du kan få barn du, men da må den som maser oppdra og ta vare på ungen. Blir gjerne stille da også 😉
Grethe
Hei!
Jeg synes ikke du trenger å rettferdiggjøre ditt valg overfor verken deg selv eller andre. Det er snarere noe galt med de som på død og liv må ha barn.
Jeg vil definitivt ikke ha barn og bare fnyser av de uappetittlige småbarnsmødrene som lurer på hvorfor ikke. De forfaller helt etter graviditeten og gjør ingenting for å komme i form igjen, for livet er jo så å si over for dem allikevel. Absolutt alle jeg kjenner som har fått barn, er i helt døde forhold nå og kjeder seg noe enormt i hverdagen. (De som sier noe annet, lyver.) Det virker som det eneste de har å se fram til, er jenteturer til utlandet… Det er ganske deprimerende å være vitne til.
Kjersti
Grethe: Hei! Jeg vil bare gi en stemme til de som har det som meg, men som kanskje ikke tør å uttrykke det, og som kanskje går til det skrittet å få barn allikevel, bare fordi de ikke tør å si ifra.
Jeg tror nok de som virkelig ønsker seg barn får noen andre verdier i livet, og veldig mange av de jeg kjenner trives veldig godt med å ha det sånn. Selvsagt blir de slitne og drømmer om noe annet i perioder, men sånn er det jo for oss alle, uansett hva slags situasjon man er i. Men jeg ser helt klart hva du mener, noen blir så oppslukt i barnet sitt at de ikke helt klarer å se at de trenger alene-tid for å bedre fungere som mor, kjæreste og individ.
Pia
Jeg er veldig enig med deg. Og kjenner meg veldig igjen i erfaringen ang. spørsmål om barn, det er så mange som sier: “Bare vent du får nok suget etter barn du også”, også avfeier de meg som ikke-vosent-tenkt-igjennom. Jeg blir sint jeg da. De er så undrende over at det går ann å velge å ikke få barn.
Jeg har sagt dette siden jeg var 14 år, og har revurdert min besluttning flere ganger, men kom alltid frem til at morsrollen ikke er noe for meg.
Etter at jeg fyllte 30 sluttet de fleste å spørre: “Når jeg skulle begynne å føde barn”. Men den blusset veldig opp igjen når jeg møtte CC. Men ingen tenkte på at CC faktisk hadde bestemt seg at 2 barn var nok. Så min besluttning ang. barn passet han også, selv om han var litt undrende om hva slags stemor jeg vil komme til å bli for hans 2 jenter.
Jeg er nå lykkelig stemor til 2 jenter på deltid, og det holder for meg i massevis.
Kjersti
Pia: Jeg har hørt den setningen en del ganger jeg også, men jeg har ikke fått det suget ennå. Mulig jeg kommer til å angre når det er for sent, men jeg vil faktisk heller angre på at jeg ikke fikk barn, enn å angre på at jeg fikk barn, så derfor er valget lett å ta.
Jeg gikk gjennom det samme når E og jeg ble sammen, men som med deg og CC, så ønsker ikke E fler barn og jeg sa tydelig ifra med en gang at jeg ikke ønsker barn. Passer som hånd i hanske 🙂
Synes det er veldig godt å vite at du har det så bra på sørlandet! Savner deg fremdeles her i øst, men at du er lykkelig med din kjære og dine to bonusbarn er tross alt det viktigste! 🙂
Vivian
Hei.
Du trenger ikke rettferdiggjøre valget ditt om ikke å få barn mer enn de som velger å få barn, kanskje tvert i mot.
Jeg har aldri ønsket meg barn og nå har folk heldigvis gitt opp å mase!
Det aller viktigste er at så viktige valg virkelig er gjennomtenkte istedetfor at man bare følger strømmen.
Meld deg inn i Best Uten Barn(BUB) og bli med på treff!
Vivian
Kjersti
Vivian: Helt enig i det du sier om at viktige valg skal være gjennomtenkte! Og jeg har begynt å sette spørsmålstegn ved at noen tenker mer gjennom om de skal gifte seg enn om de skal få barn. Ikke misforstå, det er viktig å tenke nøye gjennom et giftemål også, men jeg vil nå uansett si at ansvar for et annet liv er ennå mer viktig.
Takk for tips!
therese
Grete:Syns du drar alle over en kam…har ett barn på ett år og jeg har aldri hatt det bedre=)livet er ikke over selvom man får barn,jeg føler jeg har fått mer og leve for,har alltid sagt jeg ikke vil ha barn og det passer ikke for meg,men så traff min store kjærlighet og så kom lille jenta vår=)ble litt såret av det du skrev for er så langt vekk ifra det mange mammaer føler.
iseliniselin
For et fint innlegg! Jeg har mange ganger tenkt at jeg kanskje ikke vil ha egne barn, av veldig mange ulike grunner, og når jeg har sagt dette til folk rundt meg har jeg møtt mye negative kommentarer, noe jeg syns er totalt unødvendig. Det kan godt være jeg får barn en gang, men om jeg ikke gjør det ønsker jeg at de rundt med repekterer mitt valg. Jeg syns du er tøff som skriver dette, det er jo ditt valg og ingen andre sitt!
Kjersti
iseliniselin: Tusen takk for koselig tilbakemelding! Det er trist at det skal være så negativt å ikke ønske seg barn. Alle burde få lov til å ta sine egne valg, og så lenge de valgene ikke går utover andre, bør de valgene respekteres 🙂
Du skrev forresten kommentar nr. 350 på bloggen min, gratulerer 😉
Silje
Synes det er kjempe positivt at noen sier rett ut hva de mener og at de ikke ønsker egne barn!
Selv har jeg en samboer med to barn fra før, og har ikke fylt 30 enda. Merker at jeg til stadighet må forklarre for familie og gamle kjente at han ikke vil ha flere, og jeg har ikke behov for egne barn. Skjønner ikke at mitt valg (og andre som velger det samme) skal skape så utrolig mye diskusjon og spørsmål som det gjør. Hvem er det som stiller spørsmål og lager en diskusjon når noen sier de ønsker seg barn?
Senest på en venninnekveld for litt siden ble dette tema. Og alle var så opptatt av at jeg skulle gjøre det som var riktig for meg, og at mine ønsker måtte bli tatt hensyn til i forholdet, siden min kjære ikke vil ha flere barn. Og det er jeg enig i. Men kan ikke folk skjønne at jeg heller vil være i et forhold og ha det helt supert og bli elsket og elske, istedenfor å lete etter en far til mine kommende barn og ha det “helt greit” i det forholdet?
Heldigvis vil jeg si, så har jeg flere tantebarn og mine foreldre har hvertfall slått seg til ro med at det ikke kommer flere barnebarn. Skulle bare ønske at alle andre kunne innse at folk er forskjellige, og dermed har forskjellige ønsker, drømmer og behov 🙂
Kjersti
Silje: Så lenge du og din samboer er enige om valget, så er jo det faktisk hovedsaken. Og det du sier om å være lykkelig fremfor å ha det helt greit, er jo også utrolig viktig. Noen av oss er lykkelige med barn, andre uten. Det er den respekten for det valget jeg merker jeg savner, akkurat som du sier at det er et tema når noen ikke ønsker seg barn, men ikke et tema når noen ønsker seg barn.
Jeg blir uansett veldig takknemlig over at både du og så mange fler her skjønner hva jeg mener og er i samme båt som meg, da må vi vel også klare å nå ut til de som ikke forstår vårt valg? 🙂
Katya
Hei! Hvis man skal lage barn, må det i hvert fall ikke være pga gruppepress. Dette er et personlig valg, og det må andre mennesker respektere. Også hvis man velger det motsatte, slik som deg. Jeg har ei venninne som har visst i mange år at hun ikke skal ha noe barn, og den meningen har hun fortsatt. Jeg synes ikke det er noe galt i det, jorda begynner å bli overbefolket uansett. 😀
Jeg hadde det berømte “uhellet”. Barnet mitt har gitt utrolig mye glede, men jeg skal ikke si at dette har vært enkelt. Absolutt ikke!! Så ja, man bør tenke to ganger om man skal ha barn. Å være forelder er et enormt ansvar, og man vet aldri hva som skjer. (verken med seg selv eller med barnet) Jeg havnet i alenemorsituasjon, og det er i hvert fall ikke enkelt. Det går seg til når man gjør sitt beste da, jeg skal ikke klage. 😉
Stå på ditt!
Kjersti
Katya: Jeg tror faktisk at det finnes noen der ute som har fått barn etter press fra familie, venner og/eller kjæreste. Ikke at jeg kjenner noen, men jeg kan på en måte sette meg inn i situasjonen at man tenker det er lettere å gjøre det enn å holde på sitt. Og det er fryktelig trist når det blir sånn.
All ære til deg og alle andre som blir foreldre, uansett om det er planlagt eller på grunn av det berømmelige “uhellet”! Barn gir utrolig mye glede, og jeg er også rimelig sikker på at jeg hadde vært veldig glad i mitt barn hvis jeg noen gang hadde fått 🙂 Men som du sier, man vet aldri hva som skjer, og det å være aleneforelder er nok hakket mer vanskelig enn å være to. Men du har jo uansett en solstråle 🙂
Melissa
Synes dette var utrolig bra skrevet! Desverre er det blitt sånn at folk ser ned på dem som ikke velger å få barn. De ser på dem som noen særinger. Noe de selvfølgelig ikke er;) Jeg kjenner bare èi som har valgt bort barn i sitt liv, og hun hater barn. Det er det værste hun vet. Heldigvis er ikke alle sånn!:)
Det må være lov å velge livsreisen sin selv, uten at noe skal stikke nasen sin oppi det. Vær stolt av deg selv, og drit en lang marsj i hva andre måtte mene:)
Kjersti
Melissa: Tusen takk for koselig tilbakemelding! Nei, jeg hater ikke barn, slik som hun du kjenner 🙂 Jeg er glad i barn, men jeg er også glad i å levere de tilbake til sine foreldre 😉 Og nei, vi er ikke sære, vi tar bare et valg som mange av de som elsker barn ikke helt kan forstå. Takk og pris for forskjellene, det gir oss en rikere verden 🙂
Katya
Ja, dessverre blir mye rart gjort under gruppepress men det burde ikke være slik. Et barn påvirker hele resten av ens liv, det er et familiemedlem uten angrefrist. 😀
Det har til tiders vært en tøff tilværelse å være alene, men du har helt rett. Han er en solstråle, det er nok jeg som skaper tordenværet, haha.
Kjersti
Katya: *ler* Tror nok du, på lik linje med de fleste andre foreldre, prøver å gjøre de rette tingene ovenfor deres barn, og da vil nok barna av og til se på dere som tordenvær 😉 Sånn så vel vi på våre foreldre også når vi var yngre, men vi forstår de så utrolig godt nå som vi er voksne selv 🙂
Katya
Ja, jeg har snakket med andre foreldre og kommet til den konklusjonen om at de fleste “tordner” av og til. 😀 Sønnen har kommentert det noen ganger, og da prøver jeg å telle til ti, hehe..
Kjersti
Katya: Tror nok man lettere kommer gjennom til barna med innestemme og fornuft, men jeg har full forståelse for at man av og til ikke klarer å holde igjen 🙂 Noen ganger må man kanskje telle lengre enn til ti også 😉
Katrine
Du skriver litt lenger oppe at det å få barn er en egoistisk handling. Det er nok så langt i fra sannheten som man kan komme, etter min mening. Det er svært lite egoistisk å være der for en annen person 100% av sin tid. Men det som heller er egoistisk; Det er å ville ha all sin tid for seg selv, som du skriver, du vil ikke at noen skal helle mel på gulvet, eller ta av din tid slik som et barn gjør. Det er nok mer egoistisk. Livets største under er det å få barn, og det å velge det bort er å velge bort det vakreste på jorden. Du vil ikke forstå det fordi du ikke vil ha barn.
Kjersti
Katrine: Jeg har full respekt for det du sier, og at du mener at det ikke er egoistisk å få barn. Men hvorfor får man da barn? Fordi barnet ønsker det? Nei, det er ikke egoistisk å være der 100 % for et barn resten av livet, det er etter min mening det mest uegoistiske man kan gjøre. Men man har allikevel tatt et egoistisk valg ved å få et barn, siden det kun er du og partneren som tar det valget, ikke barnet.
Ja, jeg er egoistisk fordi jeg ikke ønsker barn, fordi jeg ønsker å ta hensyn til meg selv og fordi jeg ønsker å være lykkelig. Noen er lykkelige uten barn, noen med. Men jeg tar uansett et bevisst valg fordi jeg mener at jeg vil ha det bedre på den måten og fordi jeg mener at jeg ikke ville klare å gi et barn alt det fortjener, behøver og har krav på. Og jeg vet at det er mange andre der ute som burde ha tenkt gjennom det før de fikk barn.
Å få barn er nok det vakreste på jord; for de som ønsker seg barn. Jeg kan gråte av lykke på vegne av mine venner når de forteller at de skal ha barn, ja jeg kan til og med gråte av lykke over å se totalt ukjente mennesker på tv få det barnet de sårt ønsker seg. Jeg forstår veldig godt at det å få noe man ønsker seg høyere enn livet er det vakreste som finnes. Det jeg ikke forstår er at det ikke finnes rom for å respektere at man er forskjellige. Men jeg setter stor pris på å få tilbakemeldinger fra begge sider! 🙂
Og vær så snill og les innlegget mitt igjen, siden du tydeligvis ikke har sett at jeg har skrevet at jeg på et tidligere tidspunkt ønsket meg barn.
Trilla
Et bra innlegg med godt reflekterte meninger. Men ikke anta når det gjelder andres tanker om det å få barn, for de kjenner du ikke til. Jeg er selv adoptivmor og har ikke adoptert for å “redde et barn”. Absolutt ikke! Jeg har adoptert fordi jeg ønsket meg barn, en ren egoistisk handling som du sier. Dersom man adopterer barn for å leke samaritan, ja da har man misforstått foreldrerollen. Da får man heller være en fadder! Selvfølgelig er det ego å få barn? Men det er minst like ego å IKKE få barn….
Kjersti
Trilla: Jeg beklager hvis jeg har generalisert for mye. Og jeg er absolutt og totalt enig med deg, begge valgene er egoistiske. Velger man å få barn, er man egoistisk frem til barnet er unnfanget. Derifra og resten av livet er man uegoistisk. Velger man å ikke få barn er man egoistisk resten av livet. Men jeg vil også få presisere det jeg har skrevet i innlegget også, at jeg applauderer alle som velger å få barn og som tar vare på de og gir de det de trenger! Takk og pris for at vi alle er forskjellige 🙂
Katrine
Enig, Trilla. Absolutt!
Katya
Ja, innestemme er nok det mest pedagogiske valget, men noen ganger kommer disse dumme følelsene og tar over fornuften. ;o)
Kjersti
Katya: *ler* Ja, de er noen teite ting disse følelsene 😉
Randi
Synes du skriver godt og poengene dine kommer frem. Men hvor kommer egoismen inn? Du vet vi stammer fra apene, altså vi er dyr. Hovedmålet til alle dyr er å overleve selv OG å formere seg. Denne egenskapen har ikke evolusjonen fjernet fra oss mennekser. Derfor er det å ønske seg barn, og å få barn en helt naturlig del av livet og det finnes derfor ikke egoistisk.
Kjersti
Randi: Jeg ser poenget ditt, men hva med oss som ikke ønsker oss barn? Er vi da unaturlige? Avvik? At vi stammer fra apene er jo også et trosspørsmål, noen tror på the big bang, andre tror på skapelsen.
Lizzy
Som jeg skulle skrevet det selv! Jeg skjønner veldig godt din situasjon. Jeg har vært gift i snart 4 år, og er 31 år gammel. Det har vært NOEN spørsmål angående dette temaet blant venner og familie. Vi har aldri ønsket å få barn, og synes det er et valg på lik linje med at noen kanskje IKKE vil gifte seg. Jeg har tenkt litt på dette med spørsmålet om egoisme. Mine venner innrømmer at de har fått barn, kun for sin egen skyld og glede. Ikke for glede andre, og det er den rette og egoistiske grunnen. Hvilken glede skulle jeg eller andre fått av at de fikk barn?Nei, de fikk dem kun for sin egen glede. Og det er grunn god nok. Og da kommer spørsmålet, hvorfor skal jeg måtte få barn? Om jeg ikke tror å få barn er den store lykken og meningen med livet?Er jeg da egoistisk, fordi jeg valgte bort denne muligheten til kun å glede meg selv og ingen andre? Nei, jeg synes å få barn er egoistisk, og spørsmålet er enkelt når noen spør. Skal dere ikke ha barn? Og jeg svarer med spørsmålet, hvorfor fikk du barn?
Kjersti
Lizzy: Som det har blitt diskutert litt tidligere her, så kommer det frem at begge valg til dels er egoistiske. De som ønsker seg barn er egoistiske fordi de setter noe til liv som ikke har bedt om det, men de er ikke egoistiske når de har blitt foreldre, siden de da setter mesteparten av sitt eget liv på vent i mange år. De som ikke ønsker seg barn er egoistiske fordi de vil tenke på seg selv.
Man tar uansett et valg basert på hva man mener vil gjøre seg selv mest lykkelig, og jeg mener at begge valg skal bli like mye respektert. Og det ser ut som du har funnet det rette motspørsmålet for å få andre til å forstå og respektere ditt valg 🙂
cassus
Ville bare støtte Kjersti i det hun sa om egoisme. Når folk sier at de “vil ha barn” så er det noe de vil ha, noe DE ønsker seg. Hvor ofte hører du folk si “jeg ønsker å støtte opp om ett lite liv, jeg vil være der for en person og bla bla bla blaaaargh”? Aldri.
Folk får barn av ymse grunner, men til syvende og sist bunner det i at det er noe de vil ha. Det går ikke an å vri seg unna det, det er et faktum. Man kan bare se på hvor mange som er syke nok til å betale titusener av kroner for å bli befruktet fordi de er som en uttørket blomsterpotte der nede. Alternativt kunne de adoptert, (det absolutte tegn på filantropi, ikke egoisme og grådighet), men de velger ikke å adoptere, for de vil ha SIN EGEN lille unge.
Typiske grunner til at folk får barn er:
A: De mangler noe i livet
B: Det er forventet at de får det
C: Det virker unormalt å ikke få det
D: De klarer ikke motstå det biologiske presset til å formere seg
–
Vil også legge til at det ikke er mangel på folk som meg (med psykiske lidelser, og som egentlig er relativt likegyldige til livet). Med mindre du er 100% klar for å få en unge som har lyst å knerte seg når han er i tenårene så burde du tenke igjennom det å få barn en gang til. Psykiske lidelser formelig TYTER for tiden, og sjansene for at ditt barn blir litt ødelagt i hodet sitt er MINST 10%.
Kjersti
cassus: Takk for støtten! En adoptivmor kommenterte her tidligere og sa at hun også var egoistisk fordi hun ønsket seg et barn og valgte å adoptere. Etter de argumentene som har kommet frem her, virker det som en generell oppfatning at både det å ønske seg barn og det å ikke ønske seg barn er egoistiske valg.
Nå kjenner ikke jeg noen tall på dette med psykiske lidelser, men at man skal være 100 % klar for å få et barn, og ikke minst være klar over alt hva det innebærer, det er jo det minste man kan gjøre før man blir gravid. Det er jo tross alt snakk om å ta ansvar for et annet liv.
Lara_Croft
Hi Kjersti,
Thanks for a very thoughtful blog entry. Norway is a small place so many people do not appreciate when you have an opinion different from the majority. Outside Norway, I personally meet a lot of respect and tolerance for my childfree choice. The plain truth is that your decision not to become a parent would bring absolutely no harm to society or to people around you.
And behind closed doors, a lot of people would have regretted the choice of becoming parents or sharing parenting with someone. But it is very deeply embedded in the human gene to be protective of the mega challenge of motherhood. It is totally a survival of the species mechanism.
Greetings from a freedom-loving, child-loving and child-free person
Kjersti
Lara_Croft: Thanks for your comment! I think you’re pointing out something important when you say that Norway is such a small place. Having children is the normal thing, and when you do something that differs from what most others do, they tend to look at you as if there is something wrong with you.
Thankfully, there is some of us that stands against the pressure and keep our own opinions. I’m sure that some regret having children with just that person, but I guess most don’t regret having the child. And as I’ve said, both in the blog entry and in earlier comments: I salute those having children, those who take care of and care for their child in the best way possible for so many years. I just want respect for my choise as well.
Anno 1962
Å føde egne barn – kontra det å ha barn?
Som nyutdannet, fagnerd og nyforelsket, var faktisk valget veldig enkelt.
Da vi hadde levd i et stabilt forhold i 2-3 år, så spurte ALLE (og da mener jeg virkelig ALLE inkl. mor og far, svigermor og svigerfar og alle andre rundt oss) om det nå ikke var på tide å få barn.
Jeg gikk i kjelleren og tenkte over det stakkars barnets liv – en mor som helt glemmer tiden i sin ”flyt” i andre oppgaver, som helt glemmer å varsle sin hjertens kjær at hun nok vil sitte natten over på jobben. Hvilket liv ville dette barnet fått?
Jeg kan tåle å bli karakterisert som egoistisk, jeg kan tåle å bli kalt feig, men kan mitt barn tåle å bli neglisjert og være andrevalget i våre liv?
Også min hjertens kjær spurte forsiktig om det ikke var på tide å få barn – og om han virkelig ville ha barn, så skulle jeg føde dem. Men hvem skulle ha hovedansvaret frem til barnet var voksent – og utviklet seg til et trygt og godt menneske. Tiden var annerledes da – men hans respons var at det ble ikke ham.
Jeg er oppvokst med SYNNØVE – Synnøve var både mor, far og alle mine besteforeldre. Hun var en kvinne med omsorg for bygdas fortapte sønner og døtre. Hun var en velsignelse for fortapte sjeler.
Jeg har derfor alltid sagt at det finnes så mange barn der ute som trenger omsorg – at dersom den dagen kommer at vi har mye å gi; så finnes det så mange som trenger vår hjertevarme – biologisk slektskap eller ikke.
Og hva er det egentlig med menneskeheten som tvinger oss til å videreføre våre gener. Dyreverdenen viser jo oss at hunder kan ta vare på katter. Gjøkunger kan blomstre under omsorg av en liten spurv.
Men for de av dere som virkelig ønsker å føde barn – hør klokka! – min livmor ble fjernet da jeg var 36, den hadde sikkert ikke kunnet ”huse fostre” på mange år.
Kjersti
Anno 1962: Jeg blir glad hver gang jeg leser og hører om noen som virkelig har tenkt gjennom dette med å få barn utifra sitt eget ståsted, at de klarer å se på ting på en saklig og fornuftig måte. Jeg vet også at livet forandrer seg totalt når man får barn, og derfor er det nok mange som har fått barn som ikke skulle hatt det, samtidig som det sikkert finnes noen som ikke har fått barn, men som hadde blitt fantastiske foreldre.
Du får min fulle respekt for dine tanker og refleksjoner rundt det å ikke ville ha barn. Du har tenkt gjennom det og tatt et valg, og det er det jeg savner fra mange der ute, respekt for at jeg velger anderledes enn de. Om jeg er egoistisk? Ja, det er jeg. Men jeg er også fornuftig nok til å vite at jeg antagelig ikke hadde kunnet gitt det barnet alt det fortjente og hadde krav på.
Therese
Har akkurat samme tankan 🙂
Kjersti
Therese: Godt å høre at det er fler av oss 🙂
mamma
Å få barn er i det lange løp stort sett en glede, og ofte velger foreldre å stå last og bram sine avkom om de så blir rusmisbrukere eller annet som kanskje bryter mot “normalen”.
Jeg deler litt din oppfatning på samme tid så valgte jeg å få ett barn, en datter som nå er 14. Hun har riktignok vært en snill og stort sett frisk jente, er det enda tross at hun er fjortis! Jeg syns jeg har vært så heldig. Mistet en unge pga spontanabort etter henne og valgte etter det å ikke få flere barn. Fordi jeg så litt slikt som deg og fordi jeg ikke ønsket to ulike fedre til to barn… Jeg har aldri vært en som sitter og blir helt varm om brystet av å se bebiser, da blir jeg mer rørt av å se dyreunger.. men jeg anser meg ikke som unormal, bare at jeg heller ikke ser sjarmen i alt som har med spebarn/barn å gjøre og hvem vet.. ikke sikkert jeg hadde vært like heldig med nr 2 i både det å slippe sykdom, hyperunge og våkenetter. Det eneste triste er at når man først har fått en så blir det pluss og minus, det å være et enebarn… Hun har heldighvis en stebror som hun har god kontakt med da min samboer har 2 hvor av den ene er såpass ung enda, at han er fast hos oss annenhver helg og glir suverent inn i min lille familie:o)
Jeg håper min datter får et par unger selv, men respekterer hennes valg hvis hun ikke ønsker unger eller vil kun ha en, da får jeg gå hen og “adoptere” barnebarn hehe…
Men seriøst:
All respekt til ditt valg der du er nå. Vi er forskjellig og istedenfor å få flere barn som så mange av oss gjør, ville det kanskje vært mer ideelt at vi brydde oss om de barna som allerede eksisterte, nok av de som ikke har det godt. Om det så er å adoptere eller å vie sin oppmerksomhet til tantebarn, venners barn osv… som man ser trenger ekstra omsorg og det å bli sett. Mange måter “å ha barn på”.
Kjersti
mamma: Det var veldig forfriskende å lese din side av saken, nemlig en side hvor man har barn og velger å ikke få fler. Jeg er enebarn og har klart meg bra, men jeg ser jo også fordelene med å ha søsken, de fleste av mine venner har det og de står sjeldent alene. Men man kan også ha veldig nære venner som er der for hverandre selv om man ikke har det samme blodet i årene.
Og som du så fint sier: det finnes mange måter å ha barn på. For noen finnes det ikke noe sterkere bånd enn å ha egne barn, for andre er det båndet også sterkt hvis det er til andres barn. Og noen ønsker faktisk ikke å ha barn i livet sitt i det hele tatt, og det må man bare respektere, på lik linje med at hundeeiere må respektere at ikke alle liker hunder eller at noen liker dansebandmusikk, andre liker opera eller trash metal.
Skulle din datter velge å ikke få barn, så er det mange barn der ute som ikke har besteforeldre av mange grunner. Og det finnes mange aleneforeldre uten et nettverk. Det er mange av de som ønsker seg “besteforeldre” til sine barn og som trenger noen timers avlastning av og til 🙂
Tove
Hei. Ville bare si at alt vi gjør er egoistiske. Om det så er å gi bort penger, spise middag på restaurant, få barn, ikke få barn, jobbe, osv osv så er det egoisme. Vi gjør alt for oss selv. Selv om vi gjør ting for andre så får det oss til å føle oss bra.
Kjemien i hjernen er laget slik at vi blir belønnet av ting vi gjør som vi liker. Den gode følelsen du får når du hjelper noen andre er hjernens belønning med kjemiske stoffer..
Ja jeg er veldig interressert i biologi og det er kanskje kynisk å se på fakta slik, men slik er det.
Egoisme er en bra ting. Uten egoismen så hadde vi ikke eksistert.
Og ikke få dårlig samvittighet fordi du er en egoist. Alle her i verden er egoister, men alle vil ikke inrømme det 🙂
(bra at du tok valget og står imot press. Jeg tok selv samme valget og har ikke angret ett sekund)
Kjersti
Tove: Det er jo sant det du sier, alt bunner på en måte i egoisme når man ser på det rent teknisk. Vi gjør noe fordi vi liker følelsen det gir oss, selv når vi gjør noe vi faktisk ikke vil, fordi vi da vet at det gjør noen andre glad og det igjen gjør oss glad.
Godt å høre at det er fler der ute som har tatt det samme valget og som ikke angrer! 🙂
Fru Perez
Det er godt å se at jeg ikke er alene, jeg har akkurat de samme tankene som deg. Jeg og min kjære nærmer oss 40-åra og har ikke tenkt å berike verden med noen barn. Vi elsker barn begge to og er gjerne tanter så ofte det lar seg gjøre, men det er VELDIG godt å kunne levere dem fra seg igjen og vite at det ikke er VÅRT daglige ansvar.
Dessuten kjenner jeg, og det er nesten ikke lov å si, men jeg sier det likevel, at jeg ikke er så veldig INTERESSERT i det å ha barn? Eller, rettere sagt, jeg synes barn er kjedelig. (jeg har tross alt vært ett selv)
Jeg vil mye heller sitte på kafe og lese avisen (for å sette det på ego-spissen) enn å leke i sandkassa eller gjøre lekser og kjøre på trening. (i samme slengen må jeg legge til, for å unngå å bli stemplet som en egoistisk hurpe, at jeg ER en supergod tante som ER der og som barna elsker -og som jeg elsker – MYE, men det er jo kun fordi jeg vet det er i øyeblikket, ikke for alltid!)
Jeg gleder meg til å leve resten av livet sånn som JEG (og kjærsten) vil – uten egne barn! 🙂
STOR hilsen fra ei som synes du er tøff! 🙂
Kjersti
Fru Perez: Takk for koselig tilbakemelding! Det er som du sier, det er dette med å kunne levere barna tilbake til sine foreldre som er med på å gjøre deg til en god tante, fordi du vet at ditt ansvar er der og da, ikke for alltid. Og det går fint an å være glad i barn uten å ville ha de selv. Jeg har mange sterke og gode minner med barna jeg har rundt meg, de minnene gjemmer jeg godt i hjertet mitt og nyter det faktum at ungene er glad i meg og at jeg er glad i de.
Det finnes helt klart like mange grunner til å ikke få barn som det finnes mennesker som velger å ikke få barn, hovedsaken er at man er trygg på det valget man tar, ihvertfall når man nærmer seg den tiden hvor man snart ikke har et valg lengre (og der er du og jeg i samme båt). Men det høres helt klart ut som om du er trygg på det valget du og din kjære har tatt og at dere nyter godt av å leve uten barn men samtidig med barn, på deres premisser 🙂
Tusen takk, stor hilsen tilbake til ei som er like tøff 🙂
Johan
Det er litt av en ansvarsfraskrivelse du driver med, vi (menneskene) kommer ikke så langt hvis alle skal slutte å ha barn, i verste fall så nekter du å lage det mennesket som kunne ha skapt verdensfred og grønn energi.
Så stå på!
Kjersti
Johan: Jeg har aldri bedt alle om å slutte å lage barn, og hvis jeg mot formodning skulle gjøre det, håper jeg ikke verden består av en så stor saueflokk at alle velger å høre på meg. Hvis de gjør det, ja da er det jaggu bedre at menneskeheten dør ut.
Takk det samme! 🙂
Lala
Kjersti: Et kjempefint innlegg! Jeg begynte å lese i påvente av å bli irritert; vanligvis er slike innlegg i samme ånd som Grethe sitt svar til deg; et angrep fullt av klisjepregete, oppgulpede usannheter om den ene eller den andre gruppen.
Men du viser toleranse og innsikt, og presenterer ditt valg på en utrolig fin måte. Bra lesning! Jeg støtter for øvrig ditt valg om ikke å få barn like mye som du støtter mitt om å få dem.
Kjersti
Lala: Tusen takk for koselig tilbakemelding! Og tusen takk for respekten du viser, det er ikke alle som ønsker barn som utviser slik støtte til oss som ikke ønsker barn. Takk og pris for at vi alle er forskjellige, men at vi kan respektere hverandre 🙂
Bentemor
Kommentar til et svar:Gidder ikke ta en økt i sandkassa for en som elsker deg mer enn alt? Det er vel litt kjedelig å stille opp for kjæresten også, av og til?
Dette er ikke egoisme, det er egosentrisitet.
Birgitte
veldig bra skrevet, og helt enig i det.De som ikke ønsker barn må få ta det valget vel så mye som de som ønsker seg det. Det er tross alt 2010:)
Kjersti
Birgitte: Tusen takk for hyggelig tilbakemelding 🙂 Ja, det er tross alt 2010 og vi lever i et fritt land 🙂
Fru Perez
@ Bentemor: for all del, ta alt ut av sammenheng og heng deg opp i detaljer. Jeg sitter selvsagt GJERNE i sandkassa med tantebarna mine, hvis du har lest det jeg skriver, så skjønner du det.
Tove
Svar til bestemor..
Tror du virkelig har missforstått ordet egosentrisme: “Egosentrisme vil si manglende evne til å se ting fra en annen synsvinkel enn sin egen. Mange politikere bruker egosentrisme for å få motstanderens politikk (f.eks. i en debatt) til å virke dårligere enn deres egen. Det motsatte av egosentrisme er empati” ref, wikipedia..
Så der dreit du på leggen for å si det mildt. Kan lønne seg å vite hva ordene betyr før du lar dem hagle..
(tror det er du som har egosentrisme utifra det du skriver. Du nekter jo å se hennes syn på saken..)
Moder'n
Man bør absolutt ikke få barn dersom man ikke ønsker det ansvaret eller er villig til å gi all den tiden det tar. Det får være opp til hver og en hva man ønsker.
Jeg sitter nå med min syv uker gamle datter på fanget, alle kiloene etter graviditeten er borte (ble relativt provosert av Grethe lenger oppe her…) og tenker at livet har aldri vært bedre. 🙂
Det er jo et faktum at man må jo nesten satse på at brorparten av oss får barn da, ellers vil jo samfunnet gå nedenom og hjem…
Kjersti
Moder’n: Gratulerer med babyen! Veldig fint at du har tatt et valg som du er strålende fornøyd og lykkelig med, det er det som er det viktigste!
Selvsagt må man satse på at mange av oss får barn, og jeg sier igjen: stor applaus til de som velger å få barn! Men takk og pris for at vi alle er forskjellige, det gjør at nevnte samfunn også blir interessant 🙂
Pål
Hei,
jeg er slettes ikke uenig i et valg om å få barn skal være gjennomtenkt. Problemet med å tenke gjennom det er at man rett og slett ikke kan forestille seg kjærligheten til sitt eget barn. Ja, jeg trodde også jeg “visste” hvordan det vil være, men virkelighetens altomgripende endring i meg var ikke i nærheten av forestillingen jeg hadde på forhånd.
Om det har vært slitsomt? Ja visst, slitsomt som ville helvete. Vi har en unge som sover jævlig dårlig, og som på mange vis er krevende. Fullstendig propell som hun er. Men hvorfor oppleves det som så slitsomt? Jeg tror rett og slett de late kroppene våre knapt vet hva hardt arbeid er lenger. Vi sitter der på kafe, jobb, trener litt når man får sjansen etc etc. MEN faktum er at vi aldri før har hatt en generasjon med så mye fritid, OG som likevel føler seg så forbanna sliten. Merkelig i grunn?
Kjersti
Pål: Det er klart at det er umulig å vite på forhånd nøyaktig hvordan det vil bli. Og selv det å titte på venner og kjente og hvordan de har det når de har fått barn, gir heller ikke nødvendigvis et riktig bilde av hvordan det vil bli for akkurat deg og dere. Årsaken er jo at alle er individer, både vi som voksne og barna vi får. Men at det er en total omstilling fra hva man er vant med, tror jeg vi med sikkerhet kan si.
Du er nok inne på noe når det gjelder å bli sliten av barns aktivitetsnivå, rett og slett fordi samfunnet i dag er lagt opp til at veldig mange jobber er stillesittende og at kroppen vår derfor protesterer når vi skal springe rundt og passe på et barn som nettopp har lært og gå, men ikke lært at det er farlig å legge hånda på ovnen eller å stikke fingeren inn i stikkontakten. Men jeg vil også tro at sånne typer aktivitet kan regnes som trening, og det er gjerne sånn at jo mer man gjør en ting, jo mindre sliten blir man av det.
Ja, jeg er helt enig i at det er merkelig 😉
Pål
Hei igjen,
jeg ser jeg kan fremstå som krass og i offensiv i innlegget mitt. Det var ikke ment som noe angrep på noen, men som en alternativ vinkling på et fenomen man ser nevnt oftere og oftere. Selv om det er jævlig slitsomt, så ville jeg pokker ikke ofret et forbanna sekund av tilværelsen. Hilsen en tidligere workaholic. 🙂
Kjersti
Pål: Jeg oppfattet deg ikke som krass, men heller, som du sier, som en alternativ vinkling. Du har tydeligvis funnet oppskriften på hvordan du vil ha ditt liv, all ære til deg for det 🙂
cecilie
Hei.
Jeg ble kjempe glad over å se denne bloggen på VG sin forside. Jeg er 28 år og har meste parten av mitt liv ikke ønsket å få mine egne barn. Min største årsak er at det er så mye sykdom i min familie at jeg ønsker ikke å bringe disse videre. Når jeg sier dette, får jeg sjelden støtte av folk, og de får meg til å føle meg slem. Men jeg har en yngre søster som har slitt med spiseforstyrrelser, selvskading, overdoser, innleggelse på diverse avdelinger og tanker om at hun ikke lever et normalt liv, hun sliter med å studere og er i et traume program for å få hverdagen til å fungere. Jeg har en far som er manisk depresiv, med ostoperose, artrose, revmatisme og hjerte operert 4 ganger med ny klaff og pacemaker. han hjar så mye smerter at han har bedt legene gi ham et kortere mindre smertefult liv framfor et lengre ett i den situasjonen han er i nå. Min mor sliter også med artrose, stoff skifte og hvitiligo som gjør at hun har hvite flekker over hele kroppen. Selv har jeg stoffskifte problemer som ble oppdaget etter at jeg var diagnosert som deppresiv og gått på lykkepille ett år og jeg sliter med kronisk betennelse i tarmene, noe som gjør at jeg har slitt i intime forhold.Jeg vet ting kunne vært værre, men jeg kan ikke huske de siste ti årene uten en sykdomms fri dag. Vi går alle i terapi hver for oss og hver gang telefonen ringer er jeg redd. Derfor har jeg valgt at hvis jeg noen gang velger å få ett barn, vil jeg heller hjelpe en som trenger det. Om det er adopsjon eller å fostre et barn med en uheldig fortid. Jeg kan ikke redde værden, men jeg kan gjøre noens liv litt bedre uten å være egoistisk og føre mye uheldighet videre. Svaret jeg får er som regel at hvis man adopterer eller fostrer vet man ikke hva man får… Det er utrolig provoserende å høre. Man er ikke familie i kjøtt og blod. Det er i hjertet. i kjærligheten (veldig klisje, men det må til). Og man vet ikke hva man får når man får sitt eget barn heller, man da har man ansvaret for dette barnets helse og velvære. Og det vet ikke jeg om jeg er sterk nok til å ta ansvar for etter å ha en familie situasjon som jeg har. Hadde ting vært litt anderledes hadde faren min dødd fire år siden da han fikk hjerteproblemer, at søsteren min ikke hadde overlevd noen av de tre overdosene hun har tatt og i ett tilfelle lagt igjen ett brev med ønske om hvilken sang vi skulle spille i begravelsen. Min mor endte opp på sykriatsk hun også etter en kveld hun hadde fått nok og i ett øyeblikk kastet i seg alt hun kunne finne. jeg vet dette hele innleget er litt ekstremt, men dette er hva jeg har opplevd og føler, og fortsatt er ikke dette gyldig grunn i andres mening til ikke å ville ha egne barn… og det er helt utenfor min forståelse…
Kjersti
cecilie: Det er sterke ting du forteller her, takk for at du tør å være så åpen! Jeg har ingen problemer med å forstå din argumentasjon for å ikke få barn, og jeg er også helt enig i at man vet ikke hva slags barn man får, uansett om man velger å få egne eller å adoptere eller å være fosterforeldre. I ditt tilfelle er det muligens en stor risiko for å få et barn med sykdommer, hvis man adopterer eller får fosterbarn har man kanskje en mulighet til å vite litt om barnet på forhånd (dette er ting jeg kan veldig lite om!).
Jeg har nå lest gjennom kommentaren din flere ganger, og jeg blir så trist over å lese at dere har vært så uheldige (hvis det går an å si det) med så mye sykdom. Jeg synes du har en fornuftig tankegang rundt dette med barn, og det er leit at du møter så lite forståelse. Nok en gang vender jeg tilbake til det med å respektere hverandres valg. Jeg har full respekt for de som ønsker seg barn over alt på denne jord, og jeg skulle så ønske at det var fler som respekterte våre valg om å ikke få barn.
Ønsker deg alt godt!
Sanna Salia
Kjære deg!
Hvordan i all verden vil du at vi skal formere oss da??????
Vil du samle alle sædcellene og alle eggene, for så spørre om det var noen som kunne tenke seg å bli et foster sammen??? Er det først DA det er uegoistisk å få et barn?
Hærlighet!
Det er etter min mening ikke egoistisk å gjøre noe som menneskekroppen fysisk er lagt opp til: formere seg/reproduksjon og bæring av et barn!
Vi kan no ikke spørre et foster om “LOV”!!!!! Hvor hadde du vært i dag da?
Jeg respekterer de som har tatt et valg om aldri å få barn, men forsår ikke at “dere” med viten vilje kan skrive så mye om hvordan livet med barn ville være????
Hva vet du?
Når folk spør deg om du skal ha barn, så si bare: Nei, jeg egner meg ikke som mor! Ikke kom med det tullet om melet og tusjen på veggene!
Vi har alle vært barnløse…….og bare de med barn vet hvordand det føles på begge sider!
Kjersti
Sanna Salia: Det er ikke snakk om å skulle spørre om lov først, for som du selv sier, er det en umulighet. Det er snakk om å tenke gjennom det valget man skal ta og gjøre det beste for både seg selv, for partneren og for det eventuelle barnet. At du mener det ikke er egoistisk respekterer jeg fullt ut, men jeg mener at man tar et egoistisk valg uansett om man velger å få barn eller om man velger å ikke få barn.
Hva jeg vet om å ha barn selv? Absolutt ingenting sett bort ifra det faktum at jeg har et bonusbarn. Men jeg har øyne og ører, og jeg har venner som har barn. Ja, kun de som har barn vet nøyaktig hvordan det er å ha og å ikke ha barn, men det er ikke dermed sagt at det er umulig for resten av befolkningen å ha forståelse for og dermed gjøre seg opp en mening om hvordan det er å ha barn. Det er nettopp det jeg har gjort og derfor tatt et valg.
Jeg kan være den første i køen for å si at jeg tror jeg ikke egner meg som mor (men jeg har jo ikke prøvd, så hvordan kan jeg vite?), men en av argumentene mine for å tro nettopp det, er akkurat det du kaller tull om mel og tusj på veggene.
Lise
Om adoptivforeldre er mindre egoistiske enn biologiske foreldre tror jeg varierer. Jeg er selv et adoptivbarn som aldri kunne erstatte et ønsket biologisk barn. Det har min biologiske mor slått meg for, skjelt meg ut for og aldri latt meg glemme så lenge jeg kan huske. Jeg kjenner flere adoptivbarn som har det på samme måte og også verre.
Til Kjersti og dere andre så syns jeg syns det er kjempeflott at folk som ikke ønsker seg barn lar være å skaffe seg det. Det finnes nok av barn her i verden til å bringe menneskeheten videre.
Grethe: Jeg tror de fleste foreldre har en større forståelse og aksept for din situasjon enn du har for deres. Folk må få lov å få barn hvis de vil, og også la være å få barn hvis de ikke vil. En skulle ikke måtte forklare seg overfor andre uansett hvilket valg man tar. Folk er forskjellige og blir derfor også lykkelige med ulike valg. Godt vi ikke alle er like sier nå jeg!
Selv har jeg fått barn i voksen alder og det er det beste som noengang har skjedd meg!
Kjersti
Lise: Det er veldig trist å lese din sjebne som adoptivbarn, men takk for at du delte din side av saken! Og takk for respekten du som mor viser ovenfor oss som velger å ikke få barn. Det varmer 🙂
SigridH
Hei,
ville bare si at dette innlegget ditt var nesten som om jeg skulle ha skrevet det selv. Pleier aldri å legge igjen kommentarer på slike blogger, men nå ble fristelsen for stor…!
Det viktigste et menneske har her i livet er friheten til å bestemme veien videre selv. Noen (mange?) velger barn og andre velger bort dette. Dette er selvsagt helt greit!
Jeg er selv i slutten av tjueårene og dette med barn har aldri føltes særlig fristende. Har ikke kunnet se meg selv i en morsrolle, tynget ned med ansvar og våkennetter.
Er rett og slett for glad i Livet Mitt slik det er (jobb, kjæreste, reiser, venner, impulsivitet etc etc) til å skulle legge det på hylla for en laaang stund.
Så her er en skål til alle de som velger å leve Livet sitt på den måten man føler er best 🙂 (med / uten barn)
Kjersti
SigridH: Tusen takk for koselig tilbakemelding! Og ikke minst for at du valgte å kommentere til tross for at du ikke pleier å kommentere i blogger, jeg føler meg beæret 😉
I kommentaren din leser jeg respekt for begge valgene, og det er det jeg ønsker at fler kunne ha. Jeg vet om mange som ikke ville blitt lykkelige uten barn, og ved hjelp av dette innlegget vet jeg nå også om mange som ikke ville blitt lykkelige med barn.
Skål tilbake 🙂
Kjerringa med bokstaven
Jeg er en av de som ALDRI har hatt lyst på barn, jeg liker ikke barn en gang, og det gav jeg beskjed om til folk så jeg har sluppet å få spørsmålet om når jeg skal få barn osv. Men, så ble jeg gravid da og selv om jeg ikke er veldig glad i unger så ville jeg ikke ta abort. Vi fikk en skjønn liten gutt, helt sykt at jeg sitter og skriver noe sånn, jeg har aldri syntes babyer har vært skjønne, har bare sett på dem som utrivelige vesen som skriker, spiser og driter, og så sover de bittelitt innimellom. Men nå sitter vi her med 2 skjønne gutter, nr to faktisk planlagt. Skal ikke være en av de som sitter og sier “du vet ikke hva du går glipp av” altså, men alt slitet og nattevåket jeg trodde fulgte med en baby har jeg ikke sett så mye til. :p Mulig vi har vært ekstremt heldige da.
Ja det er slitsomt til tider, og jeg liker fremdeles ikke andre sine unger, de klarer jeg meg fint uten, men ungene mine ville jeg aldri vært foruten. Og det å legge seg borti andre sine valg, nei det gidder jeg ikke.
Må legge til at jeg forstår moren din veldig godt. Dette betyr jo at HENNES gener stopper med deg, de blir ikke videreført. Det var faktisk noe av det jeg følte på da jeg ble gravid uplanlagt. Det var litt kjipt å tenke på at om jeg ikke får unger så er det ingenting igjen etter meg når jeg en gang dør. Jeg tenker også på det om vi kommer til å få barnebarn. Blir forferdelig kjipt om ingen av guttene våre skulle få unger selv, da blir liksom litt av arbeidet vi har hatt med dem, litt bortkastet på en måte. Misforstå meg rett som de sier, vil jo alltid være glad for at vi har fått guttene våre, men vil synest det er trist om de faktisk _velger_ å ikke få barn selv. o_O
Men en ting folk godt kunne slutte med, det er det evinnelige spørsmålet “hva driver du med da?” når man treffer på gamle kjente. Jeg har ikke jobbet så mye de siste årene pga kronisk sykdom, og jeg er så lei av å måtte forklare og forsvare dette her. *spy* Litt off topic, men du nevnte det såvidt inne der en plass.
Kjersti
Kjerringa med bokstaven: Det å endre mening er menneskers rett. Selv om man har vært aldri så påståelig tidligere, så kan man faktisk si at det var det jeg mente den gangen, men jeg mener det ikke nå lenger. Du var lykkelig uten barn den gangen, du er lykkelig med barn nå. Og du tok selv et bevisst valg.
Jeg forstår også mamma veldig godt, men for det første kan jeg ikke få barn bare fordi hun ønsker seg barnebarn, og for det andre var det hun som valgte å bare få ett barn. Jeg har også vært inne på tanken som du skriver, om at det ikke vil være noe igjen etter meg den dagen jeg dør, og det er i utgangspunktet en trist tanke. Men jeg har samtidig spurt meg selv om det er grunn nok for meg for å få barn, og svaret har vært nei. Jeg får heller prøve å etterlate meg andre ting enn blod og gener, f.eks. minner hos de yngre generasjonene. Eller kanskje jeg får en lys idé og finner opp noe som er lurt? 😉 Nei, det var en avsporing 🙂
Gamle kjente stiller gjerne det spørsmålet for å få en oppdatering, det er reaksjonen fra de når de hører jeg ikke har barn som er vanskelig å takle. Det er jo ikke synd på meg fordi jeg ikke har barn, jeg har jo valgt det selv. Men jeg ser helt klart det du sier, man blir litt lei 🙂
Heidi
Hei.Jeg er 39 og trodde ikke jeg skulle bli mor. Fikk mange spørsmål om jeg ikke hadde tenkt å få barn snart, når jeg sa: nei,jeg har ikke funnet mannen, var det på en måte greit. Men når jeg fant mannen og fortsatt ikke fikk barn, følte jeg også presset. Jeg har nok alltid hatt lyst på barn, men også vært svært usikker på om hvordan jeg ville klare mammarollen med alt det ansvaret det innebærer.-Noe jeg ennå ikke vet siden jenta mi bare er 5 mnd.
Jeg tror at når noen spør det a-typiske spørsmålet om du har/skal ha barn og får svaret:”Nei, jeg vil ikke ha”, blir veldig usikker og ikke helt vet hvordan de skal besvare den. Kanskje fordi de ikke vet grunnen? Et “vil ikke ha” innebærer kanskje mye mer enn de 3 ordene. I mitt tilfelle skjulte jeg meg bak dette fordi jeg strevde med å bli gravid i 3 år, og ikke orket fortelle om alle spontanabortene. Når jeg til slutt åpnet opp for problematikken, fikk jeg en likeledes respons. Usikkerhet fra den jeg snakket med. Jeg opplever at folk som spør slik gjør det fordi det er som du sier er typiske spørsmål. De tenker ikke alltid over hva de får til svar, og når de får et som avviker fra “normalen” (hva nå enn det er), så stopper samtalen litt opp.
Personlig synes jeg som du at det skal være helt opp til hver enkelt om en ønsker barn eller ikke. Man skal ikke ha barn fordi “alle andre har det”, men fordi en er klar for å gjøre det beste en kan for dette lille mennesket. Man vet aldri hvilke utfordringer det bringer for hvert barn er unikt. En er vel heller aldri helt klar for å få barn, en vokser bare med ansvaret.
Dersom noen sier en forfaller når en har fått barn, så tror jeg ikke det er noe endring. Det blir bare mer tydelig hvordan en tar vare på seg selv i utgangspunktet. Om en ønsker kroppen tilbake noenlunde slik den var før fødselen, må en jobbe for det som alt annet i hverdagen. Jeg nekter i hvertfall å forfalle. Jeg vil min unge skal være stolt av meg.Jeg vil ha fysikk nok til å kunne leke med henne og ta vare på henne som best jeg kan. Og ikke minst skal jeg være fornøyd med meg selv.
Kjersti
Heidi: Tror du absolutt er inne på noe når du sier at folk blir usikre når de får det svaret som vi gir de, nemlig fordi vi avviker fra “normalen”. Og når man da i tillegg, som du, åpner opp og forteller om f.eks. spontanaborter, er dette også noe som veldig få ønsker å fortelle om, og når man da får et slikt svar, blir man usikker på hvordan man skal takle det. Skal man vise medlidenhet og medfølelse, eller gjør det personen mer trist? Skal man prøve å motivere til å fortsette å prøve, eller gjør det personen mer motløs?
Nei, man vet aldri hva slags utfordringer man får når man får barn, men det er nettopp det man må være forberedt på; alt! Og jeg er rimelig sikker på at man aldri blir utlært i foreldrerollen heller, for ethvert alderstrinn på barnet bringer med seg nye utfordringer og situasjoner som man må lære seg å takle og også finne ut av hvordan man skal håndtere.
Men jeg vil si takk for respekten du viser ovenfor oss som velger å ikke få barn, det er nettopp det jeg ønsker å ha fokus på 🙂
She-Devil
Flott innlegg.
Jeg er en av dem som har valgt bort barn. Har aldri ønsket dem, liker faktisk ikke barn heller…. Dette er MITT valg og ingen andre sitt, og dere kan prate til dere blir blå om egoisme og lignende. Det er meg faktisk revnende likegyldig. Dette er et personlig valg som faktisk ingen andre har noe med å gjøre. Stort sett alle mine venner har barn, egenfødte, adoptiv og foster barn. Og all ære til dem. Men det er deres valg og ikke mitt.
Og jeg forlanger respekt for mitt valg, på samme måte som jeg respekterer andre sitt valg.
Kjersti
She-Devil: Tusen takk for bra tilbakemelding! Du oppsummerer mitt innlegg på en strålende måte, den eneste forskjellen er at jeg faktisk liker barn, men ikke nok til å ville ha de selv 🙂
Unni
Hei! Jeg tok selv samme avgjørelse for over 30 år siden.Er nå over 50 år, og har aldri angret.
Når jeg var 27 år bestemte jeg meg for sterilisering for jeg orket ikke tanken på å bruke prevensjon i mange,mange år. Jeg måtte i utallige møter med leger, og det tok hele 3 år for å få utført steriliseringen. Jeg var gift, hadde bygd hus, og alt lå til rette for eventuelle barn. Men jeg og min mann hadde tatt vårt valg, vi ville ikke ha barn. Vi fikk liten forståelse for dette både fra familie og venner, og ble beskyldt for å være utrolig egoistiske. Jeg håper at du får mer respekt for din avgjørelse enn hva vi gjorde for 30 år siden.
Kjersti
Unni: Det høres kanskje helt feil ut, men jeg er nesten glad for at fler opplever og har opplevd det samme som meg når det gjelder liten forståelse og respekt for valget vi tar. Tusen takk for koselig tilbakemelding, veldig godt å høre at det er fler av oss 🙂
Risa
Dette synes jeg var et bra innlegg! Applaus for den! 🙂
For det handler om nettopp det å respektere hverandres valg her i livet, enten man vil ha barn eller ei. Og let’s face it: ALLE kan ikke få barn – og skal heller ikke få barn. Naturen er heldigvis ikke lagt opp sånn heller. Enkelt og greit. (Selv om jeg selvsagt skjønner frustrasjonen til de som gjerne vil, men ikke får til.)
Både det å få barn og det å velge bort barn kan nok lett oppfattes som egoistisk. Men jeg synes ikke egoisme har så mye med det hele å gjøre. Det handler om valg. Og hele livet er jo en endeløs rekke av valg. Vi er alle nødt til å ta dem.
Og det finnes ingenting mer irriterende enn folk som ikke respekterer valgene man selv tar her i livet.
Jeg er nå 37 år gammel og har ikke hatt et fnugg av lyst på barn i hele mitt liv. Har hatt det sånn helt siden jeg var gammel nok til å ta et bevisst standpunkt til det. Jeg har aldri vært opptatt av barn eller vært “barnekjær”. Men folk rundt meg har likevel mast så det holdt. Det avtok nok litt etter at jeg rundet 30 og har stilnet helt nå de siste årene. He he! Pjuh! Endelig fred å få.
Og hva skjer da? Jo, jeg møter Mannen I Mitt Liv og alt snus på hodet. Alt jeg trodde jeg visste om meg selv, gjennom så himle mange år. Plutselig har jeg lyst på barn! Spooky! Ikke med hvem som helst, men med akkurat denne mannen. Han og ingen andre. Ellers kan det være det samme med hele greia.
Og nå, måneder senere, er vi faktisk gravide og venter vår førstefødte. Helt surrealistisk og absurd! Men samtidig så veldig, veldig riktig. Dette er et veldig bevisst valg og et veldig ønsket barn.
Bortsett fra det rent kjemiske, som skjedde mellom Mannen I Mitt Liv og meg… samt den biologiske klokka…(som jeg hadde ignorert helt frem til jeg traff han)… så var det altså et bevisst valg.
Jeg tenkte igjennom det og kom frem til at jeg har på en måte fått gjort alt jeg ville her i livet. Jeg har reist og sett verden, utdannet meg til det jeg ville og gjort crazy ting. Og levd et urbant og “egoistisk” liv, hvor alt kunne tas på sparket. Jeg følte omsider at jeg hadde tid og plass til noe mer i livet. Noe(n) som krevde mer av meg. Ikke sånn å forstå at mitt eget liv er over nå. Overhodet ikke! Det er enda mange ting jeg har lyst til å se og oppleve – og det skal jeg også. Men jeg har plass til å sette mine egne prioriteringer til side for noen år fremover nå. Være der for noen andre. Mitt eget kjøtt og blod. Skape en slags kjærlighetssymbiose mellom meg og mannen og barnet. Leve litt i vår egen boble og dyrke den.
Men jeg tror neppe at jeg kommer til å bli noe mer barnekjær av å selv bli mor. Jeg kommer til å elske mitt eget barn, men kommer garantert til å fortsette å synes at andres barn er støyende og slitsomme. Ha ha! Men det gjør jo ikke noe. Man er jo ikke forpliktet til andres barn. Kun sitt eget.
Så merkelig hvordan hele livet kan snus helt på hodet bare ved å treffe den riktige personen. Det hadde jeg aldri i verden trodd!
Nå kan man garantert treffe Drømmemannen eller Drømmedama uten å få denne barnelysten i det hele tatt og jeg respekterer fortsatt alle de som ikke vil ha barn, uansett hva som skjer. Det er like legitimt som alt annet!
Det tristeste som finnes må jo være de som gir etter for press, lever etter andres valg og ønsker og ikke sine egne.
Men jeg tror at så lenge man er ærlig og tro mot seg selv, så kan man ikke velge feil! 🙂
Kjersti
Risa: Tusen takk for en reflektert og god kommentar! Du sier det ikke med rene ord, men hele kommentaren lyser av en annen viktig ting rundt det å ta valg, nemlig at det er lov å ombestemme seg. Alle utvikler seg underveis i livet, og tak og pris for at man forandrer mening på enkelte ting. Jeg vet ihvertfall at jeg er glad jeg ikke har alle de samme verdiene nå som jeg hadde når jeg var tenåring 😉
Vi er like gamle, og jeg er glad på dine vegne at du møtte mannen i ditt liv før den biologiske klokken hadde tikket sitt siste tikk, slik at du slipper å sitte resten av livet og angre. Jeg har også møtt mannen i mitt liv og gifter meg med han neste år, men jeg sa tidlig ifra at jeg ikke ønsker barn og han, som allerede har en sønn, var klar på at han ikke ønsker fler barn. Perfekt!
Masse lykke til med den kommende babyen! 🙂
Hanne
Kjersti – hurra for deg! Bra skrevet om et valg som er rett for deg, og hvorfor det er det. Selv er det få ting jeg finner mer irriterende enn at svært mange mennesker mener de har en rett til å kritisere noen som velger annerledes enn det de selv gjør. Jeg ønsker meg flere som deg i mange av livets store spørsmål; mennesker som kan se en sak fra flere sider, ta egne valg og la andre være fornøyd med sine egne valg. Selv er jeg lærer, og jeg jobber alt jeg kan med å lære elevene mine nettopp dette: vi er alle forskjellige og ønsker forskjellige ting, det skal vi bare være glade for!
Jeg ser forøvrig mange barn i skolen som har foreldre som kanskje kunne ha tenkt en eller to ganger på sin egen egnethet før de fikk barn (ser at mange skriver at de ikke føler at de egner seg rett og slett)og som på ingen måte har tatt innover seg hva det innebærer å ha barn. Jeg er så enig i at det å få barn er noe man VELGER, ikke noe man er moralsk forpliktet til å burde gjøre på noen måte. Alle mennesker velger selv hva som er rett for dem, og det må respekteres!
(Selv har jeg forøvrig en sønn på 8 uker, han kom litt “overraskende” på meg. Jeg har i mange år vært meget usikker på om barn er noe for meg, og det tok litt tid å avgjøre det når valget plutselig ble så reelt. Jeg er på alle måter glad for å ha fått han, men jeg tror også at livet mitt kunne ha blitt like flott uten barn!)
Kjersti
Hanne: Tusen takk for koselig tilbakemelding! Det å se en sak fra flere, og helst alle, sider er alfa og omega for meg. Og klarer jeg det ikke, prøver jeg å unngå å uttale meg frem til jeg klarer det. Man skal uansett beholde en åpenhet for og et ønske om å lære seg å se alt fra flere sider, det tror jeg man vokser på som menneske.
Jeg vil tro at du opplever mye som lærer, og jeg blir glad av å høre at lærere går inn for å gi ungene kunnskap fra flere sider.
Og gratulerer så mye med babyen, ønsker deg alt godt sammen med han!
Bentemor
Svar til Tove som har kommentert mitt innlegg: (Kaller meg bestemor, men det gjør ikke noe 🙂 Man skal alltid sjekke flere kilder før man gir seg ut på si at andre har “driti på leggen” Og hvis man bare stoler på Wikipedia så er ikke det mye lurt…
Free dictionary : egosentrisk
adj. egosentrisk ( a2) [eːguˈsentɾɪsk] som utelukkende er opptatt av seg selv, selvopptatt.
Og OrdNett: egose´ntrisk adj. lat.
selvopptatt, som stadig kretser om seg selv og sitt eget.
Og med dette tror jeg vel at jeg har rett…
Babbs
Jeg har diagnosen pcos og fikk for ca 8 år siden beskjed av legen, du har 0% sjangse for å få barn uten hjelp. Hadde ikke ønske om barn før og etter den beskjeden var det naturlig for meg å si, ok, jeg får ikke barn og var i grunnen helt fornøyd med det. Livet var helt ok uten, jobber i bhg og får vel i grunnen alle “behov” dekket der ja 😉
Livet forandret seg, fikk meg ny kjæreste og vi passet ikke helt på, hadde p-pille esken i hånden og ventet bare på 1. dag i neste mens, venter i grunnene ennå på den dagen og det er nå snart 15 mnd siden.
Abort ble vurdert dengang, hadde vært sammen med kjæresten en mnd når jeg fant ut jeg var gravid, ting som å være alenemamma måtte vurderes.
Sitter nå med en gutt på 5,5 mnd og samboer, koser meg med det.
Grunnen til at jeg kommenterer her er for å si at livet kan forandre seg, du kan skifte mening.
Og i dag på fac3ebook var det flere med vandrestatusen
“Alt før du var unnfanget, var du ønsket –
Alt før du var født, var du elsket –
Fra den første gang jeg så deg kunne jeg gitt mitt liv for ditt.”
Får litt sånn usj følelse, for det var han faktisk ikke ønsket før han var undfanget, jeg vurderte abort…..
Jeg har også fått kommentarene med barn og gift og sett utrykket av “sjokk” når en sier at en ikke ønsker barn. Jeg er nå 38 år og den der biologiske klokken har tikket høyt og lenge sådann, jeg har aldri brydd meg.
Jeg har også flere ganger høyt og tydelig sakt, jeg skal aldri gifte meg.
Men igjen, livet forandrer seg og jeg håper sambo en dag tar mot til seg likevel og spør….
Kjersti
Babbs: Gratulerer med babyen!
Du tok et valg ved å beholde barnet ditt og ikke å ta abort. Da skal du ikke tenke usj i det hele tatt, for du er fornøyd nå, du har tatt ditt valg.
Ja, jeg kan forandre mening, så absolutt. Men jeg er 37 år gammel og da må isåfall den meningen endres relativt raskt, eller så blir det for sent. Jeg kan godt få en god følelse i meg av å holde en baby eller jeg kan få en enorm lykkefølelse når en av ungene til venninnene mine springer meg i møte og kaster seg rundt halsen min, men jeg får en like god følelse av å komme hjem til et barnetomt hus.
Lykke til med gutten og forhåpentligvis et frieri 🙂