Vondt i hjertet
Dyreelsker som jeg er, har jeg jo falt totalt for pusekatten som så og si daglig er på besøk hos oss. Han er veldig tålmodig når jeg fjerner flått av han (ja, jeg turte å prøve, og det går egentlig veldig bra), han kommer frivillig opp i fanget mitt og vil gjerne ligge der i evigheter, og tar jeg en runde i hagen, står han å roper på meg.
Tidligere i dag kom ei jente og banket på for å selge lodd. Hun hadde med seg en nydelig valp (tror det var elghund eller husky), så jeg måtte jo hilse på den. Og jaggu kom pus springende fra skogen på andre siden av veien, han hørte stemmen min og var klar for kos 🙂 Sånt varmer virkelig!
Men. Og det er et stort men her. For han er jo ikke vår katt. Jeg går vel egentlig over grensen ved å gi han en liten matbit, men jeg forstår jo at jeg ikke kan ta han inn. Han bor jo ikke her, og jeg er helt sikker på at han har et hjem et annet sted, og da blir det ihvertfall feil å ta han inn. Men når denne vakre skapningen sitter utenfor verandadøra, titter bedende på meg og helst også roper på meg, da gjør det fysisk vondt i hjertet å ikke slippe han inn.
Det blir ikke bedre når vi sitter i sofaen og plutselig ser to poter og et nydelig hode titter inn til oss heller… Så bløthjertede Kjersti må bare ta seg sammen…og det er ikke lett…
Bildet ligger også her.
{minsignatur}
4 Comments
Siv Anita
Er han kanskje utkasta hjemmefra, og klar for å bli adoptert for “Kjersti den bløtgjerta”!?!? Du skulle sjekka i nabolaget? Lykke til med pusen!!!
Kjersti
Jeg gir han ikke nok mat til at han skulle holde seg så rund og god som han er, og jeg tror ikke han har nok mus tilgjengelig for å ikke bli tynnere, så jeg tror fremdeles han har et hjem. Tror jeg klarte å tyde øretatoveringen hans i ste, så jeg kan jo ringe Dyreklinikken og høre med de.
Kari
For et dilemma, ja. Jeg har vært der selv, og det er en liten kattunge jeg alltid kommer til å tenke “at jeg ikke tok ham inn”. Men han var en av tre som hadde “rømt” fra naboen. Og der ble de hjertelig tatt imot igjen.
Jeg ville ha sjekket i nabolaget hvis jeg var deg. Det kan jo hende den trenger et hjem. Og så sier de jo at enkelte katter velger sine nye eiere ;-).
Det mest sannsynlige er vel likevel at den har gått akkurat litt for langt og trenger å bli vist veien hjem. Sånne småtasser blir fort litt fortumlet. De tre som plutselig bodde hos meg hadde ikke sprunget mer enn 3-400 meter. Men de var aldeles forvirret. Og da de kom hjem igjen, ble de der.
Sukk – uansett er de aldeles bedårende disse små kattungene.
Ha en flott uke!
Kjersti
Det var jo veldig bra at “din” kattunge fant hjem igjen da. Selv om man gjerne skulle hatt de selv, så varmer det hjertet å vite at de har kommet trygt hjem dit de bor.
Han vi har her er en voksen gutt som antagelig bare liker å nyte godt av to hjem 🙂 Men jeg tror jeg har klart å tyde øretatoveringen hans, så jeg kan sjekke med Dyreklinikken. Og at de er bedårende er jo helt klart, uansett om de er små eller store. Tror det finnes lite som kan måle seg opp mot terapien det er å ha en katt eller en hund sovende på fanget sitt, så fulle av tillit og velvære 🙂
Tusen takk, det samme til deg! 🙂