• Bycaching

    Ett av mine mål med cachingen i år er å få fylt i noen hull i datomatrisen. Jeg er ikke manisk i dette målet, men har jeg mulighet til å logge et funn på en dato jeg ikke har funn fra før, så gjør jeg gjerne det. Passer det ikke, så passer det ikke, og det er også helt greit. Jeg angrer på at jeg ikke skrev ned hvor mange datoer jeg manglet når året startet, men jeg vet jeg har en god del færre 0’er nå enn jeg hadde 1. januar, og jeg vet også at jeg kommer til å ha en god del 0’er igjen når året er over. Kanskje datomatrisen blir fylt om et par år?

    Jeg er ikke noe glad i å cache i folkerike områder. Jeg føler meg dum, jeg føler at jeg ser mistenkelig ut, og finner jeg ikke cachen i løpet av et par minutter, dropper jeg hele greia. Siden jeg har tatt de aller fleste lette cachene i nærhet til huset hjemme, så blir det nødvendigvis noen på vei til eller fra jobb som må til pers hvis jeg skal fylle matrisen. Så i forrige uke tok jeg en jeg ikke har hatt lyst til å stoppe ved, da den ligger ved en bussholdeplass. Men nå går det ikke busser på akkurat denne strekningen siden det er skoleferie, derfor var den grei.

    Jeg tok også en i forrige uke som er en del av en trail, men akkurat denne ene lå lett tilgjengelig ved en liten avkjørsel, og jeg tok også en annen enslig som lå veldig hendig til.

    I går tok jeg en som ligger på bykjernens nest høyeste tak, nemlig på Rødsfjellet. Den gamle cachen som lå på samme sted tok vi for mange år siden, men den ble borte og noen har lagt ut en ny. Lett å finne parkering, 5 minutters gange og sjeldent folk oppå der. Vakkert er det der også, og på den av veien opp som jeg valgte, så passerer man minnelunden etter 22. juli. Jeg blir fylt av en blanding av sorg og kjærlighet hver gang jeg er der.

    Vakkert er det ihvertfall!

    Jeg måtte se litt på utsikten når jeg først var der oppe:

    Man ser like mye herfra som man gjør fra festningen:

    Så ble cachen funnet, og turen gikk kjapt ned til bilen igjen.

    I dag ble det en skikkelig bycache, heldigvis var det såpass lite folk og cachen såpass lett at hele seansen ikke tok mer enn et par-tre minutter.

    Nå er det et par uker til neste datohull, men det blir nok helt sikkert litt caching før den tid. Det blir til og med et event innen den tid, og det eventet holder jeg 🙂

  • Besseberghelleren

    Hvis man er genuint interessert i å sitte med kart, studere oppmerkede løyper og lete etter både små og store severdigheter, kan man oppdage mange plasser man ellers ikke hadde vært klar over. Vi som driver med geocaching får mye hjelp på veien til å finne slike steder. Hvem vi får hjelp av? Andre geocachere. For veldig ofte er det sånn at når man har drevet med caching en stund, så får man lyst til å legge ut noen bokser selv, og vise andre cachere akkurat DEN fine plassen. I dag fikk vi igjen bevis på at det fungerer akkurat sånn.

    Besseberghelleren er en cache som har ligget urørt for mine hender ganske lenge, selv om den ikke er langt hjemmefra. Av ukjente grunner har jeg fått for meg at det var kronglete å komme seg inn til denne helleren, så jeg har egentlig ikke hatt lyst til å prøve. Men i dag hadde jeg bestemt meg for at jeg skulle prøve, koste hva det koste ville. Jeg så jo på kartet at det ikke var langt å gå, og litt slit tåler man. Det er tre andre cacher i området også, så vi parkerte ved den største parkeringen som det var gitt koordinater til, og gikk så tilbake langs veien, til den cachen som var lengst unna bilen. Den var det en del DNF-logger på, så vi ga opp etter et kvarters tid og gikk så videre mot helleren. Det var en fin sti et stykke, så skulle det være et tråkk videre inn. Dette tråkket fant vi ikke, men det var snakk om i underkant av 100 meter i blåbærlyng, så det gikk fint å bushe, og det var altså IKKE kronglete å komme seg frem på noen som helst måte.

    Det første som møtte oss var denne bålplassen:

    Inngangen til hula var godt gjemt bak en enorm steinblokk, men når vi først kom på siden av steinblokken, var det lett å komme seg inn:

    Bildet mitt inne fra hula yter den ikke rettferdighet på noen som helst måte. Hula var mye større enn det ser ut som, det var ståhøyde ganske langt inn. To bålplasser var det også:

    Og når man står inne i hula og titter ut, ser man hvor godt den er beskyttet mot regn, snø og vind:

    Kan ikke si annet enn at turen inn hit anbefales på det sterkeste! Det tar ikke lang tid, og leser du cachebeskrivelsen og titter på spoilerbilder, så er cachen lett å finne.

    Nå hadde vi to valg for å komme til neste cache. Vi kunne gå tilbake til veien, følge den tilbake mot bilen et stykke og så gå en relativt flat “sti”. Eller vi kunne komme oss opp på “taket” til hula og gå på kompasskurs mot cachen. Vi valgte det siste, og vi trengte ikke gå veldig langt langs fjellveggen før vi fant noe som så ut som trappetrinn for en kjempe, men som vi også klarte å komme oss opp. Da var det ikke langt til cachen, og hvis man ser bort ifra at utsikten var full av skog, så kunne man se ganske langt:

    En fin varde var det også der:

    Så var det 180 meter tilbake til veien, hvorav 50 av de var bushing i høy lyng. Null problem. Noen meters avstikker til den siste cachen, så helomvendig tilbake til bilen. Hele rundturen endte på under 2 kilometer, og jeg ga med glede bort to favorittpoeng. Altså: anbefales!

  • Ødelagt, borte og funnet

    Gårsdagen var satt av til plenklipping. Jeg har egentlig en regel på at gresset skal klippes før 17. mai, men i år kom vi ikke så langt, så i går var det på høy tid. Jeg fikk tatt på hver side av nedkjørselen, på begge sider av gårdsplassen, ved inngangsdøra og langs “bedet” ved veien, og så satt jeg igang med selve hagen. Etter et par striper ville ikke klipperen mer. Den startet og gikk, men ville ikke dra bladet skikkelig rundt, da bare døde den. Selvsagt var det både bensin og olje på den, og det var ikke fullt av gress rundt bladet. Ødelagt klipper. Nå skal det sies at den er 11 år gammel og har måttet slite mye, så vi skal kanskje si oss fornøyde?

    En halvtimes tid etter at jeg kom inn fra den ødelagte klipperen, ble nettet borte. Vi fant etterhvert ut at det hadde vært et fiberbrudd som påvirket vårt bredbånd, så det endte opp med 7 timers kjedsommelighet i sofaen, tittende på repriser av “Say yes to the dress” som jeg allerede har sett sikkert 5 ganger før. Ikke den morsomste lørdagen jeg har hatt, for å si det sånn.

    I dag hadde vi ikke lyst til å hverken kjøre langt eller gå langt, så da endte vi opp med å ta en cachetrail i Berg. En fin runde på ca 4 km, og takket være vinden ble det heller ikke altfor varmt.

    Det er tydelig at dette er et område som blir brukt mye, for det var ikke mindre enn tre gapahuker der, satt opp som et tun:

    Vi møtte også villdyr:

    Gravrøyser er alltid interessant, denne hadde sunket sammen i midten, men var ganske stor i diameter:

    Gamle nedfallstrær kan gi næring til litt av hvert:

    Det ble altså funnet 12 cacher i dag, hvorav 11 av de var denne runden vi gikk. Slettes ikke dårlig på en søndag, og dagens tur dro opp gjennomsnittsinntrykket for denne helgen betraktelig.

    Og dere: husk at det er finale i 71 grader nord kjendis i kveld!

  • Cachehelg

    I går tok vi turen til Ullerøy i Sarpsborg for å gå to trailer der. Ryggen og beinet fungerte bra, men det blåste opp og ble utrygt for regn, så vi avbrøt etter første trail og gikk direkte til bilen. Idet Nairo hopper inn i bilen kommer de første regndråpene, snakk om flaks! Jeg tok ikke et eneste bilde på hele turen, så derfor ikke noe eget innlegg. Men runden Høst-tur og de andre cachene man kommer innom på denne runden anbefales så absolutt! Så får vi heller dra tilbake og ta den andre runden en annen gang. 23 nye smil på kartet 🙂

    I dag var også planen å gå tur, men det regnet hele formiddagen, så vi gjorde det om til kjøretur. Nå må man jo ut av bilen for å logge cacher, men det er uansett mindre vått enn å gå flere kilometer. Noen små gåturer ble det allikevel, Nairo må jo få bevege på seg. Det første stedet han fikk bli med ut var i Ertekroken:

    Idyllisk og fint, lett tilgjengelig, og en interessant demning rett bak ryggen min.

    Vi kjørte videre, og cachene ble plukket som perler på en snor. De fleste i dag var ganske lette, noen måtte vi surre litt etter, og så var det denne ved Lindtjern i Aremark:

    En imponerende gapahuk med gigantisk bålplass. Noen burde avholde event her! Cachen her var ordentlig finurlig og artig, så den anbefales også!

    Vi hadde håpet å få logget noen flere cacher, men klokka begynte å nærme seg event i Tistedal, så da kjørte vi direkte dit. Selv om vi kom akkurat ved eventstart, så var det allerede godt med folk der. Og det ble også servert kake!

    Dette eventet var også ved en gapahuk, og den ligger ordentlig idyllisk til ved Femsjøen:

    Vi koste oss, skravla, spiste kake, og konstaterte at vi ikke hadde flaksa med oss i loddtrekningen.

    Så satt vi kursen hjem, 11 smilefjes rikere og totalt har jeg nå kommet meg over 1600 funn. En deilig helg, selv med til dels dårlig vær. Hovedsaken er jo at man gjør noe man liker, uansett vær 🙂

  • Krysstjern-runden i Rokke

    Når det var meldt så fint vær som det var i dag, var det ingen tvil om at jeg ville ut og gå tur. Og med så mye skryt jeg har hørt om trailen ved Krysstjern i Rokke, var det lett å legge turen dit. Her er nummer 1 i trailen. Og når vi først skulle i de traktene, var det 3 cacher til som sto på planen, er jo greit å ta det man kan når man først er i området.

    Vi ble på ingen måter skuffet. Fine grusveier og stier, godt vedlikeholdte cacher med gode koordinater og presise hint gjorde letingen til en lek og turen til en fornøyelse. Her er gutta på tur:

    En av cachene utenfor trailen tok oss til denne gravhaugen:

    Alltid spennende med sånne steder!

    Vi klarte akkurat å få med Nairo på dagens selfie:

    Vi fikk også sett noen av skapningene som lever i skogen. Firfisle, diverse fugler (men heldigvis ingen tiur, selv om det er spillsesong for de nå), og denne vakre sørgekåpen:

    Det ser faktisk ut som den har pels!

    Like før bilen, i nærheten av den siste cachen for dagen, møtte vi også en huggorm. Ganske stor, og faktisk litt grønnlig i skinnet. Jeg så at Nairo var veldig opptatt av å se på ett eller annet, men jeg så ikke hva det var før Eileif sa: “Se!”. Og ormen hadde helt klart også oppdaget Nairo, de var vel ikke mer enn en halvmeter fra hverandre. Jeg er ikke redd de, men jeg liker når det er mer avstand mellom oss og ormene, ingen tvil om det.

    Slik ser en varde ut ovenfra:

    Så kom vi frem til Krysstjern, og himmel og hav så vakkert det var!

    Det var folksomt i nordenden og på vestsiden av tjernet, men etter å ha logget de cachene som lå i tilknytning til tjernet, fant vi oss en plass for oss selv og tok livet helt med ro en liten stund. Det så til og med ut som om Nairo hadde en stille stund for seg selv:

    Vi måtte på et tidspunkt over en myr. Jeg er full av takknemlighet for alle de frivillige rundt i landet som gjør en stor innsats med å legge ut klopper og bygge broer over elver, vann og myrer, men her hadde de ikke gjort en særlig god jobb:

    Bildet er tatt etter at vi kom oss over, og vi endte med å hoppe veldig fort fra tue til tue til høyre i bildet. Ingen av oss ble våte på beina, men det skulle jaggu ikke så mye mer myr til før vi hadde blitt det.

    I nærheten av dagens siste cache hadde en eller annen spett gjort en imponerende jobb:

    Lurer på om han eller hun fant det den var på jakt etter inni der?

    3 timers gåtid (inklusive leting etter cacher, eksklusive pauser), såvidt over 7 km (som egentlig ble en kilometer eller to for langt for min kropp i dag) og 20 nye smilefjes på cachekartet. I strålende sol og vakker natur. Beste måten å tilbringe en søndag på!

  • Event og cachetur på Venås

    I dag var det duket for et CITO på Venås, og jeg øynet muligheten til å kombinere dette med å ta en cachetur med Nairo. Det er noen cacher her og der på Venås og Høiås som jeg ikke har logget, og dette var en fin anledning til å få litt flere smilefjes på kartet i det området.

    Dette CITO’et appellerte nok mer til de yngre eventdeltakerne, og det er stor stjerne i boka til EO for gjennomføringen og sysselsettingen av barna. Godt oppmøte var det også, både av store og små!

    Ved eventslutt var det godt å komme igang med turen, det ble kaldt å stå stille. Nairo var mer enn klar til å bli med på tur.

    Jeg hadde notert meg 8 cacher, men 3 av de var fulle av DNF’er i nettloggene, så de hoppet jeg over.

    Turen gikk på gamle og godt opptråkkede jordveier til nye grusveier og små skogsstier. Sistnevnte er mest koselig, spør du meg:

    Akkurat her var vi ikke så langt fra en vei, og Nairo ble veldig nysgjerrig når han hørte bildur:

    Sola dukket også opp!

    Det var skikkelig deilig med 5 km i skogen i dag! Nairo og Eileif gikk 1 mil i går, så jeg tror Nairo er veldig fornøyd. Men nye eventyr venter i morgen 🙂

    Må også nevne at jeg var så og si smertefri under turen. Så var det 35 minutter i bil hjem, og da hadde ryggen/hofta/beinet stivnet igjen. Bare et par uker igjen til MR nå, jeg vil vite med sikkerhet hva dette er så jeg får gjort noe med det. Men, stivnet bein eller ikke, en herlig påskeaften!

  • Oppsummering av den første apriluka

    Nå er det virkelig vår, dere! Greit, det er netter med frost, og jeg vet at det fortsatt kan komme kalde dager (og snø!), men det er april, fuglene kvitrer, trærne grønnes, blomstene titter frem og sola varmer skikkelig når den ikke er gjemt bak skyer. Her kommer en oppsummering av den første uka i april:

    Ukens høydepunkt:
    Her må jeg ta med to ting.
    1. Flere farger. For andre året blir dette prosjektet gjennomført, og mange av barna som er med, går på skolen “min”. Ta en titt på deres Facebook-side, der er det både bilder og videoer fra både i år og i fjor. Jeg var på skoleforestillingen om onsdag, og det var like fantastisk i år som i fjor.
    2. Jeg har vært smertefri i munnen hele uka! De siste tablettene tok jeg om søndag, etter det har jeg ikke hatt noe verking i det hele tatt, og det har vært en befrielse og en lettelse!

    Ukens nedtur:
    Hvis man kan kalle smerter for latterlige, så er smertene jeg har i hofta og nedover i beinet latterlige. Ingen problemer med å gå eller å ligge, da er jeg nesten smertefri. Men jeg kan hverken stå eller sitte særlig lenge om gangen, og i tillegg gjør det så infernalsk vondt når jeg skal reise meg opp at jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg. Så jeg gleder meg ekstremt til MR’en og å få resultatene fra den, så jeg deretter kan ta noen grep. Better the devil you know.

    Ukens savn:
    Egentlig ingenting.

    Ukens hverdagsøyeblikk:
    Er nødt til å dele dette i tre:
    1. Nairo og jeg dro til Gårdsbutiken i går, og da gikk vi en liten tur på jordene. Nairo fikk springe i langlina, og da koser han seg virkelig:

    2. I tillegg fikk jeg endelig hilst på den nye gårdskatten, og hun er SÅ vakker!

    3. Det er vel ikke hverdagslig med geocachingevent, men nå i april kan jeg nesten kalle det hverdagslig da det er 5 eventer på 2 uker i nærområdet mitt. Det første var på festningen i dag, og det kom enda flere enn de som er med på dette bildet:

    Jeg må også ta med et bilde av denne sjarmerende gutten, som forhåpentligvis skal bli førerhund når han blir stor:

    En mer rolig og kosete valp skal man jaggu lete lenge etter!

    Ukens Nairo:
    Det virker som om Nairo gjør det han kan for å se koko ut på bilder for tiden. Denne gangen tror jeg han setter rekord i tunge :p

    Ukens shopping:
    Jeg har kjøpt ny lystett gardin til verandadøra, den får dere se bilde av når den henger på plass.

    Ukens strikketøy:
    Jeg holder fortsatt på med den første av tre julegaver, og de vil jeg ikke vise frem. Jeg er snart ferdig, og da tror jeg at jeg tar meg en pause og strikker noe lettvint en stund.

    Ukens naturbilde:
    Det ble tatt på festningen i dag:

    I kveld venter finalen i MasterChef Australia. Så kommer tre dager med litt jobbing, og så skal jeg ha påskeferie! 😀

  • Hurra og hurra og hurra!

    Min bedre halvdel holder jo på med lappen på lastebil. Siden dette er et kurs gjennom Nav, tar det lang tid i forhold til hvis man skulle betalt sertifikatet selv. Men, det går sakte men sikkert fremover, og i går besto han teorien! Hurra! Er så stolt over han, og jeg er sikker på at de to gjenstående prøvene går like bra, når han skal ta de.

    I dag ville jeg ut og gå en skikkelig cachetur igjen. Jeg har jo gått et par småturer med vekslende hell etter nyttår, jeg har vært redd for at smertene i munnen skulle ta totalt overhånd. Men den siste uka har smertene avtatt en god del, så jeg følte meg trygg på at det skulle gå greit, spesielt så lenge jeg hadde med smertestillende, bare sånn for sikkerhets skyld 😉

    Valget falt på en trail i Rokke. 18 cacher langs skogsstier og grusveier føltes helt passe, og det tok ikke lang tid etter at Eileif, Nairo og jeg la i vei før vi møtte en liten skapning på veien:

    Nå er ikke jeg spesielt glad i hverken frosker eller padder, så jeg er glad vi kom oss unna. Ikke lenge etter holdt jeg på å tråkke på en annen frosk, det ble litt hyling da ja.

    Vi kom forbi en fin liten bålplass med lavvo:

    Og utsikten var til dette lille tjernet:

    Det var skikkelig tåkete i dag, men det skaper bare en spesiell stemning som absolutt kan være koselig:

    Cachene ble funnet, de var av god kvalitet med supre hint, og jeg koste meg hvert eneste skritt. Nairo fikk til og med hilst på en slange!

    Tjihi :p

    Det er alltid godt å ha med Eileif når det er klatrecacher på turen:

    Siden vi sjelden er på tur sammen med andre, så er det selfier som må til hvis vi skal avbildes sammen. Close up!

    Runden ble på litt over 6 km, og hurra! Ikke det minste vondt i munnen! Det vil si, jeg kjente litt murring mot slutten, og jeg tok tabletter når vi kom hjem, men det gikk mye bedre enn forventet! Og hofta/låret fungerer aller best når jeg er i bevegelse, så selv om jeg kjente litt murring der også, var det aldri noe problem. Derimot, så gjorde kjøreturen hjem at jeg stivnet helt, så det har vært vondt resten av dagen. Minner meg veldig om da jeg hadde prolaps i…tja…kan det ha vært i 2003?

    Med disse 18 funnene var jeg oppe i 1497 funn totalt. Jeg hadde ikke tenkt å bry meg om at jeg var så nærme en liten milepæl, så jeg hadde ikke overført flere cacher til GPS’en. Men jeg visste at vi kom til å kjøre forbi flere cacher på vei hjem, så jeg bråbestemte meg for å være litt spontan og prøve å ta 3 cacher med mobilen. Jeg er ikke noe glad i å cache med mobilen, jeg synes det er vanskelig å følge pila på kartet på c:geo, og like vanskelig å følge en virrende kompassnål. Men det gikk greit på den første stoppen.

    Så var det en stopp ved De tre furuer som nå bare er 2 1/2:

    Der fant jeg cachen like mye på instinkt som ved å følge pila på mobilen, og da manglet jeg bare ett funn.

    På den siste stoppen kunne jeg egentlig bare lagt bort mobilen. Gjemmestedene som passet til hintet var veldig mange, så det gjaldt egentlig bare å gå systematisk til verks og se om jeg fant den lille boksen. Og det gjorde jeg jaggu, så nå kan jeg feire 1500 funn! Hurra! Klarer jeg å nå 2000 funn i år? Det er ikke noe mål, men det hadde vært moro 🙂

    Tre ganger hurra på to dager er moro! Så kan jeg slenge på en liten ekstra hurra for at ventetiden på MR ikke var så lang som jeg fryktet, selv om det allikevel blir en stund å vente. Satser på at alle helger og helligdager fremover blir fulle av sol og turer, så jeg kan kjenne minst mulig på det å ha vondt.

  • En helt vanlig lørdag

    Her kommer et skikkelig bilderas fra min lørdag:

    Våknet litt før klokka 6, her er utsikten fra senga:

    Det var litt lysere på soverommet enn det ser ut som.

    Kom meg opp av senga, dro fra gardinene på det store vinduet, og denne soloppgangen befant seg på utsiden:

    Ingen helgemorgen uten te og litt spill på Facebook:

    Frokost må man også ha, to knekkebrød med makrell i tomat og majones:

    Eileif dro avgårde for å gjøre en del ærender for oss og sammen med min mamma. Jeg ble hjemme med Nairo, og klesvask sto på planen:

    Men selvsagt må jo Nairo ut på tur, her er han veldig klar for akkurat det:

    Det er ikke lange turene jeg går med han, jeg har fremdeles litt smerter i munnen (tannlegetime til mandag). I tillegg har jeg disse smertene i venstre lår og hofte (legetime til tirsdag), men det gjør heldigvis ikke vondt når jeg bare kommer meg opp og i bevegelse. I dag ble det ca 3,5 km til Trestikkehuken:

    Det var nydelig vær i dag!

    Det er ikke mange steder jeg vet om som er så tilgjengelig og så idyllisk som Trestikkehuken:

    Nairo trodde han hørte noe:

    Tok en cache på vei hjem:

    Og titter du nøye etter, kan du se at det står to traner på jordet utenfor huset. De trompeterer noe ekstremt for tiden!

    Krokusen har kommet, og det er de som står helt inne ved husveggen og dermed får minst sol og minst vind som har kommet lengst:

    Klart for enkel og god lørdagsmiddag:

    (kylling, ris og bernaise).

    Og middagen ble fortært mens vi så et par episoder av Monsen, Monsen og Mattis på nett-tv:

    Solnedgang:

    Nairo lurte veldig på om vi skulle finne på noe når vi først var ute på verandaen:

    Det er ikke mye sjokolade jeg spiser for tiden, det gjør fremdeles vondt og faktisk smaker det ikke så godt lenger. Dette var dagens lille bit:

    Så ble det litt mer Monsen, Monsen og Mattis på tv samtidig som jeg strikket og hadde besøk av Nairo i sofaen:

    En times tid med sløving foran pc’en, så er det å stille klokka og komme seg i seng. Fortsatt god helg, alle sammen!

  • En liten skogstur

    Det har jo ikke blitt mange turene så langt i år, av logiske årsaker. Litt bittert siden denne vinteren har vært perfekt for turgåing med milde dager og så og si ingen snø. Men for meg har det ikke vært noe vits å legge ut på tur når smertene har vært så store.

    Jeg spiser fremdeles smertestillende, ikke mer enn jeg må, men allikevel litt for mye utifra hva jeg kunne ønske. Men i dag ville jeg ut, og jeg fant en runde med noen cacher hvor jeg hadde tatt noen av de for et par år siden, og så var det 5 cacher jeg ikke hadde tatt som sammen med tidligere funn ville gi oss en liten rundtur.

    Først dro vi ned til Tistasenteret og handlet morsdagsgaver til mamma og var hos henne en liten stund. Så var det tid for tur ved Store Erte.

    Cachene lå som perler på en snor og ble like enkelt funnet. Det var først når vi var ferdig med funnene og kom ned til vannet at kameraet ble tatt ut av lomma:

    Det blåste surt, men ellers var både vær og føre upåklagelig. Sola varmet faktisk de gangene vi var i le for vinden!

    Nairo var ikke det minste interessert i å bli tatt bilde av i dag:

    Turen var på såvidt over 3 km, og smertene holdt seg unna. Hovedproblemet var faktisk ising når jeg pustet gjennom munnen, så helt smertefritt var det dessverre ikke. Men det var godt å være ute litt igjen!

    Runden med cacher anbefales så absolutt, tar ikke mer enn en times tid i lettgått terreng.