Blaafarveverket, Koboltgruvene og Th. Kittelsen-museet

Jeg har fortsatt ferie, og da Cecilie og jeg fant ut at 29. juli var en god dato for min overraskelsestur til henne (julegave 2023), hadde jeg lyst til å finne på noe som kunne fortsette å gi meg feriefølelse. Derfor ville jeg ett eller annet sted som ikke var i det umiddelbare nærområdet, og siden vi blant annet snakket om Blaafarveverket tidligere i år, var valget enkelt.

Jeg hadde en følelse av at jeg har vært der før, men det var først nå i dag, da jeg gikk gjennom alle bildene fra i går, at jeg kom på at jeg var der da jeg gikk på Tegning-Form-Farge i ’91-’92. Godt at hukommelsen ikke har sviktet helt 🤪

Jeg hentet Cecilie kl. 8, og etter en strekke på beina-pause like etter Oslofjordtunnelen, hvor det tilfeldigvis ble et cachefunn, parkerte vi på Blaafarveverket akkurat idet de åpnet kl. 11. Startet med en runde i ett av rommene hvor de forteller historien til fabrikken, og den blåfargen som er helt bakerst i midten og til høyre er altså så fantastisk vakker at jeg ikke helt har ord:

Vi gikk forbi arsenikkbygningen:

Og etter en tur inn i butikken, tok vi turen opp til Haugfossen:

Store krefter i sving, selv i stryket på nedsiden av fossen:

Det ble også et cachefunn der.

Vi gadd ikke å betale oss inn i noen av utstillingene som var der, så vi stakk innom turistinformasjonen og så avsluttet vi med en cache (etter å ha fullført en lab-runde), før vi dro opp til Koboltgruvene etter nok et cachestopp:

Tok en liten runde blant bygningene før det var tid for omvisning i gruvene:

Jeg tok mye bilder der inne, men ikke mange av de ble brukbare på grunn av det dårlige lyset. Men i en av sidegangene hadde de denne utstillingen:

Vi kom forbi et basseng hvor vannstanden forblir uforandret uansett hvor mye eller lite det regner på utsiden:

Stokkene i bassenget er de originale stokkene, som er ca 200 år gamle. I tillegg lever det ingenting i vannet, logisk med tanke på at de antar at vannet inneholder arsenikk 😯

I turistinformasjonen tidligere på dagen kjøpte jeg kjøleskapsmagneter til Cecilie og meg hvor det sto noe sånt som “Jeg har gått på glassgulvet”, så da måtte jeg jo gå på glassgulvet. Fytte grisen så vemmelig!

20 meter rett ned under beina dine! Men jeg smilte så godt jeg kunne imens jeg holdt meg fast:

Cecilie kom seg også utpå, så da hadde vi fortjent magnetene våre:

Men som om dette ikke var nok, så skulle vi også over en 32 meter lang hengebro:

Hadde jeg kunnet gå over alene, i mitt eget tempo, tror jeg det hadde vært bittelitt enklere. Men jeg kunne ikke sinke de som gikk foran meg, og jeg kunne ikke holde igjen de som kom bak meg, så det var bare å gå. Og det var så klart noen som ikke klarte å la være å gynge litt ekstra på brua… Så jeg konsentrerte meg om å holde meg fast med en hånd og ta bilder og filme med den andre hånda:

Og Cecilie rakk å ta et kjapt bilde av meg da hun hadde kommet seg over:

Jeg skal ikke påstå at det var skrekkblandet fryd, for jeg fant ingen fryd i det hele tatt. Men jeg klarte å gjennomføre!

Her er hengebrua fra motsatt side, med utsikten ned:

Turen fortsatte, og det var utallige sideganger og sjakter å se på, både sideveis og oppover og nedover. Masse lys så det gikk an å se ordentlig, men ikke så mye lys at man ikke fikk følelsen av å gå inne i fjellet. For det gjorde man virkelig. Men når man ser dette lyset:

Og får beskjed om at disse oljelampene var den eneste lyskilden hver enkelt arbeider hadde inni der, da setter man stor pris på det mer moderne lyset som er der nå.

Dette var virkelig en morsom, utfordrende og interessant tur, og guiden vi hadde var kunnskapsrik og artig.

Ett bilde til, denne gangen til en sjakt høyere opp på veggen:

Da vi kom ut, tok Cecilie og jeg oss en tur på egen hånd, litt oppover i terrenget, der vi fikk sett mer av dagbruddene, som var den første gruvedriften på området:

Det er en virtuell cache der, som tok oss til denne plassen:

Og jeg fikk unnagjort loggkravet for cachen:

Fyttegrisen, så langt ned:

Siste stopp for dagen var Th. Kittelsen-museet. Jeg er ikke noen stor fan av museer og kunst, men Th. Kittelsens verk har man sett og hørt om hele livet, og det viste seg å være helt storartet å få sett noen av originalverkene hans. Skal ikke ta med alle, men Kvitebjørn Kong Valemon må være med:

Og Soria Moria:

I kjelleren i museet var det utstilling av en kunstner som lager dioramaer, og det var også en opplevelse:

Alle scenene spilte på noe vi kjente fra historien eller fra bøker, bildet over er fra Sigmund Freuds konsultasjonsværelse. Helt fantastisk håndverk! Det er kanskje noen av dere som har hørt om eller sett “book nook“s (linken går til bildesøk på Google), det fungerer på samme måte, men nå får man kjøpt byggesett som man skal sette sammen. Denne kunstneren lager alt fra bunnen selv. Jeg har kjempelyst til å prøve meg på en book nook fra Diagon Alley eller noe annet typisk Harry Potter, men jeg finner ingen norske butikker som selger. Men nå surrer jeg meg bort fra gårsdagen.

Besøket i Th. Kittelsen-museet var vel verdt turen, virkelig spennende å få se så mye man har sett bilder av før!

Måtte også bortom utsiktspunktet en tur, strålende utsikt blant annet rett mot Vikersundbakkene:

Så var det bare å kjøre hjemover igjen, og det ble en stopp i Hokksund for litt enkel middag på en Deli De Luka, og så en stopp på Storebaug for en is. Jeg var hjemme kl. 21, 13 1/2 time etter at jeg dro. Rimelig sliten, men storfornøyd etter en fantastisk dag med masse inntrykk!

Det ble 14 funn: 9 laber, 3 tradisjonelle, 1 letterbox og 1 virtuell, noe jeg også er veldig fornøyd med.

Takk for en deilig dag, Cecilie! ❤️