Boka i februar

For en stund siden leste jeg Den lange hvite skyens land av Sarah Lark. Det var første bok i en trilogi, og jeg storkoste meg med den. Nå i februar har jeg lest ferdig bok nummer to, nemlig Maorienes sang:

1893: New Zealand er en magnet for alle som søker lykken. Blant dem er den unge og kjekke William Martyn, som er av irsk landadel og skiller seg ut blant gulljegerne. Elaine, Helen Davenports og Gwyneira Silkhams temperamentsfulle barnebarn, forelsker seg i ham, og Will virker ikke avvisende. Men så kommer Kura-Maro-Tini på besøk. Hun er Elaines kusine og halvt maori, og hennes eksotiske skjønnhet og sjarme vipper Will av pinnen. Rivaliseringen mellom kusinene setter i gang en kjede av begivenheter som skal sette dem begge på prøve. Etter hvert oppdager begge to sin indre styrke – og til slutt finner de lykken på nye, uventede steder.
Maorienes sang er en frittstående oppfølger til Den lange, hvite skyens land – en uforglemmelig familiesaga fra det eksotiske New Zealand.

Jeg synes ikke bokomtalen yter boka rettferdighet. Bokomtalen beskriver boka som en kjedelig kjærlighetsroman, men det er den så absolutt ikke! Her er min omtale:

Det er langt mellom de gode bøkene her hos meg for tiden, men denne bryter den dårlige rekka. Bok nummer 1 i trilogien fikk terningkast 5, og det gjør jaggu denne også. Nydelige skildringer av både steder og personer, personene er troverdige og lett å bli glad i, språket er både forståelig og godt, og ingenting av dette dras ut i det kjedsommelige.
Det som gjør at boka ikke får terningkast 6, er bruken av klisjeer og at boka til tider er forutsigbar. Anbefales uansett!

Jeg er i gang med den siste boka nå, og har egentlig ikke lyst til å legge den fra meg. Er så spennende å lese hva som skjer!