Boka i mai og juni

Jeg tror ikke jeg noensinne har brukt så lang tid på en bok. Jeg klarte ikke å lese mange sidene hver kveld, og gjennom de første par hundre sidene, lurte jeg daglig på om jeg skulle legge den bort. Men så er jeg så sta at jeg stort sett alltid vil gjennomføre noe når jeg har begynt, derfor ble det til at jeg leste den ferdig.

Boka det er snakk om heter En bønn for Owen Meany, og er skrevet av John Irving:

Sommeren 1953 spiller to elleveåringer baseball i en Little League-kamp i Gravesend, New Hampshire. Den ene av guttene slår en “vill” ball som treffer bestevennens mor i hodet og dreper henne. Gutten som slo, tror ikke på ulykker. Owen Meany tror på å være Guds redskap. Men det som hender med ham etter slaget, er merkelig og gruoppvekkende.

Omtalen min lyder som følgende:

2 måneder og 10 dager har jeg brukt på denne boka, og da har jeg lest litt hver eneste kveld, slik jeg alltid gjør med alle bøker jeg leser. Gjennom hele boka har jeg slitt med å finne ut om jeg liker den eller ikke. Det er ingen tvil om at jeg liker historien. Jeg liker personene. Jeg liker beskrivelsene. Men jeg klarer ikke på noen som helst måte å like måten boka er skrevet på, og det er nok derfor jeg har brukt så himla lang tid på den. Den er et slit å lese med lange og til tider uforståelige setninger, og ikke minst bruken av store bokstaver. Jeg forstår hvorfor forfatteren har brukt nettopp store bokstaver, men når det er brukt så hyppig som her, så blir det bare slitsomt.
Terningkast 2, rett og slett fordi jeg ikke kunne tenke meg å lese den igjen.

Jeg har ikke mange sidene igjen i boka jeg holder på med nå, så kanskje det blir to omtaler igjen når juli er over?