Litt om det meste
-
Lappetur på Erte
Man blir jo alltid kjent med nye mennesker når man er på lapphundspesialer, og ei av de jeg ble kjent med på Lygna var Unni. Hun bor nærmere Oslo, og på riktig side av Oslofjorden, og i dag tok hun og Ayja (Myeiko’s Arja) turen ned til Halden for å gå tur sammen med Nairo og meg. Siden jeg fremdeles holder på med disse 31 dagene med geocaching valgte jeg å legge turen til et område hvor jeg kunne få logget en cache, og på Erte var det en ulogget cache. I tillegg har man utrolig mange valgmuligheter på hvor langt man vil gå i det området.
Ayja og Nairo fant tonen med en gang. Nairo er jo en smule innpåsliten, så jeg tror Ayja var glad hver gang hun kom seg unna litt. Men da prøvde Nairo å sjarmere henne nærmere, her kjører han taktikken “vinke og slikke seg forførende om munnen”:
Og det funket tydeligvis, for hun kom nærmere, til tross for at Nairo da ble vill i blikket 😉
Nairo drar jo generelt når vi går på tur, jeg har ikke vært noe flink til å lære han å gå pent i bånd. Men den drainga han har på en vanlig tur alene var ingenting i forhold til drainga han satt igang med hvis vi ble liggende bak Unni og Ayja:
I nydelig vær tok vi en pause ved Ertehytta. Vi tobeinte skravlet og de to firbeinte flørtet under den ene benken:
Den siste biten gikk på fine skogsstier. Vi tok oss en liten pause til (sjokoladepause er viktig! 😉 ), og da benyttet jeg sjansen til å ta noen bilder av vakreste Ayja uten at Nairo skulle være et forstyrrende element:
Tusen takk for en superfin dag! Gleder meg allerede til neste gang vi får tatt en sånn tur, tror vi alle 4 koste oss like mye 🙂
-
Uke 33 – Ukens utsikt
Da jeg gikk på skolen lærte jeg at juni, juli og august var sommermåneder. Allikevel virket det som om noen skrudde på en bryter så snart vi skrev 1. august, og at vi nå er inne i en høstmåned. Betraktelig kaldere på dagtid, regn og vind har preget mange av augustdagene så langt, og i dag er intet unntak:
Jeg kjenner i hele kroppen at det eneste jeg har lyst til å gjøre er å tenne stearinlys og legge meg langflat i sofaen med en film eller en bok. Men kjenner jeg meg selv rett, blir jeg så fort rastløs at jeg ikke hverken får sett ferdig filmen eller lest et kapittel i boka 🙂
Kos dere med søndagen, alle sammen!
-
Agility på Torsnes
Akkurat som i fjor, tok jeg også i år turen til agilitystevnet på Torsnes i Fredrikstad. Ene og alene for å tilbringe noen timer sammen med Tove og Barfi, og for å se på masse flinke hunder. Heldigvis var været mer på vår side i år med sol hele dagen, i fjor startet jo dagen med øs pøs regn.
Jeg rakk akkurat å få med meg hoppløpet til Tove og Barfi, her er Barfi i fint driv over et hopp:
Så hadde de en stund å vente før det var tid for ag’en. Barfi har full kontroll på hvor slalåmstolpene står:
Og nok et bilde av Barfi i svevet:
Jeg er ganske sikker på at Tove blogger om dagens innsats, så følg med på bloggen hennes 🙂
Jeg fikk samtidig funnet to cacher på turen, og da kan jeg ikke konkludere med annet enn at jeg har hatt nok en fin lørdag 🙂
-
Hunder, mennesker og geocaching på Lygna
Helgen vi har lagt bak oss var en helg i hundens tegn for mitt og mange andres vedkommende. Norsk Lapphundklubb hadde i år lagt lapphundutstillingen i august til Lygnasæter hotell og camping, som ligger ved Rv4 mellom Hadeland og Toten. Jeg pakket bilen fredag formiddag og fulgte E6 opp til Hellerudsletta, og så var det Rv4 strake veien helt frem.
Siden det nå i august er en uhøytidelig konkurranse i geocachingmiljøet verden rundt om å finne minst én cache pr dag, måtte jeg jo finne noen når jeg var på tur. Fredagens funn ble derfor cachen som ligger i tilknytning til rasteplassen ved Lygnasæter.
På “hundeprogrammet” for fredag sto et foredrag ved Vegard Øksnevad, Lundqvist hundeskole. Dette foredraget rettet seg mot oppdrettere og andre interesserte, og handlet om nødvendigheten av å ha kunnskap om rasespesifikke egenskaper og formidling av dette til valpekjøpere. På parkeringsplassen møtte jeg kjente fra lapphundmiljøet, og fler kjente dukket opp til foredraget. Så mange deltakere på foredraget var vi dessverre ikke, men det var et interessant foredrag, og jeg bet meg merke i fler ting jeg skal ta med meg videre i mitt eget hundehold.
Etter foredraget ble det en liten rusletur sammen med andre lapphundeiere. Siden jeg ikke hadde med meg Nairo fikk jeg låne en hund å gå med, for ja, det er litt rart å gå tur uten hund 🙂
Jeg hadde selvsagt sett meg ut fler cacher, så på fredagskvelden dro jeg i retning Skrukkelisjøen og demningen som ligger i den østlige enden av sjøen. Sola var i ferd med å forsvinne, og det var vakkert utover sjøen:
Her fant jeg også en okay teltplass, og installerte meg her for natta:
Hadde en helt grei natt, og startet lørdagen med å lete etter cachen. Men nei, ikke tale om at jeg skulle finne den. Surret rundt i busker og kratt i en halvtimes tid før jeg ga opp, og laget meg litt mat og te istedenfor. Jeg hadde heldigvis noen cacher i backup, så i god tid før utstillingen dro jeg tilbake mot Lygna, fisket frem en annen cache på veien, og hadde noen ufrivillige stopp på grunn av både sauer og kyr i veibanen. Flytte oss? Nehei, det skal vi så absolutt ikke!
Jeg måtte faktisk lirke meg mellom de for å komme videre 😉
Utstillingsplassen var på en stor grusbane/anleggsområde. I utgangspunktet helt greit, men vi fikk bøttevis med regn, og da var det ikke greit lenger. Alt ble gjørmete, vått og sølete, og jeg kan ikke tenke meg noen synes det var moro å dra med seg grå hunder inn i ringen. Men utstillingen ble gjennomført uten andre problemer, og som vanlig var det fullt av superkoselige mennesker å prate med, og fullt av nydelige hunder å kose med (noe jeg satt stor pris på siden jeg hadde litt Nairo-abstinenser). Se bare på disse to her:
Til venstre står Fjällfarmens Amie, Molly til daglig. Hun er halvsøsteren til Nairo (samme pappa), og hun er 5 dager yngre enn Nairo. Jeg har vist bilder av henne her i bloggen tidligere, og hun har vært en av mine favorittisper helt siden jeg så henne i valpekassa da vi hentet Nairo. Sjarmøren til høyre er Hakasitas Aslan, Thorvald til daglig. Han er også i slekt med Nairo, og han har vært en av mine favoritthanner siden jeg så bilder av han på Facebook. Fantastiske hunder, begge to! Eieren til Thorvald har forresten tagget meg i et bilde på Facebook fra søndagen hvor jeg koser med begge disse to samtidig, tror det er lett å se på ansiktet mitt hvor lykkelig jeg er da 🙂
Tilbake til utstillingen. For dere spesielt interesserte ligger det 62 bilder (forhåpentligvis av alle hundene) i et åpent album hos meg på Facebook. Jeg har også linket til det albumet i tre lapphundgrupper, så dere finner det hvis dere vil. Derfor skal jeg ikke kjede dere med masse utstillingsbilder her, men et par bilder må jeg ta med. Først har vi valpene. Fra venstre: BIS1 Sisko Av Vintervidda (Finsk Lapphund), BIS2 Obbolalägdan’s Asti (Lapsk Vallhund) og BIS3 Oahpalas Geallu (Svensk Lapphund):
Og så har vi de voksne. Fra venstre: BIS1 Ukkonen Av Vintervidda (Finsk Lapphund), BIS2 Onnekas Sota Avatar (Lapsk Vallhund) og BIS3 Lillmusties Liam (Svensk Lapphund):
En utrolig koselig utstillingsdag til tross for været, jeg slutter aldri å forundre meg over hvor koselige lapphundmennesker er. Nå er det sikkert (forhåpentlig!) sånn i andre rasemiljøer også, men siden jeg ikke kjenner noe til de får jeg holde meg til å uttale meg om lapphundmiljøet. Man snakker sammen, uansett om man kjenner hverandre eller ikke, man “låner bort” hunder til hverandre, man hjelper hverandre og man har det rett og slett bare superkoselig sammen. Måtte det bli sånn for alltid!
Etter litt mat var det tid for et nytt foredrag. Denne gangen var det dommeren på utstillingen, Mari Lackman fra Finland, som holdt et seminar om Lapsk Vallhund, som hun selv er oppdretter av. Nå har ikke jeg den store interessen for akkurat den rasen, men det var interessant å få med seg, og jeg lærte en hel del om hvordan anatomi henger sammen, og f.eks. at en “feil” ett sted på hunden kan få konsekvenser for andre steder på hunden når det f.eks. gjelder arbeidet de opprinnelig er avlet for å gjøre.
Kvelden ble brukt til mer skravling, og litt hjelp til nedrigging av utstillingsområdet. Jeg hadde så sett meg ut en ny cache for søndagen, og kjørte til det området og sov i bilen. Det var så utrygt for regn at jeg ikke hadde lyst til å sette opp teltet, så jeg fant ut at det var bedre å ligge tørt litt ukomfortabelt enn å ligge bedre men bli våt. Hadde satt klokka til vekking tidlig på søndagen for å få med meg innholdet den dagen også.
Startet søndagen med å finne cachen, og så kjørte jeg tilbake til Lygnasæter. Fikk beskjed om hvor vi skulle være, og dro avgårde og satt opp litt skilting, slik at de som kom senere også skulle finne frem til området uti skogen i nærheten av Lygna skisenter/skytebane. Her skulle det avholdes MH (mentalbeskrivelse av hund) i regi av klubben, og jeg gledet meg som en liten unge til å få være med som publikum. Dessverre tok det en stund før vi fikk satt igang så jeg fikk ikke med meg alle hundene, pluss at jeg valgte å stå over 2 for å få i meg noe mat. Totalt var det 7 hunder som gikk, 2 Lapske Vallhunder og 5 Finske Lapphunder, og det var en lærerik og interessant dag. Her et bilde hvor ei Finsk tispe får masse ros for at hun turte å gå bort til den litt skumle kjeledressen:
Innimellom MH’ene var det selvsagt også skravling, og jeg fikk hjelpe til med å lufte en gjeng med hunder, blant annet den lille brune tispa som ble BIS1-valp på lørdagen. Når man er så vakker som henne er det ikke noe problem å godta at hun skal smake på både nesa og haka mi 😉
Jeg rakk også her å finne en cache, men tiden går fort når man har det koselig, og utpå ettermiddagen var det bare å sette seg i bilen og kjøre hjem. Så etter å ha kjørt ca 52 mil totalt på hele helgen kunne jeg parkere hjemme ved 2030-tiden søndag kveld. Totalt utslitt, men strålende fornøyd etter en super helg sammen med herlige mennesker og vakre og flinke hunder. Gleder meg allerede til neste gang! 🙂
-
Uke 32 – Ukens utsikt
For en times tid siden kom jeg hjem etter en helg med hund i fokus. Blogginnlegg om det kommer selvsagt etterhvert, men nå er jeg bare glad for at jeg rakk hjem før mannen min skulle legge seg og også at jeg kom hjem i tide til å blogge ukens utsiktsbilde på riktig dag.
Håper dere alle har hatt en riktig god helg!
-
Hagen overrasker
Med tanke på overskriften vil jeg først gå til det som ikke er en overraskelse, nemlig at klematisene mine står i full blomst:
Jeg har to like klematis, en på hver side av inngangsdøra. Bildet er av den som står mest i le men også dermed mest i skygge, og den er vesentlig større og kraftigere enn den til høyre. Men nå skal det også sies at jeg ikke dekket over noen av bedene i høst, så den som står mer utsatt til har nok generelt hatt det tøffere.
Over til overraskelsen! For noen år siden plantet jeg ut to potteroser. Mest bare for å prøve, jeg har ikke hatt noen forventning om at de skulle klare seg. Jeg dekket ikke over disse heller i høst, og har avskrevet de totalt, men når jeg var ute for litt siden ble jeg plutselig oppmerksom på en ferskenfarget knupp i det området rosene står, og jaggu har den ene rosen overlevd!
Veldig stas å se, og nå skal jeg snart ut og luke lupiner og bregner så ihvertfall noen av de fine plantene mine kommer mer til sin rett 🙂
-
Uke 31 – Ukens utsikt
-
Nesten som julaften ;)
Jeg er så dum at jeg har satt meg opp som mottaker av Stormbergs nyhetsbrev, pluss at jeg følger de på Facebook. Sånt burde jeg ikke gjøre, for jeg vet at jeg blir ekstremt fristet hver gang de har tilbud eller andre former for kampanjer. Og sånn egentlig, sånn hvis jeg virkelig går inn i meg selv og er ordentlig logisk og fornuftig, så har jeg jo nok turklær. Herlighet, jeg klarte jo å gå på tur selv før jeg oppdaget Stormberg! Men, så er det den lille stemmen som sitter inne i hodet mitt, like bak øret og garantert i nærheten av følelsessenteret (hvis vi har noe sånt i hjernen), som sier “en sånn har du jo ikke” og “du har jo bare én slik, hva gjør du når den er til vask?” og “herlighet, den koster jo ingenting!”.
Så når Stormberg sist helg delte ut gratis gavekort på kr. 200,- ved kjøp for over kr. 599,-, klarte jeg ikke å dy meg. 4 plagg ble lagt i handlevognen, etter at jeg for hvert plagg fant fler fornuftige grunner til å kjøpe de. 3 av 4 plagg var på salg/fast lavpris, og siden totalen før rabatt ble på over kr. 800,-, fikk jeg det også fraktfritt (selv om rabatten gjorde at jeg kom under det beløpet). Gjennomsnittsprisen pr plagg ble kr. 164,-, og det synes jeg er en veldig akseptabel pris for plagg jeg vet jeg kommer til å bruke.
Så hva kjøpte jeg? Jo, følgende:
(alle bilder er fra Stormbergs nettbutikk, og klikker du på bildene kommer du direkte til produktet i nettbutikken, bare husk å komme tilbake hit igjen også 🙂 )
Hille boxer. Man får vel egentlig aldri nok undertøy, gjør man vel? Knall farge, virker myk og god:
Iver softshellshorts. Jeg har kun én brukbar shorts, og det er når jeg har tatt av beina på zipoffbuksa som også kommer fra Stormberg. Altså, jeg har fler shortser, men de er såpass korte i beina at jeg ikke liker å gå tur i de (lårene mine gnisser mot hverandre). Og så varmt som det er nå, er det umulig å gå tur i noe annet enn shorts. Jeg har lite erfaring med softshell, så stoffet virker litt “rart”, men det er nok bare en tilvenning. Og jeg er normalt ikke noe glad i rosa, men så lenge det er så lite av fargen går det fint 🙂 Digger at det er strikk i linningen, og at beina stopper over knærne, selv på lave meg (str. M).
Oksøy collegebukse. Jeg er storforbruker av “kosebukser”, får egentlig aldri nok. Denne er logisk nok ganske varm, så den blir nok god å ha til vinteren. Litt lang i beina (det må jeg bare leve med når det gjelder de fleste bukser), og den kunne godt ha vært litt videre i beina nederst, men himmel og hav, jeg skal ikke gå på catwalken med den. Jeg skal forøvrig ikke gå på catwalken i det hele tatt.
Vigør STB ultrafleecejakke. Fleece får jeg aldri nok av, men jeg har savnet en supertynn fleecejakke (har kun en genser). De andre fleecejakkene mine er tykkere og blir derfor altfor varme, men de er nydelige til sitt bruk. Denne er omtrent så tynn man kan få noe i fleece (155 gram), og den er enda finere i virkeligheten enn på bildet. Har satt opp en i fargen Mørk sjokolade/Mørk gresskar på ønskelista for kommende bursdag eller jul 😉
Og nå kommer dere antagelig ikke til å tro på meg, men jeg lover at dette er sant! Stormberg ønsker at kundene skal legge inn produktvurderinger etter at man har brukt plaggene en stund. Jeg leser alltid kundevurderingene når jeg lurer på om jeg skal kjøpe noe, og derfor legger jeg også inn vurderinger selv. En gang pr måned trekker Stormberg ut en kunde som har lagt inn en vurdering, og denne kunden vinner et gavekort i nettbutikken på kr. 1.000,-. Og nå, mens jeg sitter og skriver dette innlegget, ramler det inn en mail fra Stormberg som sier at jeg har vunnet! Jeg synes det var julaften nok når jeg hentet pakka i dag (og jeg lover, jeg skrev tittelen på innlegget før jeg fikk mailen), og så ble det dobbel julaften!
Hilsen en jublende glad
som også vil presisere at jeg ikke på noen som helst måte er sponset av Stormberg, jeg er bare en superfornøyd kunde 🙂
-
Ny sele til Nairo
Helt siden før vi hentet Nairo har jeg villet bruke sele på han istedenfor halsbånd. Først og fremst fordi jeg ville unngå slitasje på pelsen fra et halsbånd, men etterhvert som tiden har gått har jeg fått fler gode grunner for å bruke sele istedenfor halsbånd, og jeg tror ikke at jeg noen sinne vil gå tilbake til kun å bruke halsbånd. Det skal sies at vi har halsbånd til Nairo, og det brukes gjerne når han bare skal rett på utsiden av døra for å tisse, eller hvis han er dårlig i magen og det haster med å få han ut. Men det brukes aldri på turer.
Vi har fler forskjellige seler i hus. Den første vi kjøpte var en Hurtta Y-sele, og den har han faktisk brukt helt siden han fikk den ved 5 måneders alder, vi har bare justert den etterhvert som han har vokst. Ingen slitasje på den, og han har kun kommet seg ut av den én gang (han satt seg fast i noe og fikk panikk). Jeg har vært superfornøyd med den! Men, når Nairo girer seg opp, f.eks. når han får et raptusanfall i skogen, har han lett for å hoste, og jeg har synes at brystpunktet på selen har ligget for langt oppe mot halsen hans (selen drar seg litt oppover/bakover når Nairo drar i kobbelet), så derfor har jeg hatt lyst på en sele med lavere brystpunkt.
Nairo har også en VGWsele. Jeg synes brystpunktet sitter lavere på denne, og i tillegg er jo dette en antitrekksele hvor man fester kobbelet på brystet, så den selen er jeg veldig glad i. Men vi har Beginner-varianten, og på den er det dessverre sånn at spennene der man stiller inn størrelsen drar seg og selen blir i løpet av en kort tur for stor. Derfor blir ikke denne selen brukt særlig mye (og jeg tar meg ikke for øyeblikket råd til å kjøpe den dyre varianten).
Vi har også en “juksevariant” av VGWselen, hvor man kan feste kobbelet både på ryggen og på brystet. Denne fungerer superbra som antitrekksele, men på denne er ingen av reimene polstret, og selv om jeg ikke har sett noen sår på Nairo, tror jeg at den lett kan gi gnagsår. Derfor fungerer den stort sett bare som reservesele hvis vi er på lengre turer.
Jeg har lest mye skryt om selene til Troll. Siden vi ikke driver med trekk av noe slag ville jeg ikke ha nomeselen, men etter å ha sendt en mail til Troll ble jeg anbefalt Multiselen (halvnome). Siden denne er velegnet som en enkel trekksele tenkte jeg at brystpunktet må ligge ganske lavt på den, og det var jo nettopp det jeg var ute etter. Så den ble bestilt, og om lørdag lå den i postkassa. Og jeg var nesten like spent som en unge på julaften 😉
Det er ikke lettest å ta selebilder av en pelshund, men jeg har forsøkt. Her ser dere den polstrede brystreimen:
Og her ser dere oversiden og fra siden:
I tillegg tok jeg et bilde av selve selen:
Jeg har ikke fått brukt selen på en skikkelig tur enda, men enn så lenge virker den bra. På den positive siden vil jeg dra frem den ekstremt gode polstringen og at selen er lett å ta på. På den uvante siden (jeg vil ikke si det er negativt, jeg må bare venne meg til det) vil jeg dra frem at reimen som går rundt buken ikke er festet i noe slik som Y-selen er, slik at både brystreima og stroppen fra ringen og bakover til kobbelfestet beveger på seg og kan ligge skjevt. Bruker man selen til trekk vil jo det ikke by på noen problemer med stroppen på ryggen, da den automatisk vil ligge rett bakover. Men jeg tar meg selv i å sjekke at brystreima ligger rett, pluss at jeg korrigerer ryggstroppen med kobbelet. Men, som sagt, dette krever nok bare litt tilvenning.
Så nå gleder jeg meg til å komme meg ut på en litt lengre tur for å få testet ut den nye selen skikkelig 🙂
-
Uke 30 – Ukens utsikt
Det har vært overskyet i hele dag, men allikevel har det vært ekstremt varmt og klamt. Så egentlig har jeg gått hele dagen og ventet på et skikkelig regnskyll, men det har ikke vist seg, ihvertfall ikke enda.
Men jeg håper fremdeles at det regnet kommer, og aller helst innen jeg skal legge meg, for nå er det nærmest uutholdelig i hele huset. Ikke bare Nairo som går rundt og peser nå, nei!