Litt om det meste
-
Mitt paradis
I dag tok Nairo og jeg turen til Moss for å se på agility. T og Barfi konkurrerte, og denne gangen filmet jeg for henne, så jeg fikk ikke tatt noen bilder av løpet deres. I tillegg dro jeg før de skulle gå hopp og lag, så jeg vet ikke hvordan det gikk der, men jeg er ganske så sikker på at det kommer et blogginnlegg hos T etterhvert. Følg med der 🙂
På vei hjemover kjørte jeg utom hytta for å få lest av strømmen. Det blåste bra der ute i dag, men jeg har funnet ut at det er like vakkert der ute uansett hva slags vær det er. Mitt paradis!
Vil bare, sånn for ordens skyld, presisere at dette ikke er utsikten fra hytta mi, men fra den offentlige stranda 😉Nå håper jeg av hele mitt hjerte at vi kan få hytta innflytningsklar i sommer, så jeg kan nyte dette litt oftere!
Del dette på:
-
Kunsten å følge en sti
De fleste som driver med geocaching, vet at det å finne stier ikke alltid er like enkelt. Man står ved utgangspunktet og vil gjerne ta den strakeste veien mot cachen, og da er det ikke nødvendigvis logisk at man ser til sidene for å se etter en sti. Stier finner vi gjerne på vei tilbake mot bilen 😉
Nå har ikke vi drevet med geocaching i dag, og ikke har vi ikke funnet en sti, vi har bare ikke klart å følge de store orange merkene som viser at vi går på Bohusleden i Sverige. Helt utrolig, men vi klarte faktisk å gå omtrent 500 meter før det gikk opp for oss at vi ikke så noen merker. Da gikk vi et par hundre meter til, bare sånn for sikkerhets skyld, før vi ble helt sikre på at vi hadde gått feil. Det positive i dette var at turen da ble lenger enn den egentlig skulle ha vært 😉
Vi har jo gått til Snarsmon flere ganger før. I dag valgte vi å gå en annen rute inn dit, og denne ruten følger altså Bohusleden. Vi gikk for langt mot nord der vi gikk feil, og der møtte vi på dette skiltet:
Jeg visste at vi skulle gå nært grensa, men dette ble altfor nært.Vel fremme ved Snarsmon tok Eileif og Nairo seg en bitteliten pause i restene av ett av husene:
“Hva er det for en lyd du lager, mamma???”
Nå er jo ikke Nairo noen utstillingshund, og her står han også i oppoverbakke, så proporsjonene blir ikke helt riktige, men han står ihvertfall pent 🙂
Eileif og jeg diskuterte dette med utsikt når vi gikk tilbake mot bilen. Han vil helst ha utsikt over havet eller til mektige fjell når han går tur (han er jo nordlending 🙂 ), mens jeg er fornøyd så lenge vi kommer litt opp i høyden og kan se litt lengre enn til trærne vi passerer. Vi fikk litt sånn utsikt på turen i dag:
Og så lurer jeg på hva i alle dager som får folk til å tenne et bål midt på skogsveien:
Jeg forstår at det er mindre brannfare akkurat der enn det er ut mot grøftekantene, men det er litt snodig å komme over et bål midt på en vei.Nå blåser det som bare dét her, så resten av dagen holder vi oss innendørs 🙂
Del dette på:
-
Uke 17 – Ukens utsikt
Dagens bilde tok jeg ca kl. 8 i morges. Tett tåke som ikke lover det fineste været akkurat:
Nå, ca 45 minutter senere, skinner sola fra nesten skyfri himmel, og man kan ikke gjøre noe annet enn å komme seg ut og nyte finværet. Litt frokost og en kopp te til, så er det ut på tur 🙂God søndag, kjære lesere!
Del dette på:
-
Nært hytta, men likevel ukjent
I Sponvika, ikke langt fra hytta mi, ligger Kjeøya. Dette er egentlig ikke en øy, da den såvidt henger fast i fastlandet, men den heter nå engang Kjeøya. Her burde jeg være kjent, men det var tydeligvis nok å finne på i området helt nært hytta da jeg var liten, for vi tok liksom aldri turen til Sponvika, og derfor er nesten hele Kjeøya uutforsket område for meg. Det eneste stedet jeg kjenner til her, er badestranda Pina.
Selvsagt er det cacher på Kjeøya. Vi har vært her ute før og funnet et par, men det har med tiden dukket opp fler, og i dag passet det bra å stikke utom og se om vi fant noen. Vi fant én cache på vei ut mot Sponvika, og så hadde jeg notert meg 4 cacher på selve øya, men vi endte opp med å se etter to av de.
På Kjeøya er det flere gamle skyteskår og små fort. Nå har jeg ikke noe annet enn infoen fra cachene å gå etter, men visstnok stammer disse forsvarsverkene fra Karl XIIs tid, men de ble også brukt under 2. verdenskrig. Her ser dere inngangen til et skyteskår:
Nå skjønner jeg ikke helt vitsen med dette skåret, for det ligger i en liten dal i terrenget, uten utsikt noen vei. Men kanskje det var bedre utsikt den gangen det ble bygget?Her er utsikten fra et annet skår:
Trærne var helt sikkert ikke der den gangen 🙂Det er ingen merkede stier på øya, så det blir mye gåing i busker og kratt for å finne frem. Heldigvis kommer man før eller senere over en sti som fører oss i nogenlunde riktig retning, men i god geocachingånd finner vi aldri stier før det nesten er for sent 😉 Vi kom oss uansett over til den andre siden av øya, og her fikk vi utsikt utover havet:
Og her fikk jeg virkelig smake på savnet etter havet. Ikke å være på sjøen, for det liker jeg ikke, men å se vannet, ha utsikt langt utover, høre bølgeskvulp og måkeskrik…åh, som jeg håper vi kan bli ferdige med hytta snart!Eileif og Nairo har ofte samtaler når vi tar oss pauser. Jeg hører aldri etter hva de snakker om, men det virker som om de diskuterer alt fra utsikt til verdensproblemer:
Seilbåten dere ser til høyre der så vi ganske lenge. Og vi hørte den. Eller, vi hørte ikke så mye av motoren i båten, men vedkommende som var ombord spilte salmen “O bli hos meg” på trompet. Så har man opplevd det også 😉Nairo koser seg som alltid på tur, og for en gangs skyld klarte jeg å få knipset et bilde hvor han smiler litt, og hvor de fine mandelformede øynene hans virkelig kommer til sin rett:
Og kort tid etterpå blir han utålmodig igjen, og det er akkurat som han sier: “Skal vi ikke gå videre snart??? Nå da??? Nå da??? Jammen, NÅ DA???” 😉
Turen i dag ble ikke særlig lang, men det er ikke lengden som teller. Og på toppen av det hele klarte Nairo å passere tre voksne mennesker og en barnevogn uten å hverken bjeffe eller å gjøre noe som helst annet, han bare kastet et blikk på de og tuslet videre uten å stoppe. Kanskje min lille vakre endelig begynner å bli litt voksen i hodet? 🙂Del dette på:
-
Nå er de her!
Det er nå 19 dager siden jeg skrev innlegget “Hodet over jorda“. 19 dager har det tatt, men nå er de her!
Akkurat de samme som jeg tok bilde av i innlegget jeg linket til, bare fra en annen vinkel. Og som dere sikkert ser, er blomstene veldig ute av fokus. Det blåser altså så forferdelig her i dag at det er nesten umulig å oppholde seg utendørs, og disse små krokusene klarer selvsagt ikke å stå stille i sånn vind. Og sånn bare for å ha nevnt det: i fjor blomstret krokusen 20. mars. Ingen tvil om at vi har en sen vår i år!Disse krokusene står rett ved inngangsdøra. Jeg hadde mange fler i et parti langs innkjørselen/gårdsplassen, men det ser ikke ut til at de har overlevd denne vinteren. Men i bedet mot veien er det påskeliljer på vei opp:
Påskeliljene kommer jo aldri til påske uansett hvor tidlig eller sen våren er og uansett hvor tidlig eller sen påsken er, men jeg synes det er moro at de har overlevd, og at de snart skal glede oss med sine gule hoder 🙂Del dette på:
-
Merkedager og turer
I går var det 30 år siden pappa døde. En merkedag jeg helst ville vært foruten, og selv om jeg husker den dagen som om den skulle vært i går, så har jeg jo levd størstedelen av livet mitt uten pappa, og vet liksom ikke om noe annet. Det ble uansett en tur på kirkegården med en bukett røde roser.
Nairo og jeg gikk så en tur i lysløypa på Høyås. Målet var å finne en cache, og selv om den lå ganske langt borte fra oppgitte koordinater, så fant vi den ettersom noen hadde vært greie og skrevet mer riktige koordinater i sin logg. Denne cachen ble vårt funn nummer 600 og runden var på 7,16 km, så jeg var alt i alt storfornøyd med turen.
I går fylte den yngste datteren til et vennepar 5 år og i tillegg fyller mannen i huset der år i morgen, så vi startet dagen i dag med å dra på besøk til de. Og Busterine sier sjeldent nei til kos når man kommer dit:
De satt opp trampolina i dag, og det synes jentene var toppers! De hoppet og hoppet, og til slutt lo de så mye at de knapt klarte å stå på beina:
Kalvingen er i full gang hos de, og her har to av kalvene brutt seg løs, og ligger i låvedøra og nyter sola:
De har også høns på gården, og ikke lenge etter at jeg tok bildet over av kalvene, så kom den ene kalven rundt hjørnet på låven og “jaget” hønene mens den danset litt, slik bare kalver kan. Veldig synd at jeg ikke fikk knipset bilde akkurat da!Da jeg gikk langtur sammen med E om tirsdag, nevnte hun at det skulle gå en merket sti fra Aspedammen til Skårefjell. Jeg har jo vært en del ganger på Skårefjell, men da har jeg gått fra Klepper, noe som innebærer 30 minutters kjøring hjemmefra. Til Aspedammen tar det bare 15-20 minutter, så Eileif og jeg bestemte oss for å se om vi fant denne stien i dag, og det gjorde vi:
Veldig enkelt å finne frem til utgangspunktet, vi parkerte rett over jernbanesporet i krysset mellom Aspedammenveien og Ørveien, fulgte så veien bort til venstre og opp den bratte bakken, det er faktisk blåmerket helt fra jernbanen.Dette var en kjempefin tur! Blåmerkingen var tidvis veldig bra og tidvis litt dårlig, men stien er så godt oppgått at det var lett å følge den hele veien. Noen bløte partier, men stort sett greit å gå rundt.
Vi var ikke kommet så langt inn i skogen før vi kom over dette treet:
Hvem har laget disse hullene? Som dere ser på kartet, er det langt til nærmeste vann, så bever er det vel ikke? Holder hakkespetten på så nært bakken?Hele turen går gjennom stort sett åpne partier, med litt skog her og der. Veldig deilig å slippe å krangle med trærne om plassen!
Stien vi fulgte er en del av Olavsleden:
Jeg har jo gått deler av Olavsleden fler ganger og på forskjellige steder, jeg bare tenker ikke over at jeg faktisk følger den.Vel fremme på Skårefjell måtte jeg som vanlig opp i tårnet for å ta et utsiktsbilde:
Nesten helt i venstre bildekant, kan dere skimte Nexanstårnet (en liten gråhvit prikk), som utifra ryktene er Norges høyeste bygning, med sine 123,5 meter.Utkikkstårnet på Skårefjell har 3 avsatser med bratte tretrapper hele veien opp. Jeg er stolt over at jeg kommer meg til den midterste avsatsen, i dag ble jeg enda mer stolt over at Nairo kom seg opp til den nederste avsatsen og også at han kom seg like hel ned igjen:
Dette tårnet er relativt nytt. Det gamle tårnet sto på en fjelltopp i nærheten av det nye tårnet, men det er bare morken ved og noen gamle fester i fjellet igjen av det gamle:
Jeg synes selv at jeg har blitt mer og mer dårlig på å ta interessante bilder på tur. Det blir for det meste bilder av Nairo og av utsikt. Dette tenkte jeg på da vi gikk hjemover, noe som resulterte i at jeg ble litt mer oppmerksom på de mindre tingene vi gikk forbi. Sånn som dette “skjegget”:
Og disse snodige “blomstene” jeg antar er rester fra i fjor:
Turen i dag ble på 8,3 km. Og jeg må bare avslutte dagen med å skryte litt av meg selv, for jeg er superstolt over å kunne si at jeg denne uken har gått 34,6 km! Så langt har jeg ikke gått på én uke siden jeg startet å bruke Endomondo i mai i fjor! Og i tillegg har jeg gått 72,87 km så langt i april, noe som innebærer at denne måneden blir min beste måned noensinne! Nå går jeg ikke tur for å gå lengst mulig, og jeg bruker heller ikke Endomondo for å passe på at jeg får gått lengst mulig, men når jeg først har tilgang til den type informasjon via Endomondo, så må jeg si at jeg blir supermotivert og superstolt over å se sånne resultater 🙂 Nå har jeg bil igjen i noen dager, så da kan det kanskje bli noen fine turer til uka også 🙂Del dette på:
-
Uke 16 – Ukens utsikt
Tåka ligger tung her i dag, så tung at åsen på den andre siden av jordet har forsvunnet helt:
Plenen og jordet har samme gulfarge, og det eneste som avgir litt farge, men som ikke er med på bildet, er krokuser og påskeliljer, de kjemper seg oppover, men har enda ikke kommet med blomster.Nå er det meldt sol utover dagen, og fuglene kvitrer allerede alt de er gode for, så kanskje dette blir en fin vårdag allikevel?
Del dette på:
-
Langtur til Bastedalen
I dag har jeg gått lengre på én dag enn jeg noen sinne har gjort før, hvis vi ser bort ifra den ene etappen av Norge på tvers i fjor. Men la meg starte med begynnelsen, det pleier å være et fint sted å starte 🙂
Var innom butikken en tur i går, og møtte E der. Hun og jeg har gått turer sammen før, men nå var det lenge siden sist. Hun hadde fri fra jobb i dag, og var villig til å ha Nairo inn i sin bil (jeg er billøs for en lengre periode nå), så da bestemte vi oss for å gå tur i dag, nærmere bestemt til Bastedalen. Jeg hadde ikke hørt om stedet før, men jeg gjorde meg klar med ryggsekk og turklær, og ble hentet klokka 9 i morges. Vi kjørte inn i Sverige via Kornsjø, et lite stykke mot Ed, og så videre inn på gjørmete grusveier frem til to bomveier. Bilen ble parkert, og en skjelvende Nairo ble tatt ut av bilen (han liker ikke å sitte bak i stasjonsvogn uten bur). Og nå skal jeg gjøre motsatt av hva jeg pleier. Normalt forteller jeg og viser bilder fra turen inn til målet, i dag tok jeg bare bilder på vei tilbake til bilen, så da starter jeg derfor med målet og jobber meg tilbake.
Her er kartutsnittet fra Endomondo:
Jupp, vi gikk totalt 12,45 km! Effektiv gåtid var 3 timer, dvs en gjennomsnittsfart på ca 4,2 km/t. Fra bilen og frem til såvidt over 4 km gikk vi på grusvei, resten av veien inn til målet var hovedsaklig myr og noen korte strekninger med skogssti. Veien inn til Bastedalen er bare sporadisk merket, og jeg er jaggu ikke sikker på om jeg ville finne frem igjen, selv om jeg nå har vært der.Vel fremme ved Bastedalen var det absolutt på sin plass med litt å bite i. Og Nairo får selvsagt sin Dentastix:
E og jeg hadde med hver vår matpakke, men etter å ha sett matpakka til E, vet jeg at jeg skal bli mer kreativ selv, for mine brødskiver med svett gulost var ikke fristende i forhold til hennes kokte egg:
E sitter foran den “nye” hytta, som er åpen for alle. Som dere ser, er det noen ildsjeler som nå legger nytt tak, bytter vinduer og antagelig bytter kledning. Utrolig bra at noen tar vare på sånt!Men plassen her er eldre enn denne hytta, og det er tydelig å se hvis man snur seg rundt og titter på restene av den gamle hytta:
Jeg har ei kartmappe som heter “Fritidskart og kulturminner grenseområdet Dals-Ed, Aremark og Halden”. I den er det 4 kart over disse områdene, og så er det også ei bok med kartreferanser til severdigheter, gamle plasser og masse annet. Og i den boka står blant annet dette å lese om Bastedalen:Bastedalen är ett av de äldsta torpen i Klevmarken och har varit bebott från slutet av 1600-talet till 1946. I mitten av 1700-talet bodde här en man som hette Bryngel men allmänt kallad för “Bastedalsgubben”. Han var en mångkunnig människa och behärskade flera hantverk. Han var även en klok gubbe og betraktad som trollkunnig. På ålderdomen började Bryngel att grubbla över sitt trolldomsleverne och trodde att han skulle hamna på fel sida i himmelriket. Han fick då hjälp och en prest döpte om Bryngel och gav honom Guds förlåtelse. Dopet skedde i den källa som ännu i dag finns kvar og ligger intill stigen när man kommer från söder.
Vi så den brønnen som Bryngel ble døpt i, eller brønn og brønn, det er jo forsåvidt bare et stort hull i bakken.
Vi var stort sett heldige med været i dag, og selv om det var litt kjølig i vinden, så varmet sola nok til at vi gikk uten jakker.
På vei mellom hytta og myrområdet, fant vi dette:
Dette kan da ikke være annet en avføring fra ulv? Med litt beinrester og litt elgpels.Og så kom vi til den første delen av myra:
Det var nok bra at vi ikke ventet en uke eller fler med å gå her, for da hadde det vært totalt umulig å komme seg over uten å bli bløt opp til knærne. Nå var det bare om å gjøre å tråkke på de høyeste gresstustene og håpe at de holdt.Mer myr:
Helt over på andre siden, laaaaangt der borte, skulle vi. Jeg hadde med meg gummistøvler i sekken, men jeg klarte meg uten å plumpe. Riktignok må jeg bare se fakta i øynene og innse at turstøvlene mine synger på siste verset, for de tar inn vann 🙁Vel over myra, så ventet 4 km med grusvei på oss:
Og selv om grusvei egentlig er ganske kjedelig, så var det veldig åpent og fint på sidene, så det var noe å titte på hele tiden. Blant annet denne gamle “kjelleren”:
Ganske så stor, og med døra vid åpen, kunne vi fint ha gått inn og tittet. Men jeg er ikke så glad i å gå inn i mørke, ukjente rom, så jeg holdt meg på utsiden.Jeg sa til E at hadde jeg visst at turen var såpass lang, så hadde jeg nok ikke sagt ja til å være med. Men det var en veldig fin tur, og det er så utrolig moro å få sett nye steder! Ikke tale om at jeg hadde funnet frem hit på egen hånd, så tusen takk for turen, gleder meg allerede til neste gang! Føttene mine må bare slutte å verke først 😉
Del dette på:
-
Uke 15 – Ukens utsikt
Det nydelige vårværet vi har hatt i flere uker har nå forlatt oss, og nå er det grått, vått, regn i lufta og guffent.
Selv om det absolutt er vår, lar vårtegnene vente på seg. Krokusen har ikke kommet noe særlig lenger, men jeg har sett at skjærene er i gang med å bygge reir, og at påskeliljene prøver å trenge seg gjennom vissent løv. Så noe er på gang 🙂God søndag!
Del dette på:
-
Uke 14 – Ukens utsikt
I kveld har jeg tatt bilder med jevne mellomrom hele kvelden for å prøve å få til et skumringsbilde. Vinkelen jeg har valgt å ta disse ukebildene i gjør at jeg ikke får med meg noen skikkelig solnedgang (sola går ned utenfor høyre bildekant), og siste gangen jeg var ute, var det for mørkt til at kameraet ville fokusere. Så da ble det dette bildet som får representere denne uken:
Det har vært en nydelig dag i dag, og selv om det kommer noen skyer langt der borte i sør, håper jeg det blir en like fin dag i morgen.Del dette på:
