Litt om det meste
-
Uke 5 – Ukens utsikt
Jeg blir veldig oppmerksom på været nå som jeg holder på med disse utsiktsbildene hver uke, og det er ingen tvil om at det er vekslende vær her i sørøst. Denne uken har vært mild, men så slo det til med kaldt igjen nå til helgen. Det er fremdeles kaldt på natta, men så er det mildt om dagen, og sola bryter såvidt gjennom skylaget:
Var ute og gikk en liten skogstur i går, og selv om den virkelig tykke isen fremdeles ligger, merket jeg at selve skogsstiene allerede begynner å bli mykere.
Del dette på:
-
Nairo på blodspor
Jeg prøver å finne på ting for å sysselsette Nairo, og da helst hjernetrim. Turgåing blir det nok av, og selv om han blir sliten av det også, er det vel så viktig å få trimmet de små grå. Jeg vet om fler lapphundeiere som driver med blodspor med hundene sine med stor suksess, og selv om jeg aldri har forsøkt det før, var i dag dagen for å se om vi får det til. Jeg har fått masse gode tips av både lapphundeiere og av ei venninne, og har så godt jeg kan fulgt disse tipsene.
Vi kjørte i formiddag til området vi hadde sett oss ut, og Eileif og jeg startet med å legge sporet. Ikke spesielt langt, ikke i noe særlig krevende terreng, og med en god del blod hele veien. Ved sporslutt hang jeg opp rådyrfoten jeg fikk i går, og som Nairo allerede har fått gjort seg litt kjent med.
Så gikk vi oss en tur, alle tre. Det har blitt kaldt igjen, og med nydelig sol fra skyfri himmel, var det en deilig tur:
Normalt ville vi ha gått denne turen på mindre enn en time, men siden sporet helst skal ligge minst en times tid, gikk vi litt tregere enn normalt. Da vi kom tilbake til bilen, tok Eileif kameraet for å leke paparazzi, og jeg overtok Nairo for å gå med han.
Han var veldig interessert ved sporstart, det lukta nok veldig godt 🙂 Nesa hans gikk rett i bakken:
Jeg gjorde ingenting annet enn å si “søk spor” og å gå bak der. Skal man forresten rose underveis?
Nairo gikk rett på rådyrfoten, og den var spennende!
Nairo bærer av og til på pinner når vi går tur, nå bar han med seg foten tilbake til bilen, og han fikk selvsagt ligge og tygge litt på den:
Avslutningen på turen var heller dårlig, da det var is på parkeringsplassen og vi slet en god stund med å komme oss derfra. Men det gikk bra til slutt 🙂
Tanker etter vårt første blodspor:
Sporet ble altfor kort. Neste gang skal jeg sette igang Endomondoen mens jeg legger sporet, slik at jeg kan følge med på den og se at det blir en grei lengde.
Det virket som om Nairo synes det var forstyrrende at Eileif gikk ved siden av oss. Bør vi ta hensyn til det, eller må Nairo bare venne seg til det?
Som nevnt oppi innlegget her: skal jeg rose Nairo underveis?
Nå har jo jeg null erfaring med dette, men det så ut for meg som jeg hadde lagt ut for mye blod (noen dråper ved annenhvert skritt), for Nairo gikk en del med snuta opp. Bør jeg legge ut mindre?
Håper det er noen av mine mer erfarne venner som kan hjelpe meg med svar på disse tingene 🙂Men moro var det jo, og jeg har absolutt planer om å teste dette fler ganger 🙂
Del dette på:
-
2 år siden
I dag er det 2 år siden. Ser vi på nøyaktig klokkeslett, var vi i skrivende stund på vei hjem fra Malung i Sverige med en ørliten firbeint i bilen. En ørliten firbeint som synes det å kjøre bil var litt skummelt, så han kastet opp i bilen og ville knapt tisse ute. Men de små startproblemene var overskygget av gleden over å nettopp ha en firbeint igjen, og vi hadde gledet oss lenge! Litt av forberedelsene kan dere lese om her, her og her, og historen om selve hentingen kan dere lese mer om her.
Jeg husker ennå spenningen over å komme frem til oppdretter, hilse på mamma Tiarah, og så gå inn og se kullet. Nairo var den eneste som hadde en loddrett stripe med hvit pels på brystet, men det var allikevel ikke lett å skille han fra de andre. Jeg tror det er han som ligger helt til høyre inntil grinda her:
Det ble masse stopp underveis da vi dro hjemover, dette bildet er fra en av pausene:
Har du sett så liten han var! :p
Nairo trivdes best ved beina våre fra første dag, spesielt var det godt å ligge foran føttene til Eileif da han sto på kjøkkenet og laget mat. Mellom føttene og vaskelista under kjøkkenskapene, der var det godt å være liten lapp. Men han ble relativt fort husvarm også, og å tygge på ett eller annet under stuebordet, var helt klart en favorittsyssel. Her er det en dorullkjerne som skal makuleres:
Trening foregikk den første tiden hovedsaklig på kjøkkenet, og på det neste bildet synes jeg valpepelsen hans kommer så godt frem. Skikkelig struttepels på brystet 🙂
Nå har det altså gått 2 år, og mammas lille vakre er ikke like liten lenger, selv om han alltid kommer til å være mammas lille vakre:
Og så håper jeg at jeg får mangfoldige fler år sammen med denne skjønne (men til tider akk så stae) skapningen 🙂
Del dette på:
-
Fra vinter til blæh
I en stund har vi hatt ordentlig vinterkulde her, med temperaturer under -10. Riktignok har det vært lite snø, men så lenge bakken er frossen, er det greit allikevel. Det snødde jo litt da jeg la ut ukens utsiktsbilde i går ettermiddag, og utover snødde det bare mer og mer. Så i går kveld gikk vi ut for å leke litt i snøen 🙂
Det var skikkelig bløt og kram snø som kom ned i mildværet, men det var fremdeles minusgrader og nydelig ute.
Hvis Nairo får beskjed om å finne Eileif, må det i Nairos hode som regel graving til:
Eileif skulle ut og kjøre i dag tidlig, så vi var litt bekymrede for om det ville komme så mye snø at han ville slite med å få ut bilen av garasjen. Men det trengte vi ikke å bekymre oss for, for i løpet av natta har det blitt plussgrader og vind. Og da ser det dessverre sånn ut her:
Vi er fremdeles i januar, og jeg kan ikke fatte og begripe hva plussgradene gjør her! Det kunne jo blitt kaldere igjen etter snøfallet, så det hadde sett ut som vinter en liten stund ihvertfall! Men, ifølge værmeldinga skal vi nå leve med slaps frem til helgen, så skal det fryse på et par dager, sånn at vi får skikkelig holkeføre, og så blir det mildere igjen. Jippi for norsk “vinter”!
Del dette på:
-
Uke 4 – Ukens utsikt
Da er det jaggu søndag igjen, og tid for ukens utsikt-bilde. Utrolig hvor fort ukene flyr!
Det er vanskelig å se det på bildet, men det snør. En liten snøbyge på tidlig ettermiddag, og det gjør egentlig ingenting. Det er jo vinter, og vinter = snø 🙂
Del dette på:
-
Litt nærmere Fridtjof Nansens hotell
Det har vært en stille uke, ikke stort som har skjedd og derfor lite å skrive om. I dag tok vi turen tilbake til Ankerfjella for å prøve å komme oss helt inn til Fridtjof Nansens hotell. De første 3 kilometerne ble ren transportetappe, siden vi forrige helg fant cachene 0-8 på denne strekningen, og vi hadde pausen vår ved Sandsjø:
Den første cachen vi skulle finne i dag, fant vi fort, men den neste (altså trailens nummer 10) fant vi ikke i det hele tatt. Så istedenfor å bruke masse tid der, gikk vi videre og satset på å finne den på tilbakeveien.
Gutta mine hadde tid til litt kos:
Naturen vi går i på denne turen er helt fantastisk. Riktignok er det ikke noe utsikt å snakke om, men det er åpen skog og mengder med små vann/tjern hele veien. I tillegg går mesteparten av veien på smale skogsstier, som er min absolutte favoritt når det gjelder skogsturer.
Værmessig var det betraktelig “varmere” i dag enn forrige helg (-2 mot -12), men sola tok aldri turen frem i dag. I tillegg blåste det litt, men jeg vil allikevel si at jeg foretrekker -2 og gråvær, selv om motivene ikke blir like fine da:
Da vi kom til trailens cache nummer 15, mistet vi både stien og den elendige blåmerkingen. Vi gikk derfor i rett luftlinje mot nummer 16 og fant denne også, men vi fant fremdeles ingen sti eller merking. Vi hadde ikke spesielt lyst til å surre rundt i skogen uten å ha noen andre holdepunkter enn neste cache, så vi bestemte oss for å gi opp forsøket på å nå inn til hotellet, og heller gå tilbake til Sandsjø for å fyre opp bål på samme plass som forrige helg. Irriterende, men bedre å snu enn å gå oss bort. Nairo tok det hele med fatning, selv om det ser ut som han også speider etter både sti og merking:
Vi fant forresten cache nummer 10 på tilbakeveien, fatter ikke at vi ikke så den da vi tittet etter den første gang :/ Totalt ble det 8 funn i dag, veldig fornøyd med det 🙂
Det ble kjapt fyr på bålet da vi kom tilbake til Sandsjø, og det kom like fort noe varmt i koppene til både Eileif og meg. Eileif påstår at bålrøyk alltid følger etter han når han er i nærheten av et bål, men jeg vet ikke om jeg skal si meg helt enig i det, altså 😉
Siden jeg selger den røde turjakka mi da den er noen cm for liten, har jeg investert i ny turjakke. Den fikk sin jomfrutur i dag, og jeg er stort sett fornøyd med den. Ikke like teknisk som den røde, og dessverre hadde de den ikke i noen farge jeg liker bortsett fra sort, men den er ihvertfall stor nok (str L), den holder vinden ute, og den skal også holde en god del regn ute.
Uttrykket “is i rubben” ble jo så populært for en tid tilbake. Når jeg går skogsturer i vinterhalvåret, går jeg stort sett alltid med gamasjer. Jeg er storfornøyd med de, men i dag oppdaget jeg at strikken som går under føttene ga meg is i rubben:
Heldigvis er jeg ikke nødt til å gå fort, så det hindret meg ikke spesielt mye 😉
Jeg er ikke spesielt glad i pølser. Helt greit å grille pølser på bål en gang i ny og ne, men siden vi gjorde det forrige helg, hadde jeg lyst på noe annet i dag. Så da ble det til at jeg bakte horn med pølser og ost i går, og så varmet vi opp noen på bålet i dag:
Dette er første gangen i historien at jeg har bakt horn uten at vi skal til Nordens Ark, burde nesten hatt stjerne i boka 😉
De 3 kilometerne fra Sandsjø tilbake til bilen gikk radig unna. Slitne var vi så absolutt, spesielt så lenge det er en del is under snøen, så man må gå forsiktig. Og enkelte steder måtte vi ut av stien for i det hele tatt å komme frem:
I dag kom vi helskinnet tilbake til bilen, og kunne der konstatere at vi hadde gått 9,8 km med effektiv gåtid på 3 timer og 31 minutter. Det gikk med andre ord ikke spesielt fort, men sånn blir det når det er glatt. Trist at vi ikke kom oss helt frem til hotellet, for jeg gleder meg virkelig til å se det! I tillegg hadde det vært moro å kunne si at vi gikk over 1 mil i dag, men sånn ble det altså ikke. Bedre lykke neste gang 🙂
Nairo kom seg knapt på innsiden av døra hjemme før han fant senga si:
Det ser ut som det er trangt for han, men han krøller seg sammen på samme måte selv om han ligger midt på gulvet, så jeg tror ikke han har det så ille 🙂
Del dette på:
-
Uke 3 – Ukens utsikt
I dag fant jeg ut at jeg skulle ta noen bilder av utsikten på forskjellige tidspunkt gjennom dagen, og så legge ut det jeg synes var finest. Formiddagsbildet lå lenge an til å bli en vinner, men da ettermiddagen kom, var det ingen tvil om hvilket bilde som skulle publiseres:
Det er ikke stort vi ser til sola nå på vinteren, men når den først dukker opp, er den jaggu fin!
Del dette på:
-
Ankerfjella
Øst for Halden sentrum, på grensen mellom kommunene Halden og Aremark, ligger Ankerfjella. Nøyaktig hvor stort området er, eller nøyaktig hvor det strekker seg, nei det vet jeg ikke, men jeg vet at det her går en merket løype til Fridtjof Nansens hotell. Hvis du da forventer deg et hotell i stil med Thon, Choice eller andre hotell i likhet med dette, tar du feil. Fridtjof Nansens hotell er en overnattingsplass under en berghammer, hvor godseier Peder Anker (det finnes mange Peder i Anker-slekten) tok med seg Fridtjof Nansen og Kong Haakon på jakt tidlig på 1900-tallet.
Det var meldt kaldt (-12) men pent (strålende sol) i dag, så vi pakket oss inn med planer om å nå inn til hotellet. Jeg regner ikke med at det overrasker særlig mange av dere, men selvsagt ligger det cacher på denne turen 😉 I tillegg til noen enkeltcacher, ligger det også en trail her på 50 cacher, hvorav ca halvparten er på vei inn til hotellet. Litt etter klokka 9 la vi i vei fra bilen, og det tok ikke mange meter før sola begynte å hilse på oss:
Blåmerkingen på denne stien er heller dårlig, så vi var veldig glad for å ha cachene å følge. I tillegg var cachene superenkle å finne, noe vi setter stor pris på når vi går langtur.
Denne stien går over myrområder, men siden det har vært kaldt en stund nå, var alt frosset og dermed mye enklere å gå på. Den negative siden ved det, er at det var is på stiene også, så vi gikk med stor forsiktighet. Eileif klarte å tråkke gjennom isen én gang, og under der var det bare gjørme, men heldigvis slapp han å få dette inn under varmedressen, så han holdt seg tørr og fin.
Vi fant ganske fort ut at vi droppet å gå hele turen inn til hotellet. Det var småtungt å gå på grunn av isen på stien pluss at vi bar tungt begge to, så vi siktet oss inn på en cache ved Sandsjø, et lite tjern hvor det sto at det var fint å raste. Og det var det! Sandsjø ligger ca halvveis til hotellet, dvs at vi gikk ca 6 km i dag. Totalt er det altså 6 km inn til hotellet fra Fjell bru, så skulle vi ha gått helt inn og tilbake, ville turen blitt på 12 km.
Vel fremme ved Sandsjø ble Nairo tjoret fast i et tre. Med rim i skjegget og litt kald på labbene satt han nå der, og var veldig interessert etterhvert som bålet ble tent og pølsene ble varme.
Jeg storkoste meg i sola og med kakao i koppen:
Og med denne utsikten er det ikke noe rart at jeg koste meg!
Det smakte supergodt med pølser 🙂
Etter en god og lang pause, tok vi beina fatt og la i vei samme vei som vi var kommet. Litt mettere i magene og litt lettere sekker gjorde returen like fin, og små perler fant vi over alt:
Jeg klarte å ramle på vei tilbake til bilen. Venstre kne, venstre skulder og kameraet tok imot for fallet. Kameraet funker heldigvis fremdeles, et blåmerke er i ferd med å dukke opp på kneet, og skuldra blir stivere og stivere hver gang jeg beveger på den. I tillegg er ryggen rimelig gåen etter å ha gått med sekk, men det er sånt man tar med på kjøpet når man er på tur. Det var uansett en helt vidunderlig tur, og jeg gleder meg som et barn til å gå mer på disse stiene, og ikke minst å komme helt inn til hotellet. De 11 cachene vi fant i dag var rett og slett bare bonus 🙂
Del dette på:
-
Boulangere – poteter
Eileif og jeg titter ivrig på MasterChef Australia på TLC. Vi vet at de henger litt etter sesongmessig, til søndag er det nemlig finalen for 2011, men det gjør jo ingenting, det er jo moro å se på matlaging, uansett om det er nytt eller et par år gammelt. I tillegg plukker man jo opp tips, og de er veldig flinke til å legge ut oppskrifter på hjemmesidene sine.
Det er ingen hemmelighet at jeg hater å lage mat. Jeg sa til og med ifra til Eileif i bryllupstalen min at jeg aldri kom til å ta over matlagingen 😉 Men av og til trår jeg jo til, og i dag ble en sånn dag.
For en stund siden så vi nemlig at det ble laget en potetrett på et MasterClass-program på MasterChef, og jeg har hatt lyst til å teste den retten siden den gangen. Vi ønsket oss og fikk “mandolin” (aner ikke om det er det korrekte navnet på norsk, men det er et sånt skjærebrett hvor man kan skjære f.eks. poteter i tynne skiver) til jul, og så skulle vi egentlig kjøpt oss små ildfaste former i porsjonsstørrelser, men vi har jo større ildfaste former. I dag sto biff på menyen, og da var det en grei anledning til å få testet potetretten.
Oppskriften har jeg funnet her, men vi modifiserte den litt. Jeg skriver uansett originaloppskriften her, så får dere modifisere som dere vil, både på innhold og mengde 🙂
Boulangere
3 store poteter, vaskede, skåret tynt på mandolin
1 løk, skåret tynt på mandolin
1 kvist timian, kun bladene (vi sløyfet denne)
1/2 kvist rosmarin, kun bladene (vi sløyfet denne)
40 g mykt smør
1 dl varm kyllingbuljong/-kraft
Salt og pepperVarm ovnen til 240 grader. Smør en 10 cm stor form (skal romme ca 2,5 dl) med ca halvparten av smøret. Legg poteter, løk, salt, pepper, timian, rosmarin og smør lagvis i formen. Overfyll med ca 2-3 cm og press lagene sammen. Avslutt med litt smør på toppen (det glemte vi). Fyll formen 3/4 full med kyllingbuljong/-kraft. Settes i varm ovn med lokk på i 30 minutter, og så videre uten lokk i ca 40 minutter, til potetene er gyldne.
Dette ble knallgodt! Vi justerte som sagt oppskriften opp en del, siden formen vår er vesentlig større enn hva det står i oppskriften, men jeg tok ikke noen nøyaktige mål. Tror vi kan si at jeg nogenlunde doblet porsjonene. Eileif og jeg spiser som regel mye når vi spiser noe godt, og dette ble ikke noe unntak, for det er null og niks igjen 😉 Potetene smeltet på tungen, og løken var så myk at den hadde gått i småbiter bare av å ligge i formen! Anbefales så absolutt, og så må dere love å fortelle meg hva dere synes hvis dere prøver å lage det 🙂
Del dette på:
-
På glattisen
I går gikk Nairo og jeg en liten tur til et vann. Tok ikke med meg kameraet siden det snødde, men man har jo kamera på mobilen.
Jeg er ikke glad i frosne vann. Jeg er bombesikker på at man går igjennom uansett hvor tykk isen er målt til å være, for selv om isen er tykk akkurat der man måler, er det ikke sikkert at den er like tykk 3 meter lenger borte. Så det var med spenning i magen og kort langline at jeg lot Nairo gå utpå isen. Nå skal det sies at det gikk bra, denne gangen også 🙂
Men det var et morsomt syn å se Nairo utpå isen. Beina gikk i alle retninger, men utrolig nok klarte han å la være å falle. Ganske kjapt utviklet ha en ny måte for å få bremset:
Først: få tak i pinnen. Så: ned med stumpen for å få bremset 😉
I dag er det sol fra skyfri himmel og ordentlig kaldt. Men hvis jeg ikke hadde sett på gradestokken, hadde det vært fristende med en skikkelig langtur. Påskestemning!
Del dette på:
