Litt om det meste
-
Bursdagsfeiring
Vi var bedt på middag hos mamma i går ved 16-tiden, men siden vi hadde en del andre ting å gjøre også, dro vi herfra kl. 13. Første stopp var Vassbotten for å fylle bensin, og så kjørte vi ned og parkerte på Tistasenteret. E, D og Nairo tok seg en gåtur i by’n mens jeg stakk på Jernia for å lage ønskeliste til bryllupet. Jernia har valgt å fjerne muligheten for å lage ønskeliste på nett for en periode, noe som gjør det fryktelig tungvindt både for oss og for de av gjestene våre som skulle velge å kjøpe noe derfra.
Så gikk jeg tilbake til Tistasenteret og fikk kjøpt gratulasjonskort til mamma. I tillegg stakk jeg en kjapp tur innom den nye butikken Tilbords der, og også innom KappAhl. Har gavekort i sistnevnte butikk og er til stadighet på jakt etter et antrekk til vår første dag som ektepar, men finner ingenting som frister.
Gikk så ut til gutta mine igjen, og fikk meg en god latter da en katt hadde lagt seg ned på biltaket, helt bakerst ved bakluka. Nairo var kjempeivrig og ville absolutt hilse, katten var heller motvillig men ikke redd. Men pus fant ut at det ble for mye mas for han, og gikk. E og D gikk så inn på Tistasenteret mens jeg tok en runde med Nairo. Han har det fryktelig travelt i slike situasjoner, men han vet ikke helt hvor han skal. Totalt skrekkslagen er han ikke, men redd nok til å ikke klare å ta imot ros eller godbit når han gjør noe bra.
Når gutta var ferdige, fant vi ut at vi hadde en time til overs før vi skulle være hos mamma, så vi kjørte bort til Rødsparken for å ta en tur der. Nairo koste seg ganske så bra til tross for at han aldri har vært der før, og jeg ble nok en gang påminnet om hvor slitsomt det er å ha hund på våren og på høsten. Bløtt og leirete over alt, og en hund som blir mørkere og mørkere i farge jo lengre vi er ute. Men vi kom oss uansett opp til mamma (om enn litt for tidlig), og ved hjelp av håndkleet hun brukte på meg når jeg var baby, fikk vi tørket Nairo nok til at han kunne gå inn uten å etterlate leireflekker over alt.
Nairo har nå vært noen ganger hos mamma, men han synes fremdeles det er fryktelig skummelt der. Så han valgte å finne seg en plass mellom føttene til E og den stolen E satt i:
Der ble han faktisk liggende i 5 timer, bare avbrutt av en ørliten tur ut på kjøkkenet for å smake på hjortestek!
D var utålmodig, men klarte å smile såvidt til fotografen:
Mamma og A gjorde klar maten:
Og endelig var det klart for hjortestek, poteter, saus, rosenkål og waldorfsalat:
Vi fire voksne fikk vel egentlig ikke nok, mens D ikke likte kjøttet og stakk av 7 sekunder etter at bildet over ble tatt.
Etter middag ble det kaffe på A og E, og kake på oss andre. Skravla gikk, og A og E forsvant inn til pc’n da Excel hadde sluttet å fungere. “Tante” E (mammas kusine) kom også, og en liten stund etter det takket E, Nairo og jeg for oss. D fant vi hjemme hos seg selv, og han skulle egentlig nedom McDonalds for å få seg noe mat, men det var altfor lang kø der for at han gadd å vente. Så da dro vi og hentet K og satt så kursen hjemover.
Nairo nektet å spise kveldsmat, han fant heller ut at han var sliten av dagens strabaser og la seg til her:
Ikke det mest gunstige stedet å sove siden E ikke fikk flyttet på stolen sin i det hele tatt.
Planene i dag er å få dratt ut en tur med Nairo for å trene litt, og så er det disse tingene til bryllupet som jeg burde sette igang å lage… Kjenner jeg må bruke litt tid på å overtale meg selv…
Bildene kan dere også se her.
{minsignatur}
Del dette på:
-
Dobbeltbursdag
I dag er det nesten en dobbeltbursdag her.
Nairo er 4 måneder i dag, og jeg lurer litt på hvor tiden har blitt av. Det er altså 9 uker i dag siden vi hentet det lille knøttet på såvidt over 3 kg, og nå har vi en rampete pelsdott på over 8 kg. Det er 9 uker siden vi la i vei mot ukjent område i Sverige med sommerfugler, pelikaner og skjeggagamer i magen. 9 uker siden vi svingte inn på en gårdsplass og ble møtt av mamma Tiarah. 9 uker siden en liten gutt så desperat søkte trøst mellom føttene våre fordi verden var så stor og skummel og fremmed.
Nå har vi en 4 måneder gammel gutt som helt tydelig sier ifra når det er noe han ikke vil. Når det er noe som gjør han engstelig. Når det er noe som er interessant. Og når det er noe som på ingen måte er interessant. At det er mye jobb å ha valp i huset er det ingen tvil om, men det er også veldig mye moro. Å våkne og se at i kurven sin ligger en liten gutt på ryggen med beina til alle kanter og føler seg så trygg, så trygg. Å se under trening at det momentet du prøver å få til plutselig sitter. Å høre en jeg-er-tøff-lyd under leking. Å oppleve naturen gjennom en valps øyne, hvor selv et halvråttent løv fra i fjor er lykke på jord. Gratulerer med 4-månedersdagen, mammas lille gutt!
Mamma har også bursdag i dag. Ikke Nairos mamma, men min mamma, og hun har ordentlig bursdag. Rundt tall i fjor som ble feiret både i Norge og i Danmark. Roligere festligheter i år, men selvsagt en feiring. Snille, gode mammaen min som har stått ved min side i over 37 år. Som alltid stiller opp, som hjelper til så mye hun klarer, som alltid tar oss i mot med åpne armer og som bare vil alle godt.
Jeg vet at de aller fleste her i verden mener at sin mamma er verdens beste. Og jeg er ikke noe unntak der, jeg kunne ikke fått en bedre mamma. Gratulerer med dagen, kjære mamma! Glad i deg!
{minsignatur}
Del dette på:
-
Hundetrening og vannregning
I går var det valpekurs igjen. Ingen bilder denne gangen, siden E var hjemme sammen med D. Jeg fikk 20 minutter hjemme til å kaste i meg noe mat (ostesmørbrød for tredje dagen på rad…), få med meg alt jeg trengte og få på meg mer fornuftige klær. Jeg hadde dessverre nesten ikke fått trent noe siden kurset mandag, men E har vært kjempeflink, og jeg ble mektig imponert over fremgangen til Nairo når det gjelder “på plass” på bare to dager! Ikke at det på noen måte er perfekt, men det kommer seg så absolutt!
På kurset gikk vi også gjennom timeout og litt om hvilke irettesettelsesmetoder som ikke bør brukes. Jeg lot ikke Nairo få hilse på de andre hundene før kurset, og nok en gang synes jeg faktisk at jeg hadde litt bedre kontakt med han. Men det kan fremdeles være pølsene sin skyld 😉
Jeg regner med at de av dere som har fulgt meg en stund har full oversikt over den hersens vannlekkasjen vi hadde på hytta i fjor. Halden kommune kunne jo ikke sende meg regningen på vannet som fosset gjennom gulvet i fjor, vi måtte vente til normal avlesning til nyttår og regning nå i februar. Men som jeg skrev i dette innlegget, klarte jo ikke kommunens systemer å skjønne at min avlesning besto av 4 siffer istedenfor 3, så jeg fikk først feil regning.
I går kom den korrekte regningen, og selv om den var lavere enn hva jeg hadde forberedt meg på, så var den allikevel høy nok, nesten kr. 39.000,-. Har sendt kopi av den til forsikringsselskapet, så får vi bare se hvor mye av den de dekker. Har en viss formening, og resten må jo bare tas fra det jeg allerede har fått fra forsikringen.
Resten av kvelden skal brukes til en haug av de tingene jeg ikke har rukket tidligere i uka. Bare 8 timer på jobb i morgen, 2 timer i bil i morgen, 30 minutter til handling i morgen, og så er det jaggu helg!
God torsdagskveld!
{minsignatur}
Del dette på:
-
Valpekurs – dag 3
I går var det valpekurs igjen. Rakk å være hjemme i 20 minutter før det bare var å sette seg i bilen og kjøre tilbake til by’n. Hadde bestemt meg for å ikke la Nairo hilse på noen av de andre hundene før kurset, for å se om det hjalp på konsentrasjonen hans og fokuset hans på meg. Og i kombinasjon med pølser som belønning tror jeg faktisk at det hjalp! Men at han hadde lyst til å hilse på de andre før vi satt igang er det ingen tvil om, han var så ivrig at han faktisk lærte seg selv å klappe 😉
Av og til er det ikke helt lett å holde styr på labbene 😉
Her hyller han en eller annen 😉
Og jaggu kan han imitere hest også 🙂
Dagens nye treningsmoment var “på plass”. Dette har jeg ikke trent på i det hele tatt tidligere, men det gikk sånn tålelig greit. Jeg foretrekker at han kommer inn på høyre side og går rundt for så å sette seg på venstre side, mens jeg har skjønt at de fleste i dag bruker inn på venstre side, snu hunden og så sette seg. Sta som jeg er, skal jeg ha den gamle måten til å fungere 😉
Vi avsluttet så med å gå slalom mellom de andre ekvipasjene, og dette var virkelig en utfordring! Utrolig vanskelig å beholde kontakte med han mens vi gikk, og ennå mer vanskelig å få han til å ignorere de andre hundene. Gikk mye bedre mens vi satt og andre hunder passerte oss, selv om det heller ikke gikk feilfritt.
Så nå skal jeg legge inn en liten treningsøkt før jeg skal jobbe kveld, og siden jeg jobber dag i morgen rekker jeg ikke å trene mer før kurset i morgen kveld. Får satse på at E får trent litt også.
Bildene kan du også se i denne mappen.
God tirsdag!
{minsignatur}
Del dette på:
-
Skogstur
Været i dag var ikke like bra i dag som i går (har sikkert noe med sommertid å gjøre, for i skrivende stund snør det), men det stoppet ikke oss fra å dra på tur i dag også. Lysløypa på Prestebakke var målet, og vi dro straks jeg hadde satt på dagens andre vaskemaskin og planen var å være tilbake før den var ferdig.
Nairo var ikke spesielt happy når vi parkerte, og vi var ikke spesielt happy når vi skulle gå, for stiene var fulle av is. Men vi tok umiddelbart av fra stien og gikk inn i skogen istedenfor, mye bedre!
Men uansett om man går på stier eller i skogen, så er langline egentlig ganske slitsomt. Greit for Nairo at han kan springe litt og en veldig grei måte å trene innkalling på, men et herk når det setter seg fast og lager knuter på seg selv.
Som den hunden Nairo er, er jo pinner alltid velkommen. Nå kommer ikke jeg til å oppmuntre han så mye når det gjelder pinnekasting, men når han finner seg pinner på egenhånd, så får han lov til å kose seg også. Men av en eller annen grunn har Nairo den evnen at han ser molefonken ut, selv når han koser seg:
Men han er nå søt også da 😉
E fant en større pinne til han, og den måtte han jo selvsagt prøve å få med seg:
Pinnen var vel dobbelt så lang som han, og tykkere enn forbeina hans, men han klarte å drasse den med seg noen meter 🙂
Etter en liten stund fant vi en stor stein, og jeg prøver å dra nytte av naturen når jeg trener hund. Så jeg ville at han skulle komme seg opp på denne steinen og lokket selvsagt med godbiter. Nairo hadde veldig lyst på godbiten, men steinen var litt skummel gitt:
Men til slutt kom han seg opp, og da vanket det selvsagt en godbit:
Litt kosing må også til når han har vært flink gutt, det er for meg like viktig at belønningen er meg som at han skal få noe å tygge på:
Like ved står det en tregamme som er åpen for alle. Sittebenker hele veien rundt innvendig, og også en innvendig bålplass:
Så tilbake til det med langline i skogen…
Jaja, vi fikk fjernet knuter nok en gang, og Nairo fant et lite hull i bakken som han ville undersøke nærmere:
En vakker dag må vi vel til Kina for å finne han igjen tenker jeg 😉
En liten treningsøkt til, som ble avsluttet med et overfall:
Vel hjemme igjen, 10 minutter før vaskemaskinen var ferdig, og Nairo fikk en grisehale å kose seg med:
Kort tid etterpå blåste det opp, og så kom, som sagt, snøen. Det er noe grunnleggende feil med ordene sommertid og snø i den samme setningen, går ikke nærmere inn på det.
Alle bildene kan du se i denne mappen.
{minsignatur}
Del dette på:
-
Sparetiltak
Regner med at de fleste har fått med seg at det var Earthhour i går kveld. Her i huset gjorde vi som vi alltid gjør, slår av lysene, men lar pc’ene og tv’n stå på. Bedre med litt enn ingenting.
Ja, E ligger på sofaen, og jeg tror det skal være en hund der ett eller annet sted 😉 Trykk på bildet for større versjon.
Det pågår diskusjoner om den ene timen den ene gangen i året har noe for seg, og uten å ha det minste peiling på tallene bak, er min personlige mening at energien vi ikke bruker den ene timen må ha ihvertfall litt effekt. Selv om energien blir brukt opp på et senere tidspunkt, så er det jo en time med mindre forbruk. Selvsagt hadde det vært ennå mer effektivt om dette ble gjort oftere. Selvsagt hadde det hjulpet mer om folk hadde tenkt strømsparing i det daglige. Men ikke ti ville hester ville fått meg til å mene at den ene timen ikke hjelper.
Her i huset er vi sikkert ikke av de mest ivrige når det gjelder strømsparing. Det er mye vi kunne ha gjort i det daglige, og det er ennå mer vi kunne ha gjort hvis vi hadde hatt pengene til det. Som å etterisolere, bytte vinduer og slike ting. Men vi prøver ihvertfall. Nå på vårparten, og også på høsten for den saks skyld, regulerer vi de få panelovnene vi har utifra hva slags temperatur det er ute. Vi er konsekvente på å slå av lyset i rom vi ikke er i. Og vi kler på oss istedenfor å fyre til en jevn innetemperatur på over 20 grader. Men vi gjør ihvertfall et forsøk!
Et annet slag for strømsparing blir i disse dager gjort av Fortum. Vi har meldt oss på med et tips for sparing av strøm på soverom, og premien er gratis strøm resten av livet! Det absolutt geniale med konkurransen er at man kan vinne ved å stemme på andre bidrag også, så jeg oppfordrer dere alle til å gå inn og stemme på oss, selvsagt 😉 Og jeg lover dere herved at jeg ikke skal sløse med strømmen selv om vi skulle vinne!
God søndag!
{minsignatur}
Del dette på:
-
Sterkt lys i fjeset
Når E hadde stått opp i morges, spurte jeg om han hadde lyst til å bli med til Elgåfossen en tur når han hadde fått i seg kaffe og litt frokost, og det var han klar for. For en gangs skyld skulle han ta med seg sitt kamera, så da lot jeg mitt være igjen hjemme og konsentrerte meg heller om Nairo. Sistnevnte har ikke vært kjempehappy der nede tidligere, så alfa og omega i dag var at han skulle få en så positiv opplevelse som mulig. Og jeg ville se om jeg kunne plukke ut et par steder der nede som jeg absolutt vil ta bryllupsbilder på, noe som faktisk ikke var vanskelig i det hele tatt 😉
Vel nede, og lot langline være langline og beholdt det korte kobbelet på. Over den første broa, og Nairo og jeg kunne ikke bli helt enige om hvor vi skulle gå:
Fossen har begynt å smelte, så det var mye lyd der i dag.
Trening prøver jeg å legge inn hvorsomhelst og nårsomhelst, og turen i dag var ikke noe unntak. Her har han strålende kontakt:
Og her er han dritt lei og ser ut som han ber alt han kan om at E må komme og redde han 🙂
Men bare han får tenkt seg om, husker han at godbiter er ordentlig godt, og da kan han faktisk legge seg også 🙂
Vannspruten står fra fossen nå. Dette vannet legger seg på en del av trærne like ved, og siden det fremdeles er frost om natta, fryser dette på trærne:
Litt høyere opp i bakken fant vi fler isformasjoner:
Og her ser dere tydelig vannet i lufta før det legger seg på trærne og bakken:
Vi gikk også helt opp til toppen av fossen og også til den mindre fossen et like stykke bak den store. Nairo var i toppslag og sprang sikksakk foran meg på stien. Utrolig gøy å se han når han er så trygg og at han koser seg så veldig!
Trappa opp til det øverste platået var ikke noe moro i det hele tatt, men på vei ned skulle man tro at Nairo aldri har gjort noe annet enn å springe i trapper. Og da blir man så glad, så glad 🙂
Like på bortsiden av fossen står det en gammel bygning av noe slag. Det var litt skummelt, men når E gikk inn i det, var det ikke det minste skummelt lenger:
Så fant vi oss det som i utgangspunktet er en ganske åpen plass, men det er en del bringebærkvister der. Og bringebærkvister smaker jo, som alle hunder vet, veldig godt. Ingen skal få ta fra han kvisten her nei!
Vi ble oppmerksomme på ei dame og hennes to Border Collier, og var selvsagt påpasselige med dette. Man vet jo aldri hvordan ukjente hunder er. Men hun satt kobbel på begge hundene og kom bort til oss. Jeg holdt Nairo på avstand, men det kunne jeg egentlig spart meg da ingen av BC’ene var interesserte i å hilse på han, noe jeg synes var glimrende trening for knøttet vårt.
Mitt hjerte banker jo litt ekstra for BC’er, og jeg så umiddelbart at den ene av hennes hunder var ganske gammel. Yngstemann ser dere i forgrunnen på bildet under, han var 6 år:
Eldstemann står i bakgrunnen, og han var ikke mindre enn 14 1/2! Selvsagt stiv til beins, og eieren sa at hørselen sviktet han, men for en staselig gutt! Og så stor og kraftig! Vanvittig vakker og begge to var veldig godmodige og rolige. Totalt forskjellige fra min Arkas altså.
Vel, damen gikk, og vi ville fortsette litt leking på plassen. Men leking med langline ender gjerne opp i dette:
Ene enden av langlina sittende fast i hunden ett sted. Andre enden av langlina holdt fast av eier et annet sted. Og alle meterne med langline sittende fast litt her og der. Men at Nairo koste seg i dag er det ingen tvil om, og han har vært slått ut omtrent resten av dagen. Snart på tide å vekke han og få gitt han kveldsmat før han slukner for natta 🙂
Alle bildene kan dere også se i denne mappen.
{minsignatur}
Del dette på:
-
Blog-award
For første gang har jeg vært så heldig at noen har beæret meg med en blog-award! Og ikke en hvilken som helst blog-award heller, men en inspirerande blog-award!
Tusen takk til snille, vakre Siv Anita som har gitt meg denne! Du skriver så vakkert om meg og bloggen min at du rører meg til tårer, og jeg setter så umåtelig stor pris på både det og deg. Takk for at du er du og for at du har kommet inn i mitt liv! Håper du blir her for evig og alltid!
Jeg vil jo selvsagt gi awarden videre til noen som fortjener den. Siv Anita fortjener den så absolutt, men hun har allerede fått den. Link-oversikten min består av en rekke inspirerende blogger, og det er vanskelig å plukke ut tre av alle disse. Når rss-feeden min flommer over av uleste innlegg og jeg har tid til å sette meg ned og lese blogger, sparer jeg alltid noen av bloggene til sist, nemlig de jeg vet jeg koser meg mest med, de jeg gleder meg mest til å lese. Det betyr ikke at de andre ikke er gode, det betyr bare at de jeg venter med til sist har det lille ekstra som på en eller annen måte gjør meg interessert og gir meg en god følelse.
Allikevel er det fremdeles vanskelig å plukke ut bare tre blogger, for det er så mange fler som kommer innunder “disse venter jeg til sist med”-kategorien. Så når jeg måtte fjerne noen, tenkte jeg nøye gjennom hvilke av de som på en eller annen måte inspirerer meg, siden det er det awarden handler om. Og da landet jeg på disse tre, i tilfeldig rekkefølge:
Pias Ryddige Hjørne – Et organisert hjem, er et ryddig hjem. Pia er en tidligere kollega av meg som har gjort sørlending av seg. Sprudlende glad og med herlige krøller som alltid hopper opp og ned. Bloggen hennes er på alle måter inspirerende fordi hun med enkle grep gjør det som kunne vært rot om til et paradis for ordensmennesker som meg, og hvert eneste blogginnlegg gir meg tips jeg lagrer et sted langt borte fra alzheimeren slik at jeg kan ta det frem ved behov. Fortsett sånn, Pia, jeg gleder meg alltid til nye innlegg fra deg!
Kattene mine lager engler i sneen. Denne damen har jeg aldri møtt, men hennes syn på livet gjennom et liv dessverre fylt med ME er en inspirasjon for alle som ikke har et hjerte av gråstein. Hennes ønske om å bli sett som et menneske rammet av en vanskelig sykdom istedenfor å bli sett som nok en pasient i rekken er nok til å få all min respekt og litt til. Hun innser at ikke alle dager er plussdager, men hun gjør, utifra hva jeg leser, alt hun kan for at alle dager skal ha minst litt pluss i seg. Hennes fortellinger om de tamme dyrene på gården og de ville dyrene som kommer på besøk vitner om evnen til å glede seg over hverdagslige ting, og det inspirerer meg til å rett og slett se. Se meg rundt og virkelig legge merke til de tingene jeg har begynt å ta for gitt.
Fru Perez Personlig. For en pessimist som meg er det veldig interessant å lese bloggen til en optimist. Fru Perez er ei som så og si alltid klarer å se lyst på livet, som gleder seg over det faktum at hun kan la seg bli irritert av og til, og som lar oss ta del i hverdagslivets betrakninger. Hun skriver godt, og jeg kjenner meg nesten alltid i litt bedre humør når jeg har lest ett av hennes innlegg. De få gangene hun innrømmer tristhet og nedstemthet ender så og si alltid med at tårene triller hos meg, for hun skriver like godt da. En stor inspirasjon i det å kunne se positivt på livet!
Ønsker disse tre og alle de andre inspirerende bloggene der ute en riktig god lørdag!
{minsignatur}
Del dette på:
-
Valpekurs – uke 1
Om mandag startet vi på valpekurs med Nairo. Først og fremst for å sosialisere han, men også for å lære han at det går an å omgås andre hunder uten at han må “snakke” med de og for å lære meg nye måter å trene hund på. Gledet meg veldig!
Troppet opp på Øberg skole litt før kl. 1800 og der strømmet det inn med hunder og deres eiere. Mulig jeg glemmer noen nå, men det var to Yorkshire Terriere, en Eurasier, en terrier av noe slag, en større hund jeg ikke er sikker på hva er for noe, instruktørens Pumi og en blanding mellom Dachs og Cavalier King Charles Spaniel. Og oss da. Siden vi i det daglige ikke har tilgang på voksne hunder jeg er sikker på er trygge mot valper, ville jeg ihvertfall at Nairo skulle få muligheten til å omgås valper, og til å begynne med var alt bare skummelt.
Men mens vi fikk en innføring i kurset av instruktøren, fant Nairo og den lille blandingsgutten ut at de skulle være kompiser gitt:
Ikke tale om at det skulle læres noe her, her skulle det være boksekamp istedenfor!
Og akkurat som boksere, så har også valper en tendens til å bli slitne etter en kamp:
Under en pause i kurset fant Nairo ut at Eurasiergutten også var en fin kompis:
Akkurat at disse to skulle finne hverandre var veldig koselig, da de er de to mest engstelige valpene på hele kurset. Eurasieren er et par måneder eldre enn Nairo, og en utrolig vakker utgave av rasen. Jeg har faktisk vurdert Eurasier selv, men den nådde ikke helt opp gitt.
Første dagen på kurset gikk på å lære valpene å få øyekontakt, noe vi allerede har trent en del på hjemme. Men alt som fungerer hjemme er som kjent glemt når valpene kommer ut i den store verden, for da er ikke vi mennesker like interessante. Så det gjelder å finne de perfekte godbitene (noe vi ikke har gjort ennå) og å oppføre seg som en klovn for å bli mer spennende enn de andre hundene. Vi trente også litt på det jeg kaller snurre, hvor vi i prinsippet skal lære valpene samme bevegelse som de gjør når de jakter halen sin. Dette er noe Nairo har gjort naturlig helt siden vi fikk han, men jeg har ikke begynt å trene inn kommando på det før nå. Vi trente også litt på bakoverrosing, det vil si at når hundene tar kontakt med oss, skal vi bevege oss bakover og rose hunden slik at den naturlig følger etter fordi det er interessant. I tillegg hadde vi en runde med innkalling, og det gikk veldig fint.
Her et bilde fra kontakttrening, og det at han sitter er jo bare positivt:
Etter en time med avreagering når vi kom hjem, sluknet han totalt 🙂
Andre dag på kurset var i går, og nok en gang ville jeg at han skulle være trygg på de andre hundene. Det gikk mye fortere denne gangen, og det var skikkelig liv i leieren mens vi ventet på en forsinket instruktør:
Fokuset denne dagen skulle ligge på trening av sitt, noe Nairo allerede kan veldig godt. Men nok en gang skulle det vise seg at hukommelsen var helt fraværende, og alt annet enn meg var mer interessant.
Men han tok jo kontakt og satt seg til slutt 🙂
Instruktøren på kurset driver med freestyle (dans med hund), og hun legger derfor inn noen momenter fra sin trening i vår trening. Dette er noen momenter bare for moro (sånn som snurre), men også momenter som kan/vil ha praktisk betydning for oss i hverdagslydigheten også. Et av de momentene er target, hvor hunden skal belønnes for å være borte i en gjenstand eller en del av vår kropp på kommando. Vi begynte med target i går, og vi bruker hånda som target, og det gikk så dårlig at jeg bare hadde lyst til å gi opp. Ikke pokker at pelsdotten var interessert i meg som hoppet rundt og godsnakket med han og fristet med ikke fristende nok godbiter. E har derimot trent en del på det i dag, og jeg har prøvd det selv, og det går som ei kule.
Forhåpentligvis er løsningen på den manglende kontakten mens vi er på kurs å ikke la han hilse på hundene før kursstart. Så det skal vi prøve på mandag, i tillegg til å ha med oss godbiter vi håper står høyere i kurs, nemlig pølse 🙂 En av deltakerne har gått på kurset før, og det eneste som stort sett frister hans hund er koteletter 😉
At det er slitsomt for mennesker å gå på kurs også er det ingen tvil om. Er lenge siden jeg har sovet så godt som jeg gjorde både natt til tirsdag og natt til i går. Men det er utrolig moro, og ikke minst er det gøy å se at Nairo ihvertfall kan øvelsene hjemme. Så får vi bare fortsette å trene ute i den store verden, helt til han forstår at det er vi som skal være mest interessante. Eller rettere sagt: helt til vi klarer å gjøre oss mest interessante.
Alle bildene kan du også se i denne mappen.
{minsignatur}
Del dette på:
-
En vidunderlig helg er over
Satt meg i bilen på torsdag og kjørte mot Gardermoen. Flyet skulle lande kl. 1820, så jeg dro ved 15-tiden for å være sikker på å ha god tid. Kunne jo være jeg bommet på en avkjørsel eller at det var mye trafikk. I tillegg liker jeg ikke den delen av veien der E6 også heter Ring 3, det blir altfor mye biler, altfor mange kjørefelt og altfor mange skilt å passe på. Men det gikk så fint, og jeg var på Gardermoen nesten en time for tidlig.
Sommerfuglene hadde virkelig begynt å gjøre seg gjeldende, og jeg vekslet mellom å stå ute og røyke og å stå inne og se på ankomsttavla. I tillegg er ankomsthallen på Gardermoen faktisk et veldig koselig sted, ene og alene fordi det er så herlig å se alle menneskene som blir gjenforent. Barn og foreldre, kjærester, venner og kjente.
Klokka 1819 landet flyet (et helt minutt før tiden!), og så var det bare å vente på at tavla skulle si ifra at bagasjen var på båndet. Rakk en veldig kjapp tur ut, og så begynte passasjerene å komme gjennom dørene, og jeg var veldig kort tid unna å skulle endelig få møte jenta jeg har skrevet med, sendt kassetter til og Skypet med gjennom over 13 år. Og der var hun! Akkurat som på alle bildene jeg har sett, og det var utrolig koselig å endelig kunne gi henne en god klem og ønske henne velkommen til Norge!
Kom oss greit ut til bilen og J fikk tråkket på snø og is, noe de ikke akkurat har mye av i Australia 🙂 Kjøreturen hjem gikk veldig fint, og selv om stakkars J var trøtt og sliten etter en lang tur fra Praha, så fikk vi skravlet og oppdatert hverandre. Vel hjemme ventet E og Nairo, og sistnevnte ble veldig trygg på J fra første sekund. Det eneste som var skummelt gjennom hele oppholdet var stokken hennes. Etter en kopp te var det godt for oss alle å finne senga.
Fredags formiddag ble en avslappende affære i hver vår sofa. Dro en liten tur nedom “vår” kirke så J skulle få en følelse av den, og der fikk hun også virkelig oppleve norsk vinter-/vår-vær da det begynte å snø og blåse. Dro for å handle mat og så hente D på ettermiddagen og la inn en tur innom Tistasenteret så J fikk tatt ut noen kroner, Tsjekkisk valuta virker ikke her i landet 🙂 Så bar det hjem til middag og mer avslapping i sofaen med skravling og te. Snille J hadde tatt med gaver til oss: en cd med konserten hun holdt hjemme i Australia før hun dro på tur, et lite firkantet pyntefat med små australske motiver og en nydelig eske formet som en koffert med Haigh’s sjokolade. Har ikke engang lyst til å åpne den, for jeg vil ikke at sjokoladen skal ta slutt 🙂
På lørdagen hadde vi lovet D å ta en tur på Nordby for at han skulle få kjøpt noen spill til PS3’n, så da benyttet vi muligheten til å kjøre bakveien til Sverige og dermed også få tatt en tur innom Gårdsbutiken. Vi fikk kjøpt noen grisehaler og treningsgodbiter til Nairo, og en tilsvarende blekksprutleke som Nairo fikk av K en tid tilbake, denne nye fikk J med seg for å gi til sin førerhund Rob. Dro så videre til Nordby hvor gutta kjøpte spill og mat mens J fikk kjøpt en søt liten engel hun skulle gi til noen der hjemme.
Neste stopp ble Tistasenteret for å se etter noen fler souvenirer, og J fant to nydelige isbjørner i glass fra Hadeland som også skal få nye eiere i Australia. Vi kjørte så gutta hjem før vi dro videre for å hilse på C og jentene. Tror vi ble sittende i et par timer og skravle over god te, jeg storkoste meg! Og var også veldig stolt av 5 1/2 år gamle A som turte å si noen ord på engelsk! Hos C hadde ikke all snøen blitt til is ennå, så J og jeg avsluttet besøket der med å trampe i skikkelig snø, det virket som om det var en stor opplevelse 🙂 Været viste seg fra sin aller beste vår-side på lørdagen, og vi spiste en deilig svinestekmiddag før vi brukte kvelden på te og sjokolade. Godt å se at det ikke bare er jeg som er sjokoholiker, og også at norsk melkesjokolade, Kvikk Lunsj og Non-Stop falt i smak hos J.
Søndagen startet rolig. På lørdag kjøpte J en leke til Nairo som han fikk søndags morgen, og det var populært!
Han bar rundt på denne leka resten av dagen og var i storform 🙂
J ville spandere middag på oss denne dagen, og etter å ha lest dagens spesial hos Sponvika Vertshus bestemte vi oss for å dra dit. D skulle egentlig være med, men siden han skulle dra på leirskole på mandag, fristet det mer å være sammen med kompiser han ikke vil få se på en uke, så vi kjørte han hjem. En liten fotosession før han stakk:
Dro så videre for å spise, og egentlig var vi veldig heldige for det var rimelig fullt i Sponvika denne dagen, men vi fikk enden på et bord hvor det allerede satt noen.
Koste oss med indiske reker med yoghurt og nanbrød til forrett, tikka kyllingklubber med ris og karrystekte grønnsaker til hovedrett og mango- og passjonsfruktmousse til dessert. Anbefaler Sponvika Vertshus på det sterkeste, god mat til en billig penge! For ikke å snakke om idyllen der ute, men det vet jo vi alle som har vært mye i området 🙂
J ville også se hytta mi siden hun har hørt så mye om den gjennom alle år. Nå er det jo fremdeles totalt kaos der ute på grunn av bytting av gulv, men vi tok turen ut uansett:
Så dro vi hjem og fikk oss en varm kopp te (det var skikkelig kaldt her på søndag med overskyet vær og masse vind) og litt skravling før vi kom oss tidlig i seng.
Vi sto alle opp klokka 3 natt til mandag. E og Nairo skulle kjøre J til Gardermoen da flyet hennes videre mot Belfast gikk klokka 0815 mandags morgen, og siden E aldri har kjørt den strekningen ville han ha god tid. Jeg ville selvsagt si hadet til J, og slik ser vi ut midt på natta når vi akkurat har stått opp:
Det var ordentlig trist å si hadet til henne etter en vidunderlig helg med masse skravling. Jeg har ikke ord for hvor takknemlig jeg er for at hun tok seg tid og råd til å komme til Norge når hun først skulle en tur til Europa, og jeg håper så inderlig at vi får muligheten til å treffes igjen om ikke altfor mange år.
Alle bildene kan du også se i denne mappen.
{minsignatur}
Del dette på:
