Litt om det meste
-
Har en spennende langhelg foran meg
Høsten 1997 var vel mitt første møte med internett på privat basis, og ved en tilfeldighet ramlet jeg innom et amerikansk skravleforum for hundeinteresserte. Samtidig studerte jeg (halvveis) IT, og som en av oppgavene laget jeg en hjemmeside for min første hund, Santo. Via denne hjemmesiden og forumet kom jeg i kontakt med ei jente fra Australia som på den tiden ventet på sin første førerhund.
Vi har i alle disse årene holdt kontakten. Den første tiden via mail (hun har en talemaskin på pc’n som leser opp teksten på skjermen), og når jeg ikke hadde nettilgang, snakket vi inn på kassetter (for yngre lesere, trykk her for forklaring) og sendte til hverandre. Når jeg for 5 år siden fikk nettilgang her hjemme, har vi også skravlet via Skype. Og selv om kontakten til tider ikke har vært hyppig, så har vi alltid oppdatert hverandre på hva som har skjedd, vi har trøstet hverandre i motgangstider og vært glade på den andres vegne i medgangstider.
Drømmen har alltid vært å kunne dra til Australia for å besøke henne og et par jeg også har kontakt med der nede (de var på tur i nord-Europa for et par år siden, og da kom de hit til Halden en tur), men jeg har innsett at jeg antagelig ikke får råd til en tur før jeg er pensjonist, og har derfor egentlig slått meg til ro med at jeg aldri får møte henne.
Så fridde jo E til meg, og det slo meg at blant alle de andre jeg så gjerne vil skal dele dagen med oss, så er J en av de, og hun ble i fyr og flamme når jeg nevnte det for henne. J har utdannelsen sin innen sang, og fikk før jul i fjor muligheten til å delta i en sangkonkurranse i Praha nå i mars i år. Da fant hun ut at hun dessverre ikke har råd til to turer til Europa på ett år, og måtte derfor melde avbud til bryllupet. Men gleden kom fort tilbake til oss da hun fant ut at hun kunne kombinere Praha-turen med besøk hos venner og familie i Storbritannia og en tur til oss!
Så snart jeg fikk bekreftet datoene for besøket, snakket jeg med teamlederen min og fikk ordnet meg fri i morgen og fredag, og i morgen ettermiddag setter jeg kursen mot Gardermoen for å hente henne. Det skal bli så utrolig koselig å endelig møte henne og å bruke helgen på å skravle og kose oss! Om vi finner på noe får været egentlig avgjøre, men såvidt jeg kan se er det meldt sol hele helgen, og det lover jo bra. Det er jo fremdeles en del snø og is rundt omkring, men med godt fottøy og en stødig arm, skal jeg nok klare å lose henne rundt.
Skulle jeg få litt tid til overs, skal jeg holde dere oppdatert gjennom helgen, men ellers får dere en oppdatering til uka. E kjører henne til Gardermoen natt til mandag, og mandag kveld begynner vi på valpekurs, men jeg skal nok få tid til å blogge innimellom uansett 🙂
Gode onsdags-klemmer til dere alle!
{minsignatur}
Del dette på:
-
Bytur og kvae
Vi starter på valpekurs til uka, og i den anledning snakket jeg med kursinstruktøren på telefonen om søndag. E kjenner henne fra før, og vi ble da enige om at E og Nairo skulle møte henne med to av hennes hunder (en voksen Cavalier og en Pumi-valp som er jevngammel med Nairo) for litt bytrening og møte med andre hunder i går mens jeg hadde angst hos tannlegen. Full av valium og bedøvelse møtte jeg de i bunnen av gågata når jeg var ferdig, og selv om jeg var en smule susete i hodet, var det en stor opplevelse!
For dere som kjenner meg og som har fått med dere hvordan Arkas var, så vet dere at han stort sett måtte holdes unna både folk og dyr. Selv om jeg vet at det er en helt ny hund vi nå har i hus, så var det allikevel en merkelig følelse å se Nairo tusle rundt blandt mennesker, og ikke minst også at han var så interessert i hundene til instruktøren. At han var engstelig og støttet seg en del til både den voksne og til den veldig trygge valpen er det ingen tvil om, men han klarte seg utrolig bra! Den eneste gangen jeg virkelig la merke til usikkerhet, var når vi stoppet i parken og det kom 3 (eller var det 4?) mennesker med en liten hund og en barnevogn. Han med barnevognen ville gjerne hilse, men Nairo trakk seg unna, antagelig på grunn av nettopp barnevognen.
At det var en veldig lærerik og positiv tur for Nairo er det selvsagt ingen tvil om. Moro var det absolutt at det gikk så bra, man senker jo skuldrene og tar med seg videre det man ser man må jobbe mer med.
Her hjemme har Nairo en forkjærlighet for å tygge på vedkubbene i vedkurven. Han vet nå at han ikke får lov, og hvis vi hører han prøver seg, så rekker han å sette seg ned og se ut som uskyldigheten selv innen vi kommer oss rundt hjørnet og får tatt han på fersken 🙂 Hvis han rekker å tygge av en flis, går han som regel og legger seg under stuebordet, men han trekker seg ikke unna og han protesterer heller ikke når vi fisker flisen ut av munnen hans.
Men i går var han virkelig artig. Som vanlig satt han som et tent lys når jeg skulle snakke til han, for han hadde jo ikke gjort noe galt 🙂 Jeg gikk allikevel bort til han, satt meg ned på huk og så avslørte han seg når han skulle gi meg en valpenuss: det luktet kvae! Ingen flis i munnen og ingen flis på gulvet, men hele munnen hans luktet av kvae, så det var jo ingen tvil om hva han hadde gjort 😉 Blir som med barn som hardnakket påstår at de ikke har spist sjokolade mens de har halve ansiktet fullt av bevis 😉
Avslutter med en aldri så liten kosestund Nairo og jeg fikk i går kveld:
Bildet kan du også se her.
Håper dere får en fin tirsdag!
{minsignatur}
Del dette på:
-
Den er ute!
Etter halvannet år med alt fra skikkelig tannverk (ja, for det var vel ikke noe annet du trodde var ute?) til moderat murring er nå den siste visdommen min forsvunnet. Penicilinen fikk ned betennelsen i løpet av helgen, og kombinert med altfor mye smertestillende etter mitt syn, har jeg kommet meg gjennom de siste 4 dagene på en grei nok måte.
Formiddagen i dag besto i å grue meg så mye at jeg fikk vondt i magen, ble kvalm og svimmel. Men jeg kom meg til tannlegen, fikk to valium og bedøvelse og satt så på venterommet en stund slik at alt fikk begynt å virke skikkelig. At betennelsen nesten var borte var det ikke noe tvil om når han satt sprøytene, for nå var det tilbake til normalt vondt istedenfor uutholdelig vondt, slik det var om torsdag.
Skal ikke skryte på meg at jeg ikke var redd når det så ble min tur, men jeg var nok roligere enn normalt. Og etter rundt regnet 15 sekunder (jeg talte ikke) var visdomstanna ute og livet ser nå forhåpentligvis lysere ut. Får bare satse på at betennelsen ikke kommer tilbake (se hvordan jeg klarer å snu det positive i at tanna er ute over til noe negativt igjen. Kjersti i et nøtteskall).
Nå sitter jeg igjen og er øm på høyre side av kjeven, men det skal jeg takle. Og bortsett fra en vanlig kontroll- og pussetime i slutten av mai, satser jeg nå på at jeg ikke trenger å se tannlegen min igjen på et år.
{minsignatur}
Del dette på:
-
Tur langs Berbyelva
Men før jeg kommer til dagens tur, må jeg gå tilbake til gårsdagen. Da fikk vi besøk av kollega T, hennes mann T og deres ett år gamle sønn M. Var veldig spent på hvordan Nairo ville reagere på en så liten pjokk, men det gikk over all forventning! Litt furten ble han når M begynte å rydde i lekene hans, men det gikk veldig fint allikevel, og det har sikkert noe med å gjøre at M til daglig bor sammen med en mye større hund, så han er vant med lukting på fingre og føtter og gjerne også inni øret 🙂 Koselig var det ihvertfall med besøk!
Min tannverk har roet seg betraktelig og smertestillende klarer nå å holde det verste unna. Og så lenge det ihvertfall var opphold i formiddag fant vi ut at vi skulle kjøre ned til Berby og gå en liten tur langs elva. E og Nairo har vært der et par ganger tidligere og det har gått veldig bra, så da var det et godt alternativ i dag. To biler sto parkert der, men vi så ikke noe til et eneste menneske i løpet av den timen vi var der. Hørte bare fuglekvitter og elvebrus.
Det blir mange bilder i dagens innlegg, og mange av de er teknisk elendige. Men jeg tar de med allikevel, rett og slett fordi de er festlige 🙂
Her er bautaen som står ved innkjørselen til Berby gård. Ikke spør meg om hva som står på den, jeg klarer kanskje å tyde halvparten:
E gikk med Nairo mens jeg tok meg av bildeknipsingen. Nairo måtte selvsagt forsikre seg om at jeg fulgte etter 🙂
Og på her ser dere at det går fint an å være i bevegelse uten å ha en eneste labb i bakken 🙂
Som dere ser, er det store forskjeller i føret. På og inntil gangveiene er det snø, mens under trærne er det nesten sommer. Og for en liten kropp kan det være godt å bare stoppe opp og virkelig undersøke verden:
Her har Nairo klart å lure E bort til seg ved å late som om han har funnet noe interessant:
Men det var bare et påskudd for å gi E noe å gjøre, nemlig å vikle løs både hund og langline 🙂
Av og til lurer jeg på om det faktisk er en hund vi har fått oss, eller om det kan være en gravende kenguru. For det er hopp og sprett hele tiden, og når han graver blir han spesielt ivrig:
Nairo har også evnen til å sysselsette både seg selv og oss. Her leker han gjemsel:
Og når han forstår at vi har sett han, prøver han å gjemme seg ennå bedre:
Man kan jo ikke bare hoppe og sprette og springe hele tiden, man må ta seg tid til å legge seg ned og nyte skogens spesialiteter, i dette tilfellet en kongle:
Men energien kommer fort tilbake igjen, og graving i snøen er et artig tidsfordriv. At man ser spik spenna gal ut har ikke noe å si:
En tur ut i det grønne igjen, variasjon er viktig:
Elva er vakker selv på vinteren (eller…det er jo egentlig vår nå da).
Noen meter bak ryggen min på bildet over ligger den andre cachen vi fant når vi startet med geocaching. Husker den var kjempevanskelig å finne (sikkert fordi det da var en halvmeter snø), men nå så vi den faktisk på avstand 🙂
Nesten tilbake ved bilen, og Nairo hadde mer energi. Så da var det å ta frem leka, og da går det unna gitt:
Men så er det litt vanskelig å ha kontroll på langline og kong og tau på en gang…og da blir man litt frustrert når man tråkker på tauet man egentlig skal ha med seg…
Men så blir man så glad når man får det til at man faktisk smiler! Og det selv om bakbeinet nesten er lengre frem enn snuta 🙂
Så tok Nairo og jeg oss en liten prat om hva vi så skulle finne på:
Og hans forslag var å dra meg til bilen etter foten:
Til slutt legger jeg ved en liten filmsnutt av vår gravende finske kenguru. Bruset fra elva er der hele tiden, men hører du godt etter, kan du på et par steder såvidt høre litt knurring og bjeffing 🙂
Vi hadde en deilig time ute på tur, og Nairo var ikke redd eller engstelig en eneste gang. Det var virkelig godt å være på tur med hund igjen, og jeg gleder meg så masse til mange fler timer av samme kaliber.
Bildene kan du også se i denne mappen.
{minsignatur}Del dette på:
-
Hvor vil du bo?
Når jeg skulle kjøpe meg hus var det viktig for meg å finne et hus på landet. Jeg visste at jeg ikke ville trives hverken midt i by’n eller på et boligfelt med naboer på alle kanter. Jeg ville ha det stille og rolig, og helst med skog, vann eller åkre tett på. Budsjettet mitt var ikke av de største, så jeg kunne ikke være for kravstor og gikk derfor for akkurat dette huset hvor jeg bor nå, til tross for at det ligger så kloss inntil veien. Og de eneste gangene jeg irriterer meg over den veien, er hvis jeg står ute og prater. Men da kan jeg jo heller gå ned i hagen eller inn, så jeg har ingen grunn til å klage.
Derimot virker det for meg som om ikke alle tenker gjennom hvor huset de kjøper ligger i forhold til hvordan de ønsker å bo. Har man barn og ønsker å bo på et barnevennlig område, ja da synes jeg at man skal vurdere hus på et boligfelt, gjerne med en blindvei, slik at ungene har lekekamerater og er skjermet for trafikk. Ønsker man å ha gangavstand til alle butikker, restauranter, kino og utesteder, ja så bosetter man seg i sentrum og tar trafikken med på kjøpet.
La meg vise dere et kart over Halden sentrum:
Trykk på bildet for større versjon.
Fra venstre i bildet kommer hovedfartsåren inn til Halden, Riksvei 21 Rødsveien som går over i Marcus Thranesgate. Så kommer man inn på Riksvei 22, hvor man kan velge å kjøre nordover og ut av byen via Brødløs, eller ned til sentrum. Der kan man så kjøre over på 21 igjen og mot Tistedal og videre mot Aremark og indre Østfold eller eventuelt mot svenskegrensa, eller man kan fortsette på 22 over Risum og mot Idd. Sistnevnte er den eneste logiske veien for alle oss som bor på denne siden, uansett om man bor bynært som på Risum, Øberg og Idd, eller om man bor lengre unna, slik som oss. Alle andre veier blir bare omveier for å komme hit.
Og legg da merke til veien i sentrum som heter Elvegata. Dette er en liten gate som er full av gamle hus som står skulder mot skulder, og de står også mer eller mindre ute i veien, bare adskilt med et smalt fortau på hver side. Her er det eneboliger, utleiehus med flere leiligheter og også noen kjellerlokaler som med ujevne mellomrom inneholder butikker av ymse slag. Haldens største kirke, Immanuelskirken, grenser også til Elvegata, og toglinjen fra Halden og mot det store utland går også her.
Elvegata er hovedveien for å komme seg videre mot nevnte Risum, Øberg, Idd og videre ut på landet. Det finnes rett og slett ingen andre veier å kjøre uten å måtte kjøre relativt store omveier, og da også gjennom boligområder. Og jeg vil si meg rimelig sikker på at hvis man er på vising i en leilighet eller et hus i Elvegata, så legger man merke til trafikken. Man kan ikke unngå å legge merke til trafikken. Og da er det for meg totalt ufattelig at noen kan finne på å klage på trafikken. Men se bare her. Og her.
Jeg har full forståelse for at beboerne opplever støyen som slitsom og trafikken som farlig. Jeg tenker på det hver eneste dag siden jeg kjører der hver eneste dag, og jeg holder fartsgrensa og kjører så stille jeg bare klarer. Men det jeg ikke klarer å fatte og begripe, er hvorfor de har bosatt seg i en av de mest trafikkerte veiene i Halden sentrum når de føler det blir en så stor plage? Ja, trafikken øker sikkert fra år til år, og det var helt sikkert ikke like ille for 20 år siden, men allikevel har denne veien vært en gjennomfartsåre i mange år og kommer fortsatt til å være det frem til denne tunnelen blir bygget.
Jeg kan ikke påstå at jeg er så fryktelig glad i tunneler. Jeg liker å se verden rundt meg og dagslys når jeg kjører. Men jeg gleder meg virkelig til akkurat denne tunnelen står ferdig (hvis den blir bygget), for da slipper jeg å være redd for å kjøre på barn og dyr som kommer hoppende ut av et portrom bare en knapp meter fra veien. Og jeg slipper å bli stående fast på grunn av at beboerne aksjonerer ved å gå frem og tilbake i overgangsfeltet. Og jeg slipper også å irritere meg over at folk klager på området de har valgt å bosette seg i helt frivillig. For det finnes faktisk mindre trafikkerte veier i Halden sentrum.
{minsignatur}
Del dette på:
-
For heavens sake, give me a break
Dårlig forsøk på rim i overskriften, bær over med meg…
Denne uka har ikke vært en av mine beste akkurat. Og nok en gang er det disse tennene mine som er problemet. Dere som har fulgt meg en stund husker sikker at jeg i juni i fjor måtte bytte ut to av fortennene mine med bro, og dere husker sikkert også min tannlegeskrekk.
I halvannet års tid har jeg hatt småvondt i den siste visdomstanna mi, den som er nede på høye side. Det har ikke brydd meg mer enn at jeg har latt være å tygge på den siden, og har jeg først tygget galt, har det resultert i tannpine som har gått over etter noen timer. Altså ikke så ille at det har vært nødvendig å ringe tannlegen.
Sist helg begynte jeg å få litt vondt i den tanna igjen, men nok en gang var det ikke så ille, så jeg tenkte at dette nok går over. Jobbet kveld om tirsdag, og 10 minutter før jeg var ferdig satt tannverken virkelig i gang, og jeg satt nesten og gråt på vei hjem. Dro allikevel på jobb onsdag morgen og alt gikk bra helt til jeg tygget litt feil i lunchen, da var det bare å pakke sammen sakene mine og dra hjem igjen. Og til tross for tannlegeskrekken klarte jeg å ringe og få en akuttime i går.
Troppet opp hos tannlegen i går og klarte å forholde meg nogenlunde rolig. Han så umiddelbart at det var en akutt tannkjøttbetennelse og at visdomstanna var med på å forverre det, så den burde trekkes. Men siden det er så mye betennelse der ville han at den skulle bort først, så jeg fikk resept på penicilin og så skulle han bare rense opp litt for å hjelpe til med å få ut betennelsen. Da måtte jeg også få bedøvelse, og selv om jeg aldri har likt sprøyter, så vet jeg nå at en vanlig sprøyte bare er barnemat. For det å få en sprøyte rett inn i betent tannkjøtt er noe av det verste jeg noen gang har opplevd, og for første gang skrek jeg mens jeg lå der, og tårene bare sprutet. Ikke klarte jeg å slutte å gråte heller, alle forsvarsverk bare brøt sammen.
Klarte å ta meg sammen nok til å ta imot sykemeldingen frem til og med mandag og timekortet for mandagen. Da skal jeg møte opp og få nok en bedøvelsessprøyte inn i det betente området (herregud som jeg gruer meg!) og en valium, sitte og vente en stund og så inn for å trekke. Forrige gang jeg trakk en visdomstann ble jeg holdt tilbake på tannlegekontoret fordi jeg holdt på å svime av, så jeg kan på ingen måte si at jeg gleder meg til mandag!
Vel, gårsdagen og i dag har gått med til å få i meg penicilin og en haug med smertestillende. Og at betennelsen har gått betraktelig ned er det ingen tvil om, men fremdeles hugger det til inni der av og til, og i natt våknet jeg ved 4-tiden og ble så liggende og vri meg i nesten 3 timer fordi det gjorde vondt. Selvsagt skal det bli godt å få tanna ut og bli ferdig med dette, men jeg gruer meg noe vanvittig og tenker faktisk innimellom at det er bedre å gå med tannverk. Total idioti, jeg vet, men jeg kan ikke noe for det.
Nå er jeg altså så lei av å ha plager med tennene og ikke minst er jeg lei av alle utgiftene det fører med seg, at jeg ønsker meg rett og slett en pause fra alt som heter høye og uforutsette utgifter. Og man blir faktisk sliten av å ha vondt hele tiden, så den timen med middagslur før middagen i etterpå var gull verdt. Så får vi bare håpe det blir bedre til uka.
God helg!
{minsignatur}
Del dette på:
-
Etterskuddsfastelavn og en ny bok
Siden ingen av oss tenkte over at det var fastelavn i går før langt utpå ettermiddagen, gadd vi ikke gjøre noe ut av det. Ikke hadde vi det vi trengte for å lage boller (les: vi hadde ikke noen ferdig-pose), og ikke var det så viktig heller. Men vaffeltanken kom inn i hodet i går og slapp ikke taket, så da ble det vafler i kveld.
Nairo fikk et tyggebein å kose seg med, og det falt absolutt i smak:
Og vi benket oss foran tv’n for å se sesongpremieren av Farmen:
Tidligere i dag hadde E og Nairo vært en tur på Berby, og det hadde gått så utrolig bra! Ikke noe skummelt noe sted, Nairo hadde kost seg og hoppet rundt og lekt og funnet kongler og pinner og virkelig hatt det bra, og det er nettopp sånne opplevelser han trenger, så da håper vi at vi er inne i en positiv spiral.
For en tid tilbake hadde Bestemors hage en genial give-away. Hun hadde noen bøker som hun ikke ville skulle ende i biblioteket til hotellet i syden, så hun ville rett og slett lodde de ut til noen av leserne sine, og det er jo en fantastisk måte å la fler få ta del i gode bøker på! Jeg vet jeg blir litt eiesyk når det gjelder gode bøker, men jeg likte virkelig ideen hennes og skal se om jeg ikke klarer å overtale meg selv til å la boka få reise videre når jeg er ferdig med den. For jeg vant nemlig loddtrekningen om en av bøkene:
Akkurat nå holder jeg på med Hellig blod, hellig gral av Michael Baigent, Richard Leigh og Henry Lincoln, og den er så tung og detaljert og innviklet at jeg kommer til å bruke lang tid på den. Men nå har jeg ihvertfall en motivasjon for å lese videre på den, siden jeg liker å gjøre meg ferdig med den boka jeg holder på med før jeg begynner på en ny.
Håper dere alle har en god kveld!
Tre av bildene kan du også se her.
{minsignatur}
Del dette på:
-
For en helg!
Så er snart denne helgen over også. For første gang på lenge synes jeg helgen har vært lang, men en helg kan egentlig aldri bli lang nok, og jeg gleder meg ikke noe mer til mandag uansett.
Når jeg står opp på morgenen og ikke skal på jobb, er det selvsagt min jobb å gå ut med Nairo. Kurven hans blir da stående igjen oppe, og så tar E den med seg ned når han står opp. Normalt ligger Nairo aldri å sover hverken i kurven eller i buret i stua, han pleier å ta gulvet eller sofaen i bruk til dagtidsoving. Men akkurat i går var tydeligvis unntaket som bekreftet regelen. Jeg satt ved pc’n og hørte lett gjennkjennelige lyder av at Nairo var borti buret. Så ble det stille på han en god stund, og siden jeg mistenkte hva som hadde skjedd, tok jeg med meg kameraet og snek meg rundt hjørnet for å se etter han. Og der lå han. I buret. Våknet selvsagt av at jeg tok bilder, men sovnet der inne igjen etterpå. Søte lille gutten i det store buret.
I går formiddag mistet vi nettilgangen. Ikke verdens undergang, spesielt ikke så lenge det var både langrenn og skiskyting på tv. Og normalt pleier nettilgangen å bli fikset relativt fort, så jeg tok livet helt med ro.
Alle tre gutta dro en tur opp på Prestebakke for litt miljøtrening av minstemann. Det hadde gått helt fint frem til noe snø hadde rast ned fra et tak i nærheten, da var resten av tiden de var der preget av redsel og skjelving.
Ettermiddagen kom og gikk, og vi fortsatte med tv-titting. Det vil si, jeg beslagla tv’n i stua for å se på repriser av Grey’s Anatomy, E og D gikk opp for å se på video. Fremdeles ikke noe nett, og for andre gang i livet logget jeg meg på nett via mobilen (første gangen var på E’s bursdag for to år siden, bare for å gratulerer han med dagen på FB i tillegg til ansikt til ansikt). Ingen kunne fortelle meg om vår nettleverandør hadde problemer eller ikke, så vi visste jo faktisk ikke om det var noe galt her eller på linja. Modemet lyste ihvertfall som normalt.
Kvelden i går skulle brukes til å se på Spellemannsprisen, men når klokka bikket 22 var jeg så trøtt og lei av tv’n at jeg valgte å finne senga istedenfor. Den hadde heldigvis ikke gjemt seg, så det tok ikke lang tid 🙂
Våknet i morges og husket umiddelbart at jeg hadde drømt at det lå 72 blogginnlegg i rss-feeden som skulle leses, og jeg kategoriserte ikke det som et mareritt, så jeg luftet Nairo og gikk inn på “kontoret”. Men neida, fremdeles ikke noe nett. Og for dere som sover litt lengre enn til klokka 0645 i helgene: det er ikke noe å se på på tv så tidlig! Men takk og pris sto E opp tidlig i dag for en gangs skyld, så jeg fikk litt selskap.
Litt bryllupsting skjer egentlig hver helg, og denne dagens innsats kan dere lese om i bryllupsbloggen. Men jeg må allikevel vise dere ett av bildene jeg har lagt ut der. For her kan dere se id-brikken vi bestilte i Gårdsbutiken forrige lørdag. Den kom i posten her om dagen og ble veldig fin!
Når jeg festet den i båndet hans fikk han totalt raptus i noen minutter, for han var hellig overbevist om at det var en leke som plinget mellom beina hans, og uansett hvordan han hoppet rundt og vred på seg, så fant han ikke leken 😉 Nå har han sluttet å bry seg om lyden.
Så dro Nairo og jeg en tur ned til Elgåfossen. Hans engstelige side slo inn med en gang vi kom ut av bilen, og det igjen ga utslag i en løs mage… Men jeg tenkte at det bare er å fortsette, vi skulle jo ikke akkurat gå tur, bare rusle litt og se på snø og trær og høre på fuglene. Og etter litt skepsis gikk alt så mye bedre, og vi slo oss ned på en liten plass ved bunnen av fossen. Nairo hoppet rundt i langlina, jeg hoppet rundt etter han for å vikle han løs fra busker og trær. Leka jeg hadde med meg (kong i tau) var også spennende, ihvertfall en stund. Men så ble han oppmerksom på en lyd, og den lyden var to personer som gikk gåstav-tur på stien forbi oss. Nairo knurret! Og så ble alt så forferdelig igjen, og når han kommer i den sinnstilstanden blokkerer han så det er umulig å nå inn til han. Ble sittende lenge for at han skulle avreagere før vi tuslet en bakvei tilbake mot bilen. Hadde det ikke vært is ennå, hadde vi ikke kommet frem den veien, for det lille elveleiet vi måtte krysse var heldigvis islagt ennå.
Vel hjemme igjen, og en stund etter det kom nettet tilbake også. Sånn omtrent idet 5-mila startet. Nettet vant den første timen, så var det 5-mila for alle penga, og det ble spennende! For et VM våre dyktige langrennsløpere og hoppere har hatt! Helt utrolig, gratulerer så mye!
På en luftetur i hagen rett etterpå fikk selvsagt Nairo noia igjen, da det var folk ute hos naboen. Så da brukte jeg vel en halvtime på at han skulle få avreagere, slik at han gikk inn fornøyd istedenfor pipende og skjelvende. Jeg har aldri før hatt en valp som har vært så engstelig for både lyder og nye steder, så her skal det jobbes fremover!
Hva har dere gjort i helgen da? Total avslapping, fornuftige gjøremål eller kost dere med uteliv av den ene eller andre sorten?
Bildene kan dere også se i denne mappen.
{minsignatur}
Del dette på:
-
Norge stopper opp
At det er SkiVM i Holmenkollen nå, har vel ihvertfall alle nordmenn fått med seg. Jeg har full forståelse for at ikke alle er like interessert, men jeg jeg skulle ønske at det var obligatorisk fri med betalt når Norge arrangerer store mesterskap. For det å sitte på jobb og følge med på tekstoppdateringer på nett er ikke like spennende som å se rennene på tv.
Men at Norge, til tross for at vi ikke har kollektivt fri, stopper opp litt under VM er det ingen tvil om. Jeg er sikker på at butikker merker at det blir færre kunder, ihvertfall den siste halvtimen av en konkurranse. Jeg er også ganske sikker på at drosjesjåførene har færre passasjerer i samme tidsrom. Og at alle vi som jobber på en kundeservice merker at Norge stopper opp, ja det kan jeg skrive under på.
Denne uka har det vært normalt trykk på innkommende telefoner, ja kanskje litt ekstra også faktisk, bortsett fra når det er en langrennskonkurranse, og spesielt de siste minuttene av den konkurransen. Vi har faktisk kunnet sitte og vente på neste samtale i opp mot en halvtime mens vi følger med på at Northug håner svenskene eller at Bjørgen går i ensom majestet og smiler som sola inn på oppløpet. Vi får bare ikke sett det live, men vi får ihvertfall fulgt med.
Og hvis vi ser bort ifra det faktum at Norge generelt er flink til å plassere store ting i tåkehav (ref. VM og f.eks. Gardermoen), så er det stort å ha VM på hjemmebane. At det norske publikumet er flinke til å lage stemning, ja det husker jo ihvertfall alle vi som fikk med oss OL på Lillehammer. Og jeg må innrømme at nasjonalfølelsen i meg blomstrer når jeg ser tv-bilene fra stadion og ute i løypene, det er stort at lille Norge mobiliserer seg så enormt og lager et så godt mesterskap. Og hvis vi så topper denne følelsen med Maria Haukaas Mittets offisielle VM-sang “Glorious”, ja da får jeg faktisk tårer i øynene og blir fryktelig stolt over å være norsk.
God VM-avslutning i helgen!
{minsignatur}Del dette på:
-
Noen er snill mot oss
At vi har snille mennesker rundt oss, har vi aldri vært i tvil om. Og jeg trenger heller ikke bevis for å bli minnet på det, det vet jeg i hjertet mitt hver eneste dag. Men i dag kom det en gave i posten som rørte meg langt inn i hjerterota.
Når jeg kom hjem fra jobb, lå avisa og en god og rund boblekonvolutt på bordet. Konvolutten var en Smart-pakke fra posten og stempelet var selvsagt uleselig. Det var adressert til meg, og jeg pleier å være ganske god på å kjenne igjen skriften til de rundt meg, men denne gangen måtte jeg melde pass.
Inne i konvolutten lå noe pakket inn i tørkepapir, og etter å ha fått bort alt papiret, åpenbarte denne skjønnheten seg:
Som dere ser, står det noe på magen til sparegrisen:
Her har altså noen tatt seg bryderiet med å kjøpe en aldeles nydelig sparegris, legge på penger, pakke den inn, putte den i en konvolutt, dra til posten og kjøpe Smart-pakke og sende den til oss. Er det noe rart man blir rørt! Så uansett hvem du er, som er så godhjertet og storhjertet: tusen tusen takk! Grisen har allerede fått plass oppe på tv’n slik at vi skal huske på å mate den, og vi har allerede tømt hver vår lommebok for småpenger og lagt på. Og når bryllupet er over, skal den få bli sparegris for årsfeiringer for bryllupet, slik at vi kan koste på oss en middag ute eller noe sånt.
Skulle bare ønske jeg visste hvem som er så snill mot oss, så jeg kunne få takket ordentlig…
{minsignatur}
Del dette på:
