Litt om det meste
-
Det ble stille i år også
Gratulerer med dagen, alle sammen!
Som vanlig har vi hatt en stille feiring av 17. mai. Jeg hadde en ekstremt rolig og trøtt morgen hvor kroppen liksom ikke ville igang, den var tung der den satt i stolen. Eileif rakk å kjøre både til Nordby og tilbake før jeg kom meg på beina og ut døra med Nairo. Ingen skogstur i dag, men en litt lengre tur enn vanlig langs asfalten. Og han var den eneste som hadde på seg rødt, hvitt og blått i dag:
Men dette har han jo på seg hver dag 😉
Vi kom over en nydelig bukett hvitveis langs veien:
Riktignok rimelig avblomstret og veldig slapp i fisken på grunn av det våte været de siste dagene, men like vakker!
Idet Haldens befolkning stablet seg til hvor de nå skulle etter at barnetog og russetog var ferdig, kjørte vi gjennom sentrum for å plukke opp mamma. Hun ville en tur på kirkegården for å pynte, og det ble riktig så fint:
Her ligger min grandonkel og grandtante, min morfar og mormor, min oldefar og oldemor, og pappa.
Jeg snek meg en ørliten tur bortom barneskolen jeg jobber på bare for å se at det var godt med folk der til arrangementet på ettermiddagen. Koselig å se, spesielt så lenge været var utrygt.
Så var det opp til mamma for lunsj/middag:
Jeg kaller det lunsj/middag siden vi spiser den for sent til å kalle den lunsj, for tidlig til å kalle den middag, og fordi vi alle blir så mette at å spise noe senere på kvelden er utelukket. For tro meg, det ble ikke bare med den porsjonen dere ser på bildet 😉
Nå i kveld er det stillesitting og avslapping på høyt nivå før to nye dager med jobb. I morgen skal hele barneskolen på 7. klassingenes avslutningsforestilling, de setter opp Grease og jeg gleder meg som en liten unge!
Del dette på:
-
Cachehelg
I går tok vi turen til Ullerøy i Sarpsborg for å gå to trailer der. Ryggen og beinet fungerte bra, men det blåste opp og ble utrygt for regn, så vi avbrøt etter første trail og gikk direkte til bilen. Idet Nairo hopper inn i bilen kommer de første regndråpene, snakk om flaks! Jeg tok ikke et eneste bilde på hele turen, så derfor ikke noe eget innlegg. Men runden Høst-tur og de andre cachene man kommer innom på denne runden anbefales så absolutt! Så får vi heller dra tilbake og ta den andre runden en annen gang. 23 nye smil på kartet 🙂
I dag var også planen å gå tur, men det regnet hele formiddagen, så vi gjorde det om til kjøretur. Nå må man jo ut av bilen for å logge cacher, men det er uansett mindre vått enn å gå flere kilometer. Noen små gåturer ble det allikevel, Nairo må jo få bevege på seg. Det første stedet han fikk bli med ut var i Ertekroken:
Idyllisk og fint, lett tilgjengelig, og en interessant demning rett bak ryggen min.
Vi kjørte videre, og cachene ble plukket som perler på en snor. De fleste i dag var ganske lette, noen måtte vi surre litt etter, og så var det denne ved Lindtjern i Aremark:
En imponerende gapahuk med gigantisk bålplass. Noen burde avholde event her! Cachen her var ordentlig finurlig og artig, så den anbefales også!
Vi hadde håpet å få logget noen flere cacher, men klokka begynte å nærme seg event i Tistedal, så da kjørte vi direkte dit. Selv om vi kom akkurat ved eventstart, så var det allerede godt med folk der. Og det ble også servert kake!
Dette eventet var også ved en gapahuk, og den ligger ordentlig idyllisk til ved Femsjøen:
Vi koste oss, skravla, spiste kake, og konstaterte at vi ikke hadde flaksa med oss i loddtrekningen.
Så satt vi kursen hjem, 11 smilefjes rikere og totalt har jeg nå kommet meg over 1600 funn. En deilig helg, selv med til dels dårlig vær. Hovedsaken er jo at man gjør noe man liker, uansett vær 🙂
Del dette på:
-
Mistanken ble bekreftet
I formiddag tok jeg en telefon til legekontoret for å høre om når jeg kunne forvente å få resultatet fra MR’en i forrige uke. Legesekretæren kunne ikke gi meg noe tidsperspektiv, men hun skulle be legen ringe meg opp når resultatene var klare. Jeg ble derfor rimelig overrasket når legen ringte meg da jeg var på vei hjem fra jobb, heldigvis fant jeg kjapt et sted jeg kunne stoppe bilen.
Som overskriften sier, så fikk jeg bekreftet mistanken min. Jeg har fått en ny prolaps, og det er den som skaper trøbbel nedover i beinet. Prolapsen sitter mellom virvlene L5 og S1, det vil si helt nede ved halebeinet (S5 er den aller siste virvelen). I tillegg har den forrige prolapsen min (altså prolaps nummer 2) flyttet litt på seg, så den kan også skape litt trøbbel. Den sitter rett over den nye, det vil si mellom L4 og L5. Og ikke spør meg om hvor prolaps nummer 1 sitter, det husker jeg ikke, men den er også nedi der, antagelig over nummer 2.
Så hva gjør vi med dette? I utgangspunktet ingenting medisinsk. Hvis det ikke er det minste tegn til bedring over sommeren, kan det kanskje være aktuelt å vurdere operasjon. Med trykk på kanskje og vurdere. Dette er ikke noe som bekymrer meg pr i dag, da jeg er trygg på at dette fikser seg av seg selv. Ikke spør meg om hvor jeg får denne optimismen fra, jeg er jo ikke akkurat kjent for å se lyst på ting 😉 Jeg spurte legen om hva hans andre pasienter har av erfaring med fysioterapi og/eller naprapat i lignende tilfeller, og der hadde han vært borti alt fra bedring til forverring. Derfor bestemte jeg meg ganske umiddelbart for å droppe de planene akkurat nå, og heller se an. “Behandlingen” blir derfor å fortsette å gå så mye turer som mulig på mykt underlag, jeg husker jo fra forrige gang at det hjalp der og da, og det hjelper jo nå også. I tillegg hjelper det for å opprettholde muskulatur og stabilisere ryggen. Det jeg skal være oppmerksom på, er muskelsvinn i det vonde beinet, da må jeg ringe legen umiddelbart (det vil si at jeg må følge med på om det vonde beinet blir tynnere enn det gode, dette blogginnlegget kommer til å fungere som huskelapp for meg, merker jeg 😉 ).
Hva tenker jeg om denne diagnosen? Jeg rakk å reflektere mye rundt dette de 20 minuttene det tok meg å kjøre hjem. Joda, det er jo forsåvidt alvorlig å ha 3 prolapser.
Det betyr jo at ryggen er svak, at det fortsatt begrenser hva jeg kan gjøre. Men sånn har jeg hatt det i mange år, så jeg er vant med det og det bryr meg ikke så mye at jeg må fortsette å ta hensyn til ryggen. Det har jeg jo allerede vært klar over at jeg må gjøre resten av livet. Det betyr også at jeg er disponert for å få flere prolapser. Det er jo ikke like hyggelig å tenke på, for det er jo vondt som fy når det står på.
MEN! Til tross for smerter, så er jeg egentlig ganske glad etter å ha fått denne diagnosen:
Nå vet jeg hva jeg har å forholde meg til, jeg vet hva som er galt baki der, jeg velger som sagt å tro at dette går over av seg selv. Det er egentlig litt rart, for jeg har like vondt i dag som når jeg skrev innlegget i går, men jeg føler meg 100 ganger bedre allikevel, for nå vet jeg så mye mer enn jeg gjorde i går.
Vi har ikke lagt planer om noen store og tunge turer i sommer, og det tror jeg uansett at jeg bare kan glemme, ihvertfall så lenge jeg har såpass vondt som jeg har nå. Jeg får holde meg til småturene og heller prøve meg frem når jeg har retrettmuligheter, det vil si ikke legge ut på en langtur uten å ha mulighet til å gå en kort vei tilbake til bilen eller til kjørevei.
Det er psykisk tungt å ha vondt så lenge, men nå har humøret fått en oppsving igjen. Om jeg smiler like stort i morgen når jeg sliter med å reise meg igjen er et helt annet spørsmål, men jeg får ta med meg de lyspunktene jeg kan 🙂
Del dette på:
-
Unødvendig oppdatering
Egentlig er det helt unødvendig av meg å skrive dette innlegget. Jeg kan ikke kalle det en ukesoppdatering, jeg har ikke nok å skrive om til at det ville være rettferdig. Og dere som har lyst til å lese om fine turer eller cacheopplevelser vil også bli skuffet. Hvis det er noen strikkeglade (eller heter det kanskje strikkegale?) som stikker innom her, er det heller ikke mye å melde om. Jeg er ferdig med den julegaven jeg holdt på med, men den ble altfor stor, så jeg må starte på nytt. Når jeg en eller annen gang kan strikke igjen.
For der kommer vi egentlig til kjernen av problematikken, nemlig denne lite fungerende kroppen. Og det er vel i all hovedsak det dette innlegget kommer til å handle om. For i skrivende stund har jeg gått med daglige smerter minst ett sted i kroppen hver eneste dag i 4 måneder og 3 dager. Først bare i munnen etter operasjonene, så kom beinet med smerter de siste ukene før munnen ble bra, og nå er det beinet. Hele tiden, hver dag.
Se for deg at du våkner uthvilt og i fin form på morgenen. Du blir liggende i så mange sekunder det tar deg å forstå at du må komme deg opp, uansett om det er fordi du er tørst, fordi du må på do eller fordi du skal på jobb. Og idet du prøver å bevege på deg, kommer smertene.
Se for deg at du kommer hjem fra jobb og vil sette/legge deg lettere henslengt i sofaen for å slappe av. Niks, helt umulig, da det ikke finnes en eneste sitte-/liggestilling i verden som ikke gjør vondt.
Men se allikevel for deg at du har fått satt deg ned og funnet den stillingen som gjør minst vondt. Du har kanskje fått en ørliten pustepause, sett på et favorittprogram på TV eller oppdatert deg på Facebook, Instagram, Snapchat, Twitter eller spilt et spill. Så må du opp igjen, og innen du har fått satt begge beina i gulvet, skjærer smertene gjennom beinet, fra rumpa og ned til under fotsålen. Å rette deg opp må du gjøre mens du går fremover, samtidig som du må gå så sakte at de imaginære nålene inne i låret ditt ikke tar overhånd. I tillegg føles det som om alle store muskler i lår og legg blir revet i fillebiter, og sener og nerver blir dratt både nedover og oppover samtidig.
Det er dette jeg lever med hver eneste dag. Å ja, jeg er fullstendig klar over at det er mange som har det veldig mye verre enn meg. Veldig mange lever med kroniske smerter de aldri blir kvitt, og de har min fulle medfølelse. Men jeg kan bare sammenligne med mine egne, tidligere erfaringer og opplevelser, og for meg er dette ganske langt ned mot bunnen i den berømmelige bøtta. Hvis de verste smertene jeg noensinne har opplevd er en 10’er på skalaen, så vil jeg si at den konstante smerten jeg har gjennom dagen, og som bare forsvinner når jeg sover eller når jeg går en passe lang tur, er på en 4’er. Smertene når jeg skal reise meg opp er en 8’er. Ikke noe rart at jeg har lyst til å bli sittende i den relativt ubekvemme stillingen og leve med 4’er-smertene.
Jeg var på MR om tirsdag, og venter nå i spenning på resultatene. Siden jeg denne gangen ikke har vondt i ryggen, så ligner det på ingen måte på smertene jeg hadde da jeg hadde prolaps for 13-14 år siden. Men smertene nedover i beinet, 4’er-smertene, er veldig like isjias-smertene jeg er vant til å ha, og derfor er det nærliggende å tro at jeg har en ny prolaps eller at det er en av de gamle prolapsene har flyttet mer på seg. Men, jeg er ingen lege, så derfor venter jeg på å høre fra nettopp en som er utdannet til å tolke MR-bilder.
Hva jeg skal gjøre med svaret jeg får avhenger jo selvsagt av nettopp svaret jeg får. Ved forrige prolaps ble det ikke gjort noe som helst annet enn at jeg fikk muskelavslappende tabletter, og så måtte det gå over av seg selv. Jeg har fortrengt hvor lang tid det tok, og det irriterer meg litt nå, jeg skulle gjerne hatt en pekepinn om hvor lenge jeg kan forvente å ha det på denne måten, selv om det selvsagt er individuelt og forskjellig fra gang til gang. Kiropraktor har jeg ikke lyst til å gå til, jeg synes alt de gjør bare høres skummelt ut. Fysioterapeut kanskje? Eller naprapat? Jeg får jo noen “følgefeil” på grunn av disse smertene også, skuldrene og skulderbladene er fulle av knuter fordi jeg sjelden får slappet av.
Okay, dette ble sutring på høyt nivå. Eller som jeg liker å kalle det (for å ikke høres ut som en sutrekjerring), informasjon om tingenes tilstand. Eileif har hatt god bruk for bullshitfilteret sitt i disse månedene, jeg tror ikke han lenger hører når jeg skriker i en smerteri. Jeg er ikke ute etter hverken medlidenhet eller tips, selv om jeg selvsagt tar imot begge deler 😉 Jeg vil bare at dere skal vite at jeg er her, selv om det ikke skjer stort som er bloggverdig.
Og så kan jeg jo avslutte med noe som går an å kalles for Ukens Nairo:
Nairo har alltid vært glad i å ligge med hodet høyt. Han har kant på begge sengene sine som han gjerne har hodet oppe på når han sover, og da vi hadde den gamle sofaen lå han gjerne med hodet på armlenet eller oppe på mine bein. Han har også alltid vært glad i å ligge mellom/under kontorstolene våre når vi begge sitter foran hver vår pc, og der er det stor mulighet for å hvile hodet på stolbeinene. I dag dro han det enda lenger, se bare her:
Han har hodestøtte, han har lagt begge forlabbene i spenn mot hjulet på stolen, den ene baklabben ligger i spenn mot den andre stolen og den andre baklabben ligger under beinet på den andre stolen. Og SOM han koste seg! 😀
Del dette på:
-
Boka i april
Én bok rakk jeg å komme gjennom i april, og det var Martyrens forbannelse av Scott Mariani:
Den tidligere elitesoldaten Ben Hope har trukket seg tilbake fra sin brutale fortid og har endelig funnet fred og sinnsro i et middelalderkloster i de franske alpene. Men det tar ikke lang tid før brutaliteten innhenter ham. Etter å ha vært borte fra klosteret i et døgn, kommer Ben tilbake til et blodbad. Noen har brutt seg inn i klosteret og henrettet munkene – og da vekkes kamplysten i ham igjen. Han skal finne drapsmennene og ta hevn. Ben drar av sted på en livsfarlig jakt og blir trukket inn i et nett av stjålne skatter, svindel, drap og en sju hundre år gammel forbannelse.
Hva vil egentlig «De forberedte», den nådeløse gruppen som angrep klosteret, oppnå? Etter hvert som Ben finner flere ledetråder, blir det avdekket en grusom plan som truer med å ødelegge hele verden. Katastrofen må avverges – og det finnes bare én mann som kan gjøre det.
Min omtale:
Alt i alt en god bok. En spennende historie som ligner mye på andre tilsvarende bøker, men som allikevel har særpreg og holder på interessen min.
Terningkast 4.Nå holder jeg på med en bok som jeg ikke klarer å bestemme meg for om jeg elsker eller hater. Hver kveld leser jeg 3-4 sider og lurer jeg på om jeg skal gi opp, og så gjentar det seg neste kveld. I tillegg er det en tykk bok, så jeg kommer jo til å bruke evigheter på å komme gjennom den, hvis jeg ikke gir opp.
Del dette på:
-
Krysstjern-runden i Rokke
Når det var meldt så fint vær som det var i dag, var det ingen tvil om at jeg ville ut og gå tur. Og med så mye skryt jeg har hørt om trailen ved Krysstjern i Rokke, var det lett å legge turen dit. Her er nummer 1 i trailen. Og når vi først skulle i de traktene, var det 3 cacher til som sto på planen, er jo greit å ta det man kan når man først er i området.
Vi ble på ingen måter skuffet. Fine grusveier og stier, godt vedlikeholdte cacher med gode koordinater og presise hint gjorde letingen til en lek og turen til en fornøyelse. Her er gutta på tur:
En av cachene utenfor trailen tok oss til denne gravhaugen:
Alltid spennende med sånne steder!
Vi klarte akkurat å få med Nairo på dagens selfie:
Vi fikk også sett noen av skapningene som lever i skogen. Firfisle, diverse fugler (men heldigvis ingen tiur, selv om det er spillsesong for de nå), og denne vakre sørgekåpen:
Det ser faktisk ut som den har pels!
Like før bilen, i nærheten av den siste cachen for dagen, møtte vi også en huggorm. Ganske stor, og faktisk litt grønnlig i skinnet. Jeg så at Nairo var veldig opptatt av å se på ett eller annet, men jeg så ikke hva det var før Eileif sa: “Se!”. Og ormen hadde helt klart også oppdaget Nairo, de var vel ikke mer enn en halvmeter fra hverandre. Jeg er ikke redd de, men jeg liker når det er mer avstand mellom oss og ormene, ingen tvil om det.
Slik ser en varde ut ovenfra:
Så kom vi frem til Krysstjern, og himmel og hav så vakkert det var!
Det var folksomt i nordenden og på vestsiden av tjernet, men etter å ha logget de cachene som lå i tilknytning til tjernet, fant vi oss en plass for oss selv og tok livet helt med ro en liten stund. Det så til og med ut som om Nairo hadde en stille stund for seg selv:
Vi måtte på et tidspunkt over en myr. Jeg er full av takknemlighet for alle de frivillige rundt i landet som gjør en stor innsats med å legge ut klopper og bygge broer over elver, vann og myrer, men her hadde de ikke gjort en særlig god jobb:
Bildet er tatt etter at vi kom oss over, og vi endte med å hoppe veldig fort fra tue til tue til høyre i bildet. Ingen av oss ble våte på beina, men det skulle jaggu ikke så mye mer myr til før vi hadde blitt det.
I nærheten av dagens siste cache hadde en eller annen spett gjort en imponerende jobb:
Lurer på om han eller hun fant det den var på jakt etter inni der?
3 timers gåtid (inklusive leting etter cacher, eksklusive pauser), såvidt over 7 km (som egentlig ble en kilometer eller to for langt for min kropp i dag) og 20 nye smilefjes på cachekartet. I strålende sol og vakker natur. Beste måten å tilbringe en søndag på!
Del dette på:
-
Igjen hos Personal Shopper i Ski
Sist jeg var hos Personal Shopper i Ski, hadde jeg gitt en konsultasjon i bursdags- og julegave til C. Min gode venninne S fikk samme gave til jul og bursdag, og i går hadde vi en heldag sammen, nettopp i Ski. Hun hadde vært flink og spart opp en slump penger, og det hadde jeg også gjort, så vi hadde hver vår time. Og vi var de første kundene i helt nyoppussede lokaler, utrolig lekkert!
Siv gikk og hentet klær, S og jeg tittet litt rundt på senteret, og så var det tid for prøving. Strålende blid jente:
En skikkelig fin topp (som jeg mener å huske at hun kjøpte). Her ser dere også en del av klærne hun prøvde:
Denne kimono-inspirerte jakken var hun litt skeptisk til, men både Siv og jeg synes den var så fantastisk fin, så hun kjøpte den med seg:
Hvis dere ser på det første antrekksbildet og sammenligner med dette neste bildet, så ser dere hvor stor forskjell det utgjør å bytte ut en bukse med et skjørt. Veldig fint!
Når S var ferdig med å handle, måtte jeg jo spørre om hun var fornøyd med både opplevelsen og utbyttet, og det var hun så absolutt. Så det er nok ikke umulig at det blir en ny tur innover på oss en vakker dag 🙂
Etter å ha spist en nydelig lunsj, ble det en ny liten runde på senteret på oss. Jeg hadde nemlig fått fortalt Siv hva jeg var på jakt etter, så hun gikk rett ut på leting etter klær til meg når hun hadde spist. S og jeg fikk kjøpt oss hver vår BH, alltid greit å ha noen høykvalitetsBH’er som holder fasongen i litt mer enn 10 vask, selv om disse BH’ene selvsagt koster litt mer.
Så var det min tur til å prøve klær. Denne toppen ble med hjem:
Det ble jaggu denne toppen også:
Jeg er alltid på jakt etter å bli utfordret når jeg er her inne, og der leverer Siv hver eneste gang. Hun foreslo at jeg skulle prøve lyse bukser, noe jeg egentlig skyr som pesten, da de blir så himla fort møkkete. Men, prøve gjorde jeg selvfølgelig, og det endte opp med at hele dette antrekket (bortsett fra skoene) ble med hjem:
Så får vi se da, om jeg er tøff nok til å bruke hvite bukser på jobb 😉
Her er alt jeg kjøpte med meg:
I tillegg til det dere ser på antrekksbildene, så er det altså denne toppen:
I virkeligheten er bunnfargen mørkere grønn.
Og denne toppen i en nydelig knall farge:
5 topper, 1 bukse, 1 jakke og BH’en. Veldig fornøyd, og nå føler jeg at jeg har et godt utvalg som kan mikses og matches.
Når jeg ryddet på plass klærne i dag, var jeg samtidig flink og fikk kastet en bærepose med gamle klær som ikke var pene lenger, og jeg fikk gjort klart to bæreposer med hele og pene klær som går i en av innsamlingscontainerne senere i dag.
Jeg vil fremdeles anbefale en tur til Siv på Ski storsenter på det varmeste, jeg vet at jeg på ingen måte har vært der for siste gang, selv om det kanskje drøyer litt lenger til neste gang. For selv om det selvsagt koster litt å kjøpe såpass mye klær på én gang, så kjøper jeg så og si ikke klær på egen hånd lenger (det er jo mye mer behagelig å slippe å gå og lete selv!), så da legger jeg heller til side de pengene og kjøper litt ekstra der inne.
Del dette på:
-
CITO og caching på Lindholmen
I dag bar det tilbake til Strömstads skjærgård for CITO og caching. Jeg hadde som vanlig sett meg ut en rekke cacher jeg ville prøve på, og dro avgårde i god tid for å ta noen før eventet. Endte opp med at jeg bare logget én cache før parkeringsplassen til eventet, og den cachen var enda en cache i mystery geoarten Påskeharen (se her for nummer 1 i serien).
Jeg surret litt angående parkering, men møtte så en gjeng på 4 cachere som pekte meg i korrekt retning, og ganske snart hadde jeg tatt de igjen, så vi cachet sammen frem til eventstedet:
Så er det meg og hav og strand og sånt da, jeg blir jo aldri lei. Kameraet ble flittig brukt i dag, men jeg skal begrense meg med antall bilder 😉
Det var ikke mye rydding vi trengte å gjøre på eventplassen, og glad er jeg egentlig for det. For selv om kroppen fungerte bra i dag, så fungerer det dårlig å bøye meg altfor mye. Men ett bilde på huk måtte tas, for å få med noen bølger:
En cacher til slang seg på da vi skulle plukke cacher fra eventet og tilbake til bilene. Vi kom oss litt opp i høyden, og da blir det om mulig enda vakrere:
Vel tilbake ved bilene var det to av cacherne som ville ta tre cacher til. To av de sto på min plan, så jeg ble gladelig med, det er uten tvil mer koselig å cache sammen med folk enn alene.
Den tredje cachen hadde jeg avskrevet på grunn av D/T-ratingen, men damene ville prøve seg, og jeg hang på. Og oppover bar det!
Vi kom oss opp, vi fant cachen, og damene var veldig fornøyde!
Og jeg var like fornøyd! 🙂 Det ble i dag 1 CITO, 5 mysteryer og 13 tradisjonelle, altså 19 funn totalt, og et par nye D/T-ratinger på min matrise. Nå er jeg ikke opptatt av å fylle den matrisen, men det er alltid moro å få fjernet noen hull der.
Det aller viktigste er at jeg har kost meg fra ende til annen i dag. At smertene kommer som kastet på meg etter 3 minutter i bilen på vei hjem, og som gjør at jeg bruker lang tid på å gå de 20 meterne fra garasjen til inngangsdøra, får jeg bare ta med på kjøpet. Det er uansett bedre å ha vært masse i bevegelse i dag, enn å bare ha sittet på stumpen hjemme og hatt vondt hele tiden 🙂
Del dette på:
-
Påskeslutt
Ikke mange timene igjen av påsken 2017 nå. Det har vært en innholdsrik påske hvor jeg har fått gjort mer vil-ting enn må-ting, jeg har funnet ganske mange flere cacher enn hva jeg trodde jeg kom til å finne, og jeg har fått strikket mye mindre enn jeg ønsket da det å sitte ikke er noe jeg gjør med glede for tiden.
I dag har vaskemaskinen fått kjørt seg, jeg har fått gjort vedlikehold på to av cachene mine, og jeg har funnet en cache, noe som gjør at jeg har kommet opp i totalt 20 funn siden skjærtorsdag. Fornøyd med det!
En av cachene jeg har hatt vedlikehold på i dag var mitt første utlegg, Glende bro. Der har trærne også startet våren:
Og hvitveisen blomstrer fremdeles:
Jeg har også brukt utallige timer på å gå gjennom themes til bloggen, og har i.g.j.e.n. byttet til et nytt. Dette fungerer både med størrelse på headerbildet, farger, at det er link til kommentarfeltet fra forsiden, at det er trådet kommentarfelt og en del andre ting som er viktig for meg. Det jeg ikke liker er den utstrakte bruken av store bokstaver, men det får jeg bare leve med. Kan dere leve med det? Er det noe som ikke fungerer? Som vanlig: hyl ut og si ifra 🙂
Jeg håper dere har hatt en fin påske og at dere har fått ladet batteriene.
Del dette på:
-
Event på Rossö
Det er ikke manko på event/CITO for tiden, og i dag var jeg på mitt fjerde på en uke. Det siste for denne gang er til helgen, det forundrer meg ikke om jeg dukker opp der også.
I dag var det event på idylliske Rossö, like sør for Strömstad. Jeg hadde aldri vært der før, og jeg kjører sjeldent veiene i de traktene, så jeg ville prøve å få tatt noen flere cacher i området når jeg først var der. Noen av de har vært der en stund, andre var nesten splitter nye (men selvsagt uten FTF-muligheter).
Det ble 3 stopp på vei ut til eventet. Færre enn jeg hadde planlagt, men på de andre stedene var det enten folk i veien, eller så var jeg usikker på hvor jeg skulle kjøre.
Siden det ikke ble så mange stopp, var jeg tidlig på eventstedet, og da fikk jeg tid til å titte litt rundt. Rossö er helt klart en av de mange perlene i den svenske skjærgården, med små, idylliske hytter og sjøbuer:
Utsikten var det heller ikke noe å si på:
Vi var ikke så mange på event i dag, men koselig var det uansett. EO disket opp med nydelige muffins:
Og for de som samler på skjell, var dette området en skattekiste ut av en annen verden. Her et av de større eksemplarene:
Pappaen til EO tok sjøveien til eventet:
Og så var det denne utsikten igjen da:
På vei hjemover ville jeg igjen prøve meg på de jeg hoppet over på vei til eventet, og en cachekompis hang seg på. De fleste av cachene jeg ville ta hadde han allerede tatt, men det var én cache han ikke hadde logget, og så ble jeg med han til en cache han hadde på planen, som jeg heller ikke hadde tatt.
Totalt endte jeg opp med 11 funn i dag: 1 event, 4 mysteryer (3 hadde jeg løst helt på egen hånd!) og 6 tradisjonelle. En veldig fin cachesøndag!
Del dette på:
