Dag 5 – Noe du savner
Her velger jeg å tolke dagens “oppdrag” med et vidt spekter, som både omfatter noe og noen.
Selvfølgelig savner jeg pappa. Det er nå over 28 år siden han døde, og sorgen er selvsagt ikke altoppslukende og hjerteskjærende. Men jeg savner han sårt allikevel.
Selvfølgelig savner jeg Santo. Nå fikk jeg aldri den nære kontakten med han, både fordi jeg bare levde sammen med han i 2 1/2 år og fordi han var en enmannshund, men han var min første hund og gullgutten min.
Og selvfølgelig savner jeg Arkas. Nå er det straks 3 år siden han døde, og fremdeles kan jeg gråte høyt og skrikende etter han. Han kommer alltid til å være mammas lille engel.
Det skal vel egentlig ikke være mulig å savne noe jeg aldri har hatt, så den lista skal jeg hoppe over. Men jeg savner også å ha en hytte som er i orden (selv om det ikke er lenge igjen til vi er der), jeg savner Haugesund, jeg savner venner jeg ikke ser så mye lenger og jeg savner bryllupsplanleggingen og spenningen over å vente på bryllupsdagen.
{minsignatur}
4 Comments
Heidi
Sorg og savn er vondt, og ikke så lett å kommentere slike innlegg, så jeg “sender” over en klem 🙂
Kjersti
Heidi: Nei, man vet gjerne ikke hva man skal si, men en klem er aldri feil, så tusen takk! 🙂
Carina Josefine
Et koselig, men samtidig trist innlegg!
Jeg kan fortsatt gråte for hunder jeg mistet for lenge siden. Det blir lettere med det slipper aldri taket!
Jeg leste en gang at sorgen med en gang hunden dør er som en diamant med skarpe kanter som roterer i hjertet ditt. Det gjør selvsagt veldig vondt. Etterhvert som tiden går slipes kantene ned, og det gjør mindre vondt. Til slutt er ikke kantene skarpe lenger, kanskje diamanten har blitt helt rund. Men den er der fortsatt, og det vil den allti være.
Kjersti
Carina Josefine: Det med diamanten var veldig sant og veldig vakkert! For de er diamanter alle disse pelsvennene våre, og vi glemmer de aldri, de er alltid der på en eller annen måte. Takk for trøstende ord!