En aldri så liten smule lei
I noe over 8 måneder har vi levd i en pandemi, en pandemi som har drept mange, og som har gjort mange syke, både for kortere og lengre tid. Vi skal holde 1 meters avstand, vi skal vaske og sprite hendene ofte, vi skal ikke ta på unødvendige ting f.eks. i butikken, og vi skal ha få nærkontakter.
La meg være den aller første til å si at de ofrene jeg har måttet gjøre er ytterst små, når du ser de i et større perspektiv. Selv i perioden med hjemmekontor har jeg hatt en jobb å gå til hver dag, det samme har Eileif. Hverken vi eller noen av våre nære og kjære har blitt syke, og vi håper inderlig at ingen av de blir det heller. Nå er Eileif og jeg litt ekstra forsiktige siden Eileif har nedsatt immunforsvar på grunn av medisinene han tar, så vi to er egentlig de eneste nærkontaktene vi har.
Men selv om det egentlig er rimelig greit for oss å komme oss gjennom denne pandemien, så må det være lov å være litt lei. Å være litt sliten av å hele tiden passe på, og jeg er helt sikker på at det er mange flere i samme båt som oss.
Jeg er lei av å ikke se mamma. Jeg er lei av å unngå å se venner, selv med 1 meter avstand. Jeg er lei av å måtte be folk holde seg 1 meter unna. I en periode hørte jeg haldensere si at vi jo ikke hadde smitte i byen, så det var ikke noe å være redd for. For 2 dager siden fikk vi 6 nye smittetilfeller i Halden, hvor det var kjent smittevei på kun 1. Det skremmer meg, og jeg håper de som sa dette for en tid tilbake, ikke sier det samme nå. Jeg er lei av å ikke kunne dra til Sverige. Ikke for at jeg vil handle, men bare for å kunne dra dit. Vi er tross alt omringet av Sverige på tre sider. Og jeg er lei av å ikke få fulgt opp Lillemor, som i dag begynte å gå:
Det kunne aldri falle meg inn å sette mine kjæres liv i fare ved å potensielt smitte de, derfor kommer jeg ikke til å ta noen sjanser. Jeg er nok mer forsiktig enn jeg trenger å være, men heller det. Men jeg kjenner at det begynner å tære på nå. Psyken har fått seg en knekk, jeg er lei og jeg er sliten. Men skal vi holde denne koronaen i sjakk, må vi bare bite tennene sammen og holde ut.
4 Comments
Tove
Jeg forstår deg veldig godt. Jeg skal heller ikke klage – foreløpig, men dette er helt forferdelig for mange. Og det at dette tar så himla lang tid gjør at man blir lei uansett hvor hard man er berørt. For min egen del er jeg veldig glad jeg ikke er så veldig sosial av meg. Trøsten er: det blir bra – etter hvert.
Kjersti
Tove: Du har jo blitt rammet hardt, vil jeg si. Nei, ikke like hardt som mange andre, men absolutt hardere enn oss.
Jeg er jo heller ikke akkurat utpreget sosial, men det er noen jeg gjerne ville brukt mer tid sammen med.
Joda, det gjør det. Men det tærer på uansett.
Og som et lite PS: 14 nye smittede i Halden i går kveld…
Lillian
Jeg er ikke veldig sosial av meg, men det er mye en kan gjøre uten at det involverer for mange folk. Det er stor plass ute bl.a, men det er noe med psyken til folk også. Man kan ikke isolere seg over lang tid uten at en merker det psykisk. Det er slik mennesker er skapt.
Kjersti
Lillian: Hvis vi ser bort ifra det sosiale, så lever jeg mer eller mindre normalt. Det er omgangen med folk som tærer på meg, både de jeg ikke får hatt så mye kontakt med, men også de jeg har kontakt med, men som tilsynelatende ikke bryr seg så mye om situasjonen vi lever i. Det gjelder på langt nær alle, men noen.