• Oppsummering av påsken 2021

    Da påsken i fjor ble “avlyst”, trodde vi vel alle at påsken 2021 skulle bli så meget bedre. Det ble den jo ikke, selv om vi kanskje har vent oss til en ny normal, men jeg håper jo fremdeles at den nye normalen bare er midlertidig. Kanskje vi aldri går tilbake til sånn det var før mars 2020, men bedre enn det er nå må det jo bare bli.

    Som jeg skrev i går, så hadde jeg håpet på masse caching denne påska. Sånn ble det ikke, men bittelitt caching ble det heldigvis.

    Palmehelgen:
    Lørdagen cachet jeg på Isegran i Fredrikstad:

    Ble ikke så mange funn, men det var kjempedeilig å komme seg ut.

    Mandagen:
    Søndag ettermiddag begynte jeg jo å få vondt i kjeven. Dro på jobb på mandagen, ringte tannlegen og fikk akuttime. Betennelse under ei tann (pussig siden jeg har kronisk tannkjøttbetennelse), med påfølgende penicillinkur i 5 dager og trekking av 2 tenner tirsdag etter påske. Dro tilbake på jobb i noen timer.

    Tirsdagen:
    Dro på den andre jobben, mutters alene, og prøvde å få et system til å fungere. Hevelsen hadde flyttet seg litt over natta:

    Og som jeg skriver på bildet, så ser det litt ekstra ille ut i den vinkelen. Men hevelsen var godt synlig altså.

    Systemet på jobb ville ikke fungere, så det ble tidlig påskeferie på meg.

    Onsdagen:
    Gjorde egentlig ikke en dritt. Helt greit å ha sånne dager innimellom, men jeg turte ikke gjøre stort i redsel for å irritere betennelsen.

    Skjærtorsdag:
    Tok med Nairo på tur ved Berby:

    Var veldig usikker på om leggen min orket å gå hele veien, men det gikk over all forventning. Og selv om vi møtte litt vel mye folk etter vår smak, så gikk det overraskende bra!

    Og nå leser jeg selv at jeg klager en del, det ble plutselig mye med både betennelse og legg i samme blogginnlegg. Det er ikke meningen å klage, og jeg håper begge deler er historie veldig snart.

    Langfredag:
    Hevelsen var så å si borte, men det var fremdeles ømt, og det har vart resten av påska.

    Dette var mammas bursdag, og hun ville feire på hytta:

    Jeg rakk ikke å kjøpe gaver til henne før alt ble stengt ned på nytt, så det ble noen nødløsninger. Jeg var ikke så fornøyd med nødløsningene, men de fikk henne ihvertfall til å le 🙂 I tillegg fikk hun temperaturskjerfet, ja selvsagt var det henne det var til 🙂 Jeg er litt usikker på om hun forsto 100 % hva det gikk ut på, men hun virket ihvertfall fornøyd 🙂

    Påskeaften:
    Jeg dro til Moss og cachet alene:

    Også en veldig fin dag, bycaching når butikker er stengt er ikke så veldig ille.

    Første påskedag:
    Eneste fornuftige jeg gjorde i går var å vaske klær. Det burde jeg helt sikkert ikke gjort siden det var helligdag, men jeg kan ikke forestille meg at noen hørte det, og jeg henger klærne til tørk inne.

    Andre påskedag:
    Jeg har fortsatt med klesvasken i dag, og i tillegg har jeg byttet gardinene på kjøkkenet:

    Julegardinene på kjøkkenet her i huset henger alltid oppe til påske. Normalt pleier jeg å bytte de onsdagen før skjærtorsdag, sånn ble det ikke i år. Men nå er det gjort 🙂

    Generelt for hele påska:
    Jeg snur ikke døgnet noe når jeg har fri. Årsaken er at jeg våkner tidlig uansett, så selv om jeg legger meg litt senere enn når jeg skal på jobb, så orker jeg ikke å sitte veldig sent oppe. Da jeg så at alle Harry Potter-filmene skulle sendes på TV3 i påska, og da til tider jeg kunne få sett de uten å sovne midt i filmen, måtte jeg bare få de med meg:

    Men de to siste filmene skulle dessverre sendes sent… Gode råd var dyre, men ikke så veldig dyre, for vi leide del 1 av den siste filmen på Viaplay i går, og kommer til å leie del 2 i kveld. Så hurra, jeg får sett alle filmene! Og selv om jeg har sett de opptil mange ganger, så tror jeg ikke jeg har sett alle på rad siden de kom på kino. Jeg har storkost meg!

    Og det at jeg har sett film hver dag (og en dag var det 2 filmer på rappen) har gjort at jeg har fått strikket en del på temperaturskjerfet til meg selv:

    Den grønne streken er omtrent så langt jeg hadde kommet da jeg postet bilde i oppsummeringen min om onsdag, så alt til høyre for streken er strikket etter det. Og ja, jeg må fortsatt feste tråder…

    Kjeven har gjort at jeg ikke helt har fått den påska jeg hadde ønsket meg, men alt i alt kan jeg (nesten) ikke klage. Litt kald vind noen dager, ellers strålende sol. Også litt kjedelig at Eileif har jobbet hele uka, men sånn er det når man jobber skift. 5 1/2 uke til neste langhelg, innen det håper jeg at både kjeve (trekke 2 tenner i morgen… 🙁 ) og legg er fungerende, at det ikke har dukket opp noe nytt vondt, og kanskje har jeg satt igang med et nytt strikketøy? 🙂

  • Ett år

    I går var det ett år siden jeg skrev dette innlegget. Da var nedstengningen av Norge et knapt døgn gammelt, og lite visste vi hva som skulle skje det neste året. Hadde noen sagt til meg den dagen for et år siden at vi skulle sitte i den samme suppa om et år, tror jeg ikke jeg hadde holdt ut. Og jeg er ikke flau over å si at det virkelig tærer på nå.

    Joda, det har blitt en ny normal med hyppigere håndvask, holde avstand til andre, sprite hender og overflater, bruke munnbind og ikke klemme noen andre enn de man er i kohort med. Allikevel synes jeg det er fryktelig slitsomt for psyken å hele tiden tenke på disse tingene. Kan jeg ikke gå forbi noen som går sakte foran meg med god nok avstand, velger jeg heller å bli gående bak istedenfor å presse meg forbi på altfor kort avstand til vedkommende. Jeg sier ifra til alle jeg synes kommer for nært meg, uansett om det er på jobb, i butikken eller andre steder. Jeg føler meg som en kjeltring hvis jeg ikke umiddelbart ser en antibacflaske idet jeg kommer inn i en butikk, selv om jeg spritet hendene 2 minutter tidligere.

    Nei, vi er ikke av de som har måttet ofre mye, så jeg skal ikke på noen som helst måte klage høyt og tydelig. Samtidig må jeg få lov til å synes at det er fryktelig trist å gå glipp av mer eller mindre hele det første leveåret til lillemor, og at vi ikke fikk feiret mammas 80-årsdag på en ordentlig måte. Bursdagsfeiringen kan tas igjen, lillemors første år får vi aldri tilbake. I forhold til veldig mange andre er dette bagateller, men det er vår virkelighet, det er vår “nye hverdag”, og jeg liker det ikke.

    Og så savner jeg det å være sosial, både med venner og med cachevenner. Det var jo egentlig først i 2017, etter å ha cachet i over 7 år, at jeg begynte å cache sammen med andre enn Eileif, og den samhørigheten til andre som driver med samme hobby er noe jeg virkelig savner nå.

    Vi har kanskje vært for forsiktige. Skal jeg sammenligne meg med enkelte venner eller kolleger, har vi tydeligvis vært altfor forsiktige. Samtidig må vi ta med i betraktning at Eileif er i risikogruppa, han kan ikke gjøre jobben sin hjemmefra, og jeg jobber på to skoler med mange mennesker. Så samtidig som jeg er sliten, så er jeg stolt over alt vi har gjort for å holde oss friske, og over at vi så langt ikke har satt oss i noen situasjon som har krevd testing mer enn én gang hver.

    I høst tror jeg det var mange som tenkte som meg at bare vi kommer oss til 2021, så blir alt så mye bedre. Akkurat som om noe magisk skulle skje idet klokka slo tolv ved midnatt på nyttårsaften. Nedturen ble dermed desto større med alt av mutasjoner og større smittetrykk. Og ikke hjelper det at vaksineringen tar tid, og at noen nå mener at Norge ikke kan gå tilbake til den gamle normalen før alle 45-åringen er vaksinert. Jeg prøver å senke mine egne forhåpninger ved å si at jeg tror vi kan feire jula 2021 på normal måte, og at jeg dermed blir positivt overrasket hvis det skjer tidligere. Men jeg vet også at det blir en traurig sommer hvis vaksineringen ikke skyter fart.

    Ser vi tilbake, gikk jo 2020 egentlig ganske fort. Det ble liksom et ikke-år som på den ene siden vil bli husket av alle, og på den andre siden ikke eksisterte. Kanskje det er sånn det blir med 2021 også? At vi bare må jobbe oss gjennom både året og de psykiske konsekvensene alle restriksjonene gir oss; gå inn i en boble hvor vi bare gjør og ikke tenker så mye på hvorfor?

    Og så lurer jeg veldig på hvordan det blir når Norge (og verden) åpner opp igjen. Har vi da blitt så vant til avstander og håndhygiene at vi fortsetter med det og reagerer når noen kommer for nært? Eller skal vi ta igjen alt vi har gått glipp av siden mars 2020?

  • Lang uke

    Denne uka i karantene har vært lang… Det føles som om det er minst et par uker siden jeg var på jobb, men jeg var jo der på morgenen om tirsdag. Etter det har det vært hjemmekontor, og bortsett fra turene med Nairo (som bare har gått her i nærområdet) har jeg ikke vært hjemmefra i det hele tatt. Vi trengte ingenting i butikken de dagene Eileif var i avklaringskarantene, og jeg er glad vi bor på landet hvor det faktisk er mulig å bevege seg rundt uten å treffe folk. Men, skulle jeg ha vært smittet, hadde jeg ikke engang gått de 100 meterne til postkassa, da hadde jeg holdt meg på vår egen tomt. Nå gleder jeg meg til å komme meg på jobb i morgen og få nøstet sammen trådene på de tingene det ikke har vært mulig å gjøre noe med hjemmefra.

    Nairo og jeg tok en liten tur bort i det vi her i huset kaller akebakken i dag. Det har aldri vært mulig å ake i den bakken, det har vært for mye buskas og småtrær i den, men Eileif og sønnen hans skulle forsøke å ake der en gang for mange år siden, derfor kaller vi den det. Jeg visste at vi ikke kom til å komme oss opp i dag, hele bakken er full i is og under der er det gjørme som nå har begynt å tine:

    Nairo ville mer enn gjerne opp, og vi hadde kanskje klart å balansere oss opp helt ute på en av sidene, men det fristet ikke:

    Ikke bare fordi det er is og gjørme der, men fordi bakken er fryktelig lang og fryktelig bratt…

    Nå venter som sagt noen dager på jobb før jeg tar meg bittelitt vinterferie. Ikke at jeg sånn egentlig trenger det etter å ha vært hjemme 3 1/2 arbeidsdag, men det er én ting å ha hjemmekontor, og så er det noe helt annet å være hjemme og ha ferie 😉

  • Negativ og positiv

    Jeg tok jo både hurtigtesten og den vanlige testen da jeg var på testsenteret om tirsdag. Hurtigtesten fikk jeg svar på etter få timer, og den var negativ. Svaret på den vanlige testen kom i går ettermiddag, og den var jaggu også negativ. Hurra! Ikke at jeg hadde forventet noe annet, jeg har jo ikke hatt snev av symptomer i det hele tatt. Eileif er dermed ferdig med sin avklaringskarantene, men jeg sitter i karantene til og med lørdag, i tilfelle det skulle dukke opp symptomer til og med dag 10 etter at jeg var i nærheten av den smittede. Og det er helt greit. Jeg er jo på jobb selv om jeg er hjemme, og jeg gjør alt jeg får gjort hjemmefra. Noe må bare vente til uka, da er det vinterferie og jeg er nesten helt alene på begge jobbene.

    Litt positivitet må man alltid ha i hverdagen, uansett om man er i karantene eller ikke. Og at Nairo er årsaken til mye positivitet er det ingen tvil om. Se for eksempel på denne skjønne gutten som passer på tennisballen sin selv når han er i ferd med å sovne:

    <3

    Vi har fått litt snø i det siste, og i dag har det begynt å regne. Så vi benyttet muligheten til å herje litt i snøen før den forsvinner helt. Bare her i hagen, mer enn nok plass å boltre seg på her. Jeg laget årets snømann:

    Eller vi kanskje bare skal si snø-E.T.?

    Nairo fikk sin elskede uteball med seg:

    Og Eileif skal IKKE få lov til å ta den ballen, altså!

    Prøvde meg på en familieselfie, Nairo var litt uheldig med resultatet:

    Stakkars, han gikk på trynet akkurat idet jeg tok bildet… Det gikk helt fint med han altså, så det er lov å le, og det er også lov å ikke skjønne hva som er opp og ned på han 😀

  • Karantene og testing

    Gårsdagen startet helt fantastisk med en glødende soloppgang over hele Halden:

    Jeg rakk knapt å få tatt et par bilder, før det magiske skuet var borte, men minnene lever i beste velgående både på Facebook, Instagram og i lokalavisa. Himmel og hav, så mange som postet bilder av dette 😉

    I dag rakk jeg knapt å være på jobb i et par timer før jeg måtte dra hjem og være i karantene. Et kvarter etter at jeg kom hjem var det bare å kjøre samme vei tilbake til byen og enda litt lenger for å komme meg til teststasjonen:

    Nå hadde jeg klart meg uten å måtte ta test i 11 måneder, og jeg gruet meg skikkelig til testen. Altså, til selve testen. Og det var ikke en koselig opplevelse. Egentlig ikke vondt, men fryktelig ubehagelig. Og tårene spratt! Jeg måtte ta både hurtigtesten (kun i nesa, 4 sekunder imens pinnen blir snurret på) og den vanlige testen (begge sider i munnen, så 10 sekunder i nesa uten snurring). Men, jeg overlevde, og benyttet samtidig muligheten til å skryte av disse fabelaktige helsefolkene som har kastet seg rundt og holder hjulene gående på teststasjonen.

    Ikke mange timene senere kom svaret på hurtigtesten, og den var negativ. Men jeg er fortsatt i karantene frem til prøveresultatene av den vanlige testen foreligger, og Eileif må også være i karantene. Heldigvis har han friuke, så det innebærer ikke noen forskjell for han, bortsett fra at han ikke får handlet. Men jeg tror vi skal ha så vi greier oss av mat. Og jeg får jo gjort det meste av jobben min hjemmefra, så det er ikke noe stort problem, sånn egentlig, bare litt mer tungvint.

  • Caching, grensetreff og årets nye nisse

    I går hadde jeg et par ærender i byen, og ville kombinere det med å cache litt. Første stopp var en butikk i sentrum, det tok ikke lange tiden før jeg hadde funnet det jeg skulle ha der, og så satt jeg kursen mot Rødsfjellet, en liten fjellknaus i sentrum. Der kom det en ny lab-runde for ikke så lenge siden, og det var den som var målet.

    En av stoppene var minnestedet etter 22. juli:

    Og vips, så var jeg på toppen, med utsikt over sentrum og festningen:

    Lette spørsmål på lab’ene og et kjapt funn av bonusen gjorde 6 funn rimelig enkelt.

    Dro så videre ut til en av årets adventscacher som har kommet i Halden, og så tok jeg en av fjorårets adventscacher. Planen var 9 funn i går, og dermed hadde jeg bare 1 igjen å ta. Stoppet så for å se etter en mystery, men det var i et veldig mugglerutsatt område, så jeg turte rett og slett ikke å lete. Prøvde meg på nok en cache, som jeg fant, men som jeg ikke rakk opp til. Så var det innom en butikk til, og så ble jeg sittende i bilen for å finne ut hvilken cache jeg skulle prøve på nå. Hadde overført noen ekstra til GPS’en for sikkerhets skyld, blant annet en mystery til, som jeg gikk for. Den var ikke akkurat i noe mindre mugglerutsatt område, men med litt tålmodighet fikk jeg tatt den. Hurra!

    Med de 9 funnene, ser årsstatistikken min sånn ut:

    Lett merke til antall funn så langt i år. Kanskje jeg bare skulle stoppet her og ikke ta noen flere før 1. januar? 😉

    I dag hadde Lisa og jeg avtalt et grensetreff på Berby. Jeg var litt tidlig ute, så jeg plukka opp litt søppel og gjorde meg klar til at Lisa skulle komme:

    Det var nesten så jeg glemte å ta en selfie av oss, for skravla vår gikk konstant! Det var så utrolig koselig å skravle igjen, og jeg savner så inderlig å cache sammen henne at det gjør litt vondt i sjela. Men selfie ble det:

    Ja, jeg hadde pyntet nisselua med lys for anledningen 😉

    Etter nesten halvannen time tuslet jeg tilbake til bilen. Ser at det står en annen bil rett bak meg, og plutselig hører jeg en kjent stemme. Joda, det var A som også skulle på grensetreff:

    Hvor stor er oddsen for at vi skulle møtes midt ute i ingenmannsland på en søndag formiddag? Og ta også med i den oddsen at vi tidligere denne uka avtalte å møtes i morgen for å gi hverandre julepresanger. Helt utrolig, og veldig koselig!

    Jeg visste at gaven jeg fikk av Lisa i dag ikke var julegave, men førjulsgave. Og jeg visste også at det var min årets nye nisse. Og se bare på denne skjønningen jeg pakket opp da jeg kom hjem:

    Den jenta er så flink!

    Det er kanskje litt vanskelig å se på bildet, men for meg ser det ut som om han sitter i julegavesekken sin. Og plutselig slo det meg at Lisa kanskje hadde en baktanke med å gi meg akkurat denne nissen. Er det noen av dere som husker denne episoden fra halvannet år tilbake?

    Har jeg rett i mine antagelser, Lisa? 😀

    Til slutt må jeg bare fortelle at dekoderen vår tok kvelden om onsdag, så både semifinalen og finalen i håndball-EM har jeg sett på pc’en på kontoret istedenfor på tv’en fra sofaen. Posten mener dekoderen blir levert lille julaften og det håper jeg så inderlig, ellers blir det en stusselig jul.

  • Midlertidig oppsving

    Dette har aldri vært og kommer aldri til å bli en stor blogg. Ikke har jeg lyst til det, og i tillegg er nedslagsfeltet mitt for snevert. Hadde jeg bare skrevet om hund, bare om strikking, bare om geocaching, så hadde det kanskje vært annerledes, men det er som sagt ikke noe mål å få mange besøkende pr dag.

    Normalt sett får jeg mellom 50 og 100 besøk de dagene jeg legger ut et innlegg, noe mer hvis innlegget er noe spesielt, som f.eks. sykdom hos oss eller Nairo. Derfor begynte jeg å stusse litt mot slutten av november, da jeg fikk like mange besøk selv når jeg ikke la ut innlegg, og ihvertfall ikke noen spesielle innlegg. Og så sa det bare pang på statistikken:

    Og jeg skjønte ingenting…helt til jeg tok en nærmere titt på hva som skjulte seg bak søylene. Joda, det var de to rampenisseinnleggene mine, dette og dette. Googler jeg kun ordet rampenisse, finner jeg ikke meg selv på de tre første resultatsidene. Men googler jeg rampenisse på jobb, får jeg opp meg selv som første resultat. Kanskje det er derfor jeg har fått så mye besøk i det siste?

    Vi har ikke noen rampenisse/hemmelig nissevenn på jobb i år, logisk nok pga korona. Men det virker som om andre har det rundt omkring i landet, siden det søkes etter det 🙂

  • En aldri så liten smule lei

    I noe over 8 måneder har vi levd i en pandemi, en pandemi som har drept mange, og som har gjort mange syke, både for kortere og lengre tid. Vi skal holde 1 meters avstand, vi skal vaske og sprite hendene ofte, vi skal ikke ta på unødvendige ting f.eks. i butikken, og vi skal ha få nærkontakter.

    La meg være den aller første til å si at de ofrene jeg har måttet gjøre er ytterst små, når du ser de i et større perspektiv. Selv i perioden med hjemmekontor har jeg hatt en jobb å gå til hver dag, det samme har Eileif. Hverken vi eller noen av våre nære og kjære har blitt syke, og vi håper inderlig at ingen av de blir det heller. Nå er Eileif og jeg litt ekstra forsiktige siden Eileif har nedsatt immunforsvar på grunn av medisinene han tar, så vi to er egentlig de eneste nærkontaktene vi har.

    Men selv om det egentlig er rimelig greit for oss å komme oss gjennom denne pandemien, så må det være lov å være litt lei. Å være litt sliten av å hele tiden passe på, og jeg er helt sikker på at det er mange flere i samme båt som oss.

    Jeg er lei av å ikke se mamma. Jeg er lei av å unngå å se venner, selv med 1 meter avstand. Jeg er lei av å måtte be folk holde seg 1 meter unna. I en periode hørte jeg haldensere si at vi jo ikke hadde smitte i byen, så det var ikke noe å være redd for. For 2 dager siden fikk vi 6 nye smittetilfeller i Halden, hvor det var kjent smittevei på kun 1. Det skremmer meg, og jeg håper de som sa dette for en tid tilbake, ikke sier det samme nå. Jeg er lei av å ikke kunne dra til Sverige. Ikke for at jeg vil handle, men bare for å kunne dra dit. Vi er tross alt omringet av Sverige på tre sider. Og jeg er lei av å ikke få fulgt opp Lillemor, som i dag begynte å gå:

    Det kunne aldri falle meg inn å sette mine kjæres liv i fare ved å potensielt smitte de, derfor kommer jeg ikke til å ta noen sjanser. Jeg er nok mer forsiktig enn jeg trenger å være, men heller det. Men jeg kjenner at det begynner å tære på nå. Psyken har fått seg en knekk, jeg er lei og jeg er sliten. Men skal vi holde denne koronaen i sjakk, må vi bare bite tennene sammen og holde ut.

  • Grensetreff

    I halvannet år var Lisa og jeg ute og cachet mer eller mindre hver annenhver lørdag. Naturlig nok tok det slutt da hun byttet jobb for et års tid siden, og dermed begynte å jobbe helger, noe hun ikke hadde gjort før. Så det siste året har det bare blitt sporadiske cacheturer på oss.

    Etter at grensene stengte, har vi ikke fått sett hverandre i det hele tatt. For selv om vi bor bare 40 minutters kjøring fra hverandre, så bor vi på hver vår side av grensa. Og dermed blir det klin umulig å treffes på noen annet måte enn det veldig mange har gjort de siste månedene, nemlig med et grensetreff.

    Lisa hadde bursdag for en måneds tid siden, og i går hadde vi begge tid til å møtes for at hun skulle få en ørliten gave, og for at vi skulle få skravlet. Hadde ikke Lisa blitt sulten, hadde vi vel sittet og skravlet ennå 😉

    Jeg har ikke vært i nærheten av svenskegrensa siden en god stund før grensa stengte, så det var en snodig følelse å gå mot “forbudt” område:

    Jeg var litt tidlig ute og Lisa var litt forsinka, så jeg benyttet muligheten til å sjekke cachen jeg har der. Der var det ingen loggbok, jeg fant ziplock-posen på bakken, og så fant jeg noen av loggarkene rundt omkring på bakken. Hadde ikke noen ny logg med meg, men la igjen et par post-it-ark, så får jeg dra ned med ny loggbok.

    Det er en del folk som treffes ved denne grenseovergangen, så de har sikkert sett boksen og blitt nysgjerrige. Men det er ikke noen grunn for at de skal gjøre herverk.

    Det noen av de har gjort, er å skrive “gjestebok” på steinene ved grensesteinen:

    Så kom Lisa, og som sagt: skravla gikk i ett. Og det var så koselig!

    Siden vi ikke har skravlet på så himla lenge, så var det mye å ta igjen på kort tid, og jeg tror knapt vi fikk skrapet litt i overflaten. Men, vi har vel alle sammen de vennene som man egentlig aldri blir ferdige med å snakke med, og for meg er Lisa en av de <3

  • Ikke helt fullført to do-liste

    Da “verden” stengte, lagde jeg meg en to do-liste som jeg skulle gjøre ferdig før påska var over. Siden vi i påskeuka fikk beskjed om at skolene fortsatt skulle være stengt etter påske, utvidet jeg min egen frist til å gjelde til hjemmekontorperioden var over. Ikke at jeg hadde så mye tid til overs til å gjøre andre ting, jeg var jo tross alt på jobb selv om jeg satt ved kjøkkenbordet. Men jeg sparte en times kjøring hver dag, og litt småting kunne jeg gjøre samtidig som jeg jobbet. Om jeg kom i mål? Nope.

    Støvsuge og tørke støv: Da mener jeg ikke sånn dagligdags, men skikkelig støvtørking, og støvsuging av vegger og tak og lister og alt sånt. Mangler bittelitt i stua pluss trappa ned og hele kjelleren.
    Vaske bad: Jupp, fikk tatt en skikkelig storrengjøring på badet.
    Sy maljer i festdrakten: Hadde det blitt noe av dåpen til lillemor, hadde jeg vært ferdig med dette punktet. Nå har jeg grublet så mye på det at jeg ikke tør å bestemme meg for hvor maljene skal sitte uten å få noen innspill fra andre.
    Vaske og impregnere alle støvler og støvletter: Null problem, gikk egentlig ganske kjapt når jeg først bestemte meg for å gjøre det.
    Vaske kjøkkenvindu og skifte kjøkkengardiner: Her i huset varer julekjøkkengardinene helt til påske, så det var litt juks å sette disse to punktene på lista, da vi alltid skifter ut julegardinene i påska 😉
    Plante/potte om planter: Jeg har plantet den avleggeren jeg hadde stående i vann, men i etterkant har jeg måttet klippe ned en annen plante, så nå må jeg plante den også. Så egentlig er jeg ikke ferdig med det punktet.
    Strikke: Joda, jeg har strikket. Jeg startet på sommerskjerfet, tok opp og begynte på nytt, men er fortsatt ikke fornøyd og har gitt litt opp 🙁
    Fremkalle mammas bilder: Ikke en oppgave jeg er spesielt glad i, og denne gangen brukte jeg fryktelig lang tid på å komme igang, men det var fortere gjort enn fryktet når jeg først var igang. Nå venter jeg bare på at bildene kommer i posten.
    Barbere bein: Ingen hemmelighet at det er en drit kjedelig jobb, og jeg er rimelig sikker på at jeg ikke er den eneste som ikke holder beina hårfrie gjennom hele vinteren. Nå har jeg startet sommersesongen på de, så nå må jeg bare begynne å like høvelen igjen…
    Vaske klær: Jeg liker å samle opp klesvask og ta 4-5 maskiner på rappen istedenfor en her og en der.
    Vaske Nairos bilpledd: Vi har to pledd i bilburet til Nairo, og de trengte en vask. En dag med fint vær, vaske og henge til tørk ute, vips, så var det gjort.
    Bade Nairo: Hvis det ikke skjer noe spesielt (og det har det aldri gjort så langt, bank i bordet!), så bader vi Nairo kun én gang i året, på våren. I fjor fikk han ikke noe bad siden han hadde så vondt i hoftene, så i år må han få det. Jeg hadde tenkt å gjøre det om søndag, men om torsdag fikk jeg en strekk i en muskel under venstre skulderblad, så Nairos bad får vente litt til. Det er han sikkert ikke lei seg for 😉
    Vaske lokk på søppelbøtter: Og da er det snakk om søppelbøttene i kjøkkenskapet. En sånn bitteliten jobb som jeg er kjempedårlig på å gjøre, men som utgjør en ganske stor forskjell på hvordan kjøkkenskapet oppleves når man lukker opp døra. Godt å ha gjort!
    Plukke søppel på tomta: Det ligger mye smått igjen rundt på tomta etter at taket ble byttet, og det vil jeg ha bort. Det tar nok ikke lang tid, men det er et tiltak å få det gjort. Hadde verden vært normal, kunne jeg kanskje arrangert et CITO her? Er dog litt usikker på om andre geocachere hadde sett på det som interessant å plukke søppel på privat tomt 😉
    Stramme festene på bilburet: Det er antagelig noe man burde gjøre med jevne mellomrom, uansett om man ser at buret er løst eller ikke, men det har ikke vi vært flinke nok til. Nå så jeg at buret var løst, så da fikk vi festet det.
    Vaske klær igjen: Jaggu måtte jeg føye på klesvask for andre gang i denne perioden. Men nå skal det også sies at jeg har lagt mye ekstra til vask i denne hjemmekontorperioden, sånn som ullundertøy. Dermed ble det litt ekstra å vaske.

    Har dere hatt en egen to do-liste i denne hjemmekontorperioden, og har dere vært flinke til å gjøre alt? Selv om jeg ikke ble ferdig med alt, er jeg allikevel ganske fornøyd med alt jeg fikk gjort.