• Oppsummering av påsken 2021

    Da påsken i fjor ble “avlyst”, trodde vi vel alle at påsken 2021 skulle bli så meget bedre. Det ble den jo ikke, selv om vi kanskje har vent oss til en ny normal, men jeg håper jo fremdeles at den nye normalen bare er midlertidig. Kanskje vi aldri går tilbake til sånn det var før mars 2020, men bedre enn det er nå må det jo bare bli.

    Som jeg skrev i går, så hadde jeg håpet på masse caching denne påska. Sånn ble det ikke, men bittelitt caching ble det heldigvis.

    Palmehelgen:
    Lørdagen cachet jeg på Isegran i Fredrikstad:

    Ble ikke så mange funn, men det var kjempedeilig å komme seg ut.

    Mandagen:
    Søndag ettermiddag begynte jeg jo å få vondt i kjeven. Dro på jobb på mandagen, ringte tannlegen og fikk akuttime. Betennelse under ei tann (pussig siden jeg har kronisk tannkjøttbetennelse), med påfølgende penicillinkur i 5 dager og trekking av 2 tenner tirsdag etter påske. Dro tilbake på jobb i noen timer.

    Tirsdagen:
    Dro på den andre jobben, mutters alene, og prøvde å få et system til å fungere. Hevelsen hadde flyttet seg litt over natta:

    Og som jeg skriver på bildet, så ser det litt ekstra ille ut i den vinkelen. Men hevelsen var godt synlig altså.

    Systemet på jobb ville ikke fungere, så det ble tidlig påskeferie på meg.

    Onsdagen:
    Gjorde egentlig ikke en dritt. Helt greit å ha sånne dager innimellom, men jeg turte ikke gjøre stort i redsel for å irritere betennelsen.

    Skjærtorsdag:
    Tok med Nairo på tur ved Berby:

    Var veldig usikker på om leggen min orket å gå hele veien, men det gikk over all forventning. Og selv om vi møtte litt vel mye folk etter vår smak, så gikk det overraskende bra!

    Og nå leser jeg selv at jeg klager en del, det ble plutselig mye med både betennelse og legg i samme blogginnlegg. Det er ikke meningen å klage, og jeg håper begge deler er historie veldig snart.

    Langfredag:
    Hevelsen var så å si borte, men det var fremdeles ømt, og det har vart resten av påska.

    Dette var mammas bursdag, og hun ville feire på hytta:

    Jeg rakk ikke å kjøpe gaver til henne før alt ble stengt ned på nytt, så det ble noen nødløsninger. Jeg var ikke så fornøyd med nødløsningene, men de fikk henne ihvertfall til å le 🙂 I tillegg fikk hun temperaturskjerfet, ja selvsagt var det henne det var til 🙂 Jeg er litt usikker på om hun forsto 100 % hva det gikk ut på, men hun virket ihvertfall fornøyd 🙂

    Påskeaften:
    Jeg dro til Moss og cachet alene:

    Også en veldig fin dag, bycaching når butikker er stengt er ikke så veldig ille.

    Første påskedag:
    Eneste fornuftige jeg gjorde i går var å vaske klær. Det burde jeg helt sikkert ikke gjort siden det var helligdag, men jeg kan ikke forestille meg at noen hørte det, og jeg henger klærne til tørk inne.

    Andre påskedag:
    Jeg har fortsatt med klesvasken i dag, og i tillegg har jeg byttet gardinene på kjøkkenet:

    Julegardinene på kjøkkenet her i huset henger alltid oppe til påske. Normalt pleier jeg å bytte de onsdagen før skjærtorsdag, sånn ble det ikke i år. Men nå er det gjort 🙂

    Generelt for hele påska:
    Jeg snur ikke døgnet noe når jeg har fri. Årsaken er at jeg våkner tidlig uansett, så selv om jeg legger meg litt senere enn når jeg skal på jobb, så orker jeg ikke å sitte veldig sent oppe. Da jeg så at alle Harry Potter-filmene skulle sendes på TV3 i påska, og da til tider jeg kunne få sett de uten å sovne midt i filmen, måtte jeg bare få de med meg:

    Men de to siste filmene skulle dessverre sendes sent… Gode råd var dyre, men ikke så veldig dyre, for vi leide del 1 av den siste filmen på Viaplay i går, og kommer til å leie del 2 i kveld. Så hurra, jeg får sett alle filmene! Og selv om jeg har sett de opptil mange ganger, så tror jeg ikke jeg har sett alle på rad siden de kom på kino. Jeg har storkost meg!

    Og det at jeg har sett film hver dag (og en dag var det 2 filmer på rappen) har gjort at jeg har fått strikket en del på temperaturskjerfet til meg selv:

    Den grønne streken er omtrent så langt jeg hadde kommet da jeg postet bilde i oppsummeringen min om onsdag, så alt til høyre for streken er strikket etter det. Og ja, jeg må fortsatt feste tråder…

    Kjeven har gjort at jeg ikke helt har fått den påska jeg hadde ønsket meg, men alt i alt kan jeg (nesten) ikke klage. Litt kald vind noen dager, ellers strålende sol. Også litt kjedelig at Eileif har jobbet hele uka, men sånn er det når man jobber skift. 5 1/2 uke til neste langhelg, innen det håper jeg at både kjeve (trekke 2 tenner i morgen… 🙁 ) og legg er fungerende, at det ikke har dukket opp noe nytt vondt, og kanskje har jeg satt igang med et nytt strikketøy? 🙂

  • Ett år

    I går var det ett år siden jeg skrev dette innlegget. Da var nedstengningen av Norge et knapt døgn gammelt, og lite visste vi hva som skulle skje det neste året. Hadde noen sagt til meg den dagen for et år siden at vi skulle sitte i den samme suppa om et år, tror jeg ikke jeg hadde holdt ut. Og jeg er ikke flau over å si at det virkelig tærer på nå.

    Joda, det har blitt en ny normal med hyppigere håndvask, holde avstand til andre, sprite hender og overflater, bruke munnbind og ikke klemme noen andre enn de man er i kohort med. Allikevel synes jeg det er fryktelig slitsomt for psyken å hele tiden tenke på disse tingene. Kan jeg ikke gå forbi noen som går sakte foran meg med god nok avstand, velger jeg heller å bli gående bak istedenfor å presse meg forbi på altfor kort avstand til vedkommende. Jeg sier ifra til alle jeg synes kommer for nært meg, uansett om det er på jobb, i butikken eller andre steder. Jeg føler meg som en kjeltring hvis jeg ikke umiddelbart ser en antibacflaske idet jeg kommer inn i en butikk, selv om jeg spritet hendene 2 minutter tidligere.

    Nei, vi er ikke av de som har måttet ofre mye, så jeg skal ikke på noen som helst måte klage høyt og tydelig. Samtidig må jeg få lov til å synes at det er fryktelig trist å gå glipp av mer eller mindre hele det første leveåret til lillemor, og at vi ikke fikk feiret mammas 80-årsdag på en ordentlig måte. Bursdagsfeiringen kan tas igjen, lillemors første år får vi aldri tilbake. I forhold til veldig mange andre er dette bagateller, men det er vår virkelighet, det er vår “nye hverdag”, og jeg liker det ikke.

    Og så savner jeg det å være sosial, både med venner og med cachevenner. Det var jo egentlig først i 2017, etter å ha cachet i over 7 år, at jeg begynte å cache sammen med andre enn Eileif, og den samhørigheten til andre som driver med samme hobby er noe jeg virkelig savner nå.

    Vi har kanskje vært for forsiktige. Skal jeg sammenligne meg med enkelte venner eller kolleger, har vi tydeligvis vært altfor forsiktige. Samtidig må vi ta med i betraktning at Eileif er i risikogruppa, han kan ikke gjøre jobben sin hjemmefra, og jeg jobber på to skoler med mange mennesker. Så samtidig som jeg er sliten, så er jeg stolt over alt vi har gjort for å holde oss friske, og over at vi så langt ikke har satt oss i noen situasjon som har krevd testing mer enn én gang hver.

    I høst tror jeg det var mange som tenkte som meg at bare vi kommer oss til 2021, så blir alt så mye bedre. Akkurat som om noe magisk skulle skje idet klokka slo tolv ved midnatt på nyttårsaften. Nedturen ble dermed desto større med alt av mutasjoner og større smittetrykk. Og ikke hjelper det at vaksineringen tar tid, og at noen nå mener at Norge ikke kan gå tilbake til den gamle normalen før alle 45-åringen er vaksinert. Jeg prøver å senke mine egne forhåpninger ved å si at jeg tror vi kan feire jula 2021 på normal måte, og at jeg dermed blir positivt overrasket hvis det skjer tidligere. Men jeg vet også at det blir en traurig sommer hvis vaksineringen ikke skyter fart.

    Ser vi tilbake, gikk jo 2020 egentlig ganske fort. Det ble liksom et ikke-år som på den ene siden vil bli husket av alle, og på den andre siden ikke eksisterte. Kanskje det er sånn det blir med 2021 også? At vi bare må jobbe oss gjennom både året og de psykiske konsekvensene alle restriksjonene gir oss; gå inn i en boble hvor vi bare gjør og ikke tenker så mye på hvorfor?

    Og så lurer jeg veldig på hvordan det blir når Norge (og verden) åpner opp igjen. Har vi da blitt så vant til avstander og håndhygiene at vi fortsetter med det og reagerer når noen kommer for nært? Eller skal vi ta igjen alt vi har gått glipp av siden mars 2020?

  • Midlertidig oppsving

    Dette har aldri vært og kommer aldri til å bli en stor blogg. Ikke har jeg lyst til det, og i tillegg er nedslagsfeltet mitt for snevert. Hadde jeg bare skrevet om hund, bare om strikking, bare om geocaching, så hadde det kanskje vært annerledes, men det er som sagt ikke noe mål å få mange besøkende pr dag.

    Normalt sett får jeg mellom 50 og 100 besøk de dagene jeg legger ut et innlegg, noe mer hvis innlegget er noe spesielt, som f.eks. sykdom hos oss eller Nairo. Derfor begynte jeg å stusse litt mot slutten av november, da jeg fikk like mange besøk selv når jeg ikke la ut innlegg, og ihvertfall ikke noen spesielle innlegg. Og så sa det bare pang på statistikken:

    Og jeg skjønte ingenting…helt til jeg tok en nærmere titt på hva som skjulte seg bak søylene. Joda, det var de to rampenisseinnleggene mine, dette og dette. Googler jeg kun ordet rampenisse, finner jeg ikke meg selv på de tre første resultatsidene. Men googler jeg rampenisse på jobb, får jeg opp meg selv som første resultat. Kanskje det er derfor jeg har fått så mye besøk i det siste?

    Vi har ikke noen rampenisse/hemmelig nissevenn på jobb i år, logisk nok pga korona. Men det virker som om andre har det rundt omkring i landet, siden det søkes etter det 🙂

  • En aldri så liten smule lei

    I noe over 8 måneder har vi levd i en pandemi, en pandemi som har drept mange, og som har gjort mange syke, både for kortere og lengre tid. Vi skal holde 1 meters avstand, vi skal vaske og sprite hendene ofte, vi skal ikke ta på unødvendige ting f.eks. i butikken, og vi skal ha få nærkontakter.

    La meg være den aller første til å si at de ofrene jeg har måttet gjøre er ytterst små, når du ser de i et større perspektiv. Selv i perioden med hjemmekontor har jeg hatt en jobb å gå til hver dag, det samme har Eileif. Hverken vi eller noen av våre nære og kjære har blitt syke, og vi håper inderlig at ingen av de blir det heller. Nå er Eileif og jeg litt ekstra forsiktige siden Eileif har nedsatt immunforsvar på grunn av medisinene han tar, så vi to er egentlig de eneste nærkontaktene vi har.

    Men selv om det egentlig er rimelig greit for oss å komme oss gjennom denne pandemien, så må det være lov å være litt lei. Å være litt sliten av å hele tiden passe på, og jeg er helt sikker på at det er mange flere i samme båt som oss.

    Jeg er lei av å ikke se mamma. Jeg er lei av å unngå å se venner, selv med 1 meter avstand. Jeg er lei av å måtte be folk holde seg 1 meter unna. I en periode hørte jeg haldensere si at vi jo ikke hadde smitte i byen, så det var ikke noe å være redd for. For 2 dager siden fikk vi 6 nye smittetilfeller i Halden, hvor det var kjent smittevei på kun 1. Det skremmer meg, og jeg håper de som sa dette for en tid tilbake, ikke sier det samme nå. Jeg er lei av å ikke kunne dra til Sverige. Ikke for at jeg vil handle, men bare for å kunne dra dit. Vi er tross alt omringet av Sverige på tre sider. Og jeg er lei av å ikke få fulgt opp Lillemor, som i dag begynte å gå:

    Det kunne aldri falle meg inn å sette mine kjæres liv i fare ved å potensielt smitte de, derfor kommer jeg ikke til å ta noen sjanser. Jeg er nok mer forsiktig enn jeg trenger å være, men heller det. Men jeg kjenner at det begynner å tære på nå. Psyken har fått seg en knekk, jeg er lei og jeg er sliten. Men skal vi holde denne koronaen i sjakk, må vi bare bite tennene sammen og holde ut.