En skremmende geocachingopplevelse

På Erte i Halden ligger det en mengde med cacher. Jeg har funnet mesteparten av de, men noen få gjensto her og der, så etter å ha vært hos veterinæren i går morges, ville jeg gå en runde rundt Lille Erte og få logget tre av cachene.

Været var nydelig, det var lenge siden jeg hadde vært på Erte, og jeg gledet meg enormt til turen.

Den første cachen ble logget uten problemer, og ved cache nummer to satt jeg meg ned på en bitteliten stein og tok dette bildet av utsikten:

Det var ikke lange veien til nummer tre, den siste for dagen, og da jeg lokaliserte gjemmestedet og skulle til å logge, ble jeg oppmerksom på en lyd ikke langt unna. Da jeg titter opp, får jeg se en tiur 4-5 meter fra oss, der vi kom fra, og det første jeg tenkte var: “Oi, så spennende, en tiur!”. Jeg drar opp kameraet fra jakkelomma, knipser noen bilder, og så går realiteten opp for meg. “Shit, en tiur!”.

Akkurat der vi står er det ganske mye døde greiner på bakken, en god del stubber, og litt gjørmete og våte områder. Tiuren kommer nærmere, jeg tar et par skritt bakover samtidig som jeg prøver å ha en knurrende Nairo bak meg, og dermed ramler jeg på ryggen. Den muligheten benytter selvsagt tiuren seg av, og han gjør et skikkelig fremstøt mot meg. Jeg får tak i en tykk men litt kort grein, klarer å få tiuren på litt avstand samtidig som jeg skriker og prøver å komme meg på beina, noe som ikke er særlig lett når man ligger litt i nedoverbakke og egentlig ikke har noen ledige hender å støtte seg med.

Nairo hadde nå gått over til å være redd, ganske logisk med tanke på min reaksjon. Samtidig så knurrer han fremdeles en del, men han holder seg takk og pris bak meg, sånn at tiuren konsentrerte seg om meg.

Jeg fortsatte å prøve å holde fuglen på den avstanden greinen kunne gi meg, noe som egentlig var altfor kort, men jeg fikk aldri tid til å se meg om etter en lengre grein, og jeg hadde aldri hatt tid til å bytte grein heller. Så til en hver tid hadde jeg tiuren kun på maks en meters avstand, og jeg prøvde å holde greinen noenlunde sidelengs mot brystet dens. For selv om jeg var livredd for hvilken skade den kunne gjøre mot Nairo og meg, så klarte jeg ikke tanken på å skade den. Jeg trodde forøvrig at jeg hadde skadet halefjærene hans, men når jeg ser på bildene, ser jeg at de var skadet fra før.

Etter 8-9 minutter med krigføring, hvor jeg ramlet bakover minst en gang til, bestemte den seg for å trekke seg tilbake oppe på den bittelille kollen dere ser til venstre på det øverste bildet. Jeg returnerte mot cachen, der GPS’en min lå igjen, men innen jeg kom så langt, bestemte tiuren seg for å gjøre nok et forsøk. Greinen hadde jeg fremdeles i hånda, så det var bare å fortsette der vi slapp.

Nå hadde jeg også begynt å rope på hjelp. Jeg visste at jeg i luftlinje ikke var spesielt langt unna Ertehytta, så jeg håpet inderlig at noen skulle høre meg og komme og hjelpe meg. Jeg var utslitt, jeg var livredd, og jeg bekymret for hvor lenge dette skulle pågå.

Men etter nye 5-6 minutter fant han ut at det var nok, og trakk seg igjen tilbake, den veien Nairo og jeg kom ifra. Jeg fikk igjen gått tilbake til cachen for å hente tingene mine, og bestemte meg umiddelbart for at planen om å gå rundt Lille Erte ble skrinlagt, nå var det korteste veien opp til Ertehytta og så hovedveien tilbake til parkeringsplassen.

Vel oppe på hytta var jeg så sliten, så full i adrenalin, så andpusten og så tørst at lykken var stor over at det var lagt ut en vannslange der. Det sto også en vannskål for hunder der, så Nairo fikk slukket tørsten, og jeg slurpet i meg det jeg klarte mens jeg pustet som en blåhval.

Jeg skalv, hjertet pumpet, og gråten var egentlig ganske nær. Ringte hjem til Eileif, og selv om det selvsagt ikke var mye han kunne gjøre, var det veldig beroligende for meg å bare snakke med han. Samtidig satt jeg selvsagt og tittet etter om tiuren kom etter meg, eller om det dukket opp enda flere tiurer. Greinen hadde jeg ikke sluppet taket i, så den sto lent inntil veggen rett ved siden av meg.

Jeg gikk strake veien tilbake til bilen, holdt meg mest mulig midt i veien, og blikket sveipet fra side til side hele tiden, spesielt i det området vi tidligere hadde gått inn på stien. Jeg skalv fremdeles, og var rett og slett redd.

Fikk advart noen turgåere, slik at de ikke gikk inn på samme sti, låste opp bilen, fikk Nairo inn i buret og meg selv inn i førersetet, og først når jeg lukket igjen døra, pustet jeg lettet ut og kom meg hjem.

Det er litt ironisk at jeg, som har gått hundrevis av turer i forskjellige skogsområder på denne tiden av året i mange år, aldri så mye som har sett snurten av en tiur før. Og når jeg da først får se en, så skal jeg måtte krangle med den i omtrent 15 minutter (jeg tittet på klokka sekunder før jeg oppdaget den, og tittet også på klokka når jeg gikk derfra). Og jeg synes ikke dette var en fantastisk villmarksopplevelse i det hele tatt. Ja, det er stas å ha sett en tiur, men jeg håper jeg aldri noensinne møter på en igjen.

Så hvordan har jeg det i dag, nøyaktig et døgn etter opplevelsen? Jeg er stiv og støl i nesten hele kroppen. Venstrearmen brukte jeg for å holde Nairo bak meg mest mulig, høyrearmen brukte jeg til å holde greinen og denne 3-4 kilos fuglen unna. Beina brukte jeg jo også en god del, spesielt for å komme meg opp de gangene jeg falt. I tillegg har jeg fått en skikkelig slimete hals etter all skrikinga, det kjennes ut som jeg er forkjøla i halsen og lungene. Og så oppdaget jeg da jeg kom hjem at jeg har mistet den bittelille Leatherman’en min, så hvis noen drister seg til å gå stien helt nedtil Lille Erte og skulle finne den, blir jeg superglad hvis jeg får den tilbake.

I tillegg kjenner jeg at jeg er redd, og det er vel det som bekymrer meg mest, det andre går jo over. Jeg har ikke lyst til at den møkkafuglen skal få ødelegge gleden min over å gå i skogen, og jeg prøver å si til meg selv at jeg jo tross alt har gått utallige turer uten å møte en tiur før. Og fuglen gjorde jo bare det instinktene hans sa at han skulle gjøre, forsvare området og rypene.

Så i dag har jeg bedt Eileif om å bli med meg i skogen, og det første jeg skal gjøre når jeg kommer ut av bilen, er å finne en mer passende grein å ta med meg. Så får vi se hvordan det går.