• Trompetene er tilbake

    Med den blåserekka som har tatt midlertidig bopel på nabotomta vår, kan vi vel på alle måter si at våren er her?

    Bildene ble tatt for to dager siden, i en vakker, gylden solnedgang, og viser en hel haug med kanadagjess og noen traner. Tranene er helt klart trompetene i orkesteret, men de er litt ustemte.

    På bildet over kan dere også såvidt skimte 2 rådyr helt bakerst mot venstre. I tillegg var det 7-8 svaner her, men de sto så dumt til i forhold til verandaen, så jeg fikk ingen gode bilder av de.

    Det er utrolig morsomt å stå og se på alle disse fuglene, og prøve å få fanget noen bevegelser på bilde:

    Det er ikke like moro å bli vekket av alle disse lydene hver morgen, men jeg vet det er for en kortere periode.

    Videoen under tok jeg i dag. Som dere ser, er det vesentlig mange flere fugler i dag, jeg tror jeg kan telle meg frem til rundt 50 svaner, rundt det samme antallet kanadagjess, og kanskje 20 traner. Det er så gøy at de velger å stoppe her i noen dager!

    Hadde en katt på besøk her også, måtte bare ta den med 🙂 Og ja, det er naboens kyr dere også kan høre i bakgrunnen 🙂

  • En helt vanlig lørdag

    Her kommer et skikkelig bilderas fra min lørdag:

    Våknet litt før klokka 6, her er utsikten fra senga:

    Det var litt lysere på soverommet enn det ser ut som.

    Kom meg opp av senga, dro fra gardinene på det store vinduet, og denne soloppgangen befant seg på utsiden:

    Ingen helgemorgen uten te og litt spill på Facebook:

    Frokost må man også ha, to knekkebrød med makrell i tomat og majones:

    Eileif dro avgårde for å gjøre en del ærender for oss og sammen med min mamma. Jeg ble hjemme med Nairo, og klesvask sto på planen:

    Men selvsagt må jo Nairo ut på tur, her er han veldig klar for akkurat det:

    Det er ikke lange turene jeg går med han, jeg har fremdeles litt smerter i munnen (tannlegetime til mandag). I tillegg har jeg disse smertene i venstre lår og hofte (legetime til tirsdag), men det gjør heldigvis ikke vondt når jeg bare kommer meg opp og i bevegelse. I dag ble det ca 3,5 km til Trestikkehuken:

    Det var nydelig vær i dag!

    Det er ikke mange steder jeg vet om som er så tilgjengelig og så idyllisk som Trestikkehuken:

    Nairo trodde han hørte noe:

    Tok en cache på vei hjem:

    Og titter du nøye etter, kan du se at det står to traner på jordet utenfor huset. De trompeterer noe ekstremt for tiden!

    Krokusen har kommet, og det er de som står helt inne ved husveggen og dermed får minst sol og minst vind som har kommet lengst:

    Klart for enkel og god lørdagsmiddag:

    (kylling, ris og bernaise).

    Og middagen ble fortært mens vi så et par episoder av Monsen, Monsen og Mattis på nett-tv:

    Solnedgang:

    Nairo lurte veldig på om vi skulle finne på noe når vi først var ute på verandaen:

    Det er ikke mye sjokolade jeg spiser for tiden, det gjør fremdeles vondt og faktisk smaker det ikke så godt lenger. Dette var dagens lille bit:

    Så ble det litt mer Monsen, Monsen og Mattis på tv samtidig som jeg strikket og hadde besøk av Nairo i sofaen:

    En times tid med sløving foran pc’en, så er det å stille klokka og komme seg i seng. Fortsatt god helg, alle sammen!

  • En skremmende geocachingopplevelse

    På Erte i Halden ligger det en mengde med cacher. Jeg har funnet mesteparten av de, men noen få gjensto her og der, så etter å ha vært hos veterinæren i går morges, ville jeg gå en runde rundt Lille Erte og få logget tre av cachene.

    Været var nydelig, det var lenge siden jeg hadde vært på Erte, og jeg gledet meg enormt til turen.

    Den første cachen ble logget uten problemer, og ved cache nummer to satt jeg meg ned på en bitteliten stein og tok dette bildet av utsikten:

    Det var ikke lange veien til nummer tre, den siste for dagen, og da jeg lokaliserte gjemmestedet og skulle til å logge, ble jeg oppmerksom på en lyd ikke langt unna. Da jeg titter opp, får jeg se en tiur 4-5 meter fra oss, der vi kom fra, og det første jeg tenkte var: “Oi, så spennende, en tiur!”. Jeg drar opp kameraet fra jakkelomma, knipser noen bilder, og så går realiteten opp for meg. “Shit, en tiur!”.

    Akkurat der vi står er det ganske mye døde greiner på bakken, en god del stubber, og litt gjørmete og våte områder. Tiuren kommer nærmere, jeg tar et par skritt bakover samtidig som jeg prøver å ha en knurrende Nairo bak meg, og dermed ramler jeg på ryggen. Den muligheten benytter selvsagt tiuren seg av, og han gjør et skikkelig fremstøt mot meg. Jeg får tak i en tykk men litt kort grein, klarer å få tiuren på litt avstand samtidig som jeg skriker og prøver å komme meg på beina, noe som ikke er særlig lett når man ligger litt i nedoverbakke og egentlig ikke har noen ledige hender å støtte seg med.

    Nairo hadde nå gått over til å være redd, ganske logisk med tanke på min reaksjon. Samtidig så knurrer han fremdeles en del, men han holder seg takk og pris bak meg, sånn at tiuren konsentrerte seg om meg.

    Jeg fortsatte å prøve å holde fuglen på den avstanden greinen kunne gi meg, noe som egentlig var altfor kort, men jeg fikk aldri tid til å se meg om etter en lengre grein, og jeg hadde aldri hatt tid til å bytte grein heller. Så til en hver tid hadde jeg tiuren kun på maks en meters avstand, og jeg prøvde å holde greinen noenlunde sidelengs mot brystet dens. For selv om jeg var livredd for hvilken skade den kunne gjøre mot Nairo og meg, så klarte jeg ikke tanken på å skade den. Jeg trodde forøvrig at jeg hadde skadet halefjærene hans, men når jeg ser på bildene, ser jeg at de var skadet fra før.

    Etter 8-9 minutter med krigføring, hvor jeg ramlet bakover minst en gang til, bestemte den seg for å trekke seg tilbake oppe på den bittelille kollen dere ser til venstre på det øverste bildet. Jeg returnerte mot cachen, der GPS’en min lå igjen, men innen jeg kom så langt, bestemte tiuren seg for å gjøre nok et forsøk. Greinen hadde jeg fremdeles i hånda, så det var bare å fortsette der vi slapp.

    Nå hadde jeg også begynt å rope på hjelp. Jeg visste at jeg i luftlinje ikke var spesielt langt unna Ertehytta, så jeg håpet inderlig at noen skulle høre meg og komme og hjelpe meg. Jeg var utslitt, jeg var livredd, og jeg bekymret for hvor lenge dette skulle pågå.

    Men etter nye 5-6 minutter fant han ut at det var nok, og trakk seg igjen tilbake, den veien Nairo og jeg kom ifra. Jeg fikk igjen gått tilbake til cachen for å hente tingene mine, og bestemte meg umiddelbart for at planen om å gå rundt Lille Erte ble skrinlagt, nå var det korteste veien opp til Ertehytta og så hovedveien tilbake til parkeringsplassen.

    Vel oppe på hytta var jeg så sliten, så full i adrenalin, så andpusten og så tørst at lykken var stor over at det var lagt ut en vannslange der. Det sto også en vannskål for hunder der, så Nairo fikk slukket tørsten, og jeg slurpet i meg det jeg klarte mens jeg pustet som en blåhval.

    Jeg skalv, hjertet pumpet, og gråten var egentlig ganske nær. Ringte hjem til Eileif, og selv om det selvsagt ikke var mye han kunne gjøre, var det veldig beroligende for meg å bare snakke med han. Samtidig satt jeg selvsagt og tittet etter om tiuren kom etter meg, eller om det dukket opp enda flere tiurer. Greinen hadde jeg ikke sluppet taket i, så den sto lent inntil veggen rett ved siden av meg.

    Jeg gikk strake veien tilbake til bilen, holdt meg mest mulig midt i veien, og blikket sveipet fra side til side hele tiden, spesielt i det området vi tidligere hadde gått inn på stien. Jeg skalv fremdeles, og var rett og slett redd.

    Fikk advart noen turgåere, slik at de ikke gikk inn på samme sti, låste opp bilen, fikk Nairo inn i buret og meg selv inn i førersetet, og først når jeg lukket igjen døra, pustet jeg lettet ut og kom meg hjem.

    Det er litt ironisk at jeg, som har gått hundrevis av turer i forskjellige skogsområder på denne tiden av året i mange år, aldri så mye som har sett snurten av en tiur før. Og når jeg da først får se en, så skal jeg måtte krangle med den i omtrent 15 minutter (jeg tittet på klokka sekunder før jeg oppdaget den, og tittet også på klokka når jeg gikk derfra). Og jeg synes ikke dette var en fantastisk villmarksopplevelse i det hele tatt. Ja, det er stas å ha sett en tiur, men jeg håper jeg aldri noensinne møter på en igjen.

    Så hvordan har jeg det i dag, nøyaktig et døgn etter opplevelsen? Jeg er stiv og støl i nesten hele kroppen. Venstrearmen brukte jeg for å holde Nairo bak meg mest mulig, høyrearmen brukte jeg til å holde greinen og denne 3-4 kilos fuglen unna. Beina brukte jeg jo også en god del, spesielt for å komme meg opp de gangene jeg falt. I tillegg har jeg fått en skikkelig slimete hals etter all skrikinga, det kjennes ut som jeg er forkjøla i halsen og lungene. Og så oppdaget jeg da jeg kom hjem at jeg har mistet den bittelille Leatherman’en min, så hvis noen drister seg til å gå stien helt nedtil Lille Erte og skulle finne den, blir jeg superglad hvis jeg får den tilbake.

    I tillegg kjenner jeg at jeg er redd, og det er vel det som bekymrer meg mest, det andre går jo over. Jeg har ikke lyst til at den møkkafuglen skal få ødelegge gleden min over å gå i skogen, og jeg prøver å si til meg selv at jeg jo tross alt har gått utallige turer uten å møte en tiur før. Og fuglen gjorde jo bare det instinktene hans sa at han skulle gjøre, forsvare området og rypene.

    Så i dag har jeg bedt Eileif om å bli med meg i skogen, og det første jeg skal gjøre når jeg kommer ut av bilen, er å finne en mer passende grein å ta med meg. Så får vi se hvordan det går.

  • Vår julaften

    I år var vi 12 bein her på julaften. Eileif, D, mamma, Nairo og jeg. Mamma hentet D og kom hit tidlig på ettermiddagen, og snart var Eileif og mamma i gang med kalkunmiddagen på kjøkkenet. Og fytterakkern så sulten man blir av å kjenne kalkunlukt fra stekeovnen i nesten 3 timer! Nairo synes også det luktet veldig godt, og selv om han fremdeles ikke er 100 % venner med mamma, så satt han like i nærheten og så så søt ut som bare han kan i håp om å få en smakebit 🙂

    1 251213 241213 Julaften

    Selvsagt fikk han smake 😉

    Vi kan ikke legge gavene under treet før like før vi skal dele de ut, rett og slett fordi vi har en supernysgjerrig hund som ikke går av veien for å ta seg selv til rette under treet. Og når det er mange gaver til han som lukter veldig godt (for han!), er det egentlig ikke noe rart at han vil ha tak i pakkene.

    Som vanlig var det en haug med pakker her. Skulle tro vi var mange fler enn tre voksne, en tenåring og en hund, men jeg må nå si at jeg fremdeles synes det er kjempemoro med masse gaver selv om jeg ikke er noe barn lenger 🙂

    2 251213 241213 JulaftenNairo begynner å bli mer og mer flink til å pakke opp gavene sine selv. Her er det en tennisball som befris fra papiret sitt:

    3 251213 241213 JulaftenDet skal også sies at stort sett er papiret like moro som innholdet 😉

    Normalt kjøper vi ikke leker av stoff eller tau til Nairo, da han virkelig er demolition-dog hvis han får noe sånt. Men jeg håper hele tiden på at han kanskje kan ha skjerpet seg, så jeg kjøpte en tøyleke til han. Og på typisk Nairo-vis måtte denne saken undersøkes ved å “trykke” på den. Det gjør han når vi holder i en ting, og så vil jeg tro han prøver å sjekke konsistensen på tingen ved å trykke snuta på hva det nå er vi holder. Sånn har han alltid gjort, og jeg aner ikke om det er en greie Nairo har, eller om det er typisk lapphundoppførsel. Hvis dere ser nøye på neste bilde, så ser dere at han har litt oppstoppernese, og det får han automatisk når han trykker:

    4 251213 241213 Julaften

    Men nei, Nairo har enda ikke lagt fra seg demolition-tendensene, det ene øret på leka henger allerede på halv tolv.

    Vi brukte et par timer på gaveoppakking, og vi var strålende fornøyde alle 5. Nok en gang blir jeg helt satt ut over hvor mye fint jeg får, og det er like stas å titte over gavene i fred og ro i dag som det var å pakke de ut i går 🙂

    Kom meg i seng en liten stund etter midnatt og sov faktisk helt til halv åtte i dag, det skjer ikke altfor ofte! 🙂

    Selv om dette innlegget skulle handle om vår julaften, så er det tre ting til jeg må ta med. Meisefirkantene har virkelig blitt populære! Det er hovedsaklig meisefuglene som spiser av de, og da kjøttmeisen spesielt. Skjæra har selvsagt også vært innom, og det er også greit.

    5 251213 MeisefirkantNeste gang jeg lager disse skal jeg ha i mer nøtter, og så må jeg finne en annen opphengsvariant da fuglene nå sitter på karusell så snart det blåser bittelitt eller hvis de kommer inn for landing sideveis. De fleste fuglene synes det er greit, men av og til ser jeg en og annen fugl som helt tydelig ikke synes karuseller er noe moro og derfor hopper av.

    Da jeg var ute for å inspisere meisefirkantene i formiddag, kom jeg over denne gule saken 4 meter fra inngangsdøra:

    6 251213 HestehovAltså hallo! Det er 1. juledag!

    Og her ser dere resten av det som var i gavekalenderen fra mamma:

    7 251213 Julekalender fra mamsTo pakker med servietter, årets glassbjelle fra Holmegaard (nå har jeg 12!), magnetnisse, to neglelakker, nisse og til-og-fra-lapper. I tillegg har jeg fått enda mer godis, og så vant jeg kr. 50,- på skrapekalenderen 🙂

    Fortsatt god jul til dere alle sammen, håper dere hadde en koselig feiring i går og at dere tar livet helt med ro i dag 🙂

  • Hjemmelagede meisefirkanter

    Da jeg om tirsdag tørket hundegodis, fant jeg ut at jeg like godt kunne lage fuglemat når jeg først var i gang på kjøkkenet. Jeg skal ikke påberope meg noen som helst ære for hverken innhold eller fremgangsmåte, der sender jeg en stor takk til Kari som flere ganger har skrevet innlegg om laging av fuglemat og som også svarer på alle mine spørsmål.

    Solsikkefrø har vi alltid i hus siden vi mater fuglene fast. I tillegg hadde vi kjøpt inn dette:

    1 211213 171213 Lage fuglegodisFlott, Delfia, hasselnøtter og mandler. I tillegg hadde jeg tenkt å ha i rosiner siden vi ikke har hund som går løs i hagen og det er ytterst få katter innom her, men jeg glemte det.

    Jeg gjorde klar 4 melkekartonger (type stor) som allerede var skyllet og kuttet også til hyssing i passende lengder:

    2 211213 171213 Lage fuglegodisSå satt jeg igang min lille og ganske søte foodprosessor og håpet at den ikke bukket under mens den kuttet mandler og hasselnøtter. Heldigvis er den tøffere enn jeg trodde 🙂

    3 211213 171213 Lage fuglegodisOg fettet satt jeg til smelting på komfyren:

    4 211213 171213 Lage fuglegodisJeg hadde ingen formening om hvor mye nøtteblanding jeg ville trenge, men jeg tok oppi det jeg hadde kuttet opp pluss noen gode never med solsikkefrø og tok så blandingen over i melkekartongene:

    5 211213 171213 Lage fuglegodisOg så var det inn i kjøleskapet med hele brettet.

    Det stivnet ganske fort, men jeg hadde lyst til å henge opp meisefirkantene (kan jo ikke kalle de meiseboller når de er firkantede!) i dagslys mens jeg skulle være hjemme, så de ble stående i kjøleskapet frem til i går. Nå ser det ikke ut som om det var dagslys da jeg tok det neste bildet, men været var grått og blitsen på kameraet måtte på, og da ble det bare sånn. Fire slike henger nå i treet:

    6 211213 201213 Lage fuglegodisDe fuglene som var innom i går var skeptiske til firkantene, de holdt seg til de vanlige solsikkefrøene. Men i dag har jeg sett flere kjøttmeiser som har kost seg, og da blir jeg så glad! Generelt har vi lite fugl her for tiden da det blåser noe veldig. Men jeg stopper opp ved vinduet hver gang jeg går forbi, og håper at fler tar turen etterhvert som vinden roer seg og de skjønner at det som henger i treet er namnam 🙂

  • Storfint besøk

    Noen kilometer nord for oss er det et lite våtmarksområde hvor det hvert år hekker et svanepar og et tranepar. Vi har sett i noen uker at svanene ligger på reiret sitt, men tranene gjemmer seg mer for oss, og vi har ikke helt kontroll på hvor de er. Men i dag fikk vi storfint besøk av en av tranene:

    1 240513 Trane på jordetIkke var den langt ute på jordet heller:

    2 240513 Trane på jordetDen ble skremt da jeg gikk ut for å gjøre noe, men kom litt senere tilbake og landet på jordet mellom oss og den nærmeste naboen, veldig nært veien. Biler er de absolutt ikke redde for! Stas å ha de så nært, selv om de er fryktelig store 😉

  • Merkedager og turer

    I går var det 30 år siden pappa døde. En merkedag jeg helst ville vært foruten, og selv om jeg husker den dagen som om den skulle vært i går, så har jeg jo levd størstedelen av livet mitt uten pappa, og vet liksom ikke om noe annet. Det ble uansett en tur på kirkegården med en bukett røde roser.

    Nairo og jeg gikk så en tur i lysløypa på Høyås. Målet var å finne en cache, og selv om den lå ganske langt borte fra oppgitte koordinater, så fant vi den ettersom noen hadde vært greie og skrevet mer riktige koordinater i sin logg. Denne cachen ble vårt funn nummer 600 og runden var på 7,16 km, så jeg var alt i alt storfornøyd med turen.

    I går fylte den yngste datteren til et vennepar 5 år og i tillegg fyller mannen i huset der år i morgen, så vi startet dagen i dag med å dra på besøk til de. Og Busterine sier sjeldent nei til kos når man kommer dit:

    1 210413 BusterineDe satt opp trampolina i dag, og det synes jentene var toppers! De hoppet og hoppet, og til slutt lo de så mye at de knapt klarte å stå på beina:

    2 210413 A og L på trampolinaKalvingen er i full gang hos de, og her har to av kalvene brutt seg løs, og ligger i låvedøra og nyter sola:

    3 210413 KalverDe har også høns på gården, og ikke lenge etter at jeg tok bildet over av kalvene, så kom den ene kalven rundt hjørnet på låven og “jaget” hønene mens den danset litt, slik bare kalver kan. Veldig synd at jeg ikke fikk knipset bilde akkurat da!

    Da jeg gikk langtur sammen med E om tirsdag, nevnte hun at det skulle gå en merket sti fra Aspedammen til Skårefjell. Jeg har jo vært en del ganger på Skårefjell, men da har jeg gått fra Klepper, noe som innebærer 30 minutters kjøring hjemmefra. Til Aspedammen tar det bare 15-20 minutter, så Eileif og jeg bestemte oss for å se om vi fant denne stien i dag, og det gjorde vi:

    4 210413 KartVeldig enkelt å finne frem til utgangspunktet, vi parkerte rett over jernbanesporet i krysset mellom Aspedammenveien og Ørveien, fulgte så veien bort til venstre og opp den bratte bakken, det er faktisk blåmerket helt fra jernbanen.

    Dette var en kjempefin tur! Blåmerkingen var tidvis veldig bra og tidvis litt dårlig, men stien er så godt oppgått at det var lett å følge den hele veien. Noen bløte partier, men stort sett greit å gå rundt.

    Vi var ikke kommet så langt inn i skogen før vi kom over dette treet:

    5 210413 Aspedammen - Skårefjell - AspedammenHvem har laget disse hullene? Som dere ser på kartet, er det langt til nærmeste vann, så bever er det vel ikke? Holder hakkespetten på så nært bakken?

    Hele turen går gjennom stort sett åpne partier, med litt skog her og der. Veldig deilig å slippe å krangle med trærne om plassen!

    6 210413 Aspedammen - Skårefjell - AspedammenStien vi fulgte er en del av Olavsleden:

    7 210413 Aspedammen - Skårefjell - AspedammenJeg har jo gått deler av Olavsleden fler ganger og på forskjellige steder, jeg bare tenker ikke over at jeg faktisk følger den.

    Vel fremme på Skårefjell måtte jeg som vanlig opp i tårnet for å ta et utsiktsbilde:

    8 210413 Aspedammen - Skårefjell - AspedammenNesten helt i venstre bildekant, kan dere skimte Nexanstårnet (en liten gråhvit prikk), som utifra ryktene er Norges høyeste bygning, med sine 123,5 meter.

    Utkikkstårnet på Skårefjell har 3 avsatser med bratte tretrapper hele veien opp. Jeg er stolt over at jeg kommer meg til den midterste avsatsen, i dag ble jeg enda mer stolt over at Nairo kom seg opp til den nederste avsatsen og også at han kom seg like hel ned igjen:

    9 210413 Aspedammen - Skårefjell - AspedammenDette tårnet er relativt nytt. Det gamle tårnet sto på en fjelltopp i nærheten av det nye tårnet, men det er bare morken ved og noen gamle fester i fjellet igjen av det gamle:

    10 210413 Aspedammen - Skårefjell - AspedammenJeg synes selv at jeg har blitt mer og mer dårlig på å ta interessante bilder på tur. Det blir for det meste bilder av Nairo og av utsikt. Dette tenkte jeg på da vi gikk hjemover, noe som resulterte i at jeg ble litt mer oppmerksom på de mindre tingene vi gikk forbi. Sånn som dette “skjegget”:

    11 210413 Aspedammen - Skårefjell - AspedammenOg disse snodige “blomstene” jeg antar er rester fra i fjor:

    12 210413 Aspedammen - Skårefjell - AspedammenTuren i dag ble på 8,3 km. Og jeg må bare avslutte dagen med å skryte litt av meg selv, for jeg er superstolt over å kunne si at jeg denne uken har gått 34,6 km! Så langt har jeg ikke gått på én uke siden jeg startet å bruke Endomondo i mai i fjor! Og i tillegg har jeg gått 72,87 km så langt i april, noe som innebærer at denne måneden blir min beste måned noensinne! Nå går jeg ikke tur for å gå lengst mulig, og jeg bruker heller ikke Endomondo for å passe på at jeg får gått lengst mulig, men når jeg først har tilgang til den type informasjon via Endomondo, så må jeg si at jeg blir supermotivert og superstolt over å se sånne resultater 🙂 Nå har jeg bil igjen i noen dager, så da kan det kanskje bli noen fine turer til uka også 🙂

  • Sånn var mars

    For tiden sitter jeg fast her hjemme. Eileif har fått praksisplass og har derfor bilen hver dag, og jeg kommer meg ikke noe sted. Og siden det ikke skjer nevneverdig mye i et gult hus ute på landet, så blir det ikke mye å fortelle om i bloggen. Derfor tenkte jeg at jeg kunne vise dere hvordan min mars har vært de siste årene 🙂

    Vi begynner i 2003, altså 10 år siden! Da var jeg på hytta, og hadde masse besøk av fugler på fuglebrettet rett på utsiden av et vindu:

    1 220313 Mars 2003 Blåmeis

    Hvis jeg ikke tar helt feil, er busken en kaprifol, og den hadde allerede i mars kommet med skudd.

    Så flytter vi oss til mars 2004. Store ting skjedde i nabolaget, vi var i ferd med å få en ny E6 og en ny Svinesundbro:

    2 220313 Mars 2004 Nye Svinesundbroen

    I juni dette året fikk jeg mulighet til å gå opp på buen, og selv om høydeskrekken min stoppet meg fra å komme meg helt på toppen, var det allikevel en storslagen opplevelse! Og i juli heiste de opp midtseksjonen av veien. Da kjørte jeg utom hver morgen før jobb for å ta bilde av hvor langt de hadde kommet, de brukte 3 dager på den prosessen.

    I mars i 2005 var jeg på Nordens Ark:

    3 220313 230305 Nordens Ark

    Nå er det altfor lenge siden jeg var der sist, og jeg savner å gå rundt der nede og titte etter dyrene.

    Mars 2006 var tydeligvis kald, ihvertfall hvis vi skal dømme utifra hvordan Elgåfossen så ut:

    4 220313 Mars 2006 Elgåfossen

    Det er tomt i bildemappa mi for mars 2007, men 22. mars 2008 hadde vi en fabelaktig solnedgang her:

    5 220313 Mars 2008 Solnedgang

    Av og til skulle jeg ønske at jeg virkelig klarte å ta bilder av hvordan naturen nøyaktig ser ut, for jeg synes alltid det går noe tapt på veien mellom virkelighet og minnebrikke.

    28. mars 2009 var det vår her. Krokusen prøvde så godt den kunne å komme seg opp, og dette er fra det bedet med mest skygge:

    6 220313 280309 Krokus

    Rundt denne dato i 2010 var løkblomstene i bedet langs veien på god vei opp:

    7 220313 240310 Løkblomster på vei opp

    Nå har jeg faktisk ikke vært ute og tittet i dette bedet enda i år, men det er snøfritt der, og solen varmer også godt der, så kanskje der er noe på gang?

    I 2011 hadde fokuset skiftet tilbake til hund, og her er et bilde fra den andre dagen vår på valpekurs. Se den bittelille halen! 🙂

    8 220313 230311 Andre dag på valpekurs

    Og i fjor hadde vi en staselig hund som nøt vårsolen ute på nedsiden av verandaen:

    9 220313 200312 Nairo i langline på gårdsplassen

    Nå er det straks helg, og den skal, hvis jeg får bestemme, fylles med litt shopping (mamma har snart bursdag), helst to lange gåturer, og kanskje et cachefunn 🙂

  • Bæring og besøk

    Som nevnt tidligere, var en av planene for påsken å få tatt en tur ut på hytta og få gjort litt mer der ute. Selv om vi har fått lagt teppe på soverommet og linoleum på toalettet, så er jo ingenting helt ferdig ennå. Men for å komme videre, måtte i dag så mye som mulig av det som sto i stua bli flyttet inn på soverommet. Denne haugen skulle flyttes:

    Knappe to timer senere så det slik ut:

    Både D, Eileif og jeg gjorde en formidabel innsats, og vi brukte mye mindre tid enn jeg hadde fryktet. Stolt av oss! 🙂 Hvordan det ser ut på soverommet nå? Slik:…

    Men men, nå er det veldig lite til som må gjøres før vi kan legge teppet i stua.

    Underveis i bæringen kom vi over et aldri så lite lager. Ingen av oss har lagt dette midt inne blandt dyner, pledd og puter, så det er ingen tvil om at vi har hatt gjester før hytta ble helt tett:

    Et utvalg av morellsteiner og nøtter, og muselorten på gulvet var avslørende 🙂

    Det begynte å snø mens vi holdt på. Nairo har ikke vært så mye på hytta, men han storkoser seg ute i kjettingen, og han koste seg ikke noe mindre når snøen kom. Han ser riktignok veldig misfornøyd akkurat her, men jeg skal love dere at han koste seg 🙂

    I tillegg kom vi over levningene etter en skjære:

    Det er faktisk ganske så interessant å studere skjelettdeler så lenge man ikke har hatt noe forhold til dyret. Og det var moro at så mye var bevart, se bare på ribbeina og ikke minst på hodet.

    Nå i kveld har vi hatt besøk fra Haugesund, og jeg benyttet anledningen til å hilse på denne vakre gutten:

    Har ikke sett han siden han var bitteliten valp, og må si han har blitt en staselig kar! Utrolig koselig var det med besøk, og så håper vi at det ikke går altfor lang tid til neste gang vi sees.

    I morgen tar jeg som vanlig med meg Nairo og drar til Gårdsbutiken, planene for resten av påsken er faktisk ikke klare. Om jeg klarer å gjøre noe spontant? Eh, nei, ikke helt, så derfor har jeg plan a, plan b og litt plan c klart for både søndag og mandag 😉

    {minsignatur}

  • Det våres

    Det forundrer meg ikke om det kommer mer snø, men akkurat nå om dagen våres det skikkelig. Krokusen har begynt å komme opp her hos meg, hos naboen er de nesten avblomstret da deres blomster får sol en lengre periode av dagen enn hva våre gjør. Men godt å se de små blomstene er det så absolutt, og jeg håper det kommer opp fler enn de tre lilla ved inngangsdøra og den ene hvite som står midt inne blandt røttene til en syrin, så jeg var nødt til å bane meg vei for å få tatt bilde av den.

    Om søndag var mamma og jeg en snartur utom hytta. På baksiden av hytta, på et sted sola nesten ikke rekker frem til, har det i alle år stått en liten tust snøklokker. Og den hadde kommet opp nå, bare én blomst, men allikevel et vakkert syn. Både på hytta og her hjemme har også påske- og pinseliljene begynt å skyte i været også.

    I dag har jeg vært hjemme fra kurset. Ikke fordi jeg fremdeles er syk, for det er jeg ikke. Kroppen trenger bare et par-tre dager til for å hente seg helt inn igjen. Nei, jeg var hjemme fordi i dag var den første mulige legetimen jeg fikk når jeg var syk i forrige uke, og jeg måtte jo ha en form for erklæring på at jeg var syk i forrige uke. Forstå det den som vil, at det er greit å få en erklæring/sykemelding når man ikke lenger er syk, men sånn er det vel så lenge man ikke får time mens man er syk. En tur ned på Nav etter legetimen, og det er jo som alltid en prøvelse i seg selv. Men jeg kom meg ut derfra igjen! 🙂

    Tok med meg Nairo ut i langlina på gårdsplassen tidlig i ettermiddag. Ikke veldig varmt i lufta, men sola varmet godt og Nairo er jo fornøyd så lenge han får vært ute og luktet og lyttet. Og når han i tillegg finner små pinner han kan gjøre om til fyrstikkstørrelse, er jo han bare lykkelig.

    Som vanlig på denne tiden av året, har de nærliggende jordene besøk av svaner og gjess som kommer tilbake til Norge etter å ha overvintret i varmere strøk. Dette betyr masse lyd ute, og Nairo må alltid tenke seg om litt før han finner ut om det er hunder eller fugler han hører 🙂 Jeg synes det er irriterende å bli vekket av disse lydene, men de er veldig koselige når sola varmer og man virkelig får vårfølelsen. Har også sett traneparet på sin faste hekkeplass noen kilometer nord for oss, så da venter vi bare på at svaneparet kommer dit og at familieforøkelsene kan følges utover sommeren.

    God tirsdag, alle sammen!

    {minsignatur}