Halvpanisk morgen

Jobben med å fylle datomatrisen går sin gang. Og la meg først påpeke: det er ingen som tvinger meg til dette, det er helt og holdent frivillig, og jeg kan selvsagt kutte ut akkurat når jeg vil. Samtidig er dette noe jeg har veldig lyst til å klare, og når det går litt på tverke, må det vel være lov til å bli litt stressa og kanskje sutre litt også?

Denne uka var det tre dager på rad jeg trengte minst et funn; tirsdag, onsdag og i dag. Det er en del cacher i Berg (på andre siden av byen fra hvor jeg bor) jeg aldri har tittet etter, og selv om det blir en god omvei før jobb, er det logisk å ta turen ut dit for enkle og kjappe funn. Så jeg har gitt meg selv litt ekstra god tid på morgenen og kjørt ut dit før jobb. Om tirsdag gikk det så å si smertefritt, et par minutters leting i mørket før jeg kunne signere loggen:

Bildet er tatt rett opp i himmelen fra parkeringsplassen på jobb, det var vesentlig mørkere under den eineren boksen lå 😉

I går gikk det enda lettere, stoppet på rett sted og hintet var veldig entydig, så jeg kunne nesten strekke hånda ut gjennom bilvinduet. Hurra!

I morges dro jeg tilbake til samme område. Hintet var egentlig ganske tydelig i dag også, men jeg har jo ikke all verdens tid til rådighet for å lete, og det ble ikke noe funn. Visste at jeg kom til å kjøre forbi et par andre på vei tilbake til sentrum, stoppet ved en av de og tror kanskje jeg fant cachen, men den var for høyt oppe for meg. Derfor ble dette bildet tatt fra parkeringen på jobb:

Og det stresset meg. Jeg hadde jo egentlig hele dagen å ta av bortsett fra timene på jobb, så jeg gikk ikke helt i shut down-modus, men jeg ble litt halvpanisk allikevel. Skulle jeg gå for en av reservecachene i sentrum? Eller skulle jeg kjøre ut igjen på kvelden og f.eks ta en av de som ble publisert i nærområdet om lørdag? Det hadde tross alt tatt meg en times tid.

Nei, jeg gikk for en av reservene mine i sentrum rett etter jobb. Slet litt med å finne rett vinkel å angripe cachen fra, men fant en parkeringsplass et sted jeg antagelig ikke burde parkert og gikk de siste 50-60 meterne mot GZ. Heldigvis så jeg cachen på god avstand, så jeg pustet lettet ut da den var signert også:

Så da er jeg fremdeles i rute, neste tomme dag er på lørdag og da har jeg en avtale sammen med Lisa og Raymond, så den datoen skal gå lett å få fylt opp. Og jeg må si at selv om dette prosjektet er litt stressende, så er det himla tilfredsstillende å se dag etter dag og uke etter uke bli fylt opp med minst et ett-tall 😀