Når damene løper
I årevis har jeg hørt om hannhunder som tar helt av hvis det er løpske tisper i nærheten. Hannhunder som stikker av på tur, som hopper over gjerder, som knuser ruter både i vinduer og i dører, som ikke spiser, som ikke sover, som bare stresser. Og jeg har tenkt: stakkars hundeeier som må leve med dette maset, og stakkars hannhund som ikke får noe ro på flere uker. Jeg har ikke skjønt hvor heldig jeg har vært med mine gutter, det skjønner jeg nå.
Santo var ikke noe problem når damene rundt han hadde løpetid. Vi bodde på et relativt lite boligfelt, men det lå nok av hus rundt omkring, og det var hunder nesten over alt. Han fikk tyvparret seg én gang, men da sto han bundet fast ute, og den søte lille tispa hadde stukket av hjemmefra.
Arkas var heller ikke noe problem på dette området. Nå bodde aldri han sånn til at det var mengder med tisper rundt han, men han hadde jevnlig omgang med ei tispe, og det gikk alltid veldig fint.
Nairo er derfor et kapittel for seg selv. Nå bor vi jo landlig til, og det er langt mellom husene, men i de nærmeste husene vet jeg det bor 6 hunder. Jeg vet at to av de er tisper, jeg tror to til er tisper, og så vet jeg ikke hva de to siste er. Og selvsagt er det ei tispe som bor nærmest. Jeg tror hun er Border Terrier, det ligner ihvertfall veldig, og hun er ei herlig lita jente på 1 år. Virkelig omgjengelig, kvikk og sosial, og jeg synes hun er supersøt. Det synes Nairo også!
I rettferdighetens navn må jeg forklare at Nairo har tatt tak rundt det meste med forlabbene sine. Og da mener jeg i dette tilfellet ikke på en sånn søt, ekorn-aktig måte, for det gjør han jo også, men jeg mener mer på den amorøse måten. Min teori er at han har overproduksjon av testosteron pga testikkelen som ligger i buken. Men selv om han alltid har vært litt overamorøs, så har det foregått uten lyd, og det har vært lett å bryte adferden ved å ta han bort fra kilden til den amorøse oppførselen.
I går kveld fikk jeg bekreftet at den supersøte nabotispa har løpetid, og det forklarer det vi har vært gjennom de siste dagene. Eksempler på Nairos liv i det siste: Står opp, setter seg ved utgangsdøra og sutrer og uler (normalt sover han til langt utpå ettermiddagen hvis det ikke skjer noe). Blir sliten, og legger seg. Spretter opp hvis jeg så mye som leer på en pekefinger (Skal vi ut??? Skal vi ut??? Skal vi ut???). Spiser enda mindre enn normalt (noe som innebærer at han nå stort sett ikke spiser i det hele tatt). Står midt på stuegulvet og bjeffer for å få oppmerksomhet. Bruker mesteparten av kvelden på å sitte ved døra og ule.
Selvsagt får han turer. Siden jeg fremdeles er dårlig, blir det ikke de lengste turene dessverre. Selvsagt driver med med hjernetrim, men hvis jeg trodde han normalt hadde kort konsentrasjonsevne, så er den enda kortere nå. Det virker som om lukta av denne nydelige nabojenta har satt seg fast i nesa hans og vi vet jo alle hvor opphengte vi blir selv, når det er vi som har en spesiell lukt i nesa 😉
Jeg har fått tips om hva jeg kan gjøre i en Finsk Lapphund-gruppe på FB, både av aktivisering og mosjon, men også på det mer medisinske planet. Og ta ikke dette som syting og klaging, jeg har selv valgt meg hannhund, og jeg må bare gjøre det beste ut av det.
Og hvis jeg ser på det med et glimt i øyet, så har jo Nairo og jeg det like ille. Han tar av fordi han har lyst på ei fin dame, jeg tar av fordi han tar av 😉
18 Comments
Tove
Uff, det kan ikke være greit å være hannhund 🙁 Og min medfølelese til dere på to bein og. Heldigvis går det over om ikke altfor lenge 🙂
Kjersti
Tove: Nei, det er nok ikke lett å være han nå. Nå har vi akkurat kommet inn fra en kløvtur, første gang han har hatt litt vekt i kløven, og allerede nå sitter han ved døra og uler. Takk skal du ha! Helst skulle jeg sett at det var over i går, men hver dag bringer oss uansett nærmere slutten 🙂
Ellen
Huff, jeg syns så utrolig synd på deg og Nairo, hormonella-hunder er så veldig veldig lite gøy! 🙁 Stakkars dere alle sammen.
Teorien din om overproduksjon i buktestikkelen har jeg hørt av mange, så skal ikke se bort fr at det er noe idet. Stakkars lille Nairo 🙁
Kjersti
Ellen: Det er fryktelig frustrerende for oss alle, det er det ingen tvil om. Har nettopp kjørt en liten triks-økt, men selv de nest-beste godbitene var ikke godt nok til å holde konsentrasjonen hans.
Det var vel en veterinær som nevnte dette med overproduksjon første gang jeg hørte om det, så jeg tror nok på det. Og nok en gang befinner jeg meg i kastreringsvurderingen.
Ellen
Jeg skjønner innmari godt at du vurderer det, hadde jeg hatt overhormonell hund selv så hadde jeg og tenkt tanken, for å si det sånn, det er ikke noe særlig for hverken hund eller eier det der.
Kjersti
Ellen: Bra at det ikke bare er jeg som tenker sånn! 🙂 Men det er dette med redselen hans da, den blir jo mest sannsynlig forsterket hvis jeg kastrerer. Og jeg vil nok heller ha noen uker med stress i ny og ne enn konstant redsel.
Nøve
Vet akkurat hvordan dere har det, Kjersti. Vi har noen tisper i “nærheten” vi og. Jeg har ingen lure knep å komme med, det er bare å prøve å holde ut. Heldigvis er vi ikke heime hele dagen, og det går over. Nalle har alltid reagert slik. Ei parring gjorde forresten ikke saken verken verre eller bedre…
Tassen har bare en stein på plass foreløpig, og jeg venter spent på at de begge skal komme på plass :/ Tvi tvi!
Hold ut! Jeg skjønner godt at du vurderer kastrering når det er som det er, men hvis Nairo er litt usikker av seg – kan jo akkurat det forsterkes. Ikke lett dette her! Du har min sympati og forståelse uansett hva du gjør 😉
Kjersti
Nøve: Normalt pleier jeg å si at det er godt å høre at andre har det samme problemet som vi, for da føler jeg meg ikke helt alene, men nå synes jeg ikke det i det hele tatt, det er trist at du har det sånn, du også. Hadde jeg bare vært frisk, skulle jeg gått såpass lange turer at Nairo hadde sovnet i utmattelse 😉
Jeg håper inderlig at Tassen får den andre steinen sin ned! Krysser alt jeg har for deg!!!
Nei, det er det med redselen hans, og som jeg sier til Ellen, så vil jeg ikke tilbake til den konstante redselen vi levde med den første tiden. Tusen takk for det 🙂
Kristina
Uff så slitsamt!!! Heldigvis er det ikkje så gale her hjå oss på den fronten, med mindre Heino faktisk bur saman med den løpske tispa (då vert han heilt tussete…pip og klynkar i ett køyr). Men det skal nemnast at me har andre problem…nemlig jukking og knurring på ganske mange av hannhundane han møter..særleg viss dei er litt store. Frykteleg slitsamt, då det som regel endar i slåsskamp. Ein vil jo at hunden skal kunne oppføre seg med andre hundar utan at det blir full kræsj! Eg testa ut kjemisk kastrering med suprelorin-chip på Heino for eit par år tilbake, for å teste ut om dette kunne betre problemet. Effekta varar i eit halvt års tid. Og halleluja, det var ein draum – han slutta TOTALT med all jukking og styring, og vart meir kvalpete og leiken, og mindre stressa i alle situasjonar generelt! Og sjølvsagt meir avslappa til løpske tisper – sjølv om dette i utgangspunktet ikkje var hovudproblemet i vårt tilfelle. Eg fekk til og med kommentarar frå andre om at hunden min hadde forandra seg til det betre! Kjemisk kastrasjon kan vera ein fin måte å få testa ut korleis hunden reagerar, for då har ein “angrerett”. Dersom ein får uønska verknad, så vil alt gå tilbake til normalen etter eit halvt års tid, og då er ingen skade skjedd. I mitt tilfelle ynskja eg å sjå om kastrasjon kunne roe Heino litt når det gjald dominans (aggresjon?) mot andre hannhundar. Men ein skal vera litt obs…testosteron gjev hunden mot, og dersom ein kasterar stoppar ein produksjon av testosteron. Dersom hunden frå før er usikker, vil dette kunne forsterkast når han mistar det vesle motet han har, og i slike tilfelle kan kastrasjon forverre situasjonen for hunden. I vårt tilfelle er Heino ikkje usikker i det heile, men eg ville likevel teste ut kjemisk kastrasjon før evt. kirurgisk for å vera HEILT sikker. Resultatet vart som eg nemnte utruleg bra, og eg har planar om å “ta steget” fullt ut etter kvart…har berre ikkje komme så langt endå. Men det må nok til snart, for me har planar om å få inn ei ny tispe i hus.
Så konklusjonen min er: det skadar ikkje å teste ut kjemisk kastrasjon! I så fall anbefalar eg chip-kastrering, ikkje innsprøyting av progesteron, då det har vist seg at progesteronen i seg sjølv kan ha beroligande effekt – dermed blir ein “lurt” til at hunden verkar roleg og avslappa, og ein bestemmer seg kanskje for å kastrere kirurgisk pga god effekt….og så visar det seg at ein ikkje får ein såpass avslappa hund likevel, sidan dette kom av progesteronet! Eg har forresten skrive litt om alt dette her i to-tre innlegg på bloggen min så du kan lese litt om det der 🙂 Den einaste negative effekta eg har sett av det på Heino, er at han fekk lettare for å legge på seg. Men då er det berre til å passe på matporsjonen og å trimme litt meir, så ordnar det seg 🙂
Uansett kva du gjer: LYKKE TIL! Det er nok slitsomt både for hund og eigar (og kanskje aller mest hund!) når situasjonen er slik han er for dykk no.
Kjersti
Kristina: Tusen takk for utfyllende og veldig interessant kommentar! Kjempegodt å lese at du har hatt så god erfaring av kjemisk kastrering, og ikke minst er det spennende å lese om forskjellen på chip-kastrering og sprøyte, det var jeg ikke klar over!
Som du er inne på, er Nairo usikker/redd, og det er nettopp det som hindrer meg i å prøve kjemisk kastrering eller å kastrere fullt ut. Sett i ettertid hadde det beste kanskje vært å kastrere han tidlig, og fortsatt å jobbe med å få bort så mye som mulig av redselen hans. Men sånn som det er nå, og som veterinæren min sa ved forrige kontroll, så vil det antagelig gjøre mer skade på Nairo å kastrere.
Frustrerende er det så absolutt, uansett hvilken løsning vi går for. Nairo har jukket på det meste siden han var valp, alt fra dyner og pledd til andre hunder. Nok en gang tror jeg det er overproduksjon av testosteron pga testikkelen som ligger i bukhulen. Men heldigvis viser han veldig lite aggresjon mot andre hunder! Han trenger bare en fast hånd fra meg som forteller at jukking er forbudt, og så er jeg veldig glad hver gang han får møte hunder som gir han beskjed om at det ikke er lov med sånn oppførsel.
Så spennende at du skal ha en hund til! Det gleder jeg meg til å lese om 🙂
Kristina
Ja det skal ikkje vera enkelt! Eg hadde nokre rundar med meg sjølv eg også, så eg tek ikkje lett på slike ting sjølv! Og sjølv om chip-kastreringa hadde fantastisk effekt på Heino så merkar eg at eg fortsatt “kvir” meg litt til å kastrere på skikkeleg, for eg syns det er skummelt å ta steget likevel. Når Nairo er usikker og redd så KAN det hende at kastrasjon ikkje er så lurt, men det skal også nemnast at ei tidlegare kollega av meg kastrerte hunden sin, trass i at hunden var usikker (ho testa ut chip-kastrering fyrst). Hunden hennar har ikkje hatt negativ effekt av dette, så der gjekk det fint. Har også lest i bloggen til ei som driv med hundetrening profesjonelt, som valgte å kastrere hannhunden sin trass i at han var usikker. Slik eg har forstått det har også denne hunden hatt god nytte av dette. Så det finst døme på at dette kan gå heilt fint! Som nemnt så synst eg at chip-kastrering er utruleg nyttig for å finne ut om kastrasjon kan fungere. Det verste som kan skje er at situasjonen evt. forverrast (når det gjeld usikkerheita) i nokre månader før alt går tilbake til normalen. No veit eg jo ikkje kor ille Nairo har vore ang. usikkerheita si, så dette er jo noko du må vurdere sjølv; om du i verste fall vil ta sjansen på at Nairo kanskje vert verre i 5-6 mnd. Men hugs at det like gjerne kan gå andre vegen, og at alt vert berre fryd og gammen 🙂
Kjersti
Kristina: Nei, det er absolutt ikke enkelt, og jeg synes heller ikke det skal være enkelt i sånne tilfeller, for det er dyras beste vi skal tenke på, og da skal man ikke ta lette avgjørelser.
Det er jo veldig positivt å lese at noen faktisk har hatt nytte av kastrering selv i tilfeller hvor hunden har vært usikker. Men som du sier, så kommer det sikkert an på hvor ille hundene er også. Nå skal jeg ikke påstå at Nairo var verre enn andre, men han satt helst i et hjørne og ristet, uansett om det kom besøk hit, om vi var på ukjente steder, eller om vi skulle gå tur på steder vi hadde vært før og hvor han bare hadde hatt positive opplevelser. Pr i dag vil jeg si at det eneste som virkelig utløser redselen hans er en tur til veterinæren, inn på steder han ikke har vært før, eller hvis han ikke får hilse på mennesker i sitt eget tempo, dvs hvis mennesker trenger seg på han. Jo, også gåturer i trafikkerte områder.
Jeg får tenke mer på alt dette tror jeg 🙂
Kristina
Uffdå, er nok ikkje kjekt når han har vore så usikker! Men det høyres ut som du har klart å få han til å bli litt tryggare ut frå det du skriv, og det er jo kjempebra. Du får i alle fall ha lykke til, uansett kva du gjer – kastrasjon eller ikkje! 🙂
Kjersti
Kristina: Nei, det har ikke vært noe moro i det hele tatt, men vi har kommet veldig langt, og han er stort sett grei å ha med å gjøre nå 🙂
Tusen takk, og tusen takk for alle råd og tips! 🙂
Marte
Huff, så ugreit da! Heldigvis egentlig ganske få bikkjer i nærheten her… så vet ikke hvordan Aldor hadde reagert.. eller, mammas lille gutt hadde selvsagt ikke funnet på noe sånt! Nei og nei, tenke seg til… 😛
Får håpe det “går over” snart da!
God helg!
Kjersti
Marte: *ler og ler* Nei, selvsagt ville Aldor aldri i verden brydd seg det minste om deilige tisper med løpetid, himmel og hav, han er jo mammas lille gutt, og små gutter driver da ikke med sånt 😉
Det håper jeg også!
Tusen takk, det samme til deg 🙂
Heidi
Jeg skjønner at vi stort sett har vært “heldige” med våre hannhunder. Men vet jo om hannhunder som er litt overivrige, ikke morsomt.
Tror forresten det skal til utrolig mye for å slite ut en hund med tur så det hjelper.
Vi er midt i en periode med innbilt her, og jeg kjenner jeg håper perioden snart er over… Det er noe herk med hunder i slike perioder, men det følger da med… Jeg har heldigvis elendig hukommelse, så det er sikkert glemt til neste gang, tror faktisk jeg foretrekker løpetid framfor innbilt akkurat nå 😛
Kjersti
Heidi: Ja, jeg skjønner jo også at jeg har vært utrolig heldig med de to forrige gutta.
Sant det med tur, jeg tenkte en gåtur på en mil eller noe, da har han ihvertfall vært rimelig utslitt etterpå 🙂
Nå har jeg null og niks erfaring med tisper med innbilt svangerskap, men jeg har en viss formening om hva dere går gjennom, og det kan ikke være det minste moro det heller. Så du har min største medfølelse, og jeg håper det går over like fort for dere som jeg håper for oss 🙂