Operasjon for å fikse leggen

Om det kalles operasjon eller inngrep (eller noe helt annet) er jeg jaggu ikke sikker på, men mer om det senere.

Jeg har jo snakket om denne vonde leggen min i evigheter, at jeg ikke kan gå i normalt tempo uten å få vondt, at jeg må gå i krabbefart og ta hyppige pauser. I april i fjor postet jeg dette innlegget, hvor vi trodde at vi hadde funnet løsningen, men det stemte jo ikke. I august i fjor postet jeg dette innlegget, da jeg hadde vært hos legen og blitt henvist til to undersøkelser. Den første var en kontrastvæskeundersøkelse i september:

Og da resultatet fra den undersøkelsen kom tilbake, var det ikke noe vits i å gjennomføre den andre undersøkelsen, for svaret var helt klart og tydelig, jeg hadde åreforkalkning i pulsåren i lysken på høyre side. Årsaken er umulig å vite 100 % sikkert, men arv/gener og usunn livsstil er nok synderne uansett hvordan vi vrir og vender på det.

Dermed ble jeg henvist til sykehuset Østfold Kalnes for forundersøkelse 7. februar:

Her var det først måling av puls og blodtrykk i beinet (både min lege ved en tidligere anledning og sykepleieren hadde problemer med å finne pulsen i foten min), så var det opp på tredemølle i 10 minutter (det tok 400 meter før jeg hadde skikkelig vondt, og det var uten noe særlig helling på mølla, og også i et helt greit tempo), og så ny måling av puls og blodtrykk. Overlegen kom inn og tittet på resultatene, og hennes konklusjon var at det måtte inn en stent i pulsåren. Mulig også en støttestent mot venstre, men det måtte tas “på sparket” under operasjonen/inngrepet. Blodfortynnende må jeg gå på resten av livet i tillegg.

To dager senere var det tid for en fastende blodprøve hos min fastlege:

Og så var det bare å vente på innkalling til operasjon/inngrep. Den kom overraskende fort, og om fredag måtte jeg på Haldenklinikken for å ta en ny blodprøve:

Det sto ingenting i brevet om at jeg måtte være fastende til den blodprøven, men ifølge sykepleieren skulle jeg ha vært det. Men det var ikke tid til å gjøre noe med det, så blodprøven ble tatt og det ble notert at jeg ikke var fastende.

Helgen gikk med til å prøve å roe meg selv ned, for jeg må være ærlig og si at jeg gruet meg. Jeg er ganske flink til å krisemaksimere, så det var mange scenarioer som fløy gjennom hodet mitt, men skogsturen med Eileif og Nairo om lørdag hjalp godt til å få tankene over på noe annet.

I går morges var det bare å holde seg unna alt som kan spises og drikkes, komme seg i dusjen, og så dro vi innover til Kalnes. Eileif dro hjem igjen da det var unødvendig at han skulle sitte på parkeringsplassen i 6-8 timer, jeg tuslet inn og satt meg til å vente. Det tok ikke lang tid før en veldig koselig sykepleier hentet meg, og jeg fikk egen seng på overvåkningsrommet:

Hun gjorde meg klar, og så ble det litt venting før jeg ble kjørt til operasjonsrommet. Der ble det lokalbedøvelse, og så var selve operasjonen/inngrepet unnagjort på veldig kort tid, og det eneste jeg merket var bedøvelsessprøyta og de to gangene jeg fikk kontrastvæske. Utover det var det ikke noe vondt eller ubehagelig, takk og pris! Og de trengte heller ikke legge inn støttestent, det greide seg med en stent på 3,5 cm.

Ble så kjørt ned til overvåkningsrommet igjen, der jeg skulle ligge flatt i 2 timer uten å løfte hodet eller beina, sånn at blødningen i pulsåra skulle stoppe. Litt sliten her:

De to timene gikk rimelig sakte av gårde, med jevnlige sjekk av blodtrykk og blødning, men da klokka var 13, kunne jeg få sette meg opp med litt assistanse og så endelig spise litt. Og dette var et herremåltid:

Så var det opp og gå litt, litt flere sjekk av blodtrykk og blødninger, og etter nesten to timer til ble legen ringt på for å skrive meg ut. Da ramlet datasystemene ned, så hun fikk ikke skrevet meg ut, men jeg fikk lov til å dra hjem allikevel 😀 Og jeg må også si at den hvitkledde engelen som passet på meg i disse 4 timene var verdt sin vekt i gull og enda litt mer. Rolig og behagelig, veldig koselig å prate med (og vi var innom mange temaer!), og veldig oppmerksom på hver lille ting.

Kvelden i går gikk helt fint, tok livet med ro og gikk og la meg ganske tidlig. Var mer sliten enn jeg egentlig ville innse, men det var nok mye anspenthet som forsvant ut av kroppen. Eileif er hjemme og passer på meg, og lar meg nesten ikke gjøre noe som helst på egen hånd <3 Men i dag har gått veldig bra, ikke noe blødninger siden i går kveld (og da var det bare et par dråper), men jeg har tatt det rolig i dag også. Går litt rundt omkring, har tatt en dusj, og ellers bare slapper av.

I morgen skal jeg til fastlegen for en ny blodprøve, så blir jeg innkalt til sykehuset for en kontroll om 4 uker, og så igjen om 1 år. Og forhåpentligvis er det ikke lenge til jeg kan begynne å gå ordentlige turer igjen, og bygge opp litt kondis sånn at jeg kan få gjort mitt store mål for året: gå en mil uten å krepere underveis. Som jeg gleder meg!