• Leggen har fått en diagnose

    I dag var det endelig tid for legetimen jeg bestilte for rundt halvannen måned siden (i dag var første ledige time som passet for meg, og jeg hadde det ikke travelt). Selvfølgelig har jeg ikke klart å la være å google litt, og jeg hadde litt mistanker om hva som kunne være galt. Det var ikke det jeg trodde, men det var noe noen gjettet på for en god stund siden (var det Lisa som gjettet, tro?), nemlig beinhinnebetennelse. Så vidt jeg klarer å lese meg frem til, så er det gjerne noe idrettsfolk og folk som trener mye som får, så det er rimelig overraskende at jeg har fått det.

    Men jeg håper jo jeg kan få det bort, og da starter jeg med en betennelsesdempende kur så fort jeg får dratt til apoteket. I tillegg skal jeg visstnok ta det mest mulig med ro til å begynne med, og så øke forsiktig etter hvert. Og jeg vet jo at hvis jeg går sakte og kort, så får jeg ikke vondt, så det skal bli lett å følge.

    Hvis kur og det å ta det med ro ikke skulle hjelpe i lengden, finnes det noe som heter sjokkbølgebehandling som kanskje kan hjelpe, men jeg håper jeg slipper å prøve det. Og i ytterste konsekvens skal det også være mulig å operere, men det har jeg heller ikke spesielt lyst til (men hvis jeg kan få fikset tenner/tannkjøtt samtidig, er det helt greit 😉 ).

    Det er altså så utrolig deilig å ha en diagnose og noe å forholde meg til, så kan det vel bare gå oppover herfra, kan det ikke? 🙂

  • Oppsummering av påsken 2021

    Da påsken i fjor ble “avlyst”, trodde vi vel alle at påsken 2021 skulle bli så meget bedre. Det ble den jo ikke, selv om vi kanskje har vent oss til en ny normal, men jeg håper jo fremdeles at den nye normalen bare er midlertidig. Kanskje vi aldri går tilbake til sånn det var før mars 2020, men bedre enn det er nå må det jo bare bli.

    Som jeg skrev i går, så hadde jeg håpet på masse caching denne påska. Sånn ble det ikke, men bittelitt caching ble det heldigvis.

    Palmehelgen:
    Lørdagen cachet jeg på Isegran i Fredrikstad:

    Ble ikke så mange funn, men det var kjempedeilig å komme seg ut.

    Mandagen:
    Søndag ettermiddag begynte jeg jo å få vondt i kjeven. Dro på jobb på mandagen, ringte tannlegen og fikk akuttime. Betennelse under ei tann (pussig siden jeg har kronisk tannkjøttbetennelse), med påfølgende penicillinkur i 5 dager og trekking av 2 tenner tirsdag etter påske. Dro tilbake på jobb i noen timer.

    Tirsdagen:
    Dro på den andre jobben, mutters alene, og prøvde å få et system til å fungere. Hevelsen hadde flyttet seg litt over natta:

    Og som jeg skriver på bildet, så ser det litt ekstra ille ut i den vinkelen. Men hevelsen var godt synlig altså.

    Systemet på jobb ville ikke fungere, så det ble tidlig påskeferie på meg.

    Onsdagen:
    Gjorde egentlig ikke en dritt. Helt greit å ha sånne dager innimellom, men jeg turte ikke gjøre stort i redsel for å irritere betennelsen.

    Skjærtorsdag:
    Tok med Nairo på tur ved Berby:

    Var veldig usikker på om leggen min orket å gå hele veien, men det gikk over all forventning. Og selv om vi møtte litt vel mye folk etter vår smak, så gikk det overraskende bra!

    Og nå leser jeg selv at jeg klager en del, det ble plutselig mye med både betennelse og legg i samme blogginnlegg. Det er ikke meningen å klage, og jeg håper begge deler er historie veldig snart.

    Langfredag:
    Hevelsen var så å si borte, men det var fremdeles ømt, og det har vart resten av påska.

    Dette var mammas bursdag, og hun ville feire på hytta:

    Jeg rakk ikke å kjøpe gaver til henne før alt ble stengt ned på nytt, så det ble noen nødløsninger. Jeg var ikke så fornøyd med nødløsningene, men de fikk henne ihvertfall til å le 🙂 I tillegg fikk hun temperaturskjerfet, ja selvsagt var det henne det var til 🙂 Jeg er litt usikker på om hun forsto 100 % hva det gikk ut på, men hun virket ihvertfall fornøyd 🙂

    Påskeaften:
    Jeg dro til Moss og cachet alene:

    Også en veldig fin dag, bycaching når butikker er stengt er ikke så veldig ille.

    Første påskedag:
    Eneste fornuftige jeg gjorde i går var å vaske klær. Det burde jeg helt sikkert ikke gjort siden det var helligdag, men jeg kan ikke forestille meg at noen hørte det, og jeg henger klærne til tørk inne.

    Andre påskedag:
    Jeg har fortsatt med klesvasken i dag, og i tillegg har jeg byttet gardinene på kjøkkenet:

    Julegardinene på kjøkkenet her i huset henger alltid oppe til påske. Normalt pleier jeg å bytte de onsdagen før skjærtorsdag, sånn ble det ikke i år. Men nå er det gjort 🙂

    Generelt for hele påska:
    Jeg snur ikke døgnet noe når jeg har fri. Årsaken er at jeg våkner tidlig uansett, så selv om jeg legger meg litt senere enn når jeg skal på jobb, så orker jeg ikke å sitte veldig sent oppe. Da jeg så at alle Harry Potter-filmene skulle sendes på TV3 i påska, og da til tider jeg kunne få sett de uten å sovne midt i filmen, måtte jeg bare få de med meg:

    Men de to siste filmene skulle dessverre sendes sent… Gode råd var dyre, men ikke så veldig dyre, for vi leide del 1 av den siste filmen på Viaplay i går, og kommer til å leie del 2 i kveld. Så hurra, jeg får sett alle filmene! Og selv om jeg har sett de opptil mange ganger, så tror jeg ikke jeg har sett alle på rad siden de kom på kino. Jeg har storkost meg!

    Og det at jeg har sett film hver dag (og en dag var det 2 filmer på rappen) har gjort at jeg har fått strikket en del på temperaturskjerfet til meg selv:

    Den grønne streken er omtrent så langt jeg hadde kommet da jeg postet bilde i oppsummeringen min om onsdag, så alt til høyre for streken er strikket etter det. Og ja, jeg må fortsatt feste tråder…

    Kjeven har gjort at jeg ikke helt har fått den påska jeg hadde ønsket meg, men alt i alt kan jeg (nesten) ikke klage. Litt kald vind noen dager, ellers strålende sol. Også litt kjedelig at Eileif har jobbet hele uka, men sånn er det når man jobber skift. 5 1/2 uke til neste langhelg, innen det håper jeg at både kjeve (trekke 2 tenner i morgen… 🙁 ) og legg er fungerende, at det ikke har dukket opp noe nytt vondt, og kanskje har jeg satt igang med et nytt strikketøy? 🙂

  • Krokus og akuttime

    I dag hadde jeg planer om å skrive et koselig innlegg om krokusen som har kommet:

    Og om at påskeliljene ikke er i rute i år heller. Men at det er deilig med vårtegn, selv om det er rimelig kjølig ute.

    Istedenfor må jeg ta dere med tilbake til i går, hvor jeg kjente at venstre kjeve ble ømmere og ømmere utover ettermiddagen. Jaja, ei underjordisk kvise, tenkte jeg, jeg har hatt noen av de i det siste. For jeg hadde ikke noe vondt inne i munnen eller i noen tann, det var bare på utsiden.

    Sov dårlig i natt, og årsaken var at det ble mer og mer vondt. Ikke uutholdelig, langt fra uutholdelig, men allikevel vondt. Sto opp i morges, og da var det helt tydelig at det ikke var noen kvise. Hadde hevelsen vært litt under kjeven ville jeg mistenkt kusma, for det har jeg ikke hatt. Men nei, det var rett på kjevebenet, og siden jeg har hatt mine runder med diverse utfordringer i munnen, regnet jeg fort med at det var en betennelse. Ganske komisk siden jeg lever med kronisk tannkjøttbetennelse, for så å få betennelse i betennelsen. Tragikomisk er vel det rette uttrykket.

    Kom meg på jobb, fikk ringt tannlegen og fikk en akuttime kl. 10, og sånn så jeg ut idet jeg parkerte i byen:

    Det er kanskje ikke så lett å se, men min vestre side er en smule større enn den høyre.

    Inn til tannlegen, og med min tannlegeskrekk er det ikke lett selv om jeg ber om time selv. Han tittet, tok bilde, tittet litt til og tittet så på bildet, og jeg fikk rett i mine antagelser, det er en betennelse/infeksjon under den ene jekselen på den siden. Jeg fikk også rett i at jeg skulle få en penicillin-kur, men dessverre fikk jeg ikke ønsket mitt oppfylt, det er ikke nok med bare den kuren. Tirsdag etter påske, altså om 8 dager, skal jeg tilbake og trekke de to jekslene som er igjen nede på den siden. 2 TENNER SKAL TREKKES!!! 2!!! !!$§§%¤%%# Tannlegen lovte meg at jeg kan få si stopp etter ei tann og så få en time til en annen dag, men jeg vet ikke om det hjelper så mye. Og dere må ta med i regnestykket at sist jeg hadde ei tann som måtte ut, så hadde jeg mer eller mindre konstant vondt i den i 2 år før jeg turte å trekke. Og da hadde jeg mye mer vondt enn jeg har nå.

    Jeg ber ihverfall til alle høyere makter om at penicillinen og smertestillende gjør jobben sin så jeg kan få en smertefri påske, ellers vet jeg ikke helt hva jeg gjør altså… 🙁

  • Jeg bør vel få sjekka den leggen

    Beklager at det ikke har vært livstegn fra meg på en uke, men ikke har det vært stort å blogge om, og ikke har jeg hatt lyst til å blogge. I over 2 1/2 år har jeg klart å legge ut minst 10 innlegg hver måned (kanskje ikke alle innlegg har vært like interessante…), men akkurat nå kjennes det ganske slitsomt ut. Jaja, det blir som det blir.

    Jeg kunne skrevet litt om denne nydelige hunden som lå rett ut og sløvet her om dagen:

    Jeg kunne skrevet litt om en sportshelg uten like, med det antiklimakset på 5-mila i dag hvor jeg egentlig bare synes synd på både Klæbo og Bolsjunov, men også på Iversen som står med gullmedaljen rundt halsen og sier han er så fornøyd med å ha tatt sølv.

    Jeg kunne skrevet litt om at jeg er ferdig med temperaturskjerfet og at det nå ligger til vask, men det får få sitt eget innlegg.

    Men jeg får holde meg tro til overskriften, og da må jeg tilbake til i går. Hver femte lørdag er det ingenting ved Eileifs skiftplan som kommer i veien for at vi skal finne på noe sammen, og i går var en “oss”-dag. Eileif ville gå tur, så jeg fant en utrolig lettgått runde på ca 20 cacher, pluss noen stopp langs veien. Etter cache nummer 3, det vil si ca 600 meter, kjenner jeg at høyre legg begynner å murre, og etter den fjerde cachen gjør det vondt. Så vi gikk og tok nummer 5, og så snudde vi. Dette var som sagt ekstremt lettgått med bred grusvei og så å si helt flatt, og nedturen over at jeg ikke engang klarer å gå en runde på rundt 5 km er så stor at jeg ikke har helt ord for det. Det er mange måneder siden jeg belastet beinet skikkelig med en ordentlig langtur, så det å ta det med ro har tydeligvis ikke hjulpet. Samtidig er jeg overraskende nok optimist og tror at det skal gå over av seg selv. Bør jeg bestille en legetime, eller skal jeg vente litt til?

    Det ble 5 cacher til i går, blant annet ved denne minnesstøtten:

    Den er reist der det tidligere var en kirkegård for de som døde av kolera i Onsøy i 1834.

    Om ikke annet, så var Nairo storfornøyd med turen i går, selv om den ikke ble så lang som jeg hadde håpet. Han fikk bjeffet på flere hunder, og han var utslitt av alle de nye avisene han måtte lese. Og selv om jeg er fryktelig lei meg for at jeg ikke orker å gå, så er jeg glad for at han fikk en fin dag.

  • Vondt i en labb

    Da Nairo og jeg gikk tur om søndag, var det bittelitt regn i lufta. Og da skjer det samme hver eneste gang: når vi kommer inn, får Nairo et raptusanfall. Total spinnvill løping rundt seg selv og hopp og sprett og bein i alle retninger 😀 Jeg tittet ikke på han, jeg sto i gangen og tok av meg skoene. Plutselig hører jeg at han skriker, så jeg går de to skrittene til innergangen og ser at han står med den ene forlabben i lufta, helt tydelig vondt.

    Jeg begynte å kjenne og klemme og finner ingenting galt, hverken i beinet, i poten eller i klørne, og han ga ikke uttrykk for at det gjorde vondt noe sted når jeg kjente. Okay, han får slappe av en stund, så får vi se.

    Han begynner jo å bli en godt voksen gutt, så han sover/hviler en god del, og akkurat nå er jo det bra. For han er fremdeles veldig leken, og nå ville jeg ikke at han skulle begynne å herje.

    Han haltet litt resten av søndagen, men tro mer og mer ned på beinet, så da regnet jeg ikke med at det var noe alvorlig. Og jeg kjente på han med jevne mellomrom, fant ikke noe forskjell på de to forbeina, og han ga fremdeles ikke uttrykk for at det gjorde vondt noe sted. Ble allikevel enig med Eileif om at min bil skulle være hjemme i går (Eileif har friuke), i tilfelle Nairo ble dårligere over natta og de trengte å dra til veterinæren.

    Hønemor som jeg er, så måtte jeg sende en sms hjem i går for å høre hvordan det gikk, og da var han mye bedre enn på søndag, men fremdeles litt halting. Og jeg la merke til da vi gikk kveldsturen at han haltet litt når han gikk fort, men ikke når han hadde et lavere tempo. Jaja, bare å fortsette å holde han i ro.

    I dag hadde Eileif og Nairo gått en liten tur igjen, og de hadde avbrutt den da Nairo hadde haltet igjen. Men ikke noe tegn til halting etter at jeg kom hjem, og jeg kjenner fremdeles ikke noe galt. Så vi fortsetter å holde han i ro, og jeg er ganske sikker på at han bare har vrikket beinet. Vi vet jo alle hvor vondt det kan være.

    Begge bildene er forøvrig fra i dag, legg merke til tidenes sløveste tryne på det nederste bildet 😀

  • Tå i tursko fører til legetime

    Da jeg var med på månedens tur for en måneds tid siden, avsluttet jeg blogginnlegget med å nevne at jeg hadde på meg nye tursko og at jeg hadde forferdelig vondt i den ene tåa mi. De nye turskoene er disse:

    Crispi Crossover Mid Pro. Crispi har fungert veldig bra på mine føtter i mange år og jeg har hatt noen forskjellige modeller, men jeg vet også at det er noen modeller som blir for smale for meg. Men nå i det siste har jeg ikke hatt tursko som har fungert for føttene og spesielt tåa mi, og jeg var desperat etter å finne noen som ikke gjorde vondt. Derfor var egentlig skuffelsen stor når jeg hadde mer vondt enn normalt etter turen med disse. Men jeg forsøkte igjen, strammet snøringa litt annerledes, og det hjalp, selv om jeg på ingen måte har testet de ut på en skikkelig tur.

    Disse er helt nydelige rundt anklene, sitter som støpt og gir utrolig god støtte! Egentlig er de litt smale for meg, men åpner jeg opp snøringa helt mot tærne, går det bra. Sålen er stivere enn jeg er vant med. Og som en artig detalj, må dere titte på leppa, den sitter helt fast på innsiden av skoene! Aldri sett en sånn variant før!

    Uansett; i dag hadde jeg timen hos legen. Han har jo tidligere diagnostisert tåa mi: Hallux Valgus, og jeg vil gjette på at flere år i høye hæler har sin del av skylda. Nå går jeg i så lave hæler som mulig, og så brede sko som mulig, og det hjelper jo, men fremdeles har jeg vondt, og jeg vet at jeg feilbelaster ved å tråkke mer ned på yttersiden av foten, noe som selvfølgelig gir følgefeil i andre deler av foten, beinet og kroppen.

    Vel, det blir ikke gjort noe nå med min tå. Disse skoene hjelper faktisk litt når jeg snører de riktig, og jeg har fått resept på betennelsesdempende som jeg henter ut og tar som kur hvis jeg blir akutt verre. Men jeg vet også at jeg fort blir henvist videre hvis jeg får mer smerter, og hvis hverdagen min blir mer hemmet av dette. For den tåa er en av grunnene til at jeg ikke får gjort det jeg liker best: å gå turer.

    Jeg vil også få med at jeg har ikke ubegrenset med penger til å kjøpe sko i hytt og gevær, så jeg prøver alltid å handle på tilbud. Og jeg synes det er for ille å bli sittende med sko jeg ikke kan bruke, men ønsket om å finne noe som fungerer er rimelig stort.

  • En avbrutt tur og en milkshake

    I går la Eileif, Nairo og jeg ut på en lang cachetur på ca 10 km rundt Kløsa, et vann i Rakkestad. Starten på turen var rimelig gjørmete etter hogstmaskiner:

    Men da vi hadde kommet forbi dette partiet, var det en blanding av fine stier og myr. Jeg regner med at myrene var sterkt delaktig i hvorfor vi fant denne:

    Det var bare den ene vi fant som var moden, men vi så noen kart også.

    Jeg hadde småvondt i føttene i går. Stoppet tidlig for å ta av gnagsårsokkene, og det hjalp en stund, men så ble det verre igjen. Og da vi etter cache nummer 5 kom til en myr vi måtte over, bestemte jeg at her var det stopp. Og ja, det var en skikkelig nedtur. Jeg er dritt lei av å ikke klare å gjennomføre normale turer uten å få vondt, og jeg er dritt lei av å måtte avbryte turer jeg til vanlig ville klart uten problemer. Er det bare alderen, må jeg regne med sånt?

    Vi satt oss ihvertfall rett ned der vi bestemte oss for å snu, og tok en pause. Nairo var ikke imponert over at vi hadde stoppet:

    Det går an å smile selv om man er sur på sin egen kropp:

    Nairo satt lenge og luktet mot dit vi skulle gått:

    Det jeg må si jeg var glad for i går, var at det var Eileif og Nairo jeg var på tur med, for det er lettere å måtte stoppe sammen med de enn samme med andre, sprekere mennesker.

    For et par uker siden tagget ei venninne meg i et innlegg fra Strømsfoss-kiosken på Facebook, de hadde lagt ut menyen sin, og en av tingene de serverer, er milkshake med salt karamell. Salt karamell er vel noe av det beste jeg vet, så da bestemte vi oss for å stoppe i Strømsfoss på vei hjem.

    Det ble først en tur innom Møllerens hus, og der er det så mye å se på at jeg faktisk kunne gått rundt der ennå. Herlighet, for en alt-mulig-butikk, ihvertfall når det gjelder klær og interiør!

    Så var det rett over brua og ned på rasteplassen, der denne båten lå fortøyd:

    Eileif sto i en korona-vennlig kø, og returnerte med denne til meg:

    Knallgod! Joda, den kunne godt smakt enda mer salt karamell, men god var den! Så den ble absolutt et plaster på såret for den avbrutte turen.

  • Det går opp og ned, men mest opp

    I dag er det 3 1/2 uke siden Nairo ble røntget og vi fikk beskjed om at han hadde forkalkninger i hofta. Og jeg kan med hånda på hjertet si at det virkelig har gått opp og ned disse ukene! Det har vært dager hvor han virkelig har vært stiv og støl inne, men oppført seg som en valp da han kom ut:

    Det har vært dager hvor det har vært klin umulig å se at han har noen som helst problemer i det hele tatt.

    Og så var det tirsdag denne uka… Da jeg kom hjem fra jobb, hørte jeg ikke noe bjeffing innenfra, noe som er veldig utypisk Nairo. Han bjeffer ALLTID, uansett hvem av oss som kommer hjem. Da jeg låste meg inn, var det ingen hund som møtte meg logrende i gangen, også totalt utypisk Nairo. De eneste gangene det skjer, er når Eileif lager mat, for da er Nairo mer opptatt med å tigge enn å si hei til meg. Og da jeg gikk inn i stua for å se hva som foregikk, møtte jeg en hund som lå under stuebordet og bare logret. Han var ikke i stand til å reise seg og møte meg i det hele tatt, og Eileif (som er sykemeldt) sa at Nairo hadde vært sånn stort sett hele dagen.

    Med litt hjelp fra meg klarte Nairo å stable seg på beina og bli med meg ut i hagen. Jeg måtte bare prøve å få igang bakbeina hans. Og han tuslet rundt og spiste det lille han kunne finne av gress:

    Det var helt tydelig at han hadde vondt, og jeg lurte der og da på om turen til veterinæren dagen etter skulle bli han siste. Det viste seg også at han hadde vondt i magen, for det som kom ut var ikke på noen måte pent.

    Jeg slet veldig med å dra på jobb dagen etter, og jeg grina meg gjennom mesteparten av dagen. Sendte noen sms til Eileif, som mente at Nairo var noe bedre, men jeg var fremdeles veldig usikker på hvordan det skulle gå hos veterinæren, som egentlig bare var en tur ned for å få den 4. og siste sprøyta i kuren.

    Da jeg kom hjem for å hente Nairo, ble jeg møtt av bjeffing innenfra da jeg gikk ut av bilen. Og lengre kom jeg ikke før jeg knakk sammen. Låste meg inn, og ble møtt av en bjeffende, logrende og veldig glad Nairo, og ikke lenge etterpå sto han på bakbeina for å undersøke noe jeg hadde i hånda. Og jeg gråt og jeg gråt, for det var helt tydelig at problemene dagen før var borte.

    Kom oss til veterinæren, fortalte om hendelsen, og han var enig i at det var bra at det gikk så fort over. Kanskje Nairo hadde strukket seg feil, kanskje han hadde ligget galt, ikke godt å si. Men han fikk den 4. sprøyta, og kan nå tidligst få sprøyte igjen i overgangen mai-juni. Vi har fått med smertestillende hjem, og så får vi bare ta en dag ad gangen. Men sånn som han i all hovedsak ser ut nå, og har sett ut siden onsdag, så ser det igjen ut som om dette skal gå veldig bra. Jeg har egentlig ikke sett noen som helst tegn til at han har vondt de siste dagene, han strekker seg fint, han bruker ikke noe tid på å komme igang når han har ligget lenge, han vil leke og springe, og han har i dag på eget initiativ “gitt begge” (sitte bamse) for å få godbit.

    I går var vi jo på tur, og han storkoste seg:

    I dag har jeg vasket litt klær, og da er Nairo ofte med meg ned for å “hjelpe meg”. Jeg skulle sette igang en ny maskin like etter at Nairo hadde fått middagen sin. Middagen består blant annet av fiskeolje og hyaluronolje, og da vil Nairo ofte tørke seg etterpå, noe han fant ut han kunne gjøre i senga til Eileif:

    Han er nå søt, den lille pelsdotten <3

    Nå er jeg litt mer forberedt på at han kan ha dårlige dager uten at det betyr at slutten er nær. Jeg måtte bare få det sjokket om tirsdag først, før jeg innså at han nå har det sånn som jeg har det med ryggen min; noen dager er fryktelig dårlige, andre dager merker jeg ingenting.

    Vi tilrettelegger alt vi kan, han styrer selv om han vil hoppe opp og ned fra sofa og seng, han spiser normalt og stort sett så gjør han fra seg som normalt. Jeg ber han ikke lenger gjøre triks jeg antar kan forårsake smerte, men velger han å gjøre tilsvarende bevegelse selv, kan jeg jo ikke stoppe han før han allerede har gjort det.

    Igjen: jeg tror dette kan gå fint lenge, men antagelig knekker jeg totalt sammen igjen neste gang han har en dårlig dag.

  • Jeg klarte det!

    Føljetongen fryktelig vond og veldig løs jeksel er over!!!

    De siste par-tre dagene har den vonde jekselen min blitt litt ekstra vond igjen. Jeg husker jo med gru hvor ille det var da den ødela den siste ferieuka mi sommeren for halvannet år siden, og selv om jeg har hatt mange muligheter til å trekke den i løpet av denne tiden, er det noe med den tannlegeskrekken som har gjort at jeg rett og slett ikke har klart det.

    I går hadde jeg fryktelig vondt. Ikke så vondt som for halvannet år siden, men nok til at jeg måtte ty til en sterk smertestillende da jeg la meg. Det hjalp ikke, så i natt måtte jeg opp og ta en vanlig smertestillende i tillegg. Fikk heldigvis sovet greit etter det, men skjønte allerede i natt at jeg måtte ringe tannlegen i dag.

    Kom meg på jobb, dagens parkeringsplass var denne:

    Ringte tannlegen når klokka bikket 8, og fikk time klokka 0945. Dermed ble dagens andre parkeringsplass denne:

    Gledet meg jo ikke, men kjente allikevel at pulsen steg flere hakk da jeg kom inn på venteværelset. Og da jeg kom inn til selve stolen, silte tårene. Det fortsatte de å gjøre stort sett gjennom hele prosedyren, som fra jeg satt meg ned og til jeg var ute av stolen igjen tok hele 15 minutter. 15 minutter! Jeg kjente kun den første sprøyta, resten av stikkene var ikke mulig å føle. Jeg kjente at han holdt på, men ikke noen smerter. Og jeg kjente også på måten han beveget hånda si på da han dro ut tanna (som forøvrig nå var veldig løs) at han gjorde det han kunne for å gjøre det minst mulig traumatisk for meg. Ikke noe rykking eller nøkking, ikke noe gnissing eller knasing. Og når han så sa at han var ferdig og ikke skulle gjøre mer mot meg, gråt jeg enda litt mer.

    Ble sittende noen minutter i stolen for å være sikker på at jeg ikke kom til å gå i gulvet, og for å tørke tårene nok til å se hvor jeg gikk. Så var det tilbake på jobb og gjøre noen enkle oppgaver før jeg dro litt tidlig hjem, totalt utladet etter det jeg absolutt vil kalle en kraftanstrengelse. Hodepine til tusen og tilbake.

    Men jeg er så stolt av meg selv! Jeg har endelig klart det! Nå i kveld har jeg ikke noe vondt, og for første gang på halvannet år kan jeg bite tennene sammen uten å få vondt. Hurra!

  • Resultatet av Nairos røntgen

    Jeg ringte veterinæren om mandag og fikk time i dag for røntgen. Så disse to døgnene har jeg brukt på å fortelle meg selv at det ikke kan være noe alvorlig, det er nok bare en muskelstrekk eller noe sånt.

    Dro tidlig fra jobb i dag, kjøreforholdene er mildt sagt utfordrende for tiden, så jeg ville ha god nok tid til å både komme meg hel hjem og hel tilbake til byen med Nairo i bilen.

    Kom oss inn til veterinæren, og han startet med å kjenne gjennom Nairo igjen. Han var helt enig i at Nairo ikke lenger har vondt i brystbeinet, og han fortsatte med å kjenne på forlabber, ryggrad, ribbein og bakbein. Fant ingenting unormalt og Nairo viste heller ikke noe tegn til smerte.

    Vi snakket litt rundt mulighetene, og ble enige om røntgen. Så Nairo ble dopa, kastet opp (som vanlig) og sovnet, og jeg ble forvist ut imens bildene ble tatt. Etter det som føltes som en evighet fikk jeg komme inn igjen, Nairo hadde da fått oppvåkningssprøyte, men han tok fremdeles livet helt med ro på røntgenbordet.

    Veterinæren viste meg bildene, viste at det ikke var noe galt med brystbeinet eller ribbeina, ikke noe galt med ryggen, men så kom vi til hoftene. Og der er det forkalkninger, antagelig med underliggende HD. Akkurat det jeg trodde det ikke var, for jeg var 100 % overbevist om at det ikke ville komme så brått.

    Nå får Nairo en kur på 4 sprøyter (1 i uka i 4 uker), men ikke spør meg om hva dette er. Muligens Cartrophen, se også her i Felleskatalogen. Vi skal i denne perioden prøve uten smertestillende for å se hva slags virkning sprøytene har på han, men har han for vondt kan han få smertestillende i tillegg. Så skal vi passe på å holde han i moderat og variert aktivitet.

    Akkurat nå vet jeg ikke helt hva jeg tenker. Jeg vet at jeg er ekstremt lei meg, og jeg vet at jeg vil gjøre det jeg kan for at han skal ha det så godt som mulig. Samtidig sier fornuften min at jeg hele tiden skal ha hans livskvalitet som hovedfokus, mens hjertet mitt skriker at jeg ikke kan miste han.

    Nairo er akkurat nå ikke det minste fornøyd med tingenes tilstand, han bare går rundt og piper og sutrer og føler seg nok både full og fyllesyk. Ikke vil han ut, ikke vil han ha mat, ikke vil han ha vann, ikke vil han legge seg, ikke vil han ha kos. Jeg håper han klarer å slappe av i løpet av kvelden, så han får seg en god natts søvn. Usikker på om det samme gjelder for meg.