• Horisontale dager

    Det er ikke mye å skrive om denne søndagen… I går skulle jeg egentlig gitt Anita hennes dag, men av ganske åpenbare grunner var det bare å avlyse den turen. Heldigvis ingen problemer å kansellere det som var bestilt, og så får vi heller glede oss til et nytt forsøk over nyttår. Denne helgen er det julemarked på festningen, det fikk jeg heller ikke besøkt. Sånn egentlig er jeg glad for at jeg ikke har blitt mer dårlig når jeg først skulle få covid-19, men det er sabla irriterende å gå glipp av ting.

    Har stort sett holdt meg horisontalt på sofaen eller halvveis liggende/halvveis sittende i stolen helt siden tirsdag kveld:

    Eileif har (ennå ikke) blitt syk, men her er jeg litt usikker på hva som feiler ham:

    🤣🤣🤣

    Og jeg må være så ærlig og si at jeg ikke aner hva som foregår på dette bildet:

    På morgenturen på utsiden av døra med Nairo om fredag kunne jeg fastslå at det hadde kommet noen korn snø i løpet av natta/morgentimene:

    Og i går kveld var det bare å holde horisontalen i sofaen og se på finalen i Maskorama (gjettet riktig på Øystein Pølsa Pettersen og Bilal Saab) og spise mangosorbet:

    I tillegg har vi fått sett ferdig Kompani Lauritzen: Tropp 1, som var helt grei tidtrøyte, men jeg synes den vanlige Kompani Lauritzen er bedre. Jeg burde også ha kommet ajour med Greys Anatomy (ikke sett ferdig forrige sesong ennå), og ikke minst sett den nye (og siste?) sesongen av The Crown, men jeg har rett og slett ikke orket.

    Så hvordan har denne koronaen oppført seg? Vel, som jeg skrev øverst i innlegget, så er jeg glad jeg ikke har blitt mer dårlig. Det siste året-halvannet har jeg ikke vært redd for å få covid-19, men jeg har vært litt bekymret for om det skulle gå mye utover pusten og konsentrasjonen. Når jeg skriver dette innlegget, ser jeg at jeg har mange flere skrivefeil enn jeg pleier å ha, men om det skyldes trege fingre, korona eller noe annet, nei det vet jeg ikke.

    Dagene har vært preget av feber med tilhørende muskelkramper og leddvondt, egentlig sånn mine forkjølelser/influensaer pleier å være. Jeg har aldri tidligere tatt influensavaksinen, men vurderte det i år, uten at jeg kom så langt til å få gjort det. Kanskje den hadde hjulpet noe? Jeg har vært trøtt og sliten, men har sovet godt alle netter bortsett fra natt til onsdag, da sov jeg i underkant av 5 timer totalt, krampene vekket meg og holdt meg våken store deler av natta. Jeg tror det var fredag morgen at jeg våknet sår i halsen og tett i nesa, og hostingen begynte utover dagen i går, selv om den egentlig ikke er så ille.

    Jeg har litt feber i dag også, men jeg skal på jobb i morgen. Hater å være hjemme fra jobb, min våkne tid blir mye brukt til å gruble på alt jeg vet venter på meg, og da får jeg ikke skikkelig hvile. Så da er det bedre å komme meg på jobb og få unna noe selv om det går tregt, for jeg er ganske sikker på at jeg ikke er smittsom lenger.

  • Så ble det min tur

    På jobb i går fikk jeg sånn nesten plutselig mer vondt i ryggen enn jeg pleier å ha. Konkluderte med at jeg måtte ha ligget feil på natta, og tenkte ikke mer over det bortsett fra å være irritert over smertene. Men etterhvert som dagen gikk fikk jeg feber, og da skjønte jeg at ryggsmertene ikke var ryggsmerter, men muskelkramper og leddsmerter på grunn av feberen. Det store spørsmålet var jo bare hva jeg hadde fått, om det var forkjølelse, influensa eller covid-19.

    Sov nesten ikke i natt på grunn av muskelkrampene, og var rimelig sliten da jeg sto opp til vanlig dra-på-jobb-tid, men startet dagen med å ta en koronatest. Og det var knapt så jeg rakk å snu ryggen til testen før dette resultatet åpenbarte seg:

    2 år og litt over 8 måneder etter at Norge stengte ned var det altså min tur. Og jeg som hadde håpet, nå som det har gått så lang tid, at jeg skulle få være en av de som skulle slippe unna! Men nei. Og så langt går det ganske greit. Formen er så klart ikke bra, men bedre enn jeg fryktet. Ikke noe jobb i dag, og ikke i morgen heller da jeg på ingen måte er feberfri. Men bare feberen kan stikke av og muskelkrampene og leddsmertene blir med feberen, så går dette greit. Håper jeg.

  • Etterkontroll på sykehuset

    I dag er det 4 uker siden operasjonen, og det har gått bare bedre og bedre. Har ikke hatt noe vondt i høyre legg i det hele tatt, men både på den lille gåturen Eileif og jeg hadde for 2 uker siden og på en liten tur jeg hadde med Nairo i går, har jeg merket litt vondt i venstre legg. Sukk og stønn, jeg trenger ikke en runde til med dette liksom… Så jeg var veldig spent da jeg troppet opp på sykehuset for etterkontroll i dag:

    Kontrollen i dag skulle foregå på samme måte som forundersøkelsen jeg var på i februar, og tror dere ikke at sykepleieren som skulle være med meg i dag var den samme, utrolig hyggelige damen som passet på meg før og etter operasjonen! Det var så koselig å se henne igjen, og jeg gjorde mitt beste for å fortelle henne hvor godt ivaretatt jeg følte meg for 4 uker siden. I tillegg fikk vi skravlet enda mer, og det var også superhyggelig!

    Hun tok blodtrykk i begge beina pluss lyttet etter puls i begge føttene før jeg skulle opp på tredemølle i 10 minutter. Hun økte hellingen på den underveis, og jeg kjente ingenting i høyre legg (forrige gang var leggen ødelagt etter 400 meter). Men til min store overraskelse fikk jeg heller ikke vondt i venstre legg! Overlegen var innom et par ganger, og hun tittet igjen på bildene jeg tok med kontrastvæske i høst, og hun kunne ikke se noen grunn for hvorfor jeg skulle få vondt i venstre legg. Etter tredemølla var det ny runde med blodtrykk og puls, og både sykepleier og overlege var veldig fornøyd med alle tall. Så da er jeg fornøyd også, og så krysser jeg fingrene for at den vondten jeg har kjent i venstre legg bare har vært “hikke”, og at jeg nå bare kan gå så mye jeg vil for å få tilbake litt kondis. Takk for norsk helsevesen og de hvitkledde englene som jobber der!

  • Operasjon for å fikse leggen

    Om det kalles operasjon eller inngrep (eller noe helt annet) er jeg jaggu ikke sikker på, men mer om det senere.

    Jeg har jo snakket om denne vonde leggen min i evigheter, at jeg ikke kan gå i normalt tempo uten å få vondt, at jeg må gå i krabbefart og ta hyppige pauser. I april i fjor postet jeg dette innlegget, hvor vi trodde at vi hadde funnet løsningen, men det stemte jo ikke. I august i fjor postet jeg dette innlegget, da jeg hadde vært hos legen og blitt henvist til to undersøkelser. Den første var en kontrastvæskeundersøkelse i september:

    Og da resultatet fra den undersøkelsen kom tilbake, var det ikke noe vits i å gjennomføre den andre undersøkelsen, for svaret var helt klart og tydelig, jeg hadde åreforkalkning i pulsåren i lysken på høyre side. Årsaken er umulig å vite 100 % sikkert, men arv/gener og usunn livsstil er nok synderne uansett hvordan vi vrir og vender på det.

    Dermed ble jeg henvist til sykehuset Østfold Kalnes for forundersøkelse 7. februar:

    Her var det først måling av puls og blodtrykk i beinet (både min lege ved en tidligere anledning og sykepleieren hadde problemer med å finne pulsen i foten min), så var det opp på tredemølle i 10 minutter (det tok 400 meter før jeg hadde skikkelig vondt, og det var uten noe særlig helling på mølla, og også i et helt greit tempo), og så ny måling av puls og blodtrykk. Overlegen kom inn og tittet på resultatene, og hennes konklusjon var at det måtte inn en stent i pulsåren. Mulig også en støttestent mot venstre, men det måtte tas “på sparket” under operasjonen/inngrepet. Blodfortynnende må jeg gå på resten av livet i tillegg.

    To dager senere var det tid for en fastende blodprøve hos min fastlege:

    Og så var det bare å vente på innkalling til operasjon/inngrep. Den kom overraskende fort, og om fredag måtte jeg på Haldenklinikken for å ta en ny blodprøve:

    Det sto ingenting i brevet om at jeg måtte være fastende til den blodprøven, men ifølge sykepleieren skulle jeg ha vært det. Men det var ikke tid til å gjøre noe med det, så blodprøven ble tatt og det ble notert at jeg ikke var fastende.

    Helgen gikk med til å prøve å roe meg selv ned, for jeg må være ærlig og si at jeg gruet meg. Jeg er ganske flink til å krisemaksimere, så det var mange scenarioer som fløy gjennom hodet mitt, men skogsturen med Eileif og Nairo om lørdag hjalp godt til å få tankene over på noe annet.

    I går morges var det bare å holde seg unna alt som kan spises og drikkes, komme seg i dusjen, og så dro vi innover til Kalnes. Eileif dro hjem igjen da det var unødvendig at han skulle sitte på parkeringsplassen i 6-8 timer, jeg tuslet inn og satt meg til å vente. Det tok ikke lang tid før en veldig koselig sykepleier hentet meg, og jeg fikk egen seng på overvåkningsrommet:

    Hun gjorde meg klar, og så ble det litt venting før jeg ble kjørt til operasjonsrommet. Der ble det lokalbedøvelse, og så var selve operasjonen/inngrepet unnagjort på veldig kort tid, og det eneste jeg merket var bedøvelsessprøyta og de to gangene jeg fikk kontrastvæske. Utover det var det ikke noe vondt eller ubehagelig, takk og pris! Og de trengte heller ikke legge inn støttestent, det greide seg med en stent på 3,5 cm.

    Ble så kjørt ned til overvåkningsrommet igjen, der jeg skulle ligge flatt i 2 timer uten å løfte hodet eller beina, sånn at blødningen i pulsåra skulle stoppe. Litt sliten her:

    De to timene gikk rimelig sakte av gårde, med jevnlige sjekk av blodtrykk og blødning, men da klokka var 13, kunne jeg få sette meg opp med litt assistanse og så endelig spise litt. Og dette var et herremåltid:

    Så var det opp og gå litt, litt flere sjekk av blodtrykk og blødninger, og etter nesten to timer til ble legen ringt på for å skrive meg ut. Da ramlet datasystemene ned, så hun fikk ikke skrevet meg ut, men jeg fikk lov til å dra hjem allikevel 😀 Og jeg må også si at den hvitkledde engelen som passet på meg i disse 4 timene var verdt sin vekt i gull og enda litt mer. Rolig og behagelig, veldig koselig å prate med (og vi var innom mange temaer!), og veldig oppmerksom på hver lille ting.

    Kvelden i går gikk helt fint, tok livet med ro og gikk og la meg ganske tidlig. Var mer sliten enn jeg egentlig ville innse, men det var nok mye anspenthet som forsvant ut av kroppen. Eileif er hjemme og passer på meg, og lar meg nesten ikke gjøre noe som helst på egen hånd <3 Men i dag har gått veldig bra, ikke noe blødninger siden i går kveld (og da var det bare et par dråper), men jeg har tatt det rolig i dag også. Går litt rundt omkring, har tatt en dusj, og ellers bare slapper av.

    I morgen skal jeg til fastlegen for en ny blodprøve, så blir jeg innkalt til sykehuset for en kontroll om 4 uker, og så igjen om 1 år. Og forhåpentligvis er det ikke lenge til jeg kan begynne å gå ordentlige turer igjen, og bygge opp litt kondis sånn at jeg kan få gjort mitt store mål for året: gå en mil uten å krepere underveis. Som jeg gleder meg!

  • Er det ikke det ene, så er det det andre

    I går var jeg hos spesialisttannlegen. På planen sto det dyprens, og da er det bare å kjøre på med bedøvelser. Jeg er ikke det minste glad i sprøyter, og enkelte av de man får i munnen er jo helt forferdelige, men jeg overlevde. Jeg overlevde også rensingen, tok bare høyre side i går, og det gikk greit helt til bedøvelsen gikk ut. Utover kvelden gjorde det så vondt at jeg ikke visste hvor jeg skulle gjøre av meg, så jeg endte opp med å ta en trekanttablett og legge meg tidlig. Ikke at tabletten hjalp så mye, for jeg har ikke hatt en god natt, men jeg har ihvertfall fått sovet. Og jevnlig inntak av vanlig smertestillende har holdt meg på jobb i dag.

    Som om det ikke var nok, så oppdaget jeg at det er noe galt med bilen da jeg kjørte hjemover. Heldigvis har Eileif friuke så jeg kan ta hans bil i morgen imens han prøver å ordne veihjelp og å få den ut på verkstedet. Og jeg må også si heldigvis for at vi har opparbeidet oss en buffer på bankkontoen for uforutsette utgifter, men vi trengte vel ikke dette akkurat nå. Og hvis min bil ikke blir fikset før tirsdag (har tatt en feriedag på mandag), vet jeg rett og slett ikke hva jeg skal gjøre, for det er vinterferie til uka og da går det ikke buss her på landet. Sukk, altså…

  • Historien gjentar seg selv…

    …når man ikke gjør noen endringer.

    La meg først gjøre det klinkende klart at jeg vet at jeg har skyld i dette selv, på alle mulige måter. Det er ingen andre enn jeg som kan, skal eller må ta ansvaret for dette, og dette er ikke et forsøk på å få medlidenhet, det er bare for å forklare tingenes tilstand.

    Noen av dere husker kanskje at jeg i mars hadde en hevelse på utsiden av venstre kjeve, innlegget er her. Jeg feiget jo ut og fikk ikke trukket de to tennene, og de sitter fremdeles fin plassert der de alltid har vært. Men jeg har flere tenner som burde vært ute, og mandag morgen merket jeg resultatet av at nok en av de ikke har blitt trukket. Hoven på utsiden av høyre kjeve. Håpet i det lengste at det skulle gå over, men i går morges kapitulerte jeg da jeg så sånn ut:

    Ringte tannlegen og fikk en akuttime kl. 0830 som resulterte i penicillinkur og at tanna må ut. Jeg må kvinne meg opp til å trekke den så fort som overhodet mulig. Sukk…

    Dro tidlig hjem fra jobb da jeg hadde så vondt at jeg egentlig bare hadde lyst til å gråte, og jeg som aldri sover på dagtid omtrent uansett hvor syk jeg er, sovnet i 2 timer da jeg kom hjem.

    Utover kvelden i går ble det bare verre og verre, det var vondt å åpne munnen, og det var sånn pulseringsvondt hele tiden. Tidlig i seng, da så det sånn ut:

    Sov ikke spesielt godt i natt, og bestemte meg med en gang jeg sto opp at jeg bare måtte holde meg hjemme i dag. Tannlegen anbefalte at jeg skulle holde meg i ro, men jeg er nå en gang skrudd sammen sånn at jeg aller helst drar på jobb uansett. Men jeg tror det var fornuftig, så kan jeg heller prøve meg pent på jobb i morgen. Bedre med noen timer på jobb enn ingen. Og nå som penicillinen begynner å virke og hvile også gjør sitt, så har det gått bedre utover dagen i dag. Nå ved middagstider så jeg sånn ut:

    Selv om det fremdeles er godt synlig, så er det i mine øyne en tilbakegang fra i går, og det er bra! Så nå satser jeg på en god natts søvn og enda mer bedring til i morgen. Og så får vi bare se hvor lang tid jeg trenger på å kvinne meg opp til trekking…

  • Sånn går det med leggen

    Det er noen av dere som spør hvordan det går med leggen min. Det setter jeg veldig pris på, så jeg tenkte jeg skulle gi dere en liten oppdatering. Leggen har ikke blitt noe bedre over sommeren. Jeg har forsøkt å ta det pent, og så lenge jeg går sakte og tar pauser veldig ofte, går det fint. Men kommer det en oppoverbakke, hjelper det ikke hvor sakte jeg går, da gjør det vondt uansett. Og så går det over så fort jeg får et minutts pause.

    For et par uker siden logget jeg meg inn på besøklegen.no for å bestille legetime i løpet av høsten. Ikke en eneste ledig time så langt jeg fikk lov til å bla meg fremover i kalenderen! Nå i ettertid har jeg skjønt at det kanskje kom av at legen hadde ferie da, og det var ikke lagt ut timer fremover. Uansett… Jeg visste at legen var tilbake i forrige uke, så på tirsdag skulle jeg logge meg inn igjen for å se på ledige timer, men da fikk jeg ikke logget meg inn. Mistanken min stemte da jeg ringte min nye mobiloperatør (som jeg byttet til mandag i forrige uke), for de har ikke åpnet for at man skal kunne få sms’er fra f.eks. besøklegen.no. Dermed måtte jeg ringe legen, og vips så fikk jeg time allerede en uke etterpå, det vil si i dag! Det er vel det forteste jeg kan huske å ha fått en legetime!

    Image by André Santana AndreMS from Pixabay

    En halvtime etter oppsatt tid kom jeg inn i dag, og fikk forklart hvordan leggen har oppført seg i sommer og hva jeg har gjort for å holde den i sjakk og også teste den ut litt. Nå må vi grave litt dypere for å finne ut hva det kan være, så nå har det blitt sendt rekvisisjoner på ikke mindre enn to tester som skal gjøres/tas. Så det er rett og slett status nå, vente på innkallinger til de to testene, og så vente på svar. Forhåpentligvis vet vi da hva som kan/bør/skal gjøres. I mellomtiden får jeg bare fortsette å gå sakte og ta pauser.

  • Leggen har fått en diagnose

    I dag var det endelig tid for legetimen jeg bestilte for rundt halvannen måned siden (i dag var første ledige time som passet for meg, og jeg hadde det ikke travelt). Selvfølgelig har jeg ikke klart å la være å google litt, og jeg hadde litt mistanker om hva som kunne være galt. Det var ikke det jeg trodde, men det var noe noen gjettet på for en god stund siden (var det Lisa som gjettet, tro?), nemlig beinhinnebetennelse. Så vidt jeg klarer å lese meg frem til, så er det gjerne noe idrettsfolk og folk som trener mye som får, så det er rimelig overraskende at jeg har fått det.

    Men jeg håper jo jeg kan få det bort, og da starter jeg med en betennelsesdempende kur så fort jeg får dratt til apoteket. I tillegg skal jeg visstnok ta det mest mulig med ro til å begynne med, og så øke forsiktig etter hvert. Og jeg vet jo at hvis jeg går sakte og kort, så får jeg ikke vondt, så det skal bli lett å følge.

    Hvis kur og det å ta det med ro ikke skulle hjelpe i lengden, finnes det noe som heter sjokkbølgebehandling som kanskje kan hjelpe, men jeg håper jeg slipper å prøve det. Og i ytterste konsekvens skal det også være mulig å operere, men det har jeg heller ikke spesielt lyst til (men hvis jeg kan få fikset tenner/tannkjøtt samtidig, er det helt greit 😉 ).

    Det er altså så utrolig deilig å ha en diagnose og noe å forholde meg til, så kan det vel bare gå oppover herfra, kan det ikke? 🙂

  • Oppsummering av påsken 2021

    Da påsken i fjor ble “avlyst”, trodde vi vel alle at påsken 2021 skulle bli så meget bedre. Det ble den jo ikke, selv om vi kanskje har vent oss til en ny normal, men jeg håper jo fremdeles at den nye normalen bare er midlertidig. Kanskje vi aldri går tilbake til sånn det var før mars 2020, men bedre enn det er nå må det jo bare bli.

    Som jeg skrev i går, så hadde jeg håpet på masse caching denne påska. Sånn ble det ikke, men bittelitt caching ble det heldigvis.

    Palmehelgen:
    Lørdagen cachet jeg på Isegran i Fredrikstad:

    Ble ikke så mange funn, men det var kjempedeilig å komme seg ut.

    Mandagen:
    Søndag ettermiddag begynte jeg jo å få vondt i kjeven. Dro på jobb på mandagen, ringte tannlegen og fikk akuttime. Betennelse under ei tann (pussig siden jeg har kronisk tannkjøttbetennelse), med påfølgende penicillinkur i 5 dager og trekking av 2 tenner tirsdag etter påske. Dro tilbake på jobb i noen timer.

    Tirsdagen:
    Dro på den andre jobben, mutters alene, og prøvde å få et system til å fungere. Hevelsen hadde flyttet seg litt over natta:

    Og som jeg skriver på bildet, så ser det litt ekstra ille ut i den vinkelen. Men hevelsen var godt synlig altså.

    Systemet på jobb ville ikke fungere, så det ble tidlig påskeferie på meg.

    Onsdagen:
    Gjorde egentlig ikke en dritt. Helt greit å ha sånne dager innimellom, men jeg turte ikke gjøre stort i redsel for å irritere betennelsen.

    Skjærtorsdag:
    Tok med Nairo på tur ved Berby:

    Var veldig usikker på om leggen min orket å gå hele veien, men det gikk over all forventning. Og selv om vi møtte litt vel mye folk etter vår smak, så gikk det overraskende bra!

    Og nå leser jeg selv at jeg klager en del, det ble plutselig mye med både betennelse og legg i samme blogginnlegg. Det er ikke meningen å klage, og jeg håper begge deler er historie veldig snart.

    Langfredag:
    Hevelsen var så å si borte, men det var fremdeles ømt, og det har vart resten av påska.

    Dette var mammas bursdag, og hun ville feire på hytta:

    Jeg rakk ikke å kjøpe gaver til henne før alt ble stengt ned på nytt, så det ble noen nødløsninger. Jeg var ikke så fornøyd med nødløsningene, men de fikk henne ihvertfall til å le 🙂 I tillegg fikk hun temperaturskjerfet, ja selvsagt var det henne det var til 🙂 Jeg er litt usikker på om hun forsto 100 % hva det gikk ut på, men hun virket ihvertfall fornøyd 🙂

    Påskeaften:
    Jeg dro til Moss og cachet alene:

    Også en veldig fin dag, bycaching når butikker er stengt er ikke så veldig ille.

    Første påskedag:
    Eneste fornuftige jeg gjorde i går var å vaske klær. Det burde jeg helt sikkert ikke gjort siden det var helligdag, men jeg kan ikke forestille meg at noen hørte det, og jeg henger klærne til tørk inne.

    Andre påskedag:
    Jeg har fortsatt med klesvasken i dag, og i tillegg har jeg byttet gardinene på kjøkkenet:

    Julegardinene på kjøkkenet her i huset henger alltid oppe til påske. Normalt pleier jeg å bytte de onsdagen før skjærtorsdag, sånn ble det ikke i år. Men nå er det gjort 🙂

    Generelt for hele påska:
    Jeg snur ikke døgnet noe når jeg har fri. Årsaken er at jeg våkner tidlig uansett, så selv om jeg legger meg litt senere enn når jeg skal på jobb, så orker jeg ikke å sitte veldig sent oppe. Da jeg så at alle Harry Potter-filmene skulle sendes på TV3 i påska, og da til tider jeg kunne få sett de uten å sovne midt i filmen, måtte jeg bare få de med meg:

    Men de to siste filmene skulle dessverre sendes sent… Gode råd var dyre, men ikke så veldig dyre, for vi leide del 1 av den siste filmen på Viaplay i går, og kommer til å leie del 2 i kveld. Så hurra, jeg får sett alle filmene! Og selv om jeg har sett de opptil mange ganger, så tror jeg ikke jeg har sett alle på rad siden de kom på kino. Jeg har storkost meg!

    Og det at jeg har sett film hver dag (og en dag var det 2 filmer på rappen) har gjort at jeg har fått strikket en del på temperaturskjerfet til meg selv:

    Den grønne streken er omtrent så langt jeg hadde kommet da jeg postet bilde i oppsummeringen min om onsdag, så alt til høyre for streken er strikket etter det. Og ja, jeg må fortsatt feste tråder…

    Kjeven har gjort at jeg ikke helt har fått den påska jeg hadde ønsket meg, men alt i alt kan jeg (nesten) ikke klage. Litt kald vind noen dager, ellers strålende sol. Også litt kjedelig at Eileif har jobbet hele uka, men sånn er det når man jobber skift. 5 1/2 uke til neste langhelg, innen det håper jeg at både kjeve (trekke 2 tenner i morgen… 🙁 ) og legg er fungerende, at det ikke har dukket opp noe nytt vondt, og kanskje har jeg satt igang med et nytt strikketøy? 🙂

  • Krokus og akuttime

    I dag hadde jeg planer om å skrive et koselig innlegg om krokusen som har kommet:

    Og om at påskeliljene ikke er i rute i år heller. Men at det er deilig med vårtegn, selv om det er rimelig kjølig ute.

    Istedenfor må jeg ta dere med tilbake til i går, hvor jeg kjente at venstre kjeve ble ømmere og ømmere utover ettermiddagen. Jaja, ei underjordisk kvise, tenkte jeg, jeg har hatt noen av de i det siste. For jeg hadde ikke noe vondt inne i munnen eller i noen tann, det var bare på utsiden.

    Sov dårlig i natt, og årsaken var at det ble mer og mer vondt. Ikke uutholdelig, langt fra uutholdelig, men allikevel vondt. Sto opp i morges, og da var det helt tydelig at det ikke var noen kvise. Hadde hevelsen vært litt under kjeven ville jeg mistenkt kusma, for det har jeg ikke hatt. Men nei, det var rett på kjevebenet, og siden jeg har hatt mine runder med diverse utfordringer i munnen, regnet jeg fort med at det var en betennelse. Ganske komisk siden jeg lever med kronisk tannkjøttbetennelse, for så å få betennelse i betennelsen. Tragikomisk er vel det rette uttrykket.

    Kom meg på jobb, fikk ringt tannlegen og fikk en akuttime kl. 10, og sånn så jeg ut idet jeg parkerte i byen:

    Det er kanskje ikke så lett å se, men min vestre side er en smule større enn den høyre.

    Inn til tannlegen, og med min tannlegeskrekk er det ikke lett selv om jeg ber om time selv. Han tittet, tok bilde, tittet litt til og tittet så på bildet, og jeg fikk rett i mine antagelser, det er en betennelse/infeksjon under den ene jekselen på den siden. Jeg fikk også rett i at jeg skulle få en penicillin-kur, men dessverre fikk jeg ikke ønsket mitt oppfylt, det er ikke nok med bare den kuren. Tirsdag etter påske, altså om 8 dager, skal jeg tilbake og trekke de to jekslene som er igjen nede på den siden. 2 TENNER SKAL TREKKES!!! 2!!! !!$§§%¤%%# Tannlegen lovte meg at jeg kan få si stopp etter ei tann og så få en time til en annen dag, men jeg vet ikke om det hjelper så mye. Og dere må ta med i regnestykket at sist jeg hadde ei tann som måtte ut, så hadde jeg mer eller mindre konstant vondt i den i 2 år før jeg turte å trekke. Og da hadde jeg mye mer vondt enn jeg har nå.

    Jeg ber ihverfall til alle høyere makter om at penicillinen og smertestillende gjør jobben sin så jeg kan få en smertefri påske, ellers vet jeg ikke helt hva jeg gjør altså… 🙁