-
Ovnsbakt laks med sitron
Jeg er ingen fiskespiser. Styrer så langt unna fisk jeg overhode kan, men jeg vet jeg må spise fisk allikevel. Og da er det utelukkende laks jeg velger. Jeg synes det blir godt hvis jeg lager eggesmør til potetene, men da er det jo ikke laksen som er god, men eggesmøret og potetene. I tillegg er jo ikke det så bra for kolesterolen, og det er jo den jeg prøver å passe på ved å spise laks.
Da jeg her om dagen så en reklame for en lakseoppskrift fra Godfisk.no på Facebook, fant jeg ut at den skulle prøves. Veldig enkel og rask, og med litt andre ingredienser enn jeg pleier å bruke.
4 porsjoner:
600 gram skinn- og beinfri laksefilet
2 ss soyasaus
4 ss olivenolje
1 sitron
salt og pepperSalat:
2 vårløk
1/2 grønt eple
1 hjertesalat
1 avokadoDressing:
3 ss sitronsaft
3 ss olivenolje
1/2 ts havsaltSett stekeovnen på 180 grader. Skjær laks i serveringsstykker og legg i en ildfast form. Ha soyasaus og olivenolje over laksen og krydre med litt salt og pepper. Ha over revet skall og saft av sitron, og bak i stekeovnen i ca. 10-12 minutter.
Salat:
Skjær vårløk i skiver og eple i strimler, og skjær opp salat. Del avokado, ta ut stein og kjøttet med en skje. Skjær kjøttet i biter. Vend vårløk, eple, salat og avokado sammen.Dressing:
Rør sammen sitronsaft, olivenolje og havsalt, og vend inn i salaten.Serveres med ris.
Retten kan varieres med skall og saft av appelsin istedenfor sitron.
Oppskriften finner du også her.
Slik ble min seende ut:
Jeg liker soyasaus, men jeg vet ikke helt om jeg likte kombinasjonen av soyasaus og sitron på laksen. Det jeg virkelig likte, var salaten og dressingen. Jeg er ingen storforbruker av avokado, og jeg hadde egentlig ikke trodd at avokado og eple (jeg brukte forøvrig et litt mer gult enn grønt eple, da jeg synes de grønne ofte er altfor sure) var godt sammen, men denne salaten med dressingen til var utrolig frisk og god, og det endte opp med at jeg spiste resten av den til “dessert”.Husk å si ifra hva dere synes hvis dere prøver 🙂
Del dette på:
-
Som julaften på kjerringa
Det er ingen tvil om at vinteren 2013-14 har vært rar. Nesten ikke noe snø og nesten ikke noen minusgrader har gjort at jeg sliter med å i det hele tatt kalle det vinter. Men at våren skulle komme så brått på meg, nei det hadde jeg ikke trodd!
Her om dagen oppdaget jeg at påskeliljene er på vei opp:
Normalt pleier jeg jo å sutre over at påskeliljene aldri har sprunget ut når påska er her, men nå kan det nesten se ut som om de er avblomstret før påske.I det samme bedet som påskeliljene står, har allerede marianøkleblom’en våknet til liv:
Litt lengre borte i dette bedet står en stusselig kvast med syrin, og under den er det noen krokus som har kjempet seg opp. Liker spesielt denne varianten:
I bedene ved inngangsdøra er det også liv. Et par mørk lilla krokus har banet seg vei gjennom granbaret:
Som vanlig har naboens krokus allerede satt igang blomstringen skikkelig, men så har til gjengjeld de mye mer sol enn hva mine har når vi først har sol.
Klematisen ser fremdeles sliten ut, og når man tar med i betraktning at det ligger halvvissen granbar der pluss tørt løv, skulle man nesten tro alt var dødt. Men klematisen har allerede kommet med de første av årets skudd:
Og som toppen av kransekaka har også rosene i disse bedene såvidt også kommet med skudd. Dårlig bilde, men dere ser jo hva jeg mener 🙂
Det spennende nå er jo å se om vi får noen fler kuldeperioder, og dermed om all spiringen har vært bortkastet for disse søte små, eller om de klarer seg smertefritt og snart gleder oss med fine farger 🙂
Del dette på:
-
To korte i regnet
Det blir litt dårlig med skikkelige turer på Nairo for tiden, noe jeg har ekstremt dårlig samvittighet for. I går hadde jeg tenkt å rette opp i det, og gå en tur på ca 6 km, men da jeg kom omtrent halvveis til bestemmelsesstedet (dvs at jeg hadde gått litt over 1,5 km) var jeg så sliten at vi måtte snu og turen endte opp på noe over 3 km istedenfor. Heldigvis hadde jeg Nairo i langlina, så han fikk sprunget og herjet mye mer enn han hadde i vanlig kobbel. Hvorfor jeg er så sliten? Vel, jeg tror det kommer av at jeg i 2 måneder har måttet gjøre alt selv, uansett hva som skal bli gjort, pluss at jeg jo stort sett alltid går og bekymrer meg for små og store (og gigantiske) ting.
I dag tenkte jeg at Nairo skulle få gå med kløven, slik at en liten tur i dag også ville bli litt ekstra slitsom for han. Mens jeg pakket kløven og tok på meg klær, begynte det selvsagt å regne igjen, akkurat som i går. Men ut gikk vi, og denne gangen gikk vi en runde vi ikke har gått før. Ikke langt fra huset går det en gammel traktorvei opp en åsside. Denne bakken kaller vi her i huset for akebakken, da den hadde vært perfekt å ake i hvis vi hadde hatt noe snø og hvis ikke bakken hadde vært full av småtrær, busker og kratt. Jeg er ikke noe glad i å gå den bakken, for min ekstremt dårlige kondis kommer så tydelig frem mens jeg puster og peser og snegler meg opp, men vi kom oss opp! Og selv om det er mye trær der oppe, så fikk vi jo litt utsikt pluss en fin grusvei å gå ned:
Vakre gutten min synes det er helt greit å gå med kløv, selv om det er lenge mellom hver gang. I dag pakket jeg skjerf i veskene, og oppdaget at selv om vekta er helt lik på hver side (skilte bare 20 gram), så har størrelsen på det man pakker nedi noe å si også (selvsagt har det det, teite meg!), så kløven dro en stund over på Nairos venstre side. Så ved neste anledning skal jeg få fylt noen halvlitersflasker med sand i forskjellig vekt, slik at vi har noe å variere med.
Fortsatt god søndag, håper alle har det bra!Del dette på:
-
2,34 kilometeren
Imellom 3-mila til jentene (gratulerer til Marit, Therese og Kristin!) og skiskytterstafetten til gutta (heia Tarjei, Johannes, Ole Einar og Emil!) la Nairo og jeg i vei på vår 2, 34 kilometer. Jeg iført siste skrik (eh…) i regntøyverdnen, med en hette så stor at når jeg må snurpe litt igjen så ser jeg ikke halvparten av det jeg burde se.
Nairo var for anledningen iført en løstsittende variant av kondomdressen, med langsgående fartsstriper og en signalblå sele med innfelte partier med refleks. Meget kledelig, noe en stolt hale tydelig viser:
Som litt inside information bør det nevnes at Nairo gjorde det han kunne for å hjelpe til med påkledning før dagens konkurranse, han endte opp med å ha snuta godt plassert langt inn i dressens ene forbein :p
Til min store overraskelse var min firbeinte konkurrent smart nok til å la meg ligge foran og dra store deler av løypa. Han var tydelig mer opptatt av å holde kontroll på hvor i sporet tidligere konkurrenter hadde gått, og det var også viktig for han å legge inn noen gjøre-fra-seg-pauser. Var han så trygg på seier?
Nå skal det sies at han ikke er en hensynsløs utøver som bare leker med konkurrentene sine. I de bratteste stigningene giret han om, la seg foran og dro meg oppover. Ved et par anledninger snudde han seg også og tittet på meg, akkurat som om han ville si: “Gir du meg ikke mer utfordring enn dette?”.
Som de fleste ganger ellers, gikk ikke favoritten på noen smell i dag heller. Han hadde ikke startet for hardt, han gjorde ikke noen taktisk bommert ved å ligge foran i bakkene, og han stivnet ikke mot slutten. Gullvinneren gikk over målstreken etter 28 minutter og 30 sekunder, noe som tilsvarer en gjennomsnittsfart på 4,9 km/t. Ganske bra med tanke på at vi hadde en stigning på totalt 104 meter (noe jeg personlig ikke tror er helt riktig, men det er det Endomondo sier) og veldig vått føre.
Førstepremien var et kjøttbein, så jeg er egentlig ganske glad jeg ikke vant 😉
(bildet er tatt for et par dager siden, beinet ble hentet frem igjen i dag)Mens andrepremien var å teste ut en ny tesmak, nemlig vanilje og karamell:
Smaker egentlig som Dumlekaramellene, merker ikke stort til vaniljesmaken. Helt ok, men ingen stor favoritt.En OL-inspirert klem går til dere alle, fortsatt god helg!
Del dette på:
-
Siden sist
Siden sist føles det som om det eneste jeg har gjort er å jobbe, spise, bære ved, sysselsette Nairo og sove. Det er nettopp derfor det blir så lite blogging, for hvem gidder å lese om det, liksom? Det er egentlig et under om noen fremdeles stikker innom her, så nå kommer jeg til å juble for hvert besøk her og hver kommentar. Yay! \o/
Siden sist har jeg:
– tatt en selfie av Nairo og meg. Nairo ser vettaskremt ut, men han ble liggende på fanget mitt for å kose ganske lenge etterpå, så jeg tror ikke han hadde det så ille:
– måkt snø i innkjørselen:
– måkt snø av hyttetaket:
-og måkt snø på gårdsplassen:
Nå er all snøen borte, det er plussgrader og regn, og selv om noen påstår det ser ut som vårvær, mener jeg at det er mer høstvær. Hvor ble det av vinteren???– hengt opp familiebilder på veggen. Bildene av mamma og meg hang der fra før, resten er nyopphengte:
Øverst: pappa, pappa og hans bror, og min farfars mor.
I midten: meg, mamma, bryllupsbildet til farmor og farfar, og min farmors mor.
Nederst: pappa.
Fun fact: jeg har farfars giftering på meg, så bryllupsbildet er tatt 4. september 1926.– gått tur for å legge ut nye cacher:
Men jeg fikk ikke lagt ut en eneste cache, for jeg hadde ikke med meg noe å henge opp cachene med, og de må opp i høyden i disse traktene.– ved hjelp av en snill nabo reddet en katt som virkelig satt fast i treet ved verandaen:
Var ute og luftet Nairo i går kveld, og så at det satt en katt i treet og tittet på oss. Gikk ut på verandaen en halvtime senere og så da at bakbeina bare hang og dinglet nedover stammen, slik dere ser på bildet, ca 3 meter over bakken. Fikk satt opp stigen og klatret opp til en illsint og rimelig stor hannkatt som gjorde det han kunne for å skremme meg bort, både ved hjelp av klør, tenner og stemme. Jeg prøvde å dytte stumpen hans oppover, men han satt dønn fast, og jeg skjønte fort at jeg ikke klarte dette alene, jeg var nok nesten like redd som det han var. Fikk heldigvis hjelp fra en god nabo, og etter en halvtimes tid med lirking, forsøk på å pakke inn den sinte delen av katten i et håndkle for å få bedre tak og vurderinger om å sage ned den minste greina ville være et godt alternativ, så klarte vi i fellesskap å få dyttet katten såpass høyt opp at han kom seg løs. Gudene vet hvordan han hadde klart å sette seg fast der, men han måtte opp ca 30 cm før spriket mellom greinene ble stort nok. Takk og pris for at jeg gikk ut igjen og tittet etter han!God helg til dere alle, jeg lover å blogge igjen så snart jeg har noe jeg synes er verdt å dele. Savner å kommunisere med dere! 🙂
Del dette på:
-
Nairo sin berg- og dalbane
Nairo har vært undervektig hele livet. Helt fra han var liten valp har han vært litt for tynn, og etter at han ble voksen har vi slitt med å stabilisere vekta hans. Han har jo en del stress i kroppen som gjør at han bruker mye energi og han trenger derfor mye mat, men når han i tillegg ikke er særlig matglad, er det vanskelig å få i han nok.
Det siste året, og spesielt det siste halvåret har vi sett at vi er på riktig vei, og det viser også grafen over vekta hans for 2013:
Nedgangen i februar/mars skyldes løpetid i nabolaget, hvis jeg ikke husker feil. Merkelig nok gjorde mageproblemene han hadde i juni positivt utslag på vekta, han fikk en del skånekost da, og det var han veldig glad i.
Vom&Hundemat fungerer han ikke på dessverre. Nå for tiden får han en halvpart med Royal Canin 4800 og en halvpart med Royal Canin Fibre Response. Sistnevnte fordi han sliter med analkjertlene, og det virker som om det fôret gjør at avføringen blir litt fastere som igjen gjør at kjertlene fungerer litt bedre (men fremdeles ikke optimalt). I tillegg bytter jeg ut ett og annet måltid med en rå kyllingklubbe eller en rå laksekotelett.
For meg er det gull verdt å veie Nairo annenhver søndag, for selv om jeg selvsagt følger med på ribbeina hans så gir det meg enda mer informasjon å vite vekta hans i tillegg. Og så lenge han holder seg på ca 16 kg, og helst aldri under 15, så er jeg strålende fornøyd med både tall og hvordan han føles.
Del dette på:
-
Shoppingerfaringer
De siste par årene har jeg stort sett bare shoppet turklær. Det har liksom ikke vært nødvendig å kjøpe hverdagsklær når det eneste jeg stort sett har gått i er enten koseklær eller turklær, og det er heller ikke noen hemmelighet at jeg ikke er noen stor moteløve og dermed nesten avskyr å gå i klesbutikker. Det betyr også at selv om det meste jeg har av hverdagsklær er helt og pent, så er det noen år gammelt og det var på tide å bytte ut litt nå som jeg er i jobb igjen.
Men først vil jeg vise frem de nye broddene jeg har kjøpt. Jeg klarte jo å ødelegge den ene i paret jeg hadde, og da både Heidi og Elisabeth anbefalte disse, var jeg kjapt ute med å bestille de. Det var heller ikke feil at det var helgetilbud på de forrige helg!
Prøvde de på hardpakket snø i går, og de sitter som støpt! Ikke mulig å skli hverken fremover, bakover eller sideveis!
Så, tilbake til klesshoppingen.
Det er umulig å ikke få med seg reklamene til Zalando, uansett om det er på nett eller på tv. Jeg har fått inntrykk av at de er store og seriøse, og med generelt lave priser var det lett å legge inn en bestilling hos de. 5 gensere/topper havnet i den virtuelle handlekurven, og jeg gledet meg stort til pakke i posten.
1. Topp med stripete innertopp. 2. Rødmelert strikkagenser. 3. Tynn strikkagenser med stjerner. 4. Topp med grå innertopp. 5. Rød cardigan.
Det gikk noen dager uten at jeg fikk noen utsendelsesbekreftelse. Så fikk jeg en mail med beskjed om at de ventet på noen av plaggene fra sentrallageret, og hvis jeg ikke hadde fått en utsendelsesbekreftelse innen 4 nye dager, skulle jeg sende de en mail. Jeg lot det gå 6 dager og sendte så en mail, og dagen etter fikk jeg ikke noe svar, men en utsendelsesbekreftelse hvor det sto at de dessverre ikke hadde toppen med den stripete innertoppen og den rødmelerte strikkagenseren i min størrelse. 10 minutter etter at jeg fikk den mailen, fikk jeg en ny mail med beskjed om at de hadde den rødmelerte strikkagenseren i min størrelse, og at jeg kunne etterbestille den. Jeg sendte umiddelbart en mail til de med beskjed om at jeg ville ha genseren tilsendt istedenfor å få godskrevet kontoen min, og denne beskjeden postet jeg også på FB-siden til Zalando. Da fikk jeg som svar at de av sikkerhetsmessige årsaker ikke kunne ta imot bestillinger på andre måter enn via nettbutikken. Altså hallo! Jeg hadde jo allerede bestilt genseren! Og jeg kan ikke for mitt bare liv forstå hvordan de kan sende ut en mail med beskjed om at de ikke har min størrelse på lager for så 10 minutter senere plutselig ha den på lager igjen! Det er mulig jeg har blitt bortskjemt av Stormbergs ekstremt gode kundeservice, men dette er for dårlig, Zalando, og selv om jeg er fornøyd med de tre genserne/toppene jeg har fått, så kommer jeg ikke til å bestille fra de igjen.
Samtidig som jeg bestilte fra Zalando, bestilte jeg også 3 topper/gensere fra Ellos. Igjen var det lave priser som lokket, for selv om jeg har jobb nå så har jeg ikke en overflod av penger.
1. Rødmelert strikkagenser. 2. Rød topp. 3. Rød topp med hold-in.
(jeg er veldig usikker på om den midterste toppen faktisk er den jeg bestilte, da det er mange veldig like topper i den nettbutikken)
Strålende fornøyd med alle plaggene og med hurtig levering. Strikkagenseren blir nok ikke brukt stort på jobb da den er altfor tykk for temperaturene vi har i lokalene, men den er så fin at den kan brukes i andre sammenheng.
Nå trenger jeg bare en ny olabukse og et par BH’er, men det er sånt jeg helst prøver i butikk. Og så kjenner jeg at jeg må “kvinne” meg opp for å dra på klesshopping i den fysiske verden fremfor på nett 😉
Del dette på:
-
God formiddag
Hei alle sammen! Jeg vet det er stille fra min kant for tiden, en uke siden forrige innlegg. Det er ikke det at jeg ikke har tid til å skrive, for det har jeg jo, men det skjer liksom ikke så mye som det er verdt å skrive om. Hverdagene går med til jobb, lufte Nairo, fyre i ovnen (ligger på 10-12 grader i stua når jeg kommer hjem), spise, holde meg oppdatert på sosiale medier (jupp, det prioriterer jeg fordi det er en måte å slappe av på for meg) og å følge med på MasterChef Australia på TLC, som jo går hver dag bortsett fra lørdag. Og sove da, jeg gjør jo det også 🙂
Helgene går med til det jeg ikke rekker/prioriterer på ukedagene. For hver gang jeg fjerner en ting på ToDo-lista mi, kommer det to nye ting på den. Så arbeidsledig blir jeg liksom aldri. Skulle bare ønske jeg var litt flinkere til å ta tak i de tingene jeg gruer meg mest til å gjøre, for jeg vet jo hvilken deilig følelse det er når jeg kan fjerne sånne ting fra lista.
Og så savner jeg jo mannen min noe veldig. Dagene går jo forbi, det er ikke sånn at jeg ligger i fosterstilling i en krok og hyler av fortvilelse dagen lang. Men hvis vi ser bort ifra de praktiske utfordringene som følger med å være 1800 km fra hverandre (som å måtte bytte lyspærer i ei taklampe hvor jeg må stå på tærne på toppen av gardintrappa for å rekke opp, og jeg som har høydeskrekk! Eller å måtte bære ved ørti ganger om dagen. Eller å lage middag selv (ja, jeg vet jeg er bortskjemt). Eller å måtte fikse alle mulige småting selv.), så er det ensomheten og mangelen på nærhet som er verst å hanskes med. Alltid tomt hus å komme hjem til, ingen å ligge inntil i senga, ingen å prate med om sportsresultater, artikler man leser, tv-program man ser på. Men det går jo på et vis.
Dagen i dag skal brukes til å prøve å få fjernet noen ting på ToDo-lista (uten å føye på nye ting! *krysser fingrene*). Avslutter med et bilde av en happy-lapp tatt i januar i fjor 🙂
God søndag, alle sammen!Del dette på:
-
Da og nå
Om 10 dager er det 3 år siden vi hentet Nairo. På den tiden gikk Eileif på kurs og jeg var delvis sykemeldt, så de dagene jeg var noen timer på jobb måtte jeg ha med meg Nairo i bilen. På ingen måte en ideell situasjon, men Nairo var allerede da veldig trygg i bilburet og jeg var veldig ofte ute hos han så han fikk både mat og luftet seg.
Det var heldigvis ikke iskaldt da, men det var jo tross alt januar/februar, og hver gang jeg gikk fra han, pakket jeg han godt inn i pleddet hans. Hver gang jeg kom tilbake til bilen, lå han akkurat slik jeg forlot han (beklager elendig bilde):
Han var ille søt der han lå, godt innpakket og med fler lag med pledd under seg også 🙂
Nå om dagen har jeg igjen Nairo med meg på jobb. Han har ingen problemer med å være alene hjemme, han holder tyst og gjør ingenting galt. Men han hater det som pesten, og fremdeles er bilburet ett av de stedene han føler seg aller tryggest. Så da er det enklest å ta han med, og så blir det en luftetur i lunsjen og av og til en lengre tur i en lysløype eller på festningen etter jobb.
Bortsett fra et par dager, så har det ikke vært superkaldt nå heller. I tillegg har han jo nå en god del mer pels enn han hadde da. Men jeg sørger selvsagt for at han igjen er godt pakket inn, og fremdeles ligger han sånn når jeg kommer tilbake til han også. Og selv om vinkelen bildene er tatt i er litt forskjellig, så er det veldig moro å ha 2 bilder som er tatt med 3 års mellomrom, men som allikevel er veldig like 🙂
Stort sett hver gang jeg kommer ned til han, glipper han med øynene og ser litt furten ut fordi jeg vekker han 😉
Del dette på:
-
Så vakkert det er i nord!
Nå er det 15 dager siden Eileif dro nordover, og det føles som 15 måneder. Dagene går jo forsåvidt greit unna, jeg har jo stort sett nok å gjøre til å ikke sitte stille og kjede meg. Men fytterakkern som jeg savner han! Ingen å komme hjem til, ingen å prate med og få respons fra (joda, jeg får respons fra Nairo, men det blir ikke på samme måte), ingen å gi en klem, ingen å ligge ved siden av i senga, ingen å dele alt med. Måtte de neste ukene fly unna slik at vi kan få fjernet de 1800 kilometerne som skiller oss!
Eileif sendte meg noen bilder her om dagen. Veldig fint for meg å få et lite inntrykk av hvordan han bor og hvordan det ser ut i nærområdet, og det er jo ingen tvil om at det er vakkert der oppe! Jeg har jo ikke vært så langt nord, og jeg vet jo at landet vårt ser fantastisk ut over alt, men det blir nesten litt uvirkelig å se disse bildene og det er veldig vanskelig å forestille seg at det er der han er, der han bor og der han jobber.
På det nederste bildet her ser dere litt av fiskebruket til venstre og nærbutikken rett frem. Kjekt å ha bare noen meter å gå til begge deler.
En vakker dag skal jeg oppover også. Ikke nå i denne perioden Eileif er der oppe, men på ferie sammen med Eileif og D og Nairo. Og jeg må oppover både på sommeren og på vinteren for å oppleve begge årstidene med alt vidunderlig de bringer med seg. Men nå skal jeg glede meg til torskesesongen er over og jeg får mannen min hjem igjen!
Del dette på:
