-
Sånn har pelsdotten det
Det gikk opp for meg at det er lenge siden jeg har skrevet en oppdatering om Nairo, det er jaggu på tide.
Bilde fra januar Når det gjelder hofta/forkalkningene hans, merker vi ingenting til det. Absolutt ingenting. Det har ikke noe å si hvor han sover, han velger selv, og velger like ofte gulvet eller senga mi som sofaen eller kurven sin. Memory foam-maddrassen bruker han som hodepute eller tørkefille, han ligger ikke på den lenger. Ikke er han stiv når han står opp om morgenen, ikke er han stiv når han har sovet på dagen, ikke er han stiv etter leking, ikke er han stiv etter skogsturer.
Bilde fra februar Nå skal det sies at vi ikke har gått hverken lange eller spesielt krevende turer, og det bør vi jo heller ikke gjøre. Samtidig merker jeg på han at han ikke blir sliten etter de turene vi faktisk går med han, så jeg lurer på om jeg skal pushe grensa bittelitt lenger for å se hvordan kroppen hans reagerer. Selvsagt uten å overdrive, for jeg vil jo ikke gå inn for at han skal få vondt, men jeg ønsker jo at han skal få noe ut av turene vi går også.
Bilde fra mars Han fikk jo den sprøytekuren, og kan ikke få noen ny kur før i slutten av mai, men sånn som det ser ut nå og har sett ut de siste månedene, tenker jeg at han ikke trenger sprøyter.
Helt siden vi fant ut om forkalkningene, har han hver kveld fått litt våtfôr iblandet Omega3-olje og olje med glukosamin samtidig som han får tørrfôr. Til å begynne med kastet han seg over våtfôret, men de siste ukene har han ikke vært spesielt interessert i å spise det. Og heller ikke har han spist noe særlig av tørrfôret, hverken på kvelden eller på morgenen.
Bilde fra april Før helgen bestemte jeg meg for å ikke gi han våtfôr, bare tørrfôr (og da uten olje, for jeg kan aldri stole på at han spiser opp tørrfôret, og da vil han aldri få i seg riktig mengde av oljene), for å se hvordan han reagerer. Og han har spist veldig bra etter det. Ikke all maten, men det er heller ikke noe unormalt, han har aldri vært matglad. Så derfor tenker jeg at jeg dropper våtfôr og olje en stund, for å se hvordan kroppen hans reagerer på det. Eventuelt kan jeg prøve å gi han oljene på en brødskive eller noe sånt, for å se om det er våtfôret han ikke vil ha (rare hunden, alle hunder vil vel ha våtfôr?).
Bilde fra mai Her må jeg bare skyte inn den merkelige spisevanen han har fått i det siste. Han spiser en tredjedel til halvparten av tørrfôret, så sitter han og ser på meg (jeg lager meg te samtidig). Da må jeg holde matskåla hans, så spiser han nesten alt som er igjen. Så sitter han og ser på meg igjen. Og da må jeg helle resten av maten over i hånda mi, så han spiser de siste 10-15 kulene. Og jeg ler like godt hver gang 😀
Jeg tror Nairo har hatt forkalkninger (HD) i mange år, men det har ikke vært mulig for oss å oppdage siden vi har holdt han i jevn bevegelse. Selvfølgelig må jeg forvente mer stivhet etterhvert som han blir eldre, men jeg tror allikevel at han ikke er plaget i det daglige så lenge han ikke får muligheten til å holde seg for mye i ro. Derfor håper jeg så inderlig på en ikke for varm sommer, sånn at vi kan fortsette å holde han i bevegelse, og at vi dermed slipper flere sprøytekurer, slipper utstrakt tilskudd av oljer og slipper smertestillende (som han ikke har fått en eneste av siden alt dette startet).
Så alt i alt har den bunnløse fortvilelsen jeg følte snudd til noe veldig positivt. Jeg er så klart mye mer på alerten og følger nøyere med på han for å se om jeg ser noe unormalt, men så lenge han oppfører seg sånn som han har gjort de seneste månedene, finnes det ingenting å være bekymret for. Nairo har det bra! 🙂
Del dette på:
-
Runde i Torsnes
Den første dagen i mai, fridag, fint vær uten temperaturer over 20 grader var meldt, hva gjør man? Jo, jeg fikk med meg Eileif og Nairo på cachetur. Ikke at sistnevnte måtte overtales, og førstnevnte var ganske lett å få med, han også 🙂
Jeg har lenge hatt lyst til å gå Raymonds runde Dragontangen i Torsnes (Fredrikstad), og siden litt av den runden går langs hav og Eileif er veldig glad i hav (jeg og, altså), dro vi dit. Tok to cacher på vei dit, og så parkerte vi bilen og la i vei.
Den følelsen når man går i nydelig skogsterreng og så åpner det seg der fremme og man ser havet, den følelsen altså!
Hav og strand:
Det finnes verre utsikter enn denne altså:
Eileif og Nairo måtte sjekke ut denne brygga:
Sjelefred og batterilading til tusen:
Noen som kan fortelle hvorfor denne steinen ser ut som den gjør?
Det var flere lignende steiner i området.
Et siste glimt tilbake mot havet før turen gikk videre inn i skogen:
Alle cachene ble funnet uten problemer, og vi fant også to andre cacher på vei hjemover. Dermed endte vi på 21 funn i dag, en god start på mai!
Del dette på:
-
Antio sas april
Antio sas er gresk for adjø. Det skrives såklart ikke sånn på gresk, men jeg finner ikke ut av hvordan jeg kan få inn de greske bokstavene her, så da ble det sånn denne gangen.
Månedens høydepunkt:
Selv om jeg ikke er 100 % ferdig med datomatrisen, så er jeg ferdig med den hardeste jobben med den, og det er på alle måter månedens høydepunkt:
Jeg er altså så stolt over at jeg klarte det!
Månedens nedtur:
At Facebook tuller og tøyser av og til er ikke et ukjent fenomen, men at jeg skulle “miste” alle vennene mine klarte jeg ikke å forutse:
Okay, de hadde egentlig aldri blitt borte, og de var der de skulle igjen en dag eller to senere, men jeg hadde et snev av panikk noen sekunder første gang det skjedde.
Månedens bøker:
Det ble en bok i april, og den var en skikkelig positiv overraskelse:
Omtalen min finner du her.
Månedens hverdagsøyeblikk:
Jeg er vel ikke kjent for å være tidenes optimist, derfor var denne “værmeldingen” helt perfekt og den kan egentlig ikke bli mer meg:
Lo godt for meg selv når den dukket opp altså :p
Månedens Nairo:
Nairo får fortsatt en liten dæsj våtfôr med fiskeolje og glukosaminolje til middag. Da må det tørkes etterpå, og der har han mentaliteten til et lite barn: “Klarer sjøl!”. Men han og jeg er ikke helt enige i hva han skal bruke til å tørke seg med, for jeg brukte virkelig ikke kr. 700,- på ei fille. Det mener han er bare rett og rimelig. Dessverre rakk jeg ikke å filme mye av tørkeseansen, men jeg anbefaler allikevel at dere har på lyd, for det dukket opp noe uventet:Moroklumpen! 😀
Månedens shopping:
Det er mye regninger for tiden, så det blir ikke mye shopping. Men jeg tok jo det store steget og klippet meg rimelig kort denne måneden, og det synes jeg går innunder shopping:
Jeg har ikke helt blitt vant til dette håret ennå, og det er absolutt mye jobb med kort hår. Så jeg vet ennå ikke om jeg kommer til å fortsette å ha det kort, eller om det blir å spare igjen.
Månedens strikketøy:
Dere er sikkert dritt lei av å høre det, men fortsatt holder jeg på med det som forhåpentligvis skal bli en gave. Som dere skjønner, strikker jeg ikke mye i løpet av en måned, så det tar sin tid. Men jeg vil anslå at jeg er ferdig med 3/4-deler av prosjektet, og jeg gleder meg til å bli ferdig. Litt.Lei.Nå.Månedens naturbilde:
Bildet er tatt på Kruseter/Erte etter at jeg fant en cache tidlig en morgen før jobb:
Det var helt magisk, og mye penere i virkeligheten!
April har jo vært en veldig varm måned. Nå er det ventet at temperaturene skal synke, og det ser jeg frem i mot. For hvis denne sommeren blir som i fjor, så må jeg snu om på døgnet for at Nairo i det hele tatt skal få noe mosjon. Jeg må dra på jobb på morgenen, legge meg når jeg kommer hjem, stå opp rundt midnatt, gå tur med han i 3-tiden, spise middag ved 5-tiden og så dra på jobb igjen. Så jeg stemmer på en mild sommer i år!
Del dette på:
-
Lilla og glitrende
Nok en gang har neglene mine holdt seg ekstremt bra, som vanlig er det bare “utveksten” som gjør at det ser stygt ut:
Men det var på tide med noe nytt nå.
Jeg klarte ikke bestemme meg for hva jeg ville ha. Nå er jo 17. mai rett rundt hjørnet, så jeg tenkte egentlig noe klassisk og nedtonet som f.eks. french tip, men så tenkte jeg at jeg pynter meg jo ikke spesielt på 17. mai, jeg drar ikke til byen og ser på hverken barnetog eller russetog, og derfor ble det ikke det.
Så begynte jeg å tenke glitter, det begynner jo å bli en liten stund siden sist jeg hadde det. Og så hadde jeg lyst på lilla, og dermed ble det lilla med glitter:
Og det ble så fiiiint! 😀
Del dette på:
-
Ferdig med datomatrisen! Eller…?
Helt siden september har jeg gått med hud og hår inn for å fylle alle tomme datoer i datomatrisen. Det har vært dager som har gått lekende lett, og det har vært dager som har skapt så mye frustrasjon at jeg har vært på nippet til å gi opp hele prosjektet. Det har vært utfordringer med å få tid til å ta en cache, det har vært værmessige utfordringer, det har vært cacher som har vært borte, det har vært cacher jeg ikke har klart å få tak i. Det har vært cacher jeg har måttet kjøre langt for å ta, det har vært cacher som har vært plassert ekstremt nært min daglige kjørerute. Jeg har hatt lange pauser hvor det ikke har vært tomme datoer og som igjen har gjort at det har vært et ork å sette igang igjen. Til tider har det føltes mer som tvang enn som lystbetont, og jeg vet at motivasjonen min synker mange grader når jeg MÅ kontra når jeg VIL. Men i dag fylte jeg den siste datoen! Og det med en julecache på Erte:
Selvsagt spoiler jeg ikke cachen, dra dit selv og se 😉
Jeg må rette en ekstremt stor takk til alle som har hjulpet meg det dette. Alle CO’er som legger ut cacher og vedlikeholder de. Alle venner som har hjulpet meg med løsninger på mysteryer. Alle venner som har hjulpet meg med hint på gjemmesteder. Alle venner som har vært med meg ut og cachet. Det er ingen tvil i min sjel om at jeg ikke hadde klart dette uten hjelp, så jeg er dere evig takknemlig! <3
Men så var det noen som påpekte nylig at “mangler du ikke en dato?”. Hmmm…la oss se…
Jo jaggu, se der a’gitt, der var det jammen i meg en 0. Så rart! Skal det være sånn da? Har jeg glemt en dato? Oversett? Eller er det en hensikt bak dette?
Joda, hele målet med å fylle datomatrisen bunner nemlig i et større mål som ramlet ned i hodet mitt en gang i fjor sommer. Den observante leser har kanskje sett at det de siste ukene har vært en nedtellingsrute i høyremenyen her, og da gjelder det bare å vente de dagene for å se om jeg klarer det store målet jeg har satt meg. Hva det er, er det noen ytterst få som vet, og jeg har ikke planer om å fortelle det til flere før 18. januar eller ihvertfall tidligst en liten stund før det. For jeg aner ikke om jeg klarer det før vi er ganske nært den datoen. Men, i likhet med den jobben jeg har gjort for å fylle de tomme datoene, så skal jeg gjøre mitt beste for å klare det store målet også 🙂
Del dette på:
-
Caching i påskehelgen
Selv om det totalt sett ikke har blitt ekstremt mange cachefunn denne påsken, så har jeg faktisk cachet hver dag fra onsdag til og med i går. Torsdag ble det jo noen få på vei til Nordens ark, så derfor starter vi med fredag.
Langfredag:
Denne dagen skulle være en hjemmedag med husarbeid (fy meg, husarbeid på langfredag!). Men etter å ha gjort halvparten av det husarbeidet jeg måtte gjøre, kriblet det i meg etter å få noen funn, så jeg tok meg en kjøretur i Hälle-området (ligger sånn ca mellom meg og Svinesund). 11 park&grabs var på runden jeg hadde sett meg ut, og jeg gadd ikke engang å skifte inn i turklær.Jeg fikk litt utsikt her og der:
Her lurer jeg på om det er Bakke (norsk side) jeg ser:
Man kan se mye rart på den svenske landsbygda, her er det en litt kreativ campingplass og en veldig kreativ campingvogn malt i ku-mønster:
Og litt senere hadde jeg selskap imens jeg logget:
Det ble 10 funn og 1 DNF den dagen, veldig fornøyd! Og for en varme!
Påskeliljene her hjemme har forresten blomstret akkurat i tide:
Påskeaften:
Eileif skulle ut og fiske sammen med sønnen sin, så jeg ville ha med Nairo på tur. Dermed bestemte Raymond og jeg oss for å ta turen til Vardeåsen på Larkollen ved Rygge. Strålende sol den dagen også, nesten litt for varmt for Nairo (og det er ganske skremmende med tanke på at vi ikke er ferdige med april engang, skrekk og gru om vi får samme sommer i år som i fjor!). Runden var på rundt 6,5-7 km, og ganske tidlig gikk vi forbi et utkikkstårn som selvsagt bare Raymond gikk opp i:
Jeg synes aldri jeg ser blåveis lenger, men i denne skogen var det tett i tett:
Nydelig!
Det begynner virkelig å grønnes nå, se på bjørkene:
Litt over halvveis tok vi oss en liten pause ved et tjern:
Dessverre går det en vei like på andre siden av tjernet, så stille var det ikke der. Men det var mye liv i vannet, og det var moro.
Nairo ble tilbudt en Dentastix, men det ville han ikke ha:
Og ikke ville han prøve å være fin på selfie heller:
12 cacher lå på runden, og vi fant alle 12. Hurra!
1. påskedag:
Lisa og Raymond hadde en plan om å lete etter forventet vanskelige cacher under den nye Svinesundsbrua på svensk side. De vet vel at min tålmodighet ikke er av de beste når det gjelder cacher med høy D eller høy T eller både høy D og T, men jeg bestemte meg for å syte minst mulig og være med. Så vi begynte med noen få mysteryer, og av og til ser man ikke skogen for bare trær:
Typisk pet-i-gran:
Og ja, vi brukte lang tid på å finne den…
Så ruslet vi over E6:
Og ikke mange meterne senere åpenbarte brua seg:
Det ble en del trasking frem og tilbake i dette området da vi blant annet skulle løse tre multier. Og til tider var terrenget ganske krevende, trodde vi ihvertfall helt til vi så trapper :p Men like blide:
Det ligger mye skrot under brua…
Men det er ganske spennende å stå under den og se opp:
Da brua var under bygging fikk jeg og takket jeg ja til muligheten om å gå oppover buen (den hadde en provisorisk tretrapp under bygging). Gikk fra kjørebanenivå og et godt stykke oppover før høydeskrekken min stoppet meg, men jeg lever lenge på at jeg faktisk har gått på buen 😀
Ved en av cachene møtte vi en buorm, ved en annen møtte vi denne karen:
Vi gikk etter 11 cacher i går hvorav 1 var arkivert, jeg endte med 10 funn og 1 DNF, noe jeg er veldig, VELDIG fornøyd med med tanke på vanskelighetsgraden på flere av de cachene. Og jeg fikk fylt et hull i D/T-matrisen! 😀
Så totalt ble det altså 33 nye smilefjes på kartet på disse tre dagene, og totalt i påska ble det 45 funn (47 funn hvis vi regner med palmehelgen), og det kan jeg ikke annet enn å si meg ekstremt fornøyd med.Her hjemme startet vi grillsesongen i går, det var godt, det!
Jeg hadde egentlig tenkt å være med på månedens tur i regi av Geocaching Østfold i dag, men jeg kjente det var greit at siste dagen av påskeferien ble hjemmedag.
Del dette på:
-
Skjærtorsdag på Nordens ark
Her i huset beveger vi oss ikke i nærheten av hverken Strömstad eller Halden på skjærtorsdag, derfor satt vi kursen nesten rett sørover for å tilbringe dagen på Nordens ark. Vi pleier stort sett å ta en tur dit en gang hvert år.
Men først ble det (selvsagt) litt caching. 5 stopp, 4 funn. Den første var denne nydelige gamle steinbroen:
Glad jeg ikke måtte gå over den!
Neste stopp var Svarteborgs kyrka:
Nesten litt overrasket over å se en helt tradisjonell kirke, for vi har sett så mange spesielle siden vi begynte med caching.
3 stopp til, hvor den ene lå så offentlig at etter å ha befølt objektet cachen skulle være på en stund følte jeg meg bare så dum at jeg ga opp. De to andre gikk lett som en plett.
Så var vi fremme på Nordens, og etter en tur innom Lantgården hvor vi fikk sett nydelige små lamunger og jeg fikk meg et par nye kompiser som sier bæ (de var ekstremt kosete!), gikk vi løs på selve runden.
Sisel:
En ekstremt sløv rød panda:
De er forøvrig alltid ganske sløve, men han her lå og balanserte med beina på hver side av stokken og hadde det veldig så bra 🙂
Forrige gang vi var på Nordens ark hadde de nylig fått asiatiske villhunder, men da så vi ikke mye til de. I dag var vi heldige, for noen av de ansatte kom kjørende med firehjulingene sine, og da tror dyra at det er mat på gang, så 4 villhunder spratt opp fra hvileplassene sine og vi fikk tittet godt og lenge på de:
De er gode på å holde balansen, for hylla denne står på var ikke veldig bred:
Pallaskatt:
Denne satt helt oppe på toppen av innhegningen sin, og jeg fatter ikke hvordan den hadde kommet seg opp dit, det gikk jo rett opp! I tillegg har de er så utrolig morsomt utseende, han ser jo potte sur ut :p
Ulvene tok det dessverre veldig med ro, så dette var det eneste glimtet jeg fikk av en av de:
Det lå to til der sammen med denne, men jeg hadde ikke sjanse til å få tatt noe bilde av de, selv med 70-300mm-objektivet.
Så satt vi oss for å spise, og da dukket denne lille krabaten opp:
Helt tydelig vant med mennesker, for på et tidspunkt var han 20 cm fra foten min. Der lå det nemlig en mistet pannekake fra tidligere, og den var interessant. Brød ville han ikke ha, men det tok småfuglene.
Jeg liker ikke å ta bilder av dyra hvor gjerdene er tydelige mellom dyra og meg. Men for første gang fikk vi jerven på skikkelig nært hold, bare gjerdet og rekkverket mellom oss, så jeg bare må ta med dette bildet:
Vi fikk også sett to jerver til i hver sin innhegning, den ene lå og sov ganske nært oss, den andre gnagde høylydt på et bein.
Snøleopardene lå så langt unna at jeg ikke fikk tatt noe skikkelig bilde av de, men de persiske leopardene lå på utstilling og jeg knipset i vei:
Amurleoparden hørte vi brøle, men vi så dessverre aldri noe til den.
Siste stopp er alltid amurtigeren/sibirtigeren. Vi så bare én i dag, men han tok til gjengjeld livet totalt med ro:
Har du sett noe så avslappet? Bakbeina i kryss, ene forlabben oppover stolpen, totalt i sin egen verden. Herlig! 😀
Del dette på:
-
Nå har jeg vært tøff, nå!
Helt siden jeg klippet meg sist, har jeg hatt litt lyst til å klippe meg enda kortere. Jeg synes jo jeg klippet mye den gangen, men noe i meg har sagt at jeg en eller annen gang må prøve å ha kort hår ihvertfall én gang i livet, og hvorfor ikke nå? Jeg har forhåpentligvis mange år igjen, og dermed god tid på å la det gro ut hvis jeg ikke trives.
(PS! Heidi: les kommentarfeltet i blogginnlegget for min forrige frisørtime 😉 ).I flere måneder har jeg latt meg inspirere av en Youtuber ved navn Chloe Brown (hennes Youtube-kanal her, og hennes Instagram her). Nå ville jeg ikke ha det like kort som hennes på det korteste, og hun har også hatt både undercut og sidecut, noe jeg ikke har tykt nok hår til. Men jeg har vært veldig imponert over alle forskjellige måter hun har stylet håret sitt på, selv om det faktisk er ganske kort.
For et par uker siden fikk jeg bestilt meg frisørtime i dag, men helt frem til jeg satt meg i stolen i dag hadde jeg ikke bestemt meg. Jeg har ikke hatt kort hår på rundt 33 år, og selv om hår gjerne gror ut igjen, så var det en veldig skummel avgjørelse å ta.
Her er håret jeg kom inn med i dag:
Jeg viste frisøren min noen av bildene til Chloe, vi diskuterte litt frem og tilbake, og så sa jeg “sett igang”. Og så ble jeg nervøs igjen, så hun fortet seg å sette igang så jeg ikke rakk å angre, for hun synes det var SÅ moro at jeg endelig skulle tørre å gjøre noe annerledes :p
For første gang i livet måtte jeg ta av meg halskjedene mine for en hårklipp. Og for første gang i livet ble det brukt barbermaskin på meg. Guri land, så stressa jeg var i den stolen!
Men, dette ble resultatet:
Legg merke til at det er krøllet, så det ser enda kortere ut enn det egentlig er. Men det er klippet i, tja, kan jeg kalle det en svak bob? Eller kanskje det bare heter bob? Er nok enklere å se når det ikke er krøller i det.
Hva jeg synes nå, 10 timer senere? Jeg vet ikke helt. Det er fryktelig, FRYKTELIG uvant, så jeg trenger nok litt tid på å venne meg til dette korte håret. Som ikke må løftes ut fra genseren, og som ikke setter seg fast under stroppen på veska. Jeg trenger nok også en god del tid på å lære meg å style det, for min go-to-metode med lengre hår er jo å sette det opp i en klype når det er vått, da tørker det med litt fall. Det kommer ikke til å funke nå. Samtidig vet jeg at jeg er lat når det gjelder hår, så jeg er spent på å se hvor mye jeg gidder å gjøre med det.
Var en tur innom Tistasenteret etter frisørtimen. Først innom Vita, jeg kjenner ikke damen som jobbet der i dag, men jeg har jo handlet av henne før. “Du har klippet deg!”, sa hun plutselig, og sa flere ganger at hun synes det var fint. Så var det innom Ark, kjenner ikke damen der heller, men har også handlet av henne flere ganger. “Du har klippet deg!”, sa hun også, og fikk skryt der også. Så hadde jeg sett at ei venninne var på jobb på Zavanna, så jeg snek meg inn, fant en fin kjole og gikk i prøverommet, og da hun var på utsiden av prøverommet sa jeg at hun bare fikk komme inn, og hun brukte et par sekunder på å kjenne meg igjen :p
Hjem til Eileif, og han responderte omtrent på samme måte som jeg gjør når han har latt sin frisør bruke barbermaskinen på seg, så han foretrekker meg med lengre hår 😉
Men nå må jeg vel gå inn på Snapchat og bytte til denne frisyren:
Så får vi se om et par måneder om jeg skal tilbake for vedlikehold eller om jeg skal la det gro ut 😉
Del dette på:
-
50/50
I går skulle jeg holde event på Kruseter for å sikre meg selv den siste suveniren i Creation Celebration-perioden. Jeg dro med vilje litt tidlig for å kjøpe noe å bite i til eventet, og for å se om jeg kunne finne noen cacher før eventet.
Etter en tur innom butikken kjørte jeg til en cache Lisa og jeg tittet etter i fjor uten hell, men som noen har funnet i ettertid, og som tilsynelatende skulle være enkel. Tror faktisk jeg glante i 20 minutter uten hell, og nå er jeg ordentlig grinete på den cachen, den skal jo ikke være vanskelig!
Vurderte å stikke innom en annen, men den ville jeg ikke hatt tid til å gå til og samtidig komme i tide til mitt eget event, så da dro jeg rett til eventet. Og jeg kom meg ikke de 10 meterne fra bilen og til benken på rasteplassen før de første tre eventdeltakerne dukket opp. Ikke lenge etter kom det to til, og da var denne gjengen samlet:
Og så kom denne damen kjørende:
Og det var de som dukket opp. En koselig liten gjeng som jeg kjenner godt og har cachet sammen med opptil flere ganger. Praten satt løst, latteren satt enda løsere, og vi hadde en trivelig time i sola, selv om det blåste litt kjølig.
Ikke et eneste vondt ord om biler, men kjøretøyet til en av gutta skulle jeg gjerne hatt:
Ihvertfall skulle jeg gjerne hatt lyden <3
Etter eventet dro jeg til Ormtjern for å ta noen av cachene der. Det er cacher som tar litt tid, og som jeg derfor har latt ligge i min søken på å fullføre datomatrisen.
Jeg startet med en multi jeg trodde var vanskelig, men den var lett som en plett og jeg smilte bredt imens jeg fortsatte opp mot hytta. Da var det en tradisjonell som skulle til pers, og siden det ikke var mennesker i sikte, kunne jeg lete uforstyrret etter noe jeg trodde var lett. Men nei, ikke tale om at denne ville dukke opp, selv etter lang tids leting. Da var jeg så lei og så grinete at jeg ikke gadd å gi meg i kast med hverken wherigo’en eller letterbox’en, så da dro jeg hjem.
Virkelig lenge siden jeg har hatt en 50/50-uttelling på en cachedag, og ikke noe som frister til gjentakelse. Kanskje jeg rett og slett ikke er god på å finne cacher alene lenger, etter å ha cachet så mye sammen med andre?
Del dette på:
-
Når bloggen får en oppsving
Jeg er ingen stor blogger. Det har jeg aldri vært, og det kommer jeg aldri til å bli. Og jeg ønsker ikke å bli det heller. Men jeg skriver ikke blogg bare for å skrive dagbok for meg selv, da hadde jeg faktisk brukt en fysisk dagbok eller et fotoalbum. Jeg ønsker jo å dele mine hverdager og opplevelser med dere som gidder å stikke innom her, og tro meg, jeg er ytterst takknemlig for hvert eneste besøk.
For å bli toppblogger må man forøvrig (og blant annet) selge seg selv, ha et gjennomgående tema for bloggen, og gjøre alt man kan for å treffe en spesifikk målgruppe. Jeg synes det er kleint å sette meg selv først, jeg har ikke noe gjennomgående tema selv om jeg jevnt og trutt skriver om hverdagsliv, turer, geocaching og hund (og de fleste store bloggerne skriver ikke kun om ett tema), og min målgruppe er altfor snever.
Men, når alt dette er sagt, så synes selvfølgelig jeg også det er ekstremt moro å få mange treff på et innlegg. Og nettopp det skjedde etter at jeg i forrige uke skrev om da mamma, Eileif og jeg var på Kokkekollektivet. For som nevnt i det innlegget kjenner jeg den ene mannen som driver Kokkekollektivet, og han spurte meg om han kunne få dele innlegget på restaurantens Facebook-side. Klart han fikk lov til det, og dette skjedde da:
Som dere ser, ligger jeg på alt fra 10 til opp mot 100 treff pr dag, helt avhengig av hva jeg skriver om og om jeg i det hele tatt legger ut et innlegg. Men ved hjelp av den ene delingen fikk jeg plutselig over 300 treff på én dag. Da var det jubel i stua! Og dette er hva jeg kaller delingens makt, det skal så himla lite til for at noe skal nå frem til så mange flere lesere. Jeg skjønner jo at man ikke deler noe bare for å dele, det må jo være interessant både for den som deler og dennes omgangskrets, men dette er uansett et godt eksempel på hvor lite som skal til.
Jeg har hatt andre innlegg som også har generert mye treff på kort tid, dette og dette er gode eksempler på det fra nyere fortid. Men det er det jeg kaller sensasjonsinnlegg, det vil si innlegg som er noe helt utenom det vanlige og som gjerne handler om noe trist. De andre innleggene som ligger på topplista for det siste året, er innlegg som jevnt og trutt får besøk fordi folk googler noe de innleggene handler om:
Ikke dårlig at to av strikkeinnleggene hos en total amatørstrikker blir såpass godt besøkt.
Det ikke så mange tenker over, og som jeg også er kjempdårlig til å gjøre, er at hvis man har lagt ut link til et blogginnlegg på Facebook, så vises det for andre venner når man trykker liker på linken. Og det er også med på å spre innholdet og nå nye potensielle lesere.
Så det er altså ikke mye som skal til for å glede noen med å hjelpe de med å få noen flere besøkende på bloggen, og det skal jeg prøve å bli flinkere til.
Del dette på:
